Mindre sang i skolen – igjen

Tror dere vi lager bråk fordi vi har lite å gjøre?

Hei, alle dere som nå velmenende kommer på banen og forsikrer oss om at sang overhodet ikke er tenkt FJERNET fra norskfaget, det er bare lærerens VALGFRIHET som blir styrket. Det vil nå tvert i mot kunne åpnes for MYE MERE sang enn det har vært før. Vi har faktisk misforstått det fullstendig, akkurat som vi også misforsto da vi bråkte fordi ordet «sang» var tatt ut av den overordnede læreplanen.

Ja, hei til nettopp alle dere. Her kommer en kjapp beskjed. Mange av oss som roper og skriver om denne saken er travle akademikere. Vi har stappfulle døgn som alle andre forskere/undervisere, så vi lager oss ikke mer jobb enn det vi strengt tatt må.

Vi hadde altså ikke brukt tid og energi på å engasjere oss i saken om at sang nå er ute av norskfaget dersom det ikke var en sak å ta tak i. Derimot er det slik at det er nettopp dette vi forsker på: hvordan sang er en stadig mindre del av vårt samfunn og på arenaer der alle dannes og ferdes (som feks skole og barnehage) – og hvordan stadig færre voksne synes at det er ok å synge.

Vi forsker på det.

Det hadde vært lurt å høre på oss i stedet for å berolige oss om at vi har misforstått.

Vennlig hilsen

Nora, musikkforsker, PhD.

«Sounds Too Many»

6. mai skulket den daglige ledelsen ved #ntnumusikk deler av sitt eget driftsmøte for å overvære åpningen av #OceanWeek2019 (som praktisk nok foregikk rett over gata) med Francesca Thyssen-Bornemisza som ga oss et inspirerende, tankevekkende og ikke minst vakkert/rystende lydlig og visuelt bilde av lydforurensing i havene våre og hva dette betyr også for livet på landejorda. «Sounds Too Many».

«Tenk på hvordan vann bærer lyd mye bedre enn luft. Hvordan kan vi gjøre havene stillere igjen slik at de som lever der kan få ha sin livsviktige kommunikasjon?»

ocean

Enkelte av lydklippene fikk meg til å tenke på hvordan vi mennesker bruker lyd som tortur. Og det fikk meg også til å igjen tenke på hvordan lyd kan være en emosjonell bærer av mening. Når lydomgivelsene våre blir for støyende og fremmede, fungerer vi ikke. Hvem har ikke vært i et lokale med grusom akustikk så alle må rope uten at man egentlig hører hva den ved siden av seg sier? Det blir ikke noen bra samtaler av det. Tenk om vi hadde levd i et slikt lydmiljø bestandig? Vi hadde blitt gale. Vi hadde sluttet å fungere. Det er det som skjer med hvalene og delfinene – og andre havdyr som alle er viktige ledd i økosystemet for et friskt hav – noe vi er avhengige av.

Her har vi som musikere og lydkunstnere mye å bidra med i å spre kunnskap, å bevisstgjøre og ikke minst motivere til handling.

sounds too many

Ny jobb! Eller «Ode til mine studenter»

Jeg skifter jobb 1. april. Ikke bort fra Institutt for musikk ved NTNU, men langt bort fra den jobben jeg har hatt fram til nå – og som jeg har elsket hvert sekund. (Nei, det er ikke en aprilspøk.)

1. april går jeg inn i en helt ny rolle – som instituttleder ved Institutt for musikk. Det har ikke vært en lett beslutning å ta. Jeg elsker nemlig jobben min. Jeg elsker kombinasjonen av å forske og å undervise. Og ikke minst elsker jeg studentene vi har ved musikkvitenskap ved Institutt for musikk ved NTNU. Dette er en ode til dere.

studenter

Å forberede seg til forelesninger og gruppediskusjoner med dere er aldri kjedelig. Heller ikke å gjennomføre dem. Senest i dag diskuterte dere kompleksiteten i saken knyttet til Michael Jackson på en måte som ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Og ikke minst nye tanker. Det er nettopp dét. Nye tanker. Hver eneste dag får jeg nye tanker og nye perspektiver – aldeles gratis – av studentene ved musikkvitenskap. Hva skal jeg gjøre uten daglig kontakt med dere? Om et par år er det ingen studenter som kjenner meg engang. Og jeg kjenner ikke dem.

faglig forum

Jeg håper jeg fremdeles får lov til å snike meg inn på Faglig Forum annenhver fredag og høste litt ung klokskap. Den er annerledes, dristig, upolert, idealistisk, ukorrumpert. Ingen «Glem det. Dette har vi prøvd før». Det er herlig. Takk!

Skjønner dere at det var en mange måneder lang beslutning å fatte, å skulle bli instituttleder?

