#DagensMusickhood er fotball igjen…

En journalist fra Aftenposten ringte meg i går. Vi snakket om forskning på sang og sangens innvirkning på oss.

«Men er det bare sang som er tingen når det er snakk om sosialisering og gruppefølelse da?», spurte journalisten til slutt (etter min lange flammetale for sangens plass i livene våre). «Nei, for all del», sa jeg, «man kan jo feks også spille fotball sammen!» «Ja, nettopp», svarte hun. «Men», fortsatte jeg, «hva gjør fansen for å hylle laget sitt, og hva gjør de for å markere at de er ei gruppe som hører sammen?»

Se og hør et eksempel her.

(Jeg er ingen fotballfan, så valget av lag som her eksponeres er faktisk helt tilfeldig. På forhånd, beklager til de som føler seg støtt…)

Musikalsk adferd fins over alt. Det er limet mellom oss.

#musickhood #ntnumusikk

#DagensMusickhood hos lærerstudenter

Det groovet i dag da jeg var gjesteforeleser for musikk- og engelskstudenter ved Institutt for lærerutdanning på NTNU.

Grønt og fint inne på NTNU Akrinn

Det var rett og slett en komplett hengivelse og overgivelse som fant sted – jeg og de egentlig helt fremmede studentene i fellesskap. Vi ga oss hen til den kommunikative musikaliteten vår, gjennom latter, oppmerksomhet, spørsmål og bekreftende lyder/ansiktsuttrykk både fra meg og dem. Som «belønning» lot de meg få lede dem gjennom hele tre flerstemte sanger i løpet av en liten klokketime, spontant igangsatt og inspirert av den kollektive tilstedeværelsen.

Tillit. Tillit til meg og til seg selv og sin musikalitet. #musickhood. Tusen takk!

#ntnumusikk

#DagensMusickhood med klump i halsen

Som gjesteforeleser ved Institutt for psykisk helse ved NTNU i dag, fikk jeg noen svært sterke opplevelser.

Det startet som det bruker å gjøre når jeg snakker blant ikke-musikere: en tydelig vektlegging fra tilhørernes side på at de ikke kan noe om musikk, at de ikke er særlig musikalske.

Etter hvert, litt etter litt, tødde de opp og lyttet til det jeg hadde å si. Og da vi kom til det punktet der alle skulle bruke noen minutter på å skrive om en gang (eller flere) de hadde blitt svært emosjonelt beveget av musikk, da løsnet det helt.

Historiene noen av dem delte var helt dagligdagse og normale. Som feks en sang i en begravelse, en fantastisk konsertopplevelse med ei venninne der begge tar til tårene samtidig, sangene etter 22. juli, å bli minnet på bryllupsdagen (og kjæresteforholdet) ved å spille «vår sang», å kjenne et voldsomt rush av glede og energi hver gang en spesifikk låt spilles, osv.

Men mens de fortalte, var det som om det gikk opp for dem at det var nettopp dette jeg hadde snakket om hele tida. Musickhood. Vår evne til musikalsk adferd, som feks å framkalle, ventilere og regulere følelser gjennom musikk.

Og mens de fortalte, fikk vi både gåsehud og klump i halsen alle sammen, fordi vi forsto. Vi følte det vedkommende hadde følt. Det ble ganske overveldende for dem alle sammen, og ekstra overveldende for meg fordi jeg innså hvilke lys som nå gikk opp for dem.

Hva slags sterke musikkopplevelser tenker du på når du leser dette?

#musickhood #ntnumusikk

#DagensMusickhood er joik

Først en innrømmelse. Jeg har ikke sett Stjernekamp. Ikke én eneste episode. Jeg har et svært ambivalent forhold til TV-show som gjør musikk til konkurranse. Derfor ser jeg heller ikke på Idol, Norske Talenter, X-faktor, The Voice (…og derfor kan jeg vel heller ikke uttale meg om disse showene, tenker du kanskje nå). Men akkurat dette får jeg skrive om en annen gang.

Det jeg her og nå vil fortelle dere, er at jeg har sett videoen av vinneren fra årets Stjernekamp. Dvs, først leste jeg kommentaren til NRK Sápmis direktør Mona Alette Solbakk (les den her). Den gjorde meg tankefull og nysgjerrig, og dermed klikket jeg meg videre og kom til videoen av Ella Marie Hætta Isaksen med finalelåta «Ozan».

Nå har jeg sett den så mange ganger, at nå deler jeg dette med dere. Kanskje er det Solbakks kommentar, kanskje er det at jeg er født i 1972 og så Ante på barne-TV da jeg var lita, og at jeg godt vet hvor forbudt den samiske kulturen har vært også i min levetid. Kanskje er det kraften i den unge 20-åringen som står der og virker både sterk, sint, sårbar, stolt, mild, vakker. Kanskje er det joiken i seg selv, de uttrykksfulle lydene fra halsen jeg selv ikke mestrer. Kanskje er det de koftekledde i publikum.

