Tror dere vi lager bråk fordi vi har lite å gjøre?
Hei, alle dere som nå velmenende kommer på banen og forsikrer oss om at sang overhodet ikke er tenkt FJERNET fra norskfaget, det er bare lærerens VALGFRIHET som blir styrket. Det vil nå tvert i mot kunne åpnes for MYE MERE sang enn det har vært før. Vi har faktisk misforstått det fullstendig, akkurat som vi også misforsto da vi bråkte fordi ordet «sang» var tatt ut av den overordnede læreplanen.
Ja, hei til nettopp alle dere. Her kommer en kjapp beskjed. Mange av oss som roper og skriver om denne saken er travle akademikere. Vi har stappfulle døgn som alle andre forskere/undervisere, så vi lager oss ikke mer jobb enn det vi strengt tatt må.
Vi hadde altså ikke brukt tid og energi på å engasjere oss i saken om at sang nå er ute av norskfaget dersom det ikke var en sak å ta tak i. Derimot er det slik at det er nettopp dette vi forsker på: hvordan sang er en stadig mindre del av vårt samfunn og på arenaer der alle dannes og ferdes (som feks skole og barnehage) – og hvordan stadig færre voksne synes at det er ok å synge.
Vi forsker på det.
Det hadde vært lurt å høre på oss i stedet for å berolige oss om at vi har misforstått.
En journalist fra Aftenposten ringte meg i går. Vi snakket om forskning på sang og sangens innvirkning på oss.
«Men er det bare sang som er tingen når det er snakk om sosialisering og gruppefølelse da?», spurte journalisten til slutt (etter min lange flammetale for sangens plass i livene våre). «Nei, for all del», sa jeg, «man kan jo feks også spille fotball sammen!» «Ja, nettopp», svarte hun. «Men», fortsatte jeg, «hva gjør fansen for å hylle laget sitt, og hva gjør de for å markere at de er ei gruppe som hører sammen?»
Som gjesteforeleser ved Institutt for psykisk helse ved NTNU i dag, fikk jeg noen svært sterke opplevelser.
Det startet som det bruker å gjøre når jeg snakker blant ikke-musikere: en tydelig vektlegging fra tilhørernes side på at de ikke kan noe om musikk, at de ikke er særlig musikalske.
Etter hvert, litt etter litt, tødde de opp og lyttet til det jeg hadde å si. Og da vi kom til det punktet der alle skulle bruke noen minutter på å skrive om en gang (eller flere) de hadde blitt svært emosjonelt beveget av musikk, da løsnet det helt.
Historiene noen av dem delte var helt dagligdagse og normale. Som feks en sang i en begravelse, en fantastisk konsertopplevelse med ei venninne der begge tar til tårene samtidig, sangene etter 22. juli, å bli minnet på bryllupsdagen (og kjæresteforholdet) ved å spille «vår sang», å kjenne et voldsomt rush av glede og energi hver gang en spesifikk låt spilles, osv.
Men mens de fortalte, var det som om det gikk opp for dem at det var nettopp dette jeg hadde snakket om hele tida. Musickhood. Vår evne til musikalsk adferd, som feks å framkalle, ventilere og regulere følelser gjennom musikk.
Og mens de fortalte, fikk vi både gåsehud og klump i halsen alle sammen, fordi vi forsto. Vi følte det vedkommende hadde følt. Det ble ganske overveldende for dem alle sammen, og ekstra overveldende for meg fordi jeg innså hvilke lys som nå gikk opp for dem.
Hva slags sterke musikkopplevelser tenker du på når du leser dette?
Ulovlig å synge, og særlig for kvinner. Ulovlig å danse. Ulovlig å lytte til musikk. Faktisk ulovlig med musikk som sådan.
Det er historien jeg hørte fra en konferansedeltaker fra Iran i dag. Jobben min (Institutt for musikk ved NTNU) har nemlig vært vertskap for en internasjonal konferanse i musikkforskning denne uka.
Som avslutning delte de av oss som var igjen, tanker og inntrykk fra disse fire dagene sammen. Da fortalte hun det, den unge iranske jenta som nå tar master i #dansevitenskap gjennom #choreomundus ved #ntnumusikk. At sangen hun sang for oss på tirsdagens åpningsnummer – selv om hun mente hun ikke kunne synge og gruet seg til å synge foran en sal full av musikere, som hun sa – jo, at den sangen hun sang var en sang det var forbudt å synge i Iran. Den kunne til nød synges i helt lukkede private samlinger med kun kvinner til stede. Hun sang akkurat den forbudte sangen for oss.