Det er nemlig ikke bare studentene på Institutt for musikk jeg nå forlater ved å gå inn i en administrativ stilling. Jeg forlater også alle studentene jeg har rundt omkring i landet, studentene som allerede er ute i jobb, i barnehage, i skole, i kulturskole. Dere som møter meg med tålmodig oppmerksomhet, litt overbærenhet, men mest entusiasme, når jeg kommer med laptopen og PowerPointen og forteller om forskningen min. Denne delen av virket mitt blir det mye MYE mindre tid til framover. Dessverre. Dere får lese bøkene mine i stedet. Og leie inn andre dyktige folk som kan snakke om hvorfor det er viktigere å synge enn å tenke på hvor dårlig man synes man synger. Men gjett om jeg kommer til å savne dere.

oslo

Og likevel er jeg glad for at jeg bestemte meg for å søke på stillingen som instituttleder, at jeg ble tilbudt jobben, og at jeg til slutt sa ja. Nå kan jeg være god for faget mitt på et annet nivå, og jeg kan jobbe annerledes enn før for å lage et best mulig studietilbud til de flotte studentene på Institutt for musikk, og jeg kan jobbe annerledes med å inspirere flere til å forske på og fortelle mer om hvorfor musikk er og må få være en sentral del av menneskets liv.

Ønsk meg lykke til. Jeg føler at jeg trenger det.

FullSizeRender

«Professorene skal ikke ha pedagogiske evner»

Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg ved Det juridiske fakultet, UiO, sammenlikner pedagogiske kvaliteter med brød og sirkus. Eller skal vi håpe hun er kraftig misforstått? Eventuelt berettiget irritert på studenter som henger ut sine (kvinnelige) forelesere anonymt på sosiale medier slik som feks Jodel – men at skjenneprekenen bommet litt?

På vegne av den pedagogiske universitetsstanden vil jeg heve et aldri så lite flagg som signaliserer fare når en professor mener at pedagogiske kvaliteter ikke hører hjemme hos en foreleser ved universitetet. Jeg er helt enig med henne i at det er en uting når studenter anonymt diskuterer og latterliggjør sine forelesere, blant annet ved å bruke klipp fra podcaster (lydopptak) av forelesninger tatt ut av sin sammenheng. Det er hinsides all vanlig folkeskikk, og enda verre når man tar i betraktning at Høgbergs studenter er framtidens maktmennesker innen lov og rett, nemlig jusstudenter.

Men å mene at man ikke er lærer når man underviser ved et universitet, og å mene at man som foreleser ved et universitet ikke behøver pedagogiske evner – eller sågar at man skal få bruke mange år – og mange studenters studieår – på å opparbeide seg disse manglende evnene («Mange av foreleserne som er gode i dag, gjorde en dårlig figur da jeg studerte her. De har opparbeidet seg pedagogiske evner på veien. Det tar tid å bli god»), dét kan jeg ikke være enig med henne i.

Det signaliserer noe uheldig og merkelig når en professor ved et universitet hever seg over det å være «lærer» («Universitetet er noe annet enn en skole». Javel?) og samtidig  sammenlikner pedagogiske evner med «brød og sirkus». Når hun sier at «Universitetene er vitenskapsinstitusjoner med ansatte professorer som har vist en helt formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere kunnskap» så er det jo litt rart om det er helt ok dersom disse professorene ikke har noen som helst evne til å formidle all denne kunnskapen de har en formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere? Hvor havner all denne kunnskapen da? I en artikkel som ingen leser? Er det ikke også studentene denne kunnskapen skal komme til gode?

Jeg forstår at Høgberg er frustrert over studentene sine, vi kan alle bli frustrerte over den oppvoksende generasjon. Slik skal det også være. (En annen tidligere professor ved Høgbergs universitet, Arne Næss, sa en gang at uten generasjonskløften kommer vi aldri videre. Den er nødvendig for at vi skal være i utvikling.) Men å bruke pedagogiske evner som syndebukk for hvorfor studentene mangler folkeskikk i sin omgangstone på sosiale medier, og til og med omtale pedagogiske evner som noe som gjør at universitetet firer på foreleserens kunnskapskrav, det håper jeg hun er alvorlig feilsitert på. Vi er langt forbi den tiden at vi må lese pensum høyt for studentene på forelesninger. De kan lese selv. Hvordan vi da fyller forelesningssalen med givende forelesninger, diskusjoner, refleksjoner, skriveoppgaver og andre verktøy for å fremme den kritiske tanken – dét er det pedagogen som gjør.

Ikke angrip den pedagogiske evnen til oss som skal formidle kunnskap på universitetsnivå, Høgberg. Det er ikke dette som gjør at studentene dine ikke har folkeskikk på Jodel. Vi ER lærere, universitetet ER en skole. Og vi er også forskere, de som utvikler ny kunnskap som skal læres videre. Og ja, studentene våre kan mangle folkeskikk. Bidra til dannelsen av dem uten å snakke ned viktigheten av pedagogiske evner. Også hos professorer.

