musikk

«Vi» – det viktigste ordet

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Hva bidrar til mer sang i barnehagen? Nye sanger? Gitarspilling? Nei, det viktigste er at de ansatte gjør det sammen. «Vi» er ordet å skrive seg bak øret.

Jeg og min kollega Kirsten Halle fra Universitetet i Stavanger forsker på de ansatte i barnehager og deres musikalske identitet. Sagt på en annen måte så undersøker vi hvorfor mange voksne i vår kultur, inkludert barnehageansatte, synes det er flaut å synge og mener de ikke er musikalske eller flinke nok til å synge ubekymret på vanlig vis i hverdagen.

Tirsdag 29. september 2020 hadde vi en presentasjon av forskningen vår om dette så langt på Norsk Barnehageforskningskonferanse. Den var selvsagt digital, og siden vi har blitt så gode på digital aktivitet siden 12. mars, tok vi like gjerne opp presentasjonen vår slik at andre også kunne se den i ettertid.

Den er på 15 minutter og handler altså om ordet «VI».

Trykk på bildet for å se videoen

Budsjettlekkasje: Lover Kulset tolv mill. ekstra i året!

~ Nora Bilalovic Kulset ~ 1 kommentar

Lekkasjene av budsjettforslag og gladnyheter står i kø valgkampen. Siste nytt: Institutt for musikk og instituttleder Kulset får den utvidede støtten til kunstfag som tidligere rektor Gunnar Bovim kjempet så varmt og høylytt for.

Det var på et uventet besøk på én av Institutt for musikk sine mange campuser som ligger spredt rundt omkring, at den gode nyheten ble lekket av statsråden. «Vi har blitt overrasket over det faktum at det viser seg at musikk likevel ikke bare er et kosefag», sier hun til avisas utsendte og slår overveldet ut med armene før hun ivrig fortsetter: «tenk at det først og fremst handler om tilknytning mellom mennesker, og om det å kunne kommunisere på andre måter enn når vi bare snakker sammen. Hvilke muligheter!»

«Her har vi gått og tenkt at musikk er så lite viktig at vi har kuttet det helt ut som obligatorisk fag i utdanningen av nye barnehage- og grunnskolelærere. Helt til vi nå står i den situasjonen at nesten ingen som underviser i musikk og andre praktisk-estetiske fag på skolen, har utdanning innen feltet. Det er jo litt pinlig når vi tenker på hvordan vi krever en firer i matte for å bli lærer, selv om man ikke skal bli mattelærer. Mens musikk derimot…»

Hun er synlig skamfull før hun tar det i seg og begeistret fortsetter med punktene fra Humaniorameldingen, om integrering, migrasjon og konflikter, om de store teknologiskiftene, og om klima, miljø og bærekraft. «Tenk at musikk kan svare ut alle disse utfordringene, både som kunstart og som samværsform! Tenk på hvor mye musikk kan gjøre i det å bygge trygge og velfungerende lokalsamfunn i en globalisert verden. En annen type språk, en annen type samværsform, noe som sørger for tilknytning og fellesskapsfølelse på tvers av det meste. Felles opplevelser. Nye opplevelser. Opplysende opplevelser. Skape musikk sammen, lytte til musikk sammen, lytte til hverandre. Har du forresten sett Fargespill?»

«Og tenk på hvordan musikk kan formidle og bidra til å sette fokus på klimautfordringene vi lever i. Andre måter å formidle dette på enn at vi står og snakker. Altså, angående begge disse punktene fra humaniorameldingen: på program for musikkvitenskap her ved IMU underviser de i emner som «Musikk og sosial rettferdighet: kunstnerisk aktivisme» og «Musikk, makt og politikk». Visste du det? At det går an å undervise i slike ting i tilknytning til kosefaget musikk? Tenk så viktig, å vite noe om hvordan musikk kan være manipulerende i politiske maktsituasjoner. Og nyttig, hehe!»

«Og ikke minst, her i teknologihovedstaden, så har IMU faktisk sin egen teknologiske utdannelse! På musikkteknologi har de allerede jobbet lenge med alle utfordringene vi står overfor knyttet til de store teknologiskiftene. De samarbeider sågar med teknologimiljøet på Gløshaugen om dette! Jeg mener, Gløshaugen! Studentene på musikkteknologi har hatt flere installasjoner om støy under havet for å formidle dette problemet på andre måter enn med ord, både på Ocean Week og The Big Challenge. Institutt for musikk altså! Tenk at de kan brukes til andre ting enn å opptre på immatrikuleringen! Hvem hadde trodd det!»

Instituttleder Kulset står smilende ved siden av med deler av ledergruppa og administrasjonen, og dette minner statsråden på flere ting hun har på hjertet: «I tillegg så er det jo faktisk slik at Institutt for musikk ikke kan være en del av den normale ABE-reformen, det forstår jo alle. Er du klar over hvor mye mere administrativt arbeid som kreves for å drive et så komplekst institutt som dette? La oss ta eksamensarbeidet som et eksempel. To ganger i året arrangerer dette instituttet gedigne festivaler med gratiskonserter rundt omkring i hele byen. Før sommeren varer denne eksamensfestivalen i over en hel måned! Kan du tenke deg den logistikken? Og alle de enkeltsensorene?»

