Å fullføre en doktorgrad

Så mange gjør det – og likevel er det så vanskelig!

(Iallefall for meg.)

Jeg har blitt utfordret og oppmuntret til å skrive noe om det å ta en doktorgrad. I mange måneder har jeg tenkt at akkurat DÉT skal jeg IKKE gjøre. Blant annet fordi bloggformatet er altfor lite. Jeg trenger en bok på tykkelse med Norges Lover for å uttrykke og inkludere alt jeg har på hjertet og i sjelen og i hjernen etter disse årene. Men nå har jeg altså tydeligvis ombestemt meg.

Og det har ikke overraskende manifestert seg i det akademiske artikkelformatet, dog med enkelte tilpasninger og justeringer. Det bemerkes at denne artikkelen ikke er fagfellevurdert. (Og gi nå ikke opp dere ikke-akademikere. Dette er selvironi på lavt plan.)

2016-03-13 08.58.19

Sammendrag

Det viser seg at 1114 avla doktorgrad i 2016, av disse omtrent like mange kvinner som menn. Noe som utgjør ca 3 stk hver dag.

Samtidig viser tall fra HiOA at 14 av 37 PhD-kandidater i 2017 er forsinket med disputasen på grunn av familiære årsaker og sykdom. Dette utgjør godt over halvparten.

Det foreligger ingen tall på hvor mange som vurderer å gi opp og hvor mange ganger det vurderes å gi opp i løpet av stipendiatperioden, for ikke å snakke om etter at stipendperioden er over, og man må jobbe uten lønn.

Å føle seg for dum til å gå på jobb er en psykisk belastning for PhD-stipendiater som har blitt løftet lite fram, og dette innlegget vil derfor i det følgende se nærmere på nettopp denne situasjonen og beslektede.

Skjermbilde 2017-09-25 22.12.32

Søkeord: PhD-stipendiat, dumrian, deadline, eks-smarting, pågangsmot, lesebriller, naiv, manglende sosialt liv, kritisk refleksjon inntil døden skiller oss ad.

 

Innledning – starten

Den dagen man får vite at man får tildelt et PhD-stipendiat, så blir man så overlykkelig at det rett og slett er vanskelig å beskrive. Det føles ABSOLUTT ut som om man har vunnet i Lotto. Samtidig så føler man seg også ganske så smart. For var det ikke min smarte søknad og mitt smarte intervju som gjorde at jeg ble prioritert foran alle de andre søkerne, mon tro?

Jeg husker godt at én av mine bekjente sendte meg følgende melding den dagen jeg fikk beskjed om at PhD-stipendet var i boks: «Oj. Får mest lyst til å si ‘stakkars deg’, men jeg må jo nesten si ‘gratulerer'» (vedkommende hadde nylig fullført sin egen doktorgrad). Jeg flirte litt av bemerkningen som jeg syntes var både kul og litt sleivete. Lite ante jeg at jeg 18 måneder senere skulle si akkurat det samme til en annen venn som jublet over sitt ferske PhD-stipend.

sailboat

Uansett, starten er helt herlig. Man flyter avgårde i varm medvind og seiler inn på det nye kontoret sitt. Der bruker man de neste ukene på å forstå dette med hvem det er som skal bestille og betale datamaskinen (hva hvis du vil ha Mac i stedet for PC, feks? Er det et mellomlegg, sier du? Hvordan ordnes det?), hvordan man skal bruke driftsmidlene sine (det er noe som heter rekvisisjoner og prosjektnummer og innkjøpsordninger og bedriftskredittkort), hvordan man skal få tak i e-vaktmestertjenesten slik at noen kan trekke opp den knallgule markisen som henger konstant nede foran vinduet fordi snora har forsvunnet langt opp i hylsen, og i det hele tatt. Ei venninne sa til meg i denne perioden: «Dette er en test på om du virkelig er typen som kan holde ut et helt PhD-løp». Det var sagt i spøk, men hun hadde nok helt rett.

Men altså driftsmidler! Man suser avgårde på konferanser før man engang aner hva konferanser er til for (omtrent), og man snakker naivt og grønnskollete med de best rangerte forskerprofilene som er tilstede. Man er jo ingen og har ingenting å tape. En deilig tid.

