#DagensMusickhood

…kommer fra en følger i Oslo som sendte meg dette nå i morgentimene, og som jeg fikk lov å dele videre med dere:

Ang alle disse dagens musichood. Jeg går i byen nå på morrakvisten og får øyekontakt med en annen dame. Vi ser vi bærer på det samme museumsnettet og utveksler et smil og en liten latter. Utrolig hvor lite kontakt som skal til før man føler seg bedre.

#ntnumusikk #musickhood

Dagens #musickhood

Jeg har gitt meg selv en utfordring, nemlig å poste #DagensMusickhood – hver dag – for å synliggjøre den altomfattende og viktige (og selvsagte) rollen musikk og vår musikalitet spiller i menneskelivet.

Vi har bruk for musikaliteten vår overalt i hverdagen, og vi bruker den og opplever den hos oss selv og andre i mye større grad enn vi kanskje går rundt og tenker over.

(Og nå tenker jeg absolutt ikke på de som har som jobb å drive med musikk. Dvs, jeg tenker også på dem, de profesjonelle musikerne, men først og fremst handler dette om alle de andre milliardene av mennesker som ikke har musikk som yrke.)

Og derfor har jeg altså gitt meg selv denne utfordringen, «dagens musickhood».

Ja, jeg fikk faktisk ei T-skjorte med påtrykk #musickhood anonymt i posten for et år siden.

Hva er «musickhood» spør du kanskje nå. Det er et begrep jeg har funnet på sjøl («konstruert», som det heter i forskningsverdenen). Med det ordet prøver jeg å beskrive vår menneskelige medfødte musikalitet, men også hva som skal til for at vi skal klare/tørre å bruke den.

Det handler om det jeg kaller «musikalsk trygghet», altså å tørre å bruke musikaliteten sin (og ikke gå rundt og kalle seg «umusikalsk» feks). Det handler om å se alle de ulike musikalske elementene som fins i vår helt normale dagligdagse menneskelige adferd. Det handler om hvordan vi bruker musikaliteten vår for å fungere sammen med andre – men også hvordan vi i en enorm utstrekning bruker den for å fungere godt sammen med oss selv i vårt eget liv.

Musickhood er med andre ord både vår menneskelige medfødte musikalitet, og vår trygghet i å kunne bruke den fritt.

Har du tenkt på hvor mye rytme det er i å strikke?

#DagensMusickhood har et hårete mål, nemlig å bidra til å øke vår bevissthet rundt at den medfødte musikaliteten vår er en nødvendig del av det å være et menneske – men at den trenger å kultiveres på lik linje med språk. Hvis ingen snakker til oss, lærer vi oss heller ikke å snakke.

Og husk: dette handler altså ikke om den spesialiserte enden av musikaliteten vår hvor man skal lære seg å håndtere et instrument og bli så god som mulig. Alle som går på ski trenger ikke bli som Marit Bjørgen. Dette handler derimot om den normative enden av musikaliteten vår. Dette handler om skituren i påskesol, 100 meter eller 10 mil, i dongerybukse eller Fjällräven. Skitur er skitur. Og vi (og kulturen vår) tillater oss de turene – selv om vi ikke er Marit Bjørgen.

#DagensMusickhood i dag er musikken jeg akkurat nå spiller for meg selv for å komme i en tilstand av skikkelig godfølelse – og samtidig bli inspirert til å endelig ta meg på tak og skrive denne teksten. Utenfor vinduet er det tiltakende gråvær og høstregn i anmarsj, og i tillegg er det er første vinterdag på primstaven. Jeg er ikke spesielt glad i vinteren, for å si det forsiktig. Men med den rette musikken rundt meg (eller på øret), sier det hokus pokus! – og jeg blir både i fokusert skrivehumør, jeg tenker at vinteren ikke er lang, og jeg blir fylt med den beste godfølelsen man kan tenke seg. Livet er herlig.

Abdullah Ibrahim-feelgood for Nora (og kanskje deg?):

https://open.spotify.com/user/musikkmanesjen/playlist/6hNd4lPnywsmor8EAPngdU?si=QhCB0BxlS3i2eSJfV9JL6w

#DinMusikalskeKapital #ntnumusikk

Hormonskrift

Marta Breens blogg

old-man-with-computer.jpgDet har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide deg seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:

”Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.”

Heller ikke Grønneberg så ut til å ta kritikken til etterretning – det var som vanlig bare sure feminister som hadde misforstått humoren.

I dag iler Rønsen ut i Klassekampen til Grønnebergs forsvar. De to journalistene er skjønt enige om at feministene (er det Tom Egeland man sikter til?) er ute å kjøre i debatter som dette.

