Klar for litt gåsehud og klump i halsen en fredag morgen? Denne ble sendt meg av en av mine studenter ved #ntnu #musikkvitenskap. Fem år gammel, men absolutt verdt en runde til på Internett.
Maori love song when New Zealand Parliament passes gay marriage bill
«Dans kan være den beste medisinen», sier Dr Tony Adkins. Jepp. Her en liten oppmuntrer til dere før helga!
#musickhood #ntnumusikk
Selv om denne ble delt et tresifret antall ganger via FB-profilen min i dag, så kan jeg ikke annet enn skrive om det i dagens musickhood.
Syngende barnehage altså. For en idé! Det er jo en genistrek! (Nei, jeg har faktisk ingen finger med i spillet der, what so ever. Jeg er bare innleid forskningsstøtte.) Og mer enn 100 – HUNDRE – barnehager i Norge har blitt med i løpet av kort tid. Og de forteller om slike ting som det her:
Dette er #musickhood på sitt beste.
#ntnumusikk
Det groovet i dag da jeg var gjesteforeleser for musikk- og engelskstudenter ved Institutt for lærerutdanning på NTNU.
Det var rett og slett en komplett hengivelse og overgivelse som fant sted – jeg og de egentlig helt fremmede studentene i fellesskap. Vi ga oss hen til den kommunikative musikaliteten vår, gjennom latter, oppmerksomhet, spørsmål og bekreftende lyder/ansiktsuttrykk både fra meg og dem. Som «belønning» lot de meg få lede dem gjennom hele tre flerstemte sanger i løpet av en liten klokketime, spontant igangsatt og inspirert av den kollektive tilstedeværelsen.
Tillit. Tillit til meg og til seg selv og sin musikalitet. #musickhood. Tusen takk!
#ntnumusikk
Først en innrømmelse. Jeg har ikke sett Stjernekamp. Ikke én eneste episode. Jeg har et svært ambivalent forhold til TV-show som gjør musikk til konkurranse. Derfor ser jeg heller ikke på Idol, Norske Talenter, X-faktor, The Voice (…og derfor kan jeg vel heller ikke uttale meg om disse showene, tenker du kanskje nå). Men akkurat dette får jeg skrive om en annen gang.
Det jeg her og nå vil fortelle dere, er at jeg har sett videoen av vinneren fra årets Stjernekamp. Dvs, først leste jeg kommentaren til NRK Sápmis direktør Mona Alette Solbakk (les den her). Den gjorde meg tankefull og nysgjerrig, og dermed klikket jeg meg videre og kom til videoen av Ella Marie Hætta Isaksen med finalelåta «Ozan».
Nå har jeg sett den så mange ganger, at nå deler jeg dette med dere. Kanskje er det Solbakks kommentar, kanskje er det at jeg er født i 1972 og så Ante på barne-TV da jeg var lita, og at jeg godt vet hvor forbudt den samiske kulturen har vært også i min levetid. Kanskje er det kraften i den unge 20-åringen som står der og virker både sterk, sint, sårbar, stolt, mild, vakker. Kanskje er det joiken i seg selv, de uttrykksfulle lydene fra halsen jeg selv ikke mestrer. Kanskje er det de koftekledde i publikum.
Det er nok alt dette. Mange lag med #musickhood også her. Jeg slutter aldri å fascineres over hvor mye kraft og hvor mange uttrykk og hvor mange ulike følelser musikk kan romme.
Hva med deg?
#ntnumusikk
Sett denne videoen før kanskje? Se den igjen! Med lyd. Se hele.
Og les mammaens følgetekst:
«My daughter Lydia was watching Bo while I was in the shower. Came out to this. If she didn’t have a guitar I don’t know if she would know how to babysit him. This is her go to. It’s proof that music therapy works. Bo is 25 months old and has a 12 word vocabulary. Every word he has learned has been through music and singing«.
Her er det så mange lag med #musickhood at jeg bestemte meg for å dele den med dere. God lørdag!
Se klippet her: Storesøster i samspill med lillebror uten språk
#musickhood #ntnumusikk
…bio-feedback! Hørt om det før? I dag var første gang for meg iallefall. Det skjedde på et foredrag med Mark Grimshaw-Aagaard om lyd og hvordan dette påvirker vår opplevelse av tilstedeværelse i verden.
Og om hvordan vi alle opplever lyd ulikt.
Og altså også om individualisert lydbilde, også kalt bio-feedback.
Se for deg at du er på kino og så er alle lydene tilpasset din reaksjon på dem. Hvor skummelt trenger du at lyden er for at du skal bli akkurat passe skremt, hvordan trenger du at musikken er for at du skal komme i den rette stemningen osv.
Teknikken fins!
Sprøtt, eller hva?
#ntnumusikk #musickhood
På musikkfaglig konferanse!
Jeg kunne ha skrevet at jeg kjente musickhooden da studenter fra #choreomundus ved #dansevitenskap #ntnumusikk åpnet konferansen «Knowing music – musical knowing» i dag med sitt mildt sagt verdensomspennende dansenummer – mange av dem ikke profesjonelle dansere, men folkedansere fra sine respektive hjemland.
Eller paneldebatten jeg ledet på ettermiddagen, med fem ypperlige eksperter på øverste hylle innen ulike musikkfaglige felt som diskuterte musikk og tverrfaglighet.
Men den tydeligste musickhooden opplevde jeg under mottakelsen på kvelden, da alle deltakerne (fra hele verden) ble gitt to minutters intervaller til å snakke med noen de ikke kjente fra før. «And SHIFT!»
Altså VM i akademisk small-talk. DA skal du være bra god på å tone deg kjapt inn. Kommunikativ musikalitet. Sosial og språklig kompetanse. Hallo. Vi snakker #musickhood på høyt nivå.
Puh!
På bussen igjen.
«En far synger lavt til sitt lille trøtte gråtende barn i barnevogn hele veien hjem. Nesten ikke hørbart, men likevel kan vi andre kjenne det.
Den koseligste bussturen jeg har hatt i mitt liv».
Sendt inn som #DagensMusickhood av en følger i Trondheim, og for nydelig til ikke å dele med dere alle.
Har du opplevd noe liknende selv?
#ntnumusikk #musickhood
…er flybåren!
Tenk å sitte ombord på dette flyet, som mens hornistene i Berlinerfilharmonien spiller, befinner seg i luftrommet mellom Zürich og Bucuresti. Tenk å havne midt i denne majestetiske klangen og alle de emosjonene både dette, handlingen og sangen i seg selv vekker.
Dessverre er det ikke selvopplevd, så jeg er ikke den som har filmet dette. Men opplevelsen! Jeg fikk gåsehud bare av å se det på opptak. Hva med deg?
Riktig bruk av profesjonelle musikere! Riktig bruk av sin #musickhood av hornistgruppa i Berlinerfilharmonien!
Trykk og se: Hornistene i Berliner Filharmonikerne på flytur
#ntnumusikk
Nora B. Kulset 