Musikk som politisk lyd

Jeg var nettopp brukt 2,5 minutt av min tid på å se denne videoen fra Leger uten grenser hvor krisepsykologi Katrin Glatz Brubakk forteller fra flyktningeleiren Moria (lenke til Leger uten grenser på Facebook).

Her kommer jeg med en utfordring, en oppfordring, et spørsmål, eller en maktesløshetsfølelse, alt etter hvordan du velger å se det. Det er som følger: hvordan kan vi som jobber med andre uttrykk enn ord – altså slik som musikk – få verdenssamfunnet, politikere, makthavere, forvaltning, til å forstå at disse menneskene i denne leiren kunne ha vært oss?

Og hvis man ikke klarer å se det slik, så kan man kanskje i stedet pense tankene inn på at dette er mennesker vi deler jordklode med: at de skal være mennesker som skal kunne forvalte vår felles jordklode på en god måte når de etter hvert kommer seg bort fra slike leirer. Små barn vokser og blir ungdommer, ungdommer blir voksne. De skal dele verden med oss. De skal fungere i samme verden som oss. Ta gode valg på vegne av fellesskapet. Feks gode klimavalg. Betale skatt. Bruke stemmeretten sin. Ha en noenlunde stabil psykisk helse så de ikke utgjør en trussel. Kommer de til å kunne fungere slik? De forsvinner ikke – selv om det er nettopp det vi driver med nå. Prøver å få dem til å forsvinne. Både fordi vi vil glemme at de er der, glemme at de må få komme seg bort derfra, og fordi vi bare lar dem være der til de dør alle sammen.

Så altså: hva kan vi gjøre? Musikere, musikkvitere, musikkstudenter, andre kunstnere – jeg orker ikke å glemme dette, og jeg sitter i en posisjon der jeg bør utdanne musikkfolk til å kunne sette fokus og press på slike umenneskeligheter. Hjelp meg!

#ntnumusikk

Budsjettlekkasje: Lover Kulset tolv mill. ekstra i året!

Lekkasjene av budsjettforslag og gladnyheter står i kø valgkampen. Siste nytt: Institutt for musikk og instituttleder Kulset får den utvidede støtten til kunstfag som tidligere rektor Gunnar Bovim kjempet så varmt og høylytt for.

Det var på et uventet besøk på én av Institutt for musikk sine mange campuser som ligger spredt rundt omkring, at den gode nyheten ble lekket av statsråden. «Vi har blitt overrasket over det faktum at det viser seg at musikk likevel ikke bare er et kosefag», sier hun til avisas utsendte og slår overveldet ut med armene før hun ivrig fortsetter: «tenk at det først og fremst handler om tilknytning mellom mennesker, og om det å kunne kommunisere på andre måter enn når vi bare snakker sammen. Hvilke muligheter!»

«Her har vi gått og tenkt at musikk er så lite viktig at vi har kuttet det helt ut som obligatorisk fag i utdanningen av nye barnehage- og grunnskolelærere. Helt til vi nå står i den situasjonen at nesten ingen som underviser i musikk og andre praktisk-estetiske fag på skolen, har utdanning innen feltet. Det er jo litt pinlig når vi tenker på hvordan vi krever en firer i matte for å bli lærer, selv om man ikke skal bli mattelærer. Mens musikk derimot…»

Hun er synlig skamfull før hun tar det i seg og begeistret fortsetter med punktene fra Humaniorameldingen, om integrering, migrasjon og konflikter, om de store teknologiskiftene, og om klima, miljø og bærekraft. «Tenk at musikk kan svare ut alle disse utfordringene, både som kunstart og som samværsform! Tenk på hvor mye musikk kan gjøre i det å bygge trygge og velfungerende lokalsamfunn i en globalisert verden. En annen type språk, en annen type samværsform, noe som sørger for tilknytning og fellesskapsfølelse på tvers av det meste. Felles opplevelser. Nye opplevelser. Opplysende opplevelser. Skape musikk sammen, lytte til musikk sammen, lytte til hverandre. Har du forresten sett Fargespill?»