Grand Prix handler ikke om ”musikk og låtskrivere” hevder Rønsen, og det ble bevist en gang for alle i 2014 da ”en veldreid mann utkledd som kvinne med skjegg”…

Vis opprinnelig innlegg 318 ord igjen

Skriveeksilet

Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!

IMG_2139

 

Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.

Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.

Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!

IMG_2158

IMG_2156
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.

Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!

Åh, hunden min! Tito the Dog!

tito

Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…

#ntnumusikk

Gåsehud og musikk

gåsehud

Gåsehud er noe vi får når vi er kalde eller redde – men hvorfor får vi gåsehud ved sterke musikkopplevelser?

Gåsehud kommer fra tiden da vi hadde mer pels på kroppen enn nå. At hårene reiste seg kunne enten hjelpe oss med å holde varmen, eller det kunne få oss til å se større ut enn vi egentlig var, og dermed kunne vi skremme bort en fiende som nærmet seg.

 

kattbust

 

Det er adrenalin som får hårene til å reise seg og framkalle gåsehud. Og det kan vi jo framkalle på så mange ulike vis:

 

adrenalin

 

stagediving

 

Men hva har dette med den gåsehuden vi kan få av å høre på denne dama? Eller den gåsehuden hun selv og andre musikere kan oppleve når man lager musikk?

tone
Tone Åse i aksjon med bandet BOL & SNAH

 

For å finne ut av det, må vi gå til livets fire F’er:

Fight, Flight, Feed, Breed

(jada, den siste der er jo ikke en F, men alle skjønner at man ikke kan skrive den F’en. Derfor passer det bedre med et ord som rimer på feed)

fire F

Fight, flight, feed or breed

 

Hjernen belønner oss for adferd som fremmer overlevelse, og de fire F’er dekker de mest grunnleggende faktorene for å sikre oss et så langt liv som mulig. Hver gang vi gjør noen av disse F’ene, sender hjernen signaler til belønningssystemet. Belønningen blir lagret i hukommelsen og skal tjene som en forsterker for at vi skal gjenta oppførselen. Dette var superbra! Gjør mer av dette!

Og nå snakker vi ikke om adrenalin lenger, men om DOPAMIN, kroppens eget kokain. Dopamin er belønningssystemets utbetaling, og det gir oss rett og slett en rus. Vi føler oss høye, avslappede, lykkelige – kort sagt svært fornøyde. Og så vil vi gjenta det som ga oss denne belønningen. Ett av hovedmålene for hjernen er faktisk å forutsi belønnende hendelser. Hjernen er en dopaminjunkie som hele tida prøver å tolke og gjette seg fram etter noe å kjenne igjen, ett eller annet som kan gi oss et rush av belønningsrus.

dopamin
Den kjemiske strukturen til dopamin

 

Menneskehjernen er faktisk en kløpper på å kjenne igjen mønstre. Evolusjonært sett er dette en praktisk vane å ha: å gjøre gode forutsigelser er avgjørende for å overleve. Og derfor fungerer hjernen vår slik som dette:

Skjermbilde 2016-02-15 13.40.24Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.

 

trenøttertilaskepott

 

Men så var det musikken da.

Musikk stimulerer belønningssystemet i hjernen som fører til at hjernen oversvømmes av dopamin.

lyttemusikk

Når vi lytter til musikk, eller når vi selv lager musikk, så kan vi oppleve voldsomme rush av gåsehud og ilinger nedover ryggen. Hva har dette med livets fire F’er å gjøre?

spillemusikk

Jo, det handler om hjernens dopamindrevne gjettelek. Forventningen om mønsteret som skal gjentas, eller på opplevelsen av et nytt mønster, gjør at hjernen så og si holder pusten. Det merkelige er at dopaminnivået kan toppe seg flere sekunder før sangen du elsker når sitt spesielle øyeblikk. Det er fordi hjernen din er en god lytter – den forutsier stadig hva som kommer til å skje videre.

Men musikk er vanskelig. Den kan være uforutsigbar, erte hjernen vår og holde de gjettende dopaminutløserne på pinebenken. Og det er der gåsehuden kan komme inn. For når du endelig høre en etterlengtet akkord, sukker hjernen i dopaminoversvømt tilfredshet og – ahhh – du får frysninger. Jo større oppbygging, desto større er gåsehuden.

Og når alt dette skjer, så er det som om alle røde varsellamper lyser og uler og blinker oppe i hjernen. Inntrykkene som kommer inn er massive! Er de farlige, mon tro? Fight or flight? Når det så viser seg at denne over-kill’en av supersizede inntrykk slett ikke var farlige, så kommer det gode rushet i stedet for nødreaksjonen: gåsehuden blir av det behagelige slaget, og hjernen belønner oss for riktig reaksjon. Vi ble jo på vakt, vi passet på livet vårt, selv om det viste seg at det ikke var noe farlig.