«Og tenk på den staben de administrerer, på alle de ulike hovedinstrumentlærerne som skal ha nye kontrakter hvert år basert på hva slags studenter det er som har kommet inn på de ulike programmene. Munnspill i år? Nei. Oj, sytten på el-gitar, da må vi ha inn en lærer til. Dessuten driver de jo sine egne campuser som om de var private kulturskoler. Bare her i sentrum har de tre ulike lokaler som de selv i praksis sørger for at er i drift. Det er ingen Campusservice eller IT/AV-tjeneste rundt neste sving her, for å si det sånn. Nei, disse folkene altså», sier hun og slår ut med armene mot en noe forfjamset IMU-stab.

«Altså, nå ga vi Moserne noen ekstra millioner også, det fikk du kanskje med deg, og det skal naturligvis gå til å forske på musikk. Men ikke sånn «du blir flinkere i matte hvis du driver med musikk»-forskning. Nei, det har selv jeg forstått at er en…umusikalsk måte å argumentere for musikkens viktighet på, hvis jeg kan si det sånn». Hun ler godt.

«Nei, det vi må forske på er den usynlige verdien musikk og kunst har på oss mennesker. På verdien av å sitte stille på en konsert og lytte, for eksempel. Eller på verdien av å synge sammen uten at du nødvendigvis har meldt deg på i et kor. Eller på de nye tankene du kan komme til å tenke når du enten lytter til eller gjør musikk med andre».

«Og ikke minst trenger vi å forske på hvorfor så mange av oss tror at musikk er et unødvendig kosefag. Når skjedde det? Og at vi sier at vi ikke kan synge! Enn det, når vi allerede har forskning som viser at arten homo sapiens faktisk kan synge! Visste du det? At alle kan synge, bortsett fra den lille prosenten med amusi? Du vet ikke hva amusi er? Les én av bøkene til denne dama her», sier hun og peker mot instituttleder Kulset før hun fortsetter: «så jeg regner med at Moserne sammen med IMU klarer å forske fram noen svar på dette, siden Moserne tross alt klarte å finne noe så abstrakt som stedssansen. Så da blir det et lite pengedryss på dem også. Klingende mynt, kan du si, hahaha!»

En trillende latter i sopranleiet klinger i Institutt for musikk sine lokaler, hvor en sparsommelig rehabilitering – den aller første siden Olavskvartalet ble bygget for 30 år siden, skyter instituttleder Kulset inn – snart er ved veis ende.

Statsråden avslutter tydelig beveget: «Kunst er det som skiller oss fra andre dyrearter. Det er det som gjør oss til mennesker. Enkelte forskere mener til og med at det er derfor vår art overlevde alle de andre menneskeartene. Det knytter oss sammen, hjelper oss å forstå oss selv, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Det hjelper oss å komme oss dit vi skal. Gjøre det vi skal. Vite hva vi vil. Derfor skal vi fra nå av begynne å hegne om musikk – og kunst – i mye større grad. Dette blir NTNUs nye flaggskip. Og derfor har jeg også gitt klarsignal til det første spadestikket for kunstfagbygget straks dere har planene klare, og jeg har selvsagt doblet budsjettet. KAMD, er det dét dere kaller det?»

Om bare.

Den statsråden hadde i alle fall fått min stemme.

Men bruk stemmeretten din uansett

Hilsen Nora, instituttleder Kulset.

Denne kronikken sto først på trykk i Universitetsavisa

Struktur og kaos = sant

~ Nora Bilalovic Kulset ~ 2 kommentarer

«Vi kan ikke ha samling, for det blir bare kaos».

Det var begrunnelsen som ble gitt av de voksne i barnehagen hvor én av studentene jeg foreleste for i går har sitt nye arbeidssted. Hun kom og snakket med meg etter forelesningen om musikk og språk som jeg hadde hatt i masteremnet «Kommunikasjon, språkstimulering og relasjonskompetanse» ved Dronning Mauds Minnes Høgskole i Trondheim.

«Du», sa hun, «Jeg jobber i en barnehage hvor svært mange barn ikke kan norsk. Jeg har tenkt at det må være bra for dem å synge sammen, og etter å ha hørt på din forelesning så har jeg jo fått bekreftet dette. Problemet er bare at de som allerede jobber i barnehagen sier at det ikke går an å ha samlingsstund fordi det bare blir kaos».

Kaos ja.

«De forventer at barna skal sitte rolig sånn med én gang vi starter samlinga. Og mange av barna vil ikke sette seg ned sånn med én gang. Så da gir de bare opp. Hva synes du jeg skal gjøre?»

Ja, hva synes jeg hun skal gjøre? Ha samling, selvsagt. I «kaoset».