Og – man har fremdeles ikke opplevd hva som skjer når artiklene begynner å slaktes av fagfeller og tida går og deadlinen nærmer seg, og man begynner å skjønne at dette er noe HELT annet enn å ta en mastergrad.

 

Metode

Fordi det viser seg altså at man egentlig må lære alt helt på nytt. Man kan egentlig ingenting. Heldigvis var jeg på et seminar for PhD-stipendiater omtrent samtidig som dette begynte å gå opp for meg. Der sto det én eller annen hot shot professor fra det store utland (som jeg på det tidspunktet fremdeles ikke ante hvem var, og dermed fremdeles ikke vet hvem er) og snakket om det å ta en doktorgrad. Og han sa. «Det vanskeligste for meg som veileder av PhD-stipendiater – som altså er de aller dyktigste masterstudentene – er hvor lang tid det tar meg å få dem til å forstå at de ikke kan noen ting. At de må starte helt på nytt».

Da han sa det så gråt jeg inni meg – både av frykt og gjenkjennelse. Skrekk og gru. Let the games begin.

2014-01-09 08.29.27

Neste ting å innse: å skulle lære seg å skrive akademiske artikler. Å du store min. (Jeg håper noen som leser dette kjenner seg igjen allerede nå. Fordi Å DU STORE MIN!) Én ting er å skulle jobbe med ei bok, en monografi. Skrive jevnt og trutt og legge til fantastisk velskrevet tekst litt her og litt der underveis etter hvert som prosjektet utvikler seg. Men å skulle skrive artikler? Jeg er utrolig glad for at jeg ikke skjønte hvor lite jeg var i stand til å skrive slike artikler da jeg bestemte meg for å skrive en artikkelbasert avhandling. Fordi nå har jeg jo lært det. The hard way, for å si det mildt, men jeg har jo lært det. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gi meg i kast med å skulle lære det hadde jeg visst hvor langt ute på jordet jeg egentlig var der i starten. Vi snakker så langt ute på jordet som mange ikke vet at finnes en gang (takk til tålmodige veiledere).

Og så – midtveis – så raste hele prosjektet sammen. Datagrunnlaget kunne ikke oppdrives, dvs at jeg kunne ikke finne ut noe om det jeg hadde tenkt å finne ut noe om.

Jeg bruker vanligvis å være nokså rask med å rydde ut julepynten straks nyttårsaften er over, men denne jula lot jeg alt stå og stå og stå – jeg grudde meg noe sinnsykt til at juleferien skulle være over og jeg måtte se PhD-arbeidet i kvitøyet og ta det ved hornene og rive det forrige prosjektet opp med rota og alt det der.

Den første dagen på jobb etter ferien sa jeg derfor til familien hjemme at jeg ikke kom til å komme hjem denne kvelden før jeg hadde et slags grep om de neste 18 månedene. Jeg måtte se hva som kunne reddes, hva som måtte gjøres om, hvordan det måtte gjøres om og om jeg i det hele tatt kunne fortsette. Jeg skulle være en klok mamma og kone og rydde litt opp i dette før jeg kom hjem. Altså ta grep.

tekniskfeil

Sannheten er at jeg bare gikk på kontoret mitt og gråt. Ordentlig gråt. Det er jo på en måte å ta grep det, også?

Men det er jo slitsomt å gråte og deppe, så man finner jo ut av ting. Og det gjorde dette prosjektet også, med meg på slep. Og det fine med forskning er at når det først har våknet til liv og du følger etter, så skjer det mange spennende og rare og uforutsette ting som det er artig å være med på.

 

Resultater

Så der sto jeg, med halvgått PhD-løp og to artikler allerede skrevet om et prosjekt som hadde avgått med døden av flere årsaker, og med et nytt og friskt prosjekt som ropte så høyt at jeg forsto at det hadde livets rett. Så da var det bare å generere nye data og begynne å skrive nye artikler. Med nye deadliner – mens den store deadlinen nærmet seg som et troll som tramper gjennom skogen. Drønn drønn drønn.

