#DagensMusickhood er fotball igjen…

En journalist fra Aftenposten ringte meg i går. Vi snakket om forskning på sang og sangens innvirkning på oss.

«Men er det bare sang som er tingen når det er snakk om sosialisering og gruppefølelse da?», spurte journalisten til slutt (etter min lange flammetale for sangens plass i livene våre). «Nei, for all del», sa jeg, «man kan jo feks også spille fotball sammen!» «Ja, nettopp», svarte hun. «Men», fortsatte jeg, «hva gjør fansen for å hylle laget sitt, og hva gjør de for å markere at de er ei gruppe som hører sammen?»

Se og hør et eksempel her.

(Jeg er ingen fotballfan, så valget av lag som her eksponeres er faktisk helt tilfeldig. På forhånd, beklager til de som føler seg støtt…)

Musikalsk adferd fins over alt. Det er limet mellom oss.

#musickhood #ntnumusikk

#DagensMusickhood med klump i halsen

Som gjesteforeleser ved Institutt for psykisk helse ved NTNU i dag, fikk jeg noen svært sterke opplevelser.

Det startet som det bruker å gjøre når jeg snakker blant ikke-musikere: en tydelig vektlegging fra tilhørernes side på at de ikke kan noe om musikk, at de ikke er særlig musikalske.

Etter hvert, litt etter litt, tødde de opp og lyttet til det jeg hadde å si. Og da vi kom til det punktet der alle skulle bruke noen minutter på å skrive om en gang (eller flere) de hadde blitt svært emosjonelt beveget av musikk, da løsnet det helt.

Historiene noen av dem delte var helt dagligdagse og normale. Som feks en sang i en begravelse, en fantastisk konsertopplevelse med ei venninne der begge tar til tårene samtidig, sangene etter 22. juli, å bli minnet på bryllupsdagen (og kjæresteforholdet) ved å spille «vår sang», å kjenne et voldsomt rush av glede og energi hver gang en spesifikk låt spilles, osv.

Men mens de fortalte, var det som om det gikk opp for dem at det var nettopp dette jeg hadde snakket om hele tida. Musickhood. Vår evne til musikalsk adferd, som feks å framkalle, ventilere og regulere følelser gjennom musikk.

Og mens de fortalte, fikk vi både gåsehud og klump i halsen alle sammen, fordi vi forsto. Vi følte det vedkommende hadde følt. Det ble ganske overveldende for dem alle sammen, og ekstra overveldende for meg fordi jeg innså hvilke lys som nå gikk opp for dem.

Hva slags sterke musikkopplevelser tenker du på når du leser dette?

#musickhood #ntnumusikk

#DagensMusickhood er iransk

Ulovlig å synge, og særlig for kvinner. Ulovlig å danse. Ulovlig å lytte til musikk. Faktisk ulovlig med musikk som sådan.

Det er historien jeg hørte fra en konferansedeltaker fra Iran i dag. Jobben min (Institutt for musikk ved NTNU) har nemlig vært vertskap for en internasjonal konferanse i musikkforskning denne uka.

Som avslutning delte de av oss som var igjen, tanker og inntrykk fra disse fire dagene sammen. Da fortalte hun det, den unge iranske jenta som nå tar master i #dansevitenskap gjennom #choreomundus ved #ntnumusikk. At sangen hun sang for oss på tirsdagens åpningsnummer – selv om hun mente hun ikke kunne synge og gruet seg til å synge foran en sal full av musikere, som hun sa – jo, at den sangen hun sang var en sang det var forbudt å synge i Iran. Den kunne til nød synges i helt lukkede private samlinger med kun kvinner til stede. Hun sang akkurat den forbudte sangen for oss.

