Å fullføre en doktorgrad

Så mange gjør det – og likevel er det så vanskelig!

(Iallefall for meg.)

Jeg har blitt utfordret og oppmuntret til å skrive noe om det å ta en doktorgrad. I mange måneder har jeg tenkt at akkurat DÉT skal jeg IKKE gjøre. Blant annet fordi bloggformatet er altfor lite. Jeg trenger en bok på tykkelse med Norges Lover for å uttrykke og inkludere alt jeg har på hjertet og i sjelen og i hjernen etter disse årene. Men nå har jeg altså tydeligvis ombestemt meg.

Og det har ikke overraskende manifestert seg i det akademiske artikkelformatet, dog med enkelte tilpasninger og justeringer. Det bemerkes at denne artikkelen ikke er fagfellevurdert. (Og gi nå ikke opp dere ikke-akademikere. Dette er selvironi på lavt plan.)

2016-03-13 08.58.19

Sammendrag

Det viser seg at 1114 avla doktorgrad i 2016, av disse omtrent like mange kvinner som menn. Noe som utgjør ca 3 stk hver dag.

Samtidig viser tall fra HiOA at 14 av 37 PhD-kandidater i 2017 er forsinket med disputasen på grunn av familiære årsaker og sykdom. Dette utgjør godt over halvparten.

Det foreligger ingen tall på hvor mange som vurderer å gi opp og hvor mange ganger det vurderes å gi opp i løpet av stipendiatperioden, for ikke å snakke om etter at stipendperioden er over, og man må jobbe uten lønn.

Å føle seg for dum til å gå på jobb er en psykisk belastning for PhD-stipendiater som har blitt løftet lite fram, og dette innlegget vil derfor i det følgende se nærmere på nettopp denne situasjonen og beslektede.

Skjermbilde 2017-09-25 22.12.32

Søkeord: PhD-stipendiat, dumrian, deadline, eks-smarting, pågangsmot, lesebriller, naiv, manglende sosialt liv, kritisk refleksjon inntil døden skiller oss ad.

 

Innledning – starten

Den dagen man får vite at man får tildelt et PhD-stipendiat, så blir man så overlykkelig at det rett og slett er vanskelig å beskrive. Det føles ABSOLUTT ut som om man har vunnet i Lotto. Samtidig så føler man seg også ganske så smart. For var det ikke min smarte søknad og mitt smarte intervju som gjorde at jeg ble prioritert foran alle de andre søkerne, mon tro?

Jeg husker godt at én av mine bekjente sendte meg følgende melding den dagen jeg fikk beskjed om at PhD-stipendet var i boks: «Oj. Får mest lyst til å si ‘stakkars deg’, men jeg må jo nesten si ‘gratulerer'» (vedkommende hadde nylig fullført sin egen doktorgrad). Jeg flirte litt av bemerkningen som jeg syntes var både kul og litt sleivete. Lite ante jeg at jeg 18 måneder senere skulle si akkurat det samme til en annen venn som jublet over sitt ferske PhD-stipend.

sailboat

Uansett, starten er helt herlig. Man flyter avgårde i varm medvind og seiler inn på det nye kontoret sitt. Der bruker man de neste ukene på å forstå dette med hvem det er som skal bestille og betale datamaskinen (hva hvis du vil ha Mac i stedet for PC, feks? Er det et mellomlegg, sier du? Hvordan ordnes det?), hvordan man skal bruke driftsmidlene sine (det er noe som heter rekvisisjoner og prosjektnummer og innkjøpsordninger og bedriftskredittkort), hvordan man skal få tak i e-vaktmestertjenesten slik at noen kan trekke opp den knallgule markisen som henger konstant nede foran vinduet fordi snora har forsvunnet langt opp i hylsen, og i det hele tatt. Ei venninne sa til meg i denne perioden: «Dette er en test på om du virkelig er typen som kan holde ut et helt PhD-løp». Det var sagt i spøk, men hun hadde nok helt rett.

Men altså driftsmidler! Man suser avgårde på konferanser før man engang aner hva konferanser er til for (omtrent), og man snakker naivt og grønnskollete med de best rangerte forskerprofilene som er tilstede. Man er jo ingen og har ingenting å tape. En deilig tid.