Eller?

Er det på grunn av dette at hjernen aktiverer belønningssystemet og sender ut dopamin når vi lytter oppmerksomt til musikken?

babytalk

Det nyfødte spedbarnet er helt avhengig av å snu ansiktet sitt mot lyden av et annet menneske. Slik sikrer det overlevelse. Dermed belønner hjernen spedbarnet hver gang det snur seg mot mor eller far som snakker. Var det her det hele startet? Er det her gåsehuden vi belønnes med når vi lytter til eller skaper musikk, egentlig kommer fra? I det helt grunnleggende behovet et nyfødt menneskebarn har til å bli tatt vare på og elsket av sine nærmeste?

Det vet vi rett og slett ikke. Ikke enda.

Det vi derimot vet er at 50% av befolkning opplever gåsehud når de lytter til musikk, og hele 90% av musikere opplever det samme. Så da er spørsmålet: ble de musikere fordi de har lettere for å ha sterke musikkopplevelser, eller har de sterkere musikkopplevelser fordi de er musikere?

Også et spørsmål for framtidig forskning.


Les mer:

Nagel, Kopiez, Grewe, & Altenmüller (2007). EMuJoy: Software for continuous measurement of perceived emotions in music. Behavior Research Methods, Vol.39 (2), s.283-290.
Salimpoor, Zald, Zatorre, Dagher & McIntosh (2015). Predictions and the brain: how musical sounds become rewarding. Trends in Cognitive Sciences, 19 (2), s. 86-91. doi:10.1016/j.tics.2014.12.001
Vuust & Kringelbach (2010). The Pleasure of Making Sense of Music. Interdisciplinary Science Reviews, 35 (2), s. 166-182. doi:10.1179/030801810×12723585301192
Zatorre (2015). Musical pleasure and reward: mechanisms and dysfunction. I E. Bigand, B. Tillmann, I. Peretz, R. J. Zatorre, L. Lopez, & M. Majno (red.), Neurosciences and Music V: Cognitive Stimulation and Rehabilitation (Vol. 1337, s. 202-211).
Zatorre & Salimpoor (2013). From perception to pleasure: Music and its neural substrates. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 110, s. 10430-10437. doi:10.1073/pnas.1301228110

 

Når målstreken er i synsfeltet

Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.

«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»

Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?

«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».

Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?

«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»

IMG_0658
Ja, jeg har kjøpt den permen nå.

Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.

Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.

IMG_0659.JPG

Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.

Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!

Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.

20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.

Om tre måneder, altså.

Og 15. august tar stipendpengene slutt.

#ntnumusikk #PhD-life

Flammende innlegg!

I morges satte jeg kursen mot Oslo. Der skulle jeg prate om musikk og andrespråk for fokusbarnehagene som hadde konferanse på Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Hver kommune har sin fokusbarnehage, og disse får særskilt oppfølging og opplæring av NAFO. I dag var alle kommunenes fokusbarnehagerepresentanter samlet (for et ord!), og det var virkelig en fryd for meg å få snakke til en så kompetent forsamling. Folk som er i feltet, som jobber med dette hver dag, som vet hvor skoen trykker, og som vet hva som er relevant forskning og ikke. Og som er lydhøre. Og entusiastiske!

NAFO

For et så lydhørt publikum, kan man ganske enkelt ikke kjøre rollen «kald, klok og kontrollert doktorgradsstipendiat som har tilpasset seg akademia». Jeg husket klart og tydelig kommentaren «You are not Jesus, you know», men jeg bestemte meg for å bare DRITE I DET, som vi (helt uanfektet) sier i Trondheim. Og 45 flammende minutter senere, angret jeg ikke. Det er godt å få lov til å formidle med over middels entusiasme! Det er godt å få folk til å flire med og av deg! Og det er godt å få lov til å formidle det jeg brenner for på en…ja, på en flammende måte!

slideshowfront NAFO

Og jeg fikk også vite at saken om min forskning på NAFOs hjemmesider slo alle rekorder i antall klikk – rett ned i støvlene! (for å bruke et entusiastisk uttrykk).

Da er det vel på sin plass å være litt medrivende?

Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på boarding til Stavanger (min hjemby som student og ung mor) hvor jeg skal delta på den nasjonale forskningskonferansen i Norsk som Andrespråk. På vakre Sola Strand Hotell. Det blir greit det også.

hotel_sola_740x334