Da snakker vi om flere barrierer enn å overvinne sin egen stemmeskam. Hun sang – med sangstemmen hun følte ikke var bra nok – en forbudt sang i en forbudt forsamling (ja, det var også menn til stede på konferansen.) Og sa ingenting om det der og da; vi som var tilhørere bare nøt hennes vakre uskolerte hverdagsstemme i det vi antok var en helt normal arabisk sang. Men det var det altså ikke.
Jeg fikk gåsehud da hun fortalte oss dette. Og derfor har jeg heller ikke ord for å skrive mer om det. Tenk og føl selv. Hva har mer slagkraft enn musikk?
Avslutning av konferansen Knowing Music – Musical Knowing.
Heldige meg! Denne dagen deler jeg med min nærmeste faglige familie, nemlig på Krafttak for sang sin årlige konferanse som i år har temaet: «Forskning på sang». Kan det bli nærmere både hjertet mitt og faget mitt enn det?
Jarle Flemvåg, daglig leder i Krafttak for sang. Denne mannen sitter i møter med kulturminister etter kulturminister og prøver å få til endringer. Kudos til Jarle!
Men ikke bare er salen full av entusiastiske deltakere som veldig gjerne vil høre på det jeg har å si (og som jubler og applauderer – jeg snakker virkelig til mine egne nå, nesten litt sånn popstjernefølelse…), i tillegg deler jeg denne scenen med de aller aller beste landet har å tilby innen forskning på sang fra mange ulike vinkler.
Anne Haugland Balsnes – dronningen av forskning på korsang.
Og en paneldebatt med både deltakere og spørsmål som gjør at man bare vil forbli der.
Arve Almvik fra NAPHA, Ingrid A. Danbolt fra Oslomet, Karette Stensæth fra NMH og sanger Njål Sparbo. Det var en innholdsrik liten time!
Dagens definitive øyeblikk av #musickhood (om vi ser bort fra at vi på to minutter lærte en femstemt sang av Jostein Hasselgård fra gruppa Pust) var da en tidligere deltaker i koret/prosjektet «Syng deg friskere» (ledet av Grete Daling og Arve Almvik) fortalte om sin vei ut av ulike psykiske plager ved hjelp av korsangen og kormedlemmene. Sterkt for henne og sterkt for oss i salen. Og da Arve Almvik deretter uttalte at om kort tid vil musikkterapi være et like selvsagt tilbud innen psykisk helse-apparatet som psykologer. Han er altså ikke musiker, «kun» en forsker fra NAPHA, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Bare nevner det. Håper du har rett, Arve!
Fra Trøndelag!
Og min lille øyeblikksfølelse av å være popstjerne ble ikke akkurat mindre da jeg så boka mi ligge klar som gave til foredragsholdere – side om side med boka til mitt idol Jon-Roar Bjørkvold. Mista litt pusten et øyeblikk da.
Oj oj. Med andre ord en spennende dag for Josefine (for de av dere som tar den sangreferansen).
…kommer fra en følger i Oslo som sendte meg dette nå i morgentimene, og som jeg fikk lov å dele videre med dere:
Ang alle disse dagens musichood. Jeg går i byen nå på morrakvisten og får øyekontakt med en annen dame. Vi ser vi bærer på det samme museumsnettet og utveksler et smil og en liten latter. Utrolig hvor lite kontakt som skal til før man føler seg bedre.
Jeg har gitt meg selv en utfordring, nemlig å poste #DagensMusickhood – hver dag – for å synliggjøre den altomfattende og viktige (og selvsagte) rollen musikk og vår musikalitet spiller i menneskelivet.
Vi har bruk for musikaliteten vår overalt i hverdagen, og vi bruker den og opplever den hos oss selv og andre i mye større grad enn vi kanskje går rundt og tenker over.
(Og nå tenker jeg absolutt ikke på de som har som jobb å drive med musikk. Dvs, jeg tenker også på dem, de profesjonelle musikerne, men først og fremst handler dette om alle de andre milliardene av mennesker som ikke har musikk som yrke.)
Og derfor har jeg altså gitt meg selv denne utfordringen, «dagens musickhood».
Ja, jeg fikk faktisk ei T-skjorte med påtrykk #musickhood anonymt i posten for et år siden.
Hva er «musickhood» spør du kanskje nå. Det er et begrep jeg har funnet på sjøl («konstruert», som det heter i forskningsverdenen). Med det ordet prøver jeg å beskrive vår menneskelige medfødte musikalitet, men også hva som skal til for at vi skal klare/tørre å bruke den.
