Skriveeksilet

Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!

IMG_2139

 

Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.

Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.

Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!

IMG_2158

IMG_2156
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.

Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!

Åh, hunden min! Tito the Dog!

tito

Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…

#ntnumusikk

Når målstreken er i synsfeltet

Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.

«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»

Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?

«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».

Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?

«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»

IMG_0658
Ja, jeg har kjøpt den permen nå.

Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.

Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.

IMG_0659.JPG

Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.

Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!

Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.

20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.

Om tre måneder, altså.

Og 15. august tar stipendpengene slutt.

#ntnumusikk #PhD-life

På to hjul i Paris

Fra 8 til 38 varmegrader! Alle som bor i Trondheim vet at årets sommer var minneverdig med den negative forståelsen av ordet. Riktignok fikk vi et par uker med deilig sommervær akkurat idet barna startet på skolen igjen, men for én som har tilbragt to sommermåneder med ullfleece og åtte grader, så er det en ganske ugjestmild overgang å skulle sitte og skrive med fungerende hjerne når temperaturen kryper godt over 35 (trettifem) på dagen midt i et vindstille Paris. I en leilighet uten vifte. Da må man sitte i vinduet og prøve å stenge ute sola men få med seg hvert lille vindpust som kommer forbi.

væretvarmt

Men heldigvis fins det råd! Paris har jo et utrolig bra bysykkelsystem. (Hvorfor har vi så utrolig kjipe og tungtrådde bysykler hjemme? Med bittesmå hjul? Uten ordentlig kurv foran? Og med et utrolig tungvint utleiesystem hvor man må være abonnent og vente på et medlemskort i posten?) Gå til nærmeste hjørne, hent ut en sykkel, tråkk i vei på de gode sykkelveiene (hvordan er det mulig at en stappfull metropol som Paris har klart å lage bedre nett for sykkelveier enn Trondheim?), og få vind i håret! Juhu! (Kanskje du vil lese denne setningen én gang til uten alle mine lange parenteskommentarer.)

Syklersykkelsti

Samt du kan ta en rask sightseeing.

Og få noen sårt tiltrengte intellektuelle akademiske vibber fra storheter som ikke jobber ved NTNU.

Simone

Og dermed har jeg i dag mandag klart å kategorisere mine over 50 koder inn i fire hovedtemaer. Juhu igjen!

koding

Det er lite som slår følelsen av å ha kommet ut av en analyse med en gyldig enhet på papiret. I det minste ser det slik ut nå.

Takk til Velib’, Simone (og muligens Jean Paul).

velib

#ntnumusikk

Alle tog går til Paris

Tous le trains

Alle veier fører til Rom(a), men visste du at alle tog fører til Paris?

Med en koffert som var over vanlig kabinstørrelse (noe som stort sett faktisk er mitt maksimumsvolum på reiser av varighet), både på grunn av oppholdets lengde (tre hele uker, da er det jo litt man må ha med seg) og oppholdets natur (diverse akademiske duppeditter som et nøysomt utvalg litteratur og så videre…), så hadde jeg en uvant stor og tung koffert å slepe meg gjennom metrosystemet med i morgentimene i dag. Rulletrapper, der de faktisk i det hele tatt finnes, har en tendens til å ikke virke i denne byen. I tillegg kan det godt være ca 10 minutter å gå til din metrolinje når man befinner seg på den gedigne metrostasjonen Chatelet. Og det var det for meg. Altså et skilt om 10 minutters gange. Pytt, det er vel ikke langt, tenker du nå. Jo, med en stor og tung koffert opp og ned lange trapper så er det faktisk langt. Og mye mer enn 10 minutter. Heldigvis er jo franskmenn galante, og i flere trapper fikk jeg hjelp. Men jeg har en mistanke om at jeg så ordentlig selvhjulpen nordisk kvinne ut der jeg slepte avgårde på kofferten i gode sko, løse og ledige flyklær og renskrubbet for noe som kunne ha forskjønnet mitt ytre. Jeg sto faktisk opp kl 0430 i morges. Måtte dunke den opp en god del trapper helt selv, med andre ord.

Men men. En strevsom halvtime, så var det over. (Vel og merke etter at jeg hadde kommet meg opp vindeltrappen til leiligheten i 4. etasje).

Jeg tenker igjen på hvordan det er å være handikappet i denne byen. Et mysterium. De må jo emigrere.

Men ikke bare går alle tog til Paris, nå kan jeg motta all posten til hele Norge, også!

postnorge

Det er med ydmyk luksusfølelse at jeg har innstallert meg her i forskerleiligheten som brukes av bl.a. ansatte ved NTNU og UiO. For meg som er en glad og fornøyd mamma og kone, så er det godt å reise litt fra de der hjemme – som man gjerne vil stulle og stelle for – og i stedet kun være et jobbedyr i noen uker.