Det hadde vært så lett å gi opp. Ta en pause. Søke om forlengelse. Høre på stemmen i hodet som sa: «du er for dum til dette».

2016-08-16 22.14.45

For første gang i mitt voksne liv hadde jeg lav mestringsfølelse. Etter 20 år som yrkesaktiv musikkarbeider hvor alt har vært artig, givende, passe utfordrendre – hvor jeg har gledet meg til å gå på jobb HVER ENESTE DAG (ja, så heldig har jeg vært), så opplevde jeg nå det motsatte.

Det var bare viljen som fikk meg på jobb, inn på kontoret, skru på data’n, søke etter artikler, lese, tenke, skrive. Mens jeg følte meg utilstrekkelig, for dum til å gjøre dette, lærling, novise, ikke godkjent…og ville jeg noengang bli godkjent? Hvem tror du at du er, liksom? Se der, der fikk du en negativ tilbakemelding fra en fagfelle igjen ja – kom igjen, strekk deg lengre. Les mer, tenk mer, analysér mer – og hvordan var det med det vitenskapsfilosofiske ståstedet ditt nå igjen? Hva er egentlig sannhet? Hva er egentlig kunnskap?

2016-07-11 14.02.07

Én ting som er positivt med dette, er at du blir godt vant – på kanten til likegyldig og blasert – på det å sende avgårde tekst og å få kommentarer fra anonyme fagfeller rundt omkring. Man blir god på å bli avvist. Man depper i maks én kveld (men da depper man til gjengjeld skikkelig. Verden raser faktisk sammen for noen øyeblikk. Totalt).

Og man blir god på å motta foreløpige godkjenninger med lange negative kommentarer som ofte starter med «however, we do not agree with you on….and you will accordingly need a thorough revision on…». Det blir en del av hele greia, og samtidig smiler man godslig til sine jomfruelige bachelorstudenter som gruer seg til å sende første tekstutdrag fra oppgaven sin til veiledning. Tenk, der var man en gang. Drømmen om å skrive og mene noe smart og riktig, som en prakthane med vakre fjær.

Nå står man der ribbet for alt, både praktfjær og illusjoner. Men til gjengjeld kan jeg så mye om kritisk refleksjon at min mann og mine barn ikke får bruke ordene alle, ingen, aldri eller alltid. Så det så.

2016-07-11 14.02.15

Til slutt så får man jo faktisk godkjent sin siste artikkel (det er et visst antall artikler som må godkjennes for publisering før en artikkelbasert avhandling kan leveres inn) og kan begynne med…KAPPEN! Dvs teksten som skal følge med disse artiklene. Altså ei slags lita bok i seg selv.

Da er det i grunnen på’an igjen. Avhandlingsarbeid nummer to. Særlig hvis man tilhører humaniora. Så i det samme som man hyler ukontrollert av glede over å endelig ha rodd i land den siste artikkelen (ja, noen av oss gjør faktisk det), så vet man samtidig at det er først nå man kan skrive ferdig denne kappen, for det er jo først nå man vet hva den må inneholde.

Skrive skrive skrive, tenke tenke tenke, lese lese lese, skrive skrive skrive. Med trollet klampende gjennom skogen, nå så nærme at du bare stenger lyden ute og går lange turer med hunden din og later som ingenting. Levere skal du jo. Pengene tar slutt om 6 uker.

2016-07-16 15.32.55

Diskusjon

Så leverte jeg altså. På datoen. Pengene tok slutt, og jeg måtte ta andre jobboppdrag. Jeg visste at da ble det ikke tid til mer jobbing med noen avhandling.