Og – man har fremdeles ikke opplevd hva som skjer når artiklene begynner å slaktes av fagfeller og tida går og deadlinen nærmer seg, og man begynner å skjønne at dette er noe HELT annet enn å ta en mastergrad.

 

Metode

Fordi det viser seg altså at man egentlig må lære alt helt på nytt. Man kan egentlig ingenting. Heldigvis var jeg på et seminar for PhD-stipendiater omtrent samtidig som dette begynte å gå opp for meg. Der sto det én eller annen hot shot professor fra det store utland (som jeg på det tidspunktet fremdeles ikke ante hvem var, og dermed fremdeles ikke vet hvem er) og snakket om det å ta en doktorgrad. Og han sa. «Det vanskeligste for meg som veileder av PhD-stipendiater – som altså er de aller dyktigste masterstudentene – er hvor lang tid det tar meg å få dem til å forstå at de ikke kan noen ting. At de må starte helt på nytt».

Da han sa det så gråt jeg inni meg – både av frykt og gjenkjennelse. Skrekk og gru. Let the games begin.

2014-01-09 08.29.27

Neste ting å innse: å skulle lære seg å skrive akademiske artikler. Å du store min. (Jeg håper noen som leser dette kjenner seg igjen allerede nå. Fordi Å DU STORE MIN!) Én ting er å skulle jobbe med ei bok, en monografi. Skrive jevnt og trutt og legge til fantastisk velskrevet tekst litt her og litt der underveis etter hvert som prosjektet utvikler seg. Men å skulle skrive artikler? Jeg er utrolig glad for at jeg ikke skjønte hvor lite jeg var i stand til å skrive slike artikler da jeg bestemte meg for å skrive en artikkelbasert avhandling. Fordi nå har jeg jo lært det. The hard way, for å si det mildt, men jeg har jo lært det. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gi meg i kast med å skulle lære det hadde jeg visst hvor langt ute på jordet jeg egentlig var der i starten. Vi snakker så langt ute på jordet som mange ikke vet at finnes en gang (takk til tålmodige veiledere).

Og så – midtveis – så raste hele prosjektet sammen. Datagrunnlaget kunne ikke oppdrives, dvs at jeg kunne ikke finne ut noe om det jeg hadde tenkt å finne ut noe om.

Jeg bruker vanligvis å være nokså rask med å rydde ut julepynten straks nyttårsaften er over, men denne jula lot jeg alt stå og stå og stå – jeg grudde meg noe sinnsykt til at juleferien skulle være over og jeg måtte se PhD-arbeidet i kvitøyet og ta det ved hornene og rive det forrige prosjektet opp med rota og alt det der.

Den første dagen på jobb etter ferien sa jeg derfor til familien hjemme at jeg ikke kom til å komme hjem denne kvelden før jeg hadde et slags grep om de neste 18 månedene. Jeg måtte se hva som kunne reddes, hva som måtte gjøres om, hvordan det måtte gjøres om og om jeg i det hele tatt kunne fortsette. Jeg skulle være en klok mamma og kone og rydde litt opp i dette før jeg kom hjem. Altså ta grep.

tekniskfeil

Sannheten er at jeg bare gikk på kontoret mitt og gråt. Ordentlig gråt. Det er jo på en måte å ta grep det, også?

Men det er jo slitsomt å gråte og deppe, så man finner jo ut av ting. Og det gjorde dette prosjektet også, med meg på slep. Og det fine med forskning er at når det først har våknet til liv og du følger etter, så skjer det mange spennende og rare og uforutsette ting som det er artig å være med på.

 

Resultater

Så der sto jeg, med halvgått PhD-løp og to artikler allerede skrevet om et prosjekt som hadde avgått med døden av flere årsaker, og med et nytt og friskt prosjekt som ropte så høyt at jeg forsto at det hadde livets rett. Så da var det bare å generere nye data og begynne å skrive nye artikler. Med nye deadliner – mens den store deadlinen nærmet seg som et troll som tramper gjennom skogen. Drønn drønn drønn.