Og denne leiligheten er laget for at man skal være et jobbedyr, noe en gjestebok med innskrivinger fra 2004 forteller. Ganske fornøyelig var det da jeg åpnet den og leste fra 7. februar 2004, at den første forskeren som gjestet leiligheten kommenterte at telefonen ikke egnet seg til hans type Internett-tilknytning, men at det litt oppe i gata fantes en utmerket «Internett-kafé» (i gåsetegn) hvor man kunne lese e-post for en billig penge. Det aller første jeg gjorde da jeg satte fra meg kofferten, var å lete febrilsk etter navn og kode for wifi’en. I en perm merket «IT/EDB» fant jeg både navn og passord. Ingenting funket. Små bokstaver, store bokstaver. Bytte ut null med bokstaven O. Funket ikke. Fra utleiers side fikk jeg vite at IT-avdelingen hadde ferie i enda et par uker, så her var det ingenting å gjøre. De hadde kjøpt inn nytt modem og router, og ingen visste helt hva som nå var greia. Min første innskytelse var at uten Internett er det bare å booke om hjemreisen og ta første fly hjem i morgen. Så da satte jeg meg og leste i gjesteboka for å klarne hodet. Og der dukket Petter Aaslestad fra HF ved NTNU opp med sin «Internett-kafé» og oppkobling via telefon som ikke helt fungerte med hans PC. Pytt sann. Ikke så forferdelig viktig. Han kunne jo gå på kafeen i ny og ne og lese litt e-post om det var så mye om å gjøre. Og dét for en billig penge, til og med. I 2004. Hvordan er det da om elleve nye år? internettkafe

(Det ordnet seg med oppkobling. Da jeg så nærmere på selve boksen, viste det seg at det sto både et navn og en kode fra leverandøren der. Så nestemann skal få en grei lapp å lese og slippe Wifipanikk.)

Av andre hyggelige ting jeg fant:

metrobill

Takk, Marit! Jeg vet ikke hvem du er, for du har ikke skrevet i boka. Men i morgen skal jeg ta meg en fin lørdagstur for billettene du la igjen.

Og nå er dere offer for en av de viktigste øvelsene i all form for utøving, nemlig oppvarming. Når man skal skrive, så må man varme opp. Og dere er mitt oppvarmingspublikum. Kanskje blir det flere oppvarmingsøvelser som kommer. Online, over wifi’en.

skrivestua

#ntnumusikk

Nesten natt i plaskregn…  

…er jeg på vei til mitt første skriveeksil. Jeg har reist fra mann og barn og hus og hjem for å sitte i en liten leilighet i tre uker med laptopen oppslått og brillene på nesa. 

Forhåpentligvis blir det tre produktive uker. 

Siden det er en universitetsleilighet så regner jeg uansett med at man ikke slipper ut på den tildelte daglige lufteturen før man kan framvise minst 10 000 tegn inkludert mellomrom i en høyteknologisk skanner som låser opp døra. 

#ntnumusikk

 

 
 

.

Hva er det du egentlig forsker på, Nora?

Dette spørsmålet har jeg fått stadig oftere det siste halve året. Kanskje ikke så rart siden forskningsprosjektet mitt er like lite glad i fastsatte rammer som jeg selv har vært hele livet. Sånn sett får jeg nå som fortjent. Det jeg hadde bestemt for forskningsprosjektet, det ville seg ikke. Ganske enkelt.

Nei, jeg tester ikke språkutviklingen til barn som har norsk som andrespråk. Ja, det var det jeg skulle gjøre. Du får vite mer om hvorfor det gikk sånn om noen uker eller måneder – eller om et og et halvt år. Og joda, jeg forsker fremdeles på musikk og minoritetsbarn.

MEN – svaret på hva det er jeg forsker på, det ser du her:

og her:

Skjermbilde 2015-05-27 15.11.41

Hvem ser du på begge disse bildene? Fru Nora Bilalovic Kulset i egen høye person. Ja, jeg forsker rett og slett på meg selv. Og det må sies at det er en delt opplevelse å for første gang sitte å studere videoopptak av seg selv i aksjon etter 20 år i aktiv tjeneste.

Jeg hilser herved ærbødig til alle som har vært på mine musikkgrupper siden 1993.

MERYC 2015

Music Educators and Researchers of Young Children gjemmer seg bak akronymet #meryc. Det var første gang jeg møtte dette europeiske forskermiljøet, i et land og i en by jeg aldri før har vært i: Tallinn, Estland.

cfmae-meryc2015-welcome-fb

Trenger jeg å si at jeg ble tatt med storm, både av forskningsmiljø og sted?

Og jeg fikk min første opplevelse med et baltisk kor. Trenger jeg å si at jeg gråt? Du vet, sånn ustilig stygg-gråting fordi man blir fullstendig overrumplet. Heldigvis var dirigenten såpass empatisk at han takket meg for tårene da jeg møtte han et par dager etter. Mens jeg tenkte: «Å ja. Såpass. Han husker meg fremdeles selv om han stort sett sto med ryggen til meg».

Ellers hadde doktogradsstipendiat Kulset et revolusjonerende paper å presentere. I stedet for å trekke meg (ja, hele forskninga mi har gått i dass og jeg forsker på noe annet, som jeg ikke gjorde da jeg sendte inn paperet for et halvt år siden), bestemte jeg meg i stedet for å gi de ikke ofte omtalte sidene ved forskning et ansikt.Så jeg entret podiet (tok en liten #haka med meg selv først) for å fortelle at alt jeg hadde gjort ikke hadde gått som jeg trodde, og at jeg hadde funnet ut at jeg måtte forske på noe helt annet enn jeg trodde jeg skulle forske på.

Jepp.

Fikk heldigvis jubel og applaus. (Som sagt, både forskningsmiljø og sted tok meg med storm).

meryc15
En tålmodig stipendiat mottar spørsmål nr 137 etter å ha tapt ansikt med viten og vilje.

Om to år møtes MERYC igjen, og denne gang i Oxford. Også et sted jeg aldri har vært. Men maten i Tallinn slår de nok ikke.

#ntnumusikk #konferanseliv #tallinn #estland #meryc