Da snakker vi om flere barrierer enn å overvinne sin egen stemmeskam. Hun sang – med sangstemmen hun følte ikke var bra nok – en forbudt sang i en forbudt forsamling (ja, det var også menn til stede på konferansen.) Og sa ingenting om det der og da; vi som var tilhørere bare nøt hennes vakre uskolerte hverdagsstemme i det vi antok var en helt normal arabisk sang. Men det var det altså ikke.

Jeg fikk gåsehud da hun fortalte oss dette. Og derfor har jeg heller ikke ord for å skrive mer om det. Tenk og føl selv. Hva har mer slagkraft enn musikk?

Avslutning av konferansen Knowing Music – Musical Knowing.

#musickhood

#DagensMusickhood hos Krafttak for sang!

Heldige meg! Denne dagen deler jeg med min nærmeste faglige familie, nemlig på Krafttak for sang sin årlige konferanse som i år har temaet: «Forskning på sang». Kan det bli nærmere både hjertet mitt og faget mitt enn det?

Jarle Flemvåg, daglig leder i Krafttak for sang. Denne mannen sitter i møter med kulturminister etter kulturminister og prøver å få til endringer. Kudos til Jarle!

Men ikke bare er salen full av entusiastiske deltakere som veldig gjerne vil høre på det jeg har å si (og som jubler og applauderer – jeg snakker virkelig til mine egne nå, nesten litt sånn popstjernefølelse…), i tillegg deler jeg denne scenen med de aller aller beste landet har å tilby innen forskning på sang fra mange ulike vinkler.

Anne Haugland Balsnes – dronningen av forskning på korsang.

Og en paneldebatt med både deltakere og spørsmål som gjør at man bare vil forbli der.

Arve Almvik fra NAPHA, Ingrid A. Danbolt fra Oslomet, Karette Stensæth fra NMH og sanger Njål Sparbo. Det var en innholdsrik liten time!

Dagens definitive øyeblikk av #musickhood (om vi ser bort fra at vi på to minutter lærte en femstemt sang av Jostein Hasselgård fra gruppa Pust) var da en tidligere deltaker i koret/prosjektet «Syng deg friskere» (ledet av Grete Daling og Arve Almvik) fortalte om sin vei ut av ulike psykiske plager ved hjelp av korsangen og kormedlemmene. Sterkt for henne og sterkt for oss i salen. Og da Arve Almvik deretter uttalte at om kort tid vil musikkterapi være et like selvsagt tilbud innen psykisk helse-apparatet som psykologer. Han er altså ikke musiker, «kun» en forsker fra NAPHA, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Bare nevner det. Håper du har rett, Arve!

Fra Trøndelag!

Og min lille øyeblikksfølelse av å være popstjerne ble ikke akkurat mindre da jeg så boka mi ligge klar som gave til foredragsholdere – side om side med boka til mitt idol Jon-Roar Bjørkvold. Mista litt pusten et øyeblikk da.

Oj oj. Med andre ord en spennende dag for Josefine (for de av dere som tar den sangreferansen).

#musickhood #ntnumusikk #krafttakforsang

#DagensMusickhood

…kommer fra en følger i Oslo som sendte meg dette nå i morgentimene, og som jeg fikk lov å dele videre med dere:

Ang alle disse dagens musichood. Jeg går i byen nå på morrakvisten og får øyekontakt med en annen dame. Vi ser vi bærer på det samme museumsnettet og utveksler et smil og en liten latter. Utrolig hvor lite kontakt som skal til før man føler seg bedre.

#ntnumusikk #musickhood

Dagens #musickhood

Jeg har gitt meg selv en utfordring, nemlig å poste #DagensMusickhood – hver dag – for å synliggjøre den altomfattende og viktige (og selvsagte) rollen musikk og vår musikalitet spiller i menneskelivet.

Vi har bruk for musikaliteten vår overalt i hverdagen, og vi bruker den og opplever den hos oss selv og andre i mye større grad enn vi kanskje går rundt og tenker over.