Det hadde vært så lett å gi opp. Ta en pause. Søke om forlengelse. Høre på stemmen i hodet som sa: «du er for dum til dette».

2016-08-16 22.14.45

For første gang i mitt voksne liv hadde jeg lav mestringsfølelse. Etter 20 år som yrkesaktiv musikkarbeider hvor alt har vært artig, givende, passe utfordrendre – hvor jeg har gledet meg til å gå på jobb HVER ENESTE DAG (ja, så heldig har jeg vært), så opplevde jeg nå det motsatte.

Det var bare viljen som fikk meg på jobb, inn på kontoret, skru på data’n, søke etter artikler, lese, tenke, skrive. Mens jeg følte meg utilstrekkelig, for dum til å gjøre dette, lærling, novise, ikke godkjent…og ville jeg noengang bli godkjent? Hvem tror du at du er, liksom? Se der, der fikk du en negativ tilbakemelding fra en fagfelle igjen ja – kom igjen, strekk deg lengre. Les mer, tenk mer, analysér mer – og hvordan var det med det vitenskapsfilosofiske ståstedet ditt nå igjen? Hva er egentlig sannhet? Hva er egentlig kunnskap?

2016-07-11 14.02.07

Én ting som er positivt med dette, er at du blir godt vant – på kanten til likegyldig og blasert – på det å sende avgårde tekst og å få kommentarer fra anonyme fagfeller rundt omkring. Man blir god på å bli avvist. Man depper i maks én kveld (men da depper man til gjengjeld skikkelig. Verden raser faktisk sammen for noen øyeblikk. Totalt).

Og man blir god på å motta foreløpige godkjenninger med lange negative kommentarer som ofte starter med «however, we do not agree with you on….and you will accordingly need a thorough revision on…». Det blir en del av hele greia, og samtidig smiler man godslig til sine jomfruelige bachelorstudenter som gruer seg til å sende første tekstutdrag fra oppgaven sin til veiledning. Tenk, der var man en gang. Drømmen om å skrive og mene noe smart og riktig, som en prakthane med vakre fjær.

Nå står man der ribbet for alt, både praktfjær og illusjoner. Men til gjengjeld kan jeg så mye om kritisk refleksjon at min mann og mine barn ikke får bruke ordene alle, ingen, aldri eller alltid. Så det så.

2016-07-11 14.02.15

Til slutt så får man jo faktisk godkjent sin siste artikkel (det er et visst antall artikler som må godkjennes for publisering før en artikkelbasert avhandling kan leveres inn) og kan begynne med…KAPPEN! Dvs teksten som skal følge med disse artiklene. Altså ei slags lita bok i seg selv.

Da er det i grunnen på’an igjen. Avhandlingsarbeid nummer to. Særlig hvis man tilhører humaniora. Så i det samme som man hyler ukontrollert av glede over å endelig ha rodd i land den siste artikkelen (ja, noen av oss gjør faktisk det), så vet man samtidig at det er først nå man kan skrive ferdig denne kappen, for det er jo først nå man vet hva den må inneholde.

Skrive skrive skrive, tenke tenke tenke, lese lese lese, skrive skrive skrive. Med trollet klampende gjennom skogen, nå så nærme at du bare stenger lyden ute og går lange turer med hunden din og later som ingenting. Levere skal du jo. Pengene tar slutt om 6 uker.

2016-07-16 15.32.55

Diskusjon

Så leverte jeg altså. På datoen. Pengene tok slutt, og jeg måtte ta andre jobboppdrag. Jeg visste at da ble det ikke tid til mer jobbing med noen avhandling.

Etter en stund kom avhandlingen i retur. «Du får 12 uker på så skrive om og levere på nytt». Det var ingen festdag for de små grå oppe i hodet, det må jeg innrømme, men godt vant som jeg var etter artikler og fagfeller og deadliner og omskrivinger, så deppet jeg i ca 60 minutter (i løpet av de 60 minuttene rakk jeg å gråte i telefonen til min mann og se meg selv i speilet og snakke høyt og litt strengt til meg selv), før jeg innså at her var det samme sak som i de foregående tre årene. Jeg kunne dette. Nemlig å bare ta seg sammen, ta et godt innpust, lese tilbakemeldingene fra fagfellene grundig, være selvkritisk og overhodet ikke selvmedlidende – og bare brette opp ermene. Igjen:

2016-03-13 08.58.19

Det gjorde jeg. Og det var morsommere enn jeg hadde trodd om noen fortalte meg det på forhånd. Jeg hadde nemlig hatt fem måneder pause fra teksten – luft i hodet og luft i tankene og undervisning av unge kritiske smarte studenter. Så det er ikke noe å fortvile over dersom det skjer deg. En god fagfellevurdering er som en god veiledning: den skal hjelpe deg til å strekke deg enda litt lengre, å bli enda litt dyktigere, å gripe tak i noe enda litt lengre unna eller dypere inne. På mange måter var denne omskrivningen den artigste og mest meningsfulle perioden av hele PhD-løpet mitt. (Hvis du ikke tar i betraktning at jeg gjorde dette helt uten lønn, selvsagt…)

2017-03-28 14.34.39

 

Konklusjon

Å fullføre en doktorgrad er en vill prosess. I perioder føles det som å ha fått tildelt en seilbåt (hurra!), for så å oppdage at man ikke kan seile og i stedet må bruke en teskje for å ro med. Så hjelpeløs og på stedet hvil kan man føle seg.

Samtidig veksler man mellom å være Messias (for enkelte studenter) og kloakkrotte (blant enkelte fagfeller), ofte flere ganger på én og samme dag. Man vet aldri hva dagen eller uka vil bringe, og hele tiden hører man deadlinen som nærmer seg. Tramp tramp! Vil man bli godkjent?

Enkelte sier de elsket sin periode som PhD-stipendiat. Det er helt fantastisk at de gjorde det! Kanskje hadde de en mer lineær og ryddig prosess enn det jeg hadde. Men jeg har snakket med mange flere som følte seg helt ko-ko mens de var i PhD-løpet, og til dere har jeg bare én ting å si: KO-KO! ❤


aksept

 

Men INGENTING slår følelsen den dagen du får beskjed om at komiteen har godkjent arbeidet ditt.

Skrik og hyl på linje med en ønsket positiv graviditetstest. (Jeg snakker av egen hyleerfaring.) Resten av livet kan begynne.


 

Epilog

Og så kommer disputasdagen. Et eventyr. Det er bare å glede seg. Virkelig bare å glede seg.

IMG_0347

Det er helt unødvendig å grue seg til den dagen. Tenk på hvor mye negative tanker og stress og dårlig mestringsfølelse du kanskje har hatt i løpet av PhD-løpet. Dette er ikke en dag hvor disse elementene skal få være med. Dette er en dag for å være tilstede i nået og nyte at det hele faktisk er over. Ja, det er en litt rar dag, men en veldig veldig fin én.

Jeg kommer for eksempel alltid til å bli veldig glad når jeg i framtida treffer mine to opponenter. Masse positiv energi – love all around, til alle sammen.

(Selv om det føltes litt som om jeg var med i et skuespill der jeg var den eneste som ikke hadde fått utdelt replikkene på forhånd.)


Denne artikkelen er produsert uten noen støtte fra førende interessepartnere. Forfatteren ønsker å takke familie, venner og kollegaer for all støtte underveis.


PS: Var det verdt alt slitet? J.A. ❤

Skriveeksilet

Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!

IMG_2139

 

Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.

Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.

Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!

IMG_2158

IMG_2156
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.

Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!

Åh, hunden min! Tito the Dog!

tito

Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…

#ntnumusikk

I heart Ila Husmorkor

Ila Husmorkor

Ja, det er sant. I heart Ila Husmorkor.

Ila Husmorkor?

Ta tjue–tretti damer som så og si er skrapet tilfeldig opp fra gata, noen har sunget i kor, noen har sunget i dusjen, noen har rett og slett aldri sunget før (iallefall ikke etter fylte 10 år). Bland de sammen annenhver onsdag og la de synge sanger du lærer dem der og da. Uten tekstark. Uten noter. Uten tradisjonell koroppstilling. Og uten stoler. Det eneste de har felles, er at de av én eller annen grunn har lyst til å synge. Og ikke glem å gi dem en dirigent som aldri har dirigert kor før.

