«Lærere melder om økt konfliktnivå i skolen på grunn av elevenes manglende evne til å lese kroppsspråk». Oj!
«Derfor bruker skolen tid på å lære elevene forskjellen mellom å snakke i det virkelige liv og på nettet». Oj!
Skoletimer i hvordan man skal kommunisere med andre mens man også tyder ansiktsuttrykk og stemmeleie! Dette melder NRK Rogaland i dag.
For kort tid siden ville vi ha sagt at de som mangler evnen til dette, har bemerkelsesverdig lav sosial intelligens. Muligens en diagnose. Er vår evne til å tolke andre mennesker virkelig på vei til å bli en utdøende ferdighet?
Det å uten ord kunne føle og vise egne emosjoner, og å kunne tolke andres på samme måte, er viktigere enn vi kanskje umiddelbart tenker på. (Og derfor er det heller ikke særlig lurt å lamme ansiktsmuskulaturen med botox). Steven Mithen, professor i arkeologi og forsker på utviklingen av menneskeslekten homo, mener bestemt at det å kunne se andres følelser, er avgjørende for at man i det hele tatt skal kunne leve sammen. Han forteller i boka «The Singing Neanderthals» om hvordan neandertalerne nødvendigvis må ha hatt det samme spekteret av følelser som også det moderne mennesket har – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – for hvis de ikke hadde hatt det, ville de ikke ha klart å leve sammen i slike store og komplekse grupper som de gjorde. De ville rett og slett ikke ha stolt på hverandre og derfor i stedet ha tatt livet av så mange som mulig. Og vi vet jo at det ikke var derfor neandertalerne døde ut.
Ansiktsuttrykkene for disse sju følelsene – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – tolkes likt i alle kulturer. Det forteller oss noe om hvor biologisk dette ligger nedfelt i mennesket som art. Hvis denne evnen nå ser ut til å forsvinne, må vi stoppe opp og spørre oss selv om hva det er vi holder på med.
Èn ting vi kan gjøre er å peke med en streng og stygg finger mot diverse skjermaktiviteter, det nye som har kommet inn i livene våre. Men en annen ting vi kan gjøre, er å spørre om hva det er vi har tatt bort i det siste. Hva er det som har forsvunnet ut av skolen som bidrar til at den sosiale kompetansen går nedover?
Om vi går tilbake til neandertalerne, eller til de første homo, så hadde de rett og slett verken hjerne eller fysiologi til å lage ord slik som vi kan i dag. De kommuniserte følelsene sine ved hjelp av ansiktsuttrykk og vokaliseringer. De brukte stemmen sin til å fortelle, men uten ord. For to millioner år siden var det altså ikke særlig langt mellom sang og språk. Det var slik vi bl.a. knyttet bånd, beskyttet oss, markerte oss og sørget for at andre visste at vi var til å stole på.
I dag blir vi også på «mystisk» vis utrolig tilfredse av å synge sammen med andre. Vi får en opplevelse av å koble oss på – både på oss selv og de andre. Vi får en følelse av fellesskap. Og det er kanskje ikke så rart når vi tenker på at dypt inne i vår biologiske arkeologi, er dette det samme som å bekrefte nettopp samholdet i gjengen. En kommunikasjon uten ord.
Når sang og musikk tas bort fra skolen, tar vi også bort barns mulighet til å utvikle dette sosiale språket. Vi tar bort muligheten deres til å oppleve tilhørighet og samhørighet via det å synge (og evt spille) sammen. Om man må ha egne timer i kommunikasjonskompetanse, da er det på tide å satse tungt på den aller mest grunnleggende kommunikasjonskompetansen i biologien: sang og musisering
Musikk er ikke et valgfag. Musikk er et dannelsesfag.
Nora B. Kulset 