Etter en stund kom avhandlingen i retur. «Du får 12 uker på så skrive om og levere på nytt». Det var ingen festdag for de små grå oppe i hodet, det må jeg innrømme, men godt vant som jeg var etter artikler og fagfeller og deadliner og omskrivinger, så deppet jeg i ca 60 minutter (i løpet av de 60 minuttene rakk jeg å gråte i telefonen til min mann og se meg selv i speilet og snakke høyt og litt strengt til meg selv), før jeg innså at her var det samme sak som i de foregående tre årene. Jeg kunne dette. Nemlig å bare ta seg sammen, ta et godt innpust, lese tilbakemeldingene fra fagfellene grundig, være selvkritisk og overhodet ikke selvmedlidende – og bare brette opp ermene. Igjen:

2016-03-13 08.58.19

Det gjorde jeg. Og det var morsommere enn jeg hadde trodd om noen fortalte meg det på forhånd. Jeg hadde nemlig hatt fem måneder pause fra teksten – luft i hodet og luft i tankene og undervisning av unge kritiske smarte studenter. Så det er ikke noe å fortvile over dersom det skjer deg. En god fagfellevurdering er som en god veiledning: den skal hjelpe deg til å strekke deg enda litt lengre, å bli enda litt dyktigere, å gripe tak i noe enda litt lengre unna eller dypere inne. På mange måter var denne omskrivningen den artigste og mest meningsfulle perioden av hele PhD-løpet mitt. (Hvis du ikke tar i betraktning at jeg gjorde dette helt uten lønn, selvsagt…)

2017-03-28 14.34.39

 

Konklusjon

Å fullføre en doktorgrad er en vill prosess. I perioder føles det som å ha fått tildelt en seilbåt (hurra!), for så å oppdage at man ikke kan seile og i stedet må bruke en teskje for å ro med. Så hjelpeløs og på stedet hvil kan man føle seg.

Samtidig veksler man mellom å være Messias (for enkelte studenter) og kloakkrotte (blant enkelte fagfeller), ofte flere ganger på én og samme dag. Man vet aldri hva dagen eller uka vil bringe, og hele tiden hører man deadlinen som nærmer seg. Tramp tramp! Vil man bli godkjent?

Enkelte sier de elsket sin periode som PhD-stipendiat. Det er helt fantastisk at de gjorde det! Kanskje hadde de en mer lineær og ryddig prosess enn det jeg hadde. Men jeg har snakket med mange flere som følte seg helt ko-ko mens de var i PhD-løpet, og til dere har jeg bare én ting å si: KO-KO! ❤


aksept

 

Men INGENTING slår følelsen den dagen du får beskjed om at komiteen har godkjent arbeidet ditt.

Skrik og hyl på linje med en ønsket positiv graviditetstest. (Jeg snakker av egen hyleerfaring.) Resten av livet kan begynne.


 

Epilog

Og så kommer disputasdagen. Et eventyr. Det er bare å glede seg. Virkelig bare å glede seg.

IMG_0347

Det er helt unødvendig å grue seg til den dagen. Tenk på hvor mye negative tanker og stress og dårlig mestringsfølelse du kanskje har hatt i løpet av PhD-løpet. Dette er ikke en dag hvor disse elementene skal få være med. Dette er en dag for å være tilstede i nået og nyte at det hele faktisk er over. Ja, det er en litt rar dag, men en veldig veldig fin én.

Jeg kommer for eksempel alltid til å bli veldig glad når jeg i framtida treffer mine to opponenter. Masse positiv energi – love all around, til alle sammen.

(Selv om det føltes litt som om jeg var med i et skuespill der jeg var den eneste som ikke hadde fått utdelt replikkene på forhånd.)


Denne artikkelen er produsert uten noen støtte fra førende interessepartnere. Forfatteren ønsker å takke familie, venner og kollegaer for all støtte underveis.


PS: Var det verdt alt slitet? J.A. ❤

Skriveeksilet

Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!

IMG_2139

 

Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.

Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.

Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!

IMG_2158

IMG_2156
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.

Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!

Åh, hunden min! Tito the Dog!

tito

Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…

#ntnumusikk

Når målstreken er i synsfeltet

Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.

«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»

Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?

«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».

Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?

«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»

IMG_0658
Ja, jeg har kjøpt den permen nå.

Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.

Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.

IMG_0659.JPG

Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.

Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!

Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.

20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.

Om tre måneder, altså.

Og 15. august tar stipendpengene slutt.