Det er nok alt dette. Mange lag med #musickhood også her. Jeg slutter aldri å fascineres over hvor mye kraft og hvor mange uttrykk og hvor mange ulike følelser musikk kan romme.

Hva med deg?

#ntnumusikk

#DagensMusickhood er musikkterapi

Sett denne videoen før kanskje? Se den igjen! Med lyd. Se hele.

Og les mammaens følgetekst:

«My daughter Lydia was watching Bo while I was in the shower. Came out to this. If she didn’t have a guitar I don’t know if she would know how to babysit him. This is her go to. It’s proof that music therapy works. Bo is 25 months old and has a 12 word vocabulary. Every word he has learned has been through music and singing«.

Her er det så mange lag med #musickhood at jeg bestemte meg for å dele den med dere. God lørdag!

Se klippet her: Storesøster i samspill med lillebror uten språk

#musickhood #ntnumusikk

#DagensMusickhood er iransk

Ulovlig å synge, og særlig for kvinner. Ulovlig å danse. Ulovlig å lytte til musikk. Faktisk ulovlig med musikk som sådan.

Det er historien jeg hørte fra en konferansedeltaker fra Iran i dag. Jobben min (Institutt for musikk ved NTNU) har nemlig vært vertskap for en internasjonal konferanse i musikkforskning denne uka.

Som avslutning delte de av oss som var igjen, tanker og inntrykk fra disse fire dagene sammen. Da fortalte hun det, den unge iranske jenta som nå tar master i #dansevitenskap gjennom #choreomundus ved #ntnumusikk. At sangen hun sang for oss på tirsdagens åpningsnummer – selv om hun mente hun ikke kunne synge og gruet seg til å synge foran en sal full av musikere, som hun sa – jo, at den sangen hun sang var en sang det var forbudt å synge i Iran. Den kunne til nød synges i helt lukkede private samlinger med kun kvinner til stede. Hun sang akkurat den forbudte sangen for oss.

Da snakker vi om flere barrierer enn å overvinne sin egen stemmeskam. Hun sang – med sangstemmen hun følte ikke var bra nok – en forbudt sang i en forbudt forsamling (ja, det var også menn til stede på konferansen.) Og sa ingenting om det der og da; vi som var tilhørere bare nøt hennes vakre uskolerte hverdagsstemme i det vi antok var en helt normal arabisk sang. Men det var det altså ikke.

Jeg fikk gåsehud da hun fortalte oss dette. Og derfor har jeg heller ikke ord for å skrive mer om det. Tenk og føl selv. Hva har mer slagkraft enn musikk?

Avslutning av konferansen Knowing Music – Musical Knowing.

#musickhood

#DagensMusickhood hos Krafttak for sang!

Heldige meg! Denne dagen deler jeg med min nærmeste faglige familie, nemlig på Krafttak for sang sin årlige konferanse som i år har temaet: «Forskning på sang». Kan det bli nærmere både hjertet mitt og faget mitt enn det?

Jarle Flemvåg, daglig leder i Krafttak for sang. Denne mannen sitter i møter med kulturminister etter kulturminister og prøver å få til endringer. Kudos til Jarle!

Men ikke bare er salen full av entusiastiske deltakere som veldig gjerne vil høre på det jeg har å si (og som jubler og applauderer – jeg snakker virkelig til mine egne nå, nesten litt sånn popstjernefølelse…), i tillegg deler jeg denne scenen med de aller aller beste landet har å tilby innen forskning på sang fra mange ulike vinkler.

Anne Haugland Balsnes – dronningen av forskning på korsang.

Og en paneldebatt med både deltakere og spørsmål som gjør at man bare vil forbli der.

Arve Almvik fra NAPHA, Ingrid A. Danbolt fra Oslomet, Karette Stensæth fra NMH og sanger Njål Sparbo. Det var en innholdsrik liten time!

Dagens definitive øyeblikk av #musickhood (om vi ser bort fra at vi på to minutter lærte en femstemt sang av Jostein Hasselgård fra gruppa Pust) var da en tidligere deltaker i koret/prosjektet «Syng deg friskere» (ledet av Grete Daling og Arve Almvik) fortalte om sin vei ut av ulike psykiske plager ved hjelp av korsangen og kormedlemmene. Sterkt for henne og sterkt for oss i salen. Og da Arve Almvik deretter uttalte at om kort tid vil musikkterapi være et like selvsagt tilbud innen psykisk helse-apparatet som psykologer. Han er altså ikke musiker, «kun» en forsker fra NAPHA, Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid. Bare nevner det. Håper du har rett, Arve!

Fra Trøndelag!

Og min lille øyeblikksfølelse av å være popstjerne ble ikke akkurat mindre da jeg så boka mi ligge klar som gave til foredragsholdere – side om side med boka til mitt idol Jon-Roar Bjørkvold. Mista litt pusten et øyeblikk da.

Oj oj. Med andre ord en spennende dag for Josefine (for de av dere som tar den sangreferansen).

#musickhood #ntnumusikk #krafttakforsang