Det handler om det jeg kaller «musikalsk trygghet», altså å tørre å bruke musikaliteten sin (og ikke gå rundt og kalle seg «umusikalsk» feks). Det handler om å se alle de ulike musikalske elementene som fins i vår helt normale dagligdagse menneskelige adferd. Det handler om hvordan vi bruker musikaliteten vår for å fungere sammen med andre – men også hvordan vi i en enorm utstrekning bruker den for å fungere godt sammen med oss selv i vårt eget liv.
Musickhood er med andre ord både vår menneskelige medfødte musikalitet, og vår trygghet i å kunne bruke den fritt.
Har du tenkt på hvor mye rytme det er i å strikke?
#DagensMusickhood har et hårete mål, nemlig å bidra til å øke vår bevissthet rundt at den medfødte musikaliteten vår er en nødvendig del av det å være et menneske – men at den trenger å kultiveres på lik linje med språk. Hvis ingen snakker til oss, lærer vi oss heller ikke å snakke.
Og husk: dette handler altså ikke om den spesialiserte enden av musikaliteten vår hvor man skal lære seg å håndtere et instrument og bli så god som mulig. Alle som går på ski trenger ikke bli som Marit Bjørgen. Dette handler derimot om den normative enden av musikaliteten vår. Dette handler om skituren i påskesol, 100 meter eller 10 mil, i dongerybukse eller Fjällräven. Skitur er skitur. Og vi (og kulturen vår) tillater oss de turene – selv om vi ikke er Marit Bjørgen.
#DagensMusickhood i dag er musikken jeg akkurat nå spiller for meg selv for å komme i en tilstand av skikkelig godfølelse – og samtidig bli inspirert til å endelig ta meg på tak og skrive denne teksten. Utenfor vinduet er det tiltakende gråvær og høstregn i anmarsj, og i tillegg er det er første vinterdag på primstaven. Jeg er ikke spesielt glad i vinteren, for å si det forsiktig. Men med den rette musikken rundt meg (eller på øret), sier det hokus pokus! – og jeg blir både i fokusert skrivehumør, jeg tenker at vinteren ikke er så lang, og jeg blir fylt med den beste godfølelsen man kan tenke seg. Livet er herlig.
Abdullah Ibrahim-feelgood for Nora (og kanskje deg?):
Det har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide deg seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:
”Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.”
Heller ikke Grønneberg så ut til å ta kritikken til etterretning – det var som vanlig bare sure feminister som hadde misforstått humoren.
I dag iler Rønsen ut i Klassekampen til Grønnebergs forsvar. De to journalistene er skjønt enige om at feministene (er det Tom Egeland man sikter til?) er ute å kjøre i debatter som dette.
Grand Prix handler ikke om ”musikk og låtskrivere” hevder Rønsen, og det ble bevist en gang for alle i 2014 da ”en veldreid mann utkledd som kvinne med skjegg”…
Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!
Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.
Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.
Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.
Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!
Åh, hunden min! Tito the Dog!
Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…
Gåsehud er noe vi får når vi er kalde eller redde – men hvorfor får vi gåsehud ved sterke musikkopplevelser?
Gåsehud kommer fra tiden da vi hadde mer pels på kroppen enn nå. At hårene reiste seg kunne enten hjelpe oss med å holde varmen, eller det kunne få oss til å se større ut enn vi egentlig var, og dermed kunne vi skremme bort en fiende som nærmet seg.
Det er adrenalin som får hårene til å reise seg og framkalle gåsehud. Og det kan vi jo framkalle på så mange ulike vis:
Men hva har dette med den gåsehuden vi kan få av å høre på denne dama? Eller den gåsehuden hun selv og andre musikere kan oppleve når man lager musikk?
Tone Åse i aksjon med bandet BOL & SNAH
For å finne ut av det, må vi gå til livets fire F’er:
Fight, Flight, Feed, Breed
(jada, den siste der er jo ikke en F, men alle skjønner at man ikke kan skrive den F’en. Derfor passer det bedre med et ord som rimer på feed)
Fight, flight, feed or breed
Hjernen belønner oss for adferd som fremmer overlevelse, og de fire F’er dekker de mest grunnleggende faktorene for å sikre oss et så langt liv som mulig. Hver gang vi gjør noen av disse F’ene, sender hjernen signaler til belønningssystemet. Belønningen blir lagret i hukommelsen og skal tjene som en forsterker for at vi skal gjenta oppførselen. Dette var superbra! Gjør mer av dette!
Og nå snakker vi ikke om adrenalin lenger, men om DOPAMIN, kroppens eget kokain. Dopamin er belønningssystemets utbetaling, og det gir oss rett og slett en rus. Vi føler oss høye, avslappede, lykkelige – kort sagt svært fornøyde. Og så vil vi gjenta det som ga oss denne belønningen. Ett av hovedmålene for hjernen er faktisk å forutsi belønnende hendelser. Hjernen er en dopaminjunkie som hele tida prøver å tolke og gjette seg fram etter noe å kjenne igjen, ett eller annet som kan gi oss et rush av belønningsrus.
Den kjemiske strukturen til dopamin
Menneskehjernen er faktisk en kløpper på å kjenne igjen mønstre. Evolusjonært sett er dette en praktisk vane å ha: å gjøre gode forutsigelser er avgjørende for å overleve. Og derfor fungerer hjernen vår slik som dette:
Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.
Men så var det musikken da.
Musikk stimulerer belønningssystemet i hjernen som fører til at hjernen oversvømmes av dopamin.
Når vi lytter til musikk, eller når vi selv lager musikk, så kan vi oppleve voldsomme rush av gåsehud og ilinger nedover ryggen. Hva har dette med livets fire F’er å gjøre?
Jo, det handler om hjernens dopamindrevne gjettelek. Forventningen om mønsteret som skal gjentas, eller på opplevelsen av et nytt mønster, gjør at hjernen så og si holder pusten. Det merkelige er at dopaminnivået kan toppe seg flere sekunder før sangen du elsker når sitt spesielle øyeblikk. Det er fordi hjernen din er en god lytter – den forutsier stadig hva som kommer til å skje videre.
Men musikk er vanskelig. Den kan være uforutsigbar, erte hjernen vår og holde de gjettende dopaminutløserne på pinebenken. Og det er der gåsehuden kan komme inn. For når du endelig høre en etterlengtet akkord, sukker hjernen i dopaminoversvømt tilfredshet og – ahhh – du får frysninger. Jo større oppbygging, desto større er gåsehuden.
Og når alt dette skjer, så er det som om alle røde varsellamper lyser og uler og blinker oppe i hjernen. Inntrykkene som kommer inn er massive! Er de farlige, mon tro? Fight or flight? Når det så viser seg at denne over-kill’en av supersizede inntrykk slett ikke var farlige, så kommer det gode rushet i stedet for nødreaksjonen: gåsehuden blir av det behagelige slaget, og hjernen belønner oss for riktig reaksjon. Vi ble jo på vakt, vi passet på livet vårt, selv om det viste seg at det ikke var noe farlig.
Eller?
Er det på grunn av dette at hjernen aktiverer belønningssystemet og sender ut dopamin når vi lytter oppmerksomt til musikken?
Det nyfødte spedbarnet er helt avhengig av å snu ansiktet sitt mot lyden av et annet menneske. Slik sikrer det overlevelse. Dermed belønner hjernen spedbarnet hver gang det snur seg mot mor eller far som snakker. Var det her det hele startet? Er det her gåsehuden vi belønnes med når vi lytter til eller skaper musikk, egentlig kommer fra? I det helt grunnleggende behovet et nyfødt menneskebarn har til å bli tatt vare på og elsket av sine nærmeste?
Det vet vi rett og slett ikke. Ikke enda.
Det vi derimot vet er at 50% av befolkning opplever gåsehud når de lytter til musikk, og hele 90% av musikere opplever det samme. Så da er spørsmålet: ble de musikere fordi de har lettere for å ha sterke musikkopplevelser, eller har de sterkere musikkopplevelser fordi de er musikere?
Også et spørsmål for framtidig forskning.
Les mer:
Nagel, Kopiez, Grewe, & Altenmüller (2007). EMuJoy: Software for continuous measurement of perceived emotions in music. Behavior Research Methods, Vol.39 (2), s.283-290.
Salimpoor, Zald, Zatorre, Dagher & McIntosh (2015). Predictions and the brain: how musical sounds become rewarding. Trends in Cognitive Sciences, 19 (2), s. 86-91. doi:10.1016/j.tics.2014.12.001
Vuust & Kringelbach (2010). The Pleasure of Making Sense of Music. Interdisciplinary Science Reviews, 35 (2), s. 166-182. doi:10.1179/030801810×12723585301192
Zatorre (2015). Musical pleasure and reward: mechanisms and dysfunction. I E. Bigand, B. Tillmann, I. Peretz, R. J. Zatorre, L. Lopez, & M. Majno (red.), Neurosciences and Music V: Cognitive Stimulation and Rehabilitation (Vol. 1337, s. 202-211).
Zatorre & Salimpoor (2013). From perception to pleasure: Music and its neural substrates. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 110, s. 10430-10437. doi:10.1073/pnas.1301228110
Det har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide deg seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:
Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.
Nora B. Kulset 