#ntnumusikk #PhD-life

På to hjul i Paris

Fra 8 til 38 varmegrader! Alle som bor i Trondheim vet at årets sommer var minneverdig med den negative forståelsen av ordet. Riktignok fikk vi et par uker med deilig sommervær akkurat idet barna startet på skolen igjen, men for én som har tilbragt to sommermåneder med ullfleece og åtte grader, så er det en ganske ugjestmild overgang å skulle sitte og skrive med fungerende hjerne når temperaturen kryper godt over 35 (trettifem) på dagen midt i et vindstille Paris. I en leilighet uten vifte. Da må man sitte i vinduet og prøve å stenge ute sola men få med seg hvert lille vindpust som kommer forbi.

væretvarmt

Men heldigvis fins det råd! Paris har jo et utrolig bra bysykkelsystem. (Hvorfor har vi så utrolig kjipe og tungtrådde bysykler hjemme? Med bittesmå hjul? Uten ordentlig kurv foran? Og med et utrolig tungvint utleiesystem hvor man må være abonnent og vente på et medlemskort i posten?) Gå til nærmeste hjørne, hent ut en sykkel, tråkk i vei på de gode sykkelveiene (hvordan er det mulig at en stappfull metropol som Paris har klart å lage bedre nett for sykkelveier enn Trondheim?), og få vind i håret! Juhu! (Kanskje du vil lese denne setningen én gang til uten alle mine lange parenteskommentarer.)

Syklersykkelsti

Samt du kan ta en rask sightseeing.

Og få noen sårt tiltrengte intellektuelle akademiske vibber fra storheter som ikke jobber ved NTNU.

Simone

Og dermed har jeg i dag mandag klart å kategorisere mine over 50 koder inn i fire hovedtemaer. Juhu igjen!

koding

Det er lite som slår følelsen av å ha kommet ut av en analyse med en gyldig enhet på papiret. I det minste ser det slik ut nå.

Takk til Velib’, Simone (og muligens Jean Paul).

velib

#ntnumusikk

Alle tog går til Paris

Tous le trains

Alle veier fører til Rom(a), men visste du at alle tog fører til Paris?

Med en koffert som var over vanlig kabinstørrelse (noe som stort sett faktisk er mitt maksimumsvolum på reiser av varighet), både på grunn av oppholdets lengde (tre hele uker, da er det jo litt man må ha med seg) og oppholdets natur (diverse akademiske duppeditter som et nøysomt utvalg litteratur og så videre…), så hadde jeg en uvant stor og tung koffert å slepe meg gjennom metrosystemet med i morgentimene i dag. Rulletrapper, der de faktisk i det hele tatt finnes, har en tendens til å ikke virke i denne byen. I tillegg kan det godt være ca 10 minutter å gå til din metrolinje når man befinner seg på den gedigne metrostasjonen Chatelet. Og det var det for meg. Altså et skilt om 10 minutters gange. Pytt, det er vel ikke langt, tenker du nå. Jo, med en stor og tung koffert opp og ned lange trapper så er det faktisk langt. Og mye mer enn 10 minutter. Heldigvis er jo franskmenn galante, og i flere trapper fikk jeg hjelp. Men jeg har en mistanke om at jeg så ordentlig selvhjulpen nordisk kvinne ut der jeg slepte avgårde på kofferten i gode sko, løse og ledige flyklær og renskrubbet for noe som kunne ha forskjønnet mitt ytre. Jeg sto faktisk opp kl 0430 i morges. Måtte dunke den opp en god del trapper helt selv, med andre ord.

Men men. En strevsom halvtime, så var det over. (Vel og merke etter at jeg hadde kommet meg opp vindeltrappen til leiligheten i 4. etasje).

Jeg tenker igjen på hvordan det er å være handikappet i denne byen. Et mysterium. De må jo emigrere.

Men ikke bare går alle tog til Paris, nå kan jeg motta all posten til hele Norge, også!

postnorge

Det er med ydmyk luksusfølelse at jeg har innstallert meg her i forskerleiligheten som brukes av bl.a. ansatte ved NTNU og UiO. For meg som er en glad og fornøyd mamma og kone, så er det godt å reise litt fra de der hjemme – som man gjerne vil stulle og stelle for – og i stedet kun være et jobbedyr i noen uker.