«Jeg synes du tenker helt rett», svarte jeg. «De trenger å synge mye sammen. Men kanskje du skal tenke litt annerledes på hvordan en sangsamling kan se ut og hva den kan være». «Hva mener du?», spurte hun. «Jo, bare begynn å syng, sett deg ned, ta med deg noen av barna som i utgangspunktet har lyst til å være med, og så starter du bare. Forvent lite av deg selv i starten, og ikke planlegg en lang samling. Bestem deg for kanskje to sanger og ei regle, og en fin start og en fin slutt. Noe du selv liker og har lyst til å gjøre. Dersom du kjenner at det funker for deg, så beholder du dette lille ritualet – hver dag. Så skal du se at stadig flere kommer til deg og de barna som allerede sitter der».

«Du får det til å høres så enkelt ut», sa hun. «Det er enkelt», sa jeg. «Du må bare ikke forvente at du skal ha årets mest vellykkede og spennende samling med 20 superfokuserte barn sittende pent i en ring. Det holder at du setter deg ned og synger deg gjennom ritualet hver dag, med 3-4 barn rundt deg. Det kommer til å balle på seg av seg selv. Bare ikke forvent det sånn i starten».

«Åh!» utbrøt hun, lettet, «det er så deilig å høre at noen faktisk sier at det ikke trenger å være vellykket med én gang for å være en vellykket greie! Og at det er helt greit at det er litt kaos!»

I heart kaos! Jeg forklarte henne om struktur/kaos-teorien min, om at det er akkurat i den åpningen der at magien kan skje: den faste indre strukturen – ritualet – kombinert med den frie ytre strukturen – aksepten for kaos.

«Dette er det veldig mange flere som trenger å høre mer om», avsluttet hun, «vi stresser så mye med at barna skal sitte i ro og tar det til og med ofte som en direkte tilbakemelding på hvorvidt det vi gjør er morsomt eller ikke. Og så blir vi usikre, og så slutter vi. Tenk at til og med du opplever kaos på dine musikksamlinger!» «Ja gjett om jeg gjør», sa jeg, «men det er et godt kaos, med positiv energi. Og når du tillater kaoset, men holder på ditt eget rituale, da blir det mindre og mindre kaos».

Så jeg tok henne på ordet og lar flere få høre om dette. Her kommer modellen min over fire væremåter hos den voksne som kan ha positiv innvirkning på sangsamværet i barnehagen – og hvor du kan se den sentrale struktur/kaos-forbindelsen.

Skjermbilde 2018-12-06 12.44.25

Les mer om dette i boka «Din musikalske kapital» (Universitetsforlaget, 2018) eller i doktorgradsavhandlingen min «Musickhood» fra 2017.

Stormen om sangen

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Et irritert hjertesukk traff en nerve i befolkningen. Tre døgn med storm: media, nett-troll, entusiasme, kritikk og engasjement.

Kritikken dreier seg bl.a. om at ALLE fagspesifikke ord nå er ute av den overordnede læreplanen, som altså er et nytt type dokument slått sammen av det som tidligere het generell del og prinsipper for opplæring.

Det er altså ingen fare med musikkfaget og sangen, hevder kritikerne. Dessuten var da dette innlegget ditt fryktelig lite nyansert og altfor generaliserende til å komme fra en forsker (eller «forsker», som mange skriver).

Jeg vil derfor oppklare. Kort.

Ja, den nye overordna læreplanen er annerledes formulert. Den forteller om skolens verdier og prinsipper, og ikke om fagspesifikke mål eller innhold. Og dette er poenget mitt. Er sang kun et fagspesifikt mål? Eller er det en del av det å være et menneske? Hva slags filosofisk grunnsyn på sang har sittende kunnskapsdepartement? For min del bør sang nemlig nevnes under flere av den overordnede læreplanens punkter, slik som «menneskeverdet», «identitet og kulturelt mangfold», «sosial læring og utvikling», «et inkluderende læringsmiljø» og ikke minst «folkehelse og livsmestring». Et slikt syn på sang har jeg. Forskningsbasert sådan.

Og så er det den andre saken som spøkte i bakgrunnen da jeg skrev det første blogginnlegget om dette, og det er forslaget til den nye fagplanen for musikkfaget som nå er ute på høring. Der er nemlig fagspesifikke ord som å synge, spille, musisere og danse helt ute. Man skal altså kunne fylle musikktimene med hva som helst, velsignet av Kunnskapsdepartementets nyspråk om musikk i skolen.

Nå vi samtidig sitter med informasjon om at under halvparten av lærerne som underviser i musikk på 1. – 4. trinn har utdannning i faget, at det heller ikke kreves at man har utdanning i faget for å undervise i musikk på barneskolen OG at til tross for at dette kreves på ungdomsskolen så har også der opptil 43% ingen utdanning…ja, da går det ei kule varmt for å si det på en ikke-akademisk måte, og da tenker man at NÅ, nå roper jeg!

Rop!

Her kan du lese det første blogginnlegget, og her kan du høre min samtale med statssekretær Magnus Thue på NRK Klassisk torsdag 05.10.17. Og her kan du lese Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om samme sak.