Da har du Ila Husmorkor.

ila husmorkor i ilaparken
Ila Husmorkor i friluft! Og med champagne!

I dag er det torsdag. I går var det med andre ord onsdag. Ila Husmorkoronsdag. Og jeg er dirigenten som aldri har dirigert kor før, men som nå er så velsignet at jeg får stå i ringen sammen med disse damene annenhver onsdag. Og få oppleve at de forsiktig åpner munnen og lar lyden strømme ut. Noen mer vant enn andre. Noen mer stødig enn andre. Men så ekte og så uendelig vakkert! For det blir så vakkert, skjønner du! Det blir uendelig vakkert når disse damene synger for ingen andre enn seg selv og hverandre.

en kordirigent som ikke kan dirigere kor
Dirigenten som ikke kan dirigere

Når de improviserer fram toner og klanger (som de i barnslig tillit til meg setter i gang med, og som de deretter blir revet med av pga opplevelsen – og glemmer helt at det de gjør er såpass dristig at fryktelig mange profesjonelle sangere ikke tør å gjøre det). Når de synger «Vem kan sägla foruten vind» tre-stemt så de selv får gåsehud. Når de i pausen (alltid med sjokolade, alltid!) skravler så høyt med hverandre at de blir såre i halsen – på tvers av karrierer, bydeler, sosiale lag, familieliv, interesser og ytre verdier.

sommerfest!
Sommerfest!

Når de alltid går hjem mer uthvilte og opplagte enn da de kom – da de kom som regel litt slitne, noen midt i legging av barn (og har forlatt en også litt sliten småbarnsfar med hylende unger), noen med svært nylig inntatt middag i magen etter å ha vært mammataxi til diverse..turn og håndball..andre med tanken på at «i kveld, i kveld tror jeg at jeg dropper koret, altså!» Men alltid sprudlende blide og glade når vi avslutter kl 2100. (Jeg fikk en SMS fra en husmorektemann en torsdag morgen: «Tusen takk for at du har det koret, jeg skal sørge for at kona kommer seg av gårde hver gang, hun er så blid når hun kommer hjem igjen!» Javel? Sende faktura for parterapi også, altså?)

Sang bidrar til økt livskvalitet. Å synge sammen med andre gjør oss oppstemte og glade. Forskning har vist at amatørkorsangere har mer av «kosehormonet» eller «the love drug» oxytocin i spyttet etter korøvelsen enn før. Likedan har nivået av stresshormonet kortisol sunket betraktelig. Ja, dette er det gjort forskning på! Folk har faktisk spyttet på pinner før og etter korøvelsene! Det fiffige med denne forskningen er at effekten av dette øker til det positive når sangerne er amatører. Profesjonelle sangere oppnår ikke samme effekt. De er sansynligvis altfor opptatte av et kommende resultat i stedet for å kose seg der og da.

Anne Haugland Balsnes
Anne Haugland Balsnes

Anne Haugland Balsnes er korforskeren her til lands. Hun har faktisk doktorgrad i hvor helsebringende det er å synge i kor og har akkurat utgitt boka «Å synge i kor – ideal for menneskelig fellesskap?»

Noe av det Anne har funnet i forskningen sin, er at det å synge i kor fører til:

  • økt fysisk og følelsesmessig velvære
  • redusert stress
  • en oppstemt følelse og positivt humør
  • en opplevelse av mestring, noe som bedrer selvbildet
  • en opplevelse av kollektiv samhørighet av sosial gevinst
  • en tilfredsstillende følelse av å bidra i noe som er større en summen av delene
  • en opplevelse av personlig overskridelse, av å bli løftet ut av det hverdagslige, av å få et glimt av noe vakkert som beveger og gjør godt for sjelen.

(Den interesserte kan laste ned hennes kartlegging av forskning på emnet korsang: «Sang og velvære».)

Synes du alt dette høres utrolig ut? Her kan du lese enda litt mer!

Korsang reduserte sykefravær: Lyden av trivsel 

Korsangere får samme hjertefrekvens

Can music be more effective than drugs?

Musikkens nevrokjemi

lyden av trivsel
Foto fra nrk.no