Og denne leiligheten er laget for at man skal være et jobbedyr, noe en gjestebok med innskrivinger fra 2004 forteller. Ganske fornøyelig var det da jeg åpnet den og leste fra 7. februar 2004, at den første forskeren som gjestet leiligheten kommenterte at telefonen ikke egnet seg til hans type Internett-tilknytning, men at det litt oppe i gata fantes en utmerket «Internett-kafé» (i gåsetegn) hvor man kunne lese e-post for en billig penge. Det aller første jeg gjorde da jeg satte fra meg kofferten, var å lete febrilsk etter navn og kode for wifi’en. I en perm merket «IT/EDB» fant jeg både navn og passord. Ingenting funket. Små bokstaver, store bokstaver. Bytte ut null med bokstaven O. Funket ikke. Fra utleiers side fikk jeg vite at IT-avdelingen hadde ferie i enda et par uker, så her var det ingenting å gjøre. De hadde kjøpt inn nytt modem og router, og ingen visste helt hva som nå var greia. Min første innskytelse var at uten Internett er det bare å booke om hjemreisen og ta første fly hjem i morgen. Så da satte jeg meg og leste i gjesteboka for å klarne hodet. Og der dukket Petter Aaslestad fra HF ved NTNU opp med sin «Internett-kafé» og oppkobling via telefon som ikke helt fungerte med hans PC. Pytt sann. Ikke så forferdelig viktig. Han kunne jo gå på kafeen i ny og ne og lese litt e-post om det var så mye om å gjøre. Og dét for en billig penge, til og med. I 2004. Hvordan er det da om elleve nye år? internettkafe

(Det ordnet seg med oppkobling. Da jeg så nærmere på selve boksen, viste det seg at det sto både et navn og en kode fra leverandøren der. Så nestemann skal få en grei lapp å lese og slippe Wifipanikk.)

Av andre hyggelige ting jeg fant:

metrobill

Takk, Marit! Jeg vet ikke hvem du er, for du har ikke skrevet i boka. Men i morgen skal jeg ta meg en fin lørdagstur for billettene du la igjen.

Og nå er dere offer for en av de viktigste øvelsene i all form for utøving, nemlig oppvarming. Når man skal skrive, så må man varme opp. Og dere er mitt oppvarmingspublikum. Kanskje blir det flere oppvarmingsøvelser som kommer. Online, over wifi’en.

skrivestua

#ntnumusikk

Nesten natt i plaskregn…  

…er jeg på vei til mitt første skriveeksil. Jeg har reist fra mann og barn og hus og hjem for å sitte i en liten leilighet i tre uker med laptopen oppslått og brillene på nesa. 

Forhåpentligvis blir det tre produktive uker. 

Siden det er en universitetsleilighet så regner jeg uansett med at man ikke slipper ut på den tildelte daglige lufteturen før man kan framvise minst 10 000 tegn inkludert mellomrom i en høyteknologisk skanner som låser opp døra. 

#ntnumusikk

 

 
 

.

Hva er det du egentlig forsker på, Nora?

Dette spørsmålet har jeg fått stadig oftere det siste halve året. Kanskje ikke så rart siden forskningsprosjektet mitt er like lite glad i fastsatte rammer som jeg selv har vært hele livet. Sånn sett får jeg nå som fortjent. Det jeg hadde bestemt for forskningsprosjektet, det ville seg ikke. Ganske enkelt.

Nei, jeg tester ikke språkutviklingen til barn som har norsk som andrespråk. Ja, det var det jeg skulle gjøre. Du får vite mer om hvorfor det gikk sånn om noen uker eller måneder – eller om et og et halvt år. Og joda, jeg forsker fremdeles på musikk og minoritetsbarn.

MEN – svaret på hva det er jeg forsker på, det ser du her:

og her:

Skjermbilde 2015-05-27 15.11.41

Hvem ser du på begge disse bildene? Fru Nora Bilalovic Kulset i egen høye person. Ja, jeg forsker rett og slett på meg selv. Og det må sies at det er en delt opplevelse å for første gang sitte å studere videoopptak av seg selv i aksjon etter 20 år i aktiv tjeneste.

Jeg hilser herved ærbødig til alle som har vært på mine musikkgrupper siden 1993.