Les hele talen til Benedikte Moltumyr Høgberg her.

Tidsperspektivet på sang i skolen?

Hei Henrik Asheim

Jeg liker deg egentlig godt som kunnskapsminister. Du plukker opp hansker og du synes og høres.

Derfor vil jeg nå bare fortelle deg noe i en vennskapelig og faktisk velment tone (dette er ikke ironi).

Du skriver i ballade.no at «Ole-Henrik Holøs Pettersen og Ulrika Bergroth-Plur [tok] til orde for at utdanningssektoren må gjeninnføre sangen i lærerutdanningen. Musikk er imidlertid aldri tatt ut av grunnskolelærerutdanningen».

Hvilket tidsperspektiv har du da, Asheim? Dersom du forholder deg til et regjeringsperspektiv på fire år, så skjønner jeg godt at du tror at dette er sant.

Dersom man derimot forholder seg til utviklingen i samfunnet i et lengre perspektiv, så er det ingen tvil om at musikkfaget (det være seg spontan sang i klasserommet eller musikktimer som sådan) har en dårligere plass i skolen og i lærerutdanningen nå enn tidligere.

Det er derfor vi ropte høyt nå. Vi har fulgt med i mer enn fire år. Vi har bekymret oss lenge og faktisk også sagt fra lenge.

Så takk for at du hører på oss nå. Ikke blås det bort. Oppdatér deg på forskningen på området i stedet for å si ting som: «Sang og musikk i opplæringen er bra. Likevel vil ikke regjeringen pålegge lærere rundt om i landet å synge så og så mye i de ulike timene» eller «Vi ønsker at lærerne skal ha frihet til å velge de pedagogiske metodene de mener er best for elevene. Vi har stor tiltro til at lærerne klarer å avgjøre hva de er».

Da hadde du nemlig visst at det er et STORT PROBLEM at lærere som ikke simpelthen elsker å synge, velger det bort. Det er derfor vi trenger ting som Krafttak for Sang og Syngende Skole (og faktisk også Syngende Barnehage). Leste du f.eks. dette blogginnlegget om en pensjonert lærer som fortalte om at før i tida måtte alle lærere kunne synge like selvsagt som å regne?

Som eksempel kan jeg jo fortelle at jeg for et par år tilbake ble kontaktet av en kommende Syngende Skole som ville ha kurs med meg på forhånd fordi de grudde seg sånn til å begynne å synge. Bortsett fra musikklæreren som altså hadde valgt musikk på lærerutdanninga.

(Pluss: sang og musikk er ikke bare – som du sier – «beroligende» eller et pedagogisk virkemiddel lærerne står fritt til å bruke eller ikke. Det ligger mye mer i å synge sammen enn å lære seg gangetabellen eller alfabetet. Vi er mange som sitter med denne kunnskapen. Snakk med oss.)

Heia deg, Asheim!

 

 

«Ein lærar som ikkje song var det eit lyte med»

Han er 89 år og skriver e-post til meg i stor skrift. Han forteller om et langt liv som lærer – og etter hvert rektor – i det han omtaler som «den gamle norske folkeskulen». Fra den tida det å synge var en selvsagt del av det å være lærer

Ein lærar som ikkje kunne syngja, var det eit lyte ved. Eg hugsar frå barndom ein slik lærar som det vart snakka om.

Denne kloke mannen på 89 år undrer på om det at vi også skulle lære å spille blokkfløyte, var starten på slutten for sangens plass i skolen. Nå skulle elevene også lære seg å spille et instrument, og mange streva med notene, forteller han. Sang og musikk ble noe man kunne eller ikke kunne.

Han skriver også til meg om det siste årets debatt om hva det norske er, om hva norsk kultur er, og hva det vil si å være norsk. Det er jo ikke rart at vi famler etter dette når vi som nasjon har sluttet å synge, sier han, for hvor mange er det som synger «Vår herres klinkekule» eller «Til ungdommen» med elevene sine i dag? Han fortsetter med å sitere «éin som har sagt»: Lat meg få skrive songane for folket, så kan det vera det same kven som lagar lovene.

For som en annen klok eldre herremann skrev til meg nylig: «Tror du Martin Luther King eller Nelson Mandela ville fått gjennomført det de ønsket uten sang? Free Nelson Mandela, sang biskop Tutu og resten av verden. Etter volden, var det var sangen som løftet ideene frem».

Jeg får mange slike e-poster nå om dagen. De gjør meg glade.

Takk for kloke voksne mennesker som har vært med ei god stund og som ser hva som skjer med oss som folk og samfunn når sangen fratas oss.