(Og nå tenker jeg absolutt ikke på de som har som jobb å drive med musikk. Dvs, jeg tenker også på dem, de profesjonelle musikerne, men først og fremst handler dette om alle de andre milliardene av mennesker som ikke har musikk som yrke.)

Og derfor har jeg altså gitt meg selv denne utfordringen, «dagens musickhood».

Ja, jeg fikk faktisk ei T-skjorte med påtrykk #musickhood anonymt i posten for et år siden.

Hva er «musickhood» spør du kanskje nå. Det er et begrep jeg har funnet på sjøl («konstruert», som det heter i forskningsverdenen). Med det ordet prøver jeg å beskrive vår menneskelige medfødte musikalitet, men også hva som skal til for at vi skal klare/tørre å bruke den.

Det handler om det jeg kaller «musikalsk trygghet», altså å tørre å bruke musikaliteten sin (og ikke gå rundt og kalle seg «umusikalsk» feks). Det handler om å se alle de ulike musikalske elementene som fins i vår helt normale dagligdagse menneskelige adferd. Det handler om hvordan vi bruker musikaliteten vår for å fungere sammen med andre – men også hvordan vi i en enorm utstrekning bruker den for å fungere godt sammen med oss selv i vårt eget liv.

Musickhood er med andre ord både vår menneskelige medfødte musikalitet, og vår trygghet i å kunne bruke den fritt.

Har du tenkt på hvor mye rytme det er i å strikke?

#DagensMusickhood har et hårete mål, nemlig å bidra til å øke vår bevissthet rundt at den medfødte musikaliteten vår er en nødvendig del av det å være et menneske – men at den trenger å kultiveres på lik linje med språk. Hvis ingen snakker til oss, lærer vi oss heller ikke å snakke.

Og husk: dette handler altså ikke om den spesialiserte enden av musikaliteten vår hvor man skal lære seg å håndtere et instrument og bli så god som mulig. Alle som går på ski trenger ikke bli som Marit Bjørgen. Dette handler derimot om den normative enden av musikaliteten vår. Dette handler om skituren i påskesol, 100 meter eller 10 mil, i dongerybukse eller Fjällräven. Skitur er skitur. Og vi (og kulturen vår) tillater oss de turene – selv om vi ikke er Marit Bjørgen.

#DagensMusickhood i dag er musikken jeg akkurat nå spiller for meg selv for å komme i en tilstand av skikkelig godfølelse – og samtidig bli inspirert til å endelig ta meg på tak og skrive denne teksten. Utenfor vinduet er det tiltakende gråvær og høstregn i anmarsj, og i tillegg er det er første vinterdag på primstaven. Jeg er ikke spesielt glad i vinteren, for å si det forsiktig. Men med den rette musikken rundt meg (eller på øret), sier det hokus pokus! – og jeg blir både i fokusert skrivehumør, jeg tenker at vinteren ikke er lang, og jeg blir fylt med den beste godfølelsen man kan tenke seg. Livet er herlig.

Abdullah Ibrahim-feelgood for Nora (og kanskje deg?):

https://open.spotify.com/user/musikkmanesjen/playlist/6hNd4lPnywsmor8EAPngdU?si=QhCB0BxlS3i2eSJfV9JL6w

#DinMusikalskeKapital #ntnumusikk

Hormonskrift

Marta Breens blogg

old-man-with-computer.jpgDet har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide deg seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:

”Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.”

Heller ikke Grønneberg så ut til å ta kritikken til etterretning – det var som vanlig bare sure feminister som hadde misforstått humoren.

I dag iler Rønsen ut i Klassekampen til Grønnebergs forsvar. De to journalistene er skjønt enige om at feministene (er det Tom Egeland man sikter til?) er ute å kjøre i debatter som dette.

Grand Prix handler ikke om ”musikk og låtskrivere” hevder Rønsen, og det ble bevist en gang for alle i 2014 da ”en veldreid mann utkledd som kvinne med skjegg”…

Vis opprinnelig innlegg 318 ord igjen