«Og tenk på hvordan musikk kan formidle og bidra til å sette fokus på klimautfordringene vi lever i. Andre måter å formidle dette på enn at vi står og snakker. Altså, angående begge disse punktene fra humaniorameldingen: på program for musikkvitenskap her ved IMU underviser de i emner som «Musikk og sosial rettferdighet: kunstnerisk aktivisme» og «Musikk, makt og politikk». Visste du det? At det går an å undervise i slike ting i tilknytning til kosefaget musikk? Tenk så viktig, å vite noe om hvordan musikk kan være manipulerende i politiske maktsituasjoner. Og nyttig, hehe!»

«Og ikke minst, her i teknologihovedstaden, så har IMU faktisk sin egen teknologiske utdannelse! På musikkteknologi har de allerede jobbet lenge med alle utfordringene vi står overfor knyttet til de store teknologiskiftene. De samarbeider sågar med teknologimiljøet på Gløshaugen om dette! Jeg mener, Gløshaugen! Studentene på musikkteknologi har hatt flere installasjoner om støy under havet for å formidle dette problemet på andre måter enn med ord, både på Ocean Week og The Big Challenge. Institutt for musikk altså! Tenk at de kan brukes til andre ting enn å opptre på immatrikuleringen! Hvem hadde trodd det!»

Instituttleder Kulset står smilende ved siden av med deler av ledergruppa og administrasjonen, og dette minner statsråden på flere ting hun har på hjertet: «I tillegg så er det jo faktisk slik at Institutt for musikk ikke kan være en del av den normale ABE-reformen, det forstår jo alle. Er du klar over hvor mye mere administrativt arbeid som kreves for å drive et så komplekst institutt som dette? La oss ta eksamensarbeidet som et eksempel. To ganger i året arrangerer dette instituttet gedigne festivaler med gratiskonserter rundt omkring i hele byen. Før sommeren varer denne eksamensfestivalen i over en hel måned! Kan du tenke deg den logistikken? Og alle de enkeltsensorene?»

«Og tenk på den staben de administrerer, på alle de ulike hovedinstrumentlærerne som skal ha nye kontrakter hvert år basert på hva slags studenter det er som har kommet inn på de ulike programmene. Munnspill i år? Nei. Oj, sytten på el-gitar, da må vi ha inn en lærer til. Dessuten driver de jo sine egne campuser som om de var private kulturskoler. Bare her i sentrum har de tre ulike lokaler som de selv i praksis sørger for at er i drift. Det er ingen Campusservice eller IT/AV-tjeneste rundt neste sving her, for å si det sånn. Nei, disse folkene altså», sier hun og slår ut med armene mot en noe forfjamset IMU-stab.

«Altså, nå ga vi Moserne noen ekstra millioner også, det fikk du kanskje med deg, og det skal naturligvis gå til å forske på musikk. Men ikke sånn «du blir flinkere i matte hvis du driver med musikk»-forskning. Nei, det har selv jeg forstått at er en…umusikalsk måte å argumentere for musikkens viktighet på, hvis jeg kan si det sånn». Hun ler godt.

«Nei, det vi må forske på er den usynlige verdien musikk og kunst har på oss mennesker. På verdien av å sitte stille på en konsert og lytte, for eksempel. Eller på verdien av å synge sammen uten at du nødvendigvis har meldt deg på i et kor. Eller på de nye tankene du kan komme til å tenke når du enten lytter til eller gjør musikk med andre».

«Og ikke minst trenger vi å forske på hvorfor så mange av oss tror at musikk er et unødvendig kosefag. Når skjedde det? Og at vi sier at vi ikke kan synge! Enn det, når vi allerede har forskning som viser at arten homo sapiens faktisk kan synge! Visste du det? At alle kan synge, bortsett fra den lille prosenten med amusi? Du vet ikke hva amusi er? Les én av bøkene til denne dama her», sier hun og peker mot instituttleder Kulset før hun fortsetter: «så jeg regner med at Moserne sammen med IMU klarer å forske fram noen svar på dette, siden Moserne tross alt klarte å finne noe så abstrakt som stedssansen. Så da blir det et lite pengedryss på dem også. Klingende mynt, kan du si, hahaha!»

En trillende latter i sopranleiet klinger i Institutt for musikk sine lokaler, hvor en sparsommelig rehabilitering – den aller første siden Olavskvartalet ble bygget for 30 år siden, skyter instituttleder Kulset inn – snart er ved veis ende.

Statsråden avslutter tydelig beveget: «Kunst er det som skiller oss fra andre dyrearter. Det er det som gjør oss til mennesker. Enkelte forskere mener til og med at det er derfor vår art overlevde alle de andre menneskeartene. Det knytter oss sammen, hjelper oss å forstå oss selv, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Det hjelper oss å komme oss dit vi skal. Gjøre det vi skal. Vite hva vi vil. Derfor skal vi fra nå av begynne å hegne om musikk – og kunst – i mye større grad. Dette blir NTNUs nye flaggskip. Og derfor har jeg også gitt klarsignal til det første spadestikket for kunstfagbygget straks dere har planene klare, og jeg har selvsagt doblet budsjettet. KAMD, er det dét dere kaller det?»

Om bare.

Den statsråden hadde i alle fall fått min stemme.

Men bruk stemmeretten din uansett

Hilsen Nora, instituttleder Kulset.

Denne kronikken sto først på trykk i Universitetsavisa

Mindre sang i skolen – igjen

Tror dere vi lager bråk fordi vi har lite å gjøre?

Hei, alle dere som nå velmenende kommer på banen og forsikrer oss om at sang overhodet ikke er tenkt FJERNET fra norskfaget, det er bare lærerens VALGFRIHET som blir styrket. Det vil nå tvert i mot kunne åpnes for MYE MERE sang enn det har vært før. Vi har faktisk misforstått det fullstendig, akkurat som vi også misforsto da vi bråkte fordi ordet «sang» var tatt ut av den overordnede læreplanen.

Ja, hei til nettopp alle dere. Her kommer en kjapp beskjed. Mange av oss som roper og skriver om denne saken er travle akademikere. Vi har stappfulle døgn som alle andre forskere/undervisere, så vi lager oss ikke mer jobb enn det vi strengt tatt må.

Vi hadde altså ikke brukt tid og energi på å engasjere oss i saken om at sang nå er ute av norskfaget dersom det ikke var en sak å ta tak i. Derimot er det slik at det er nettopp dette vi forsker på: hvordan sang er en stadig mindre del av vårt samfunn og på arenaer der alle dannes og ferdes (som feks skole og barnehage) – og hvordan stadig færre voksne synes at det er ok å synge.

Vi forsker på det.

Det hadde vært lurt å høre på oss i stedet for å berolige oss om at vi har misforstått.

Vennlig hilsen

Nora, musikkforsker, PhD.

«Sounds Too Many»

6. mai skulket den daglige ledelsen ved #ntnumusikk deler av sitt eget driftsmøte for å overvære åpningen av #OceanWeek2019 (som praktisk nok foregikk rett over gata) med Francesca Thyssen-Bornemisza som ga oss et inspirerende, tankevekkende og ikke minst vakkert/rystende lydlig og visuelt bilde av lydforurensing i havene våre og hva dette betyr også for livet på landejorda. «Sounds Too Many».

«Tenk på hvordan vann bærer lyd mye bedre enn luft. Hvordan kan vi gjøre havene stillere igjen slik at de som lever der kan få ha sin livsviktige kommunikasjon?»

ocean

Enkelte av lydklippene fikk meg til å tenke på hvordan vi mennesker bruker lyd som tortur. Og det fikk meg også til å igjen tenke på hvordan lyd kan være en emosjonell bærer av mening. Når lydomgivelsene våre blir for støyende og fremmede, fungerer vi ikke. Hvem har ikke vært i et lokale med grusom akustikk så alle må rope uten at man egentlig hører hva den ved siden av seg sier? Det blir ikke noen bra samtaler av det. Tenk om vi hadde levd i et slikt lydmiljø bestandig? Vi hadde blitt gale. Vi hadde sluttet å fungere. Det er det som skjer med hvalene og delfinene – og andre havdyr som alle er viktige ledd i økosystemet for et friskt hav – noe vi er avhengige av.

Her har vi som musikere og lydkunstnere mye å bidra med i å spre kunnskap, å bevisstgjøre og ikke minst motivere til handling.

sounds too many

Ny jobb! Eller «Ode til mine studenter»

Jeg skifter jobb 1. april. Ikke bort fra Institutt for musikk ved NTNU, men langt bort fra den jobben jeg har hatt fram til nå – og som jeg har elsket hvert sekund. (Nei, det er ikke en aprilspøk.)

1. april går jeg inn i en helt ny rolle – som instituttleder ved Institutt for musikk. Det har ikke vært en lett beslutning å ta. Jeg elsker nemlig jobben min. Jeg elsker kombinasjonen av å forske og å undervise. Og ikke minst elsker jeg studentene vi har ved musikkvitenskap ved Institutt for musikk ved NTNU. Dette er en ode til dere.

studenter

Å forberede seg til forelesninger og gruppediskusjoner med dere er aldri kjedelig. Heller ikke å gjennomføre dem. Senest i dag diskuterte dere kompleksiteten i saken knyttet til Michael Jackson på en måte som ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Og ikke minst nye tanker. Det er nettopp dét. Nye tanker. Hver eneste dag får jeg nye tanker og nye perspektiver – aldeles gratis – av studentene ved musikkvitenskap. Hva skal jeg gjøre uten daglig kontakt med dere? Om et par år er det ingen studenter som kjenner meg engang. Og jeg kjenner ikke dem.

faglig forum

Jeg håper jeg fremdeles får lov til å snike meg inn på Faglig Forum annenhver fredag og høste litt ung klokskap. Den er annerledes, dristig, upolert, idealistisk, ukorrumpert. Ingen «Glem det. Dette har vi prøvd før». Det er herlig. Takk!

Skjønner dere at det var en mange måneder lang beslutning å fatte, å skulle bli instituttleder?

Det er nemlig ikke bare studentene på Institutt for musikk jeg nå forlater ved å gå inn i en administrativ stilling. Jeg forlater også alle studentene jeg har rundt omkring i landet, studentene som allerede er ute i jobb, i barnehage, i skole, i kulturskole. Dere som møter meg med tålmodig oppmerksomhet, litt overbærenhet, men mest entusiasme, når jeg kommer med laptopen og PowerPointen og forteller om forskningen min. Denne delen av virket mitt blir det mye MYE mindre tid til framover. Dessverre. Dere får lese bøkene mine i stedet. Og leie inn andre dyktige folk som kan snakke om hvorfor det er viktigere å synge enn å tenke på hvor dårlig man synes man synger. Men gjett om jeg kommer til å savne dere.

oslo

Og likevel er jeg glad for at jeg bestemte meg for å søke på stillingen som instituttleder, at jeg ble tilbudt jobben, og at jeg til slutt sa ja. Nå kan jeg være god for faget mitt på et annet nivå, og jeg kan jobbe annerledes enn før for å lage et best mulig studietilbud til de flotte studentene på Institutt for musikk, og jeg kan jobbe annerledes med å inspirere flere til å forske på og fortelle mer om hvorfor musikk er og må få være en sentral del av menneskets liv.

Ønsk meg lykke til. Jeg føler at jeg trenger det.

FullSizeRender

«Professorene skal ikke ha pedagogiske evner»

Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg ved Det juridiske fakultet, UiO, sammenlikner pedagogiske kvaliteter med brød og sirkus. Eller skal vi håpe hun er kraftig misforstått? Eventuelt berettiget irritert på studenter som henger ut sine (kvinnelige) forelesere anonymt på sosiale medier slik som feks Jodel – men at skjenneprekenen bommet litt?

På vegne av den pedagogiske universitetsstanden vil jeg heve et aldri så lite flagg som signaliserer fare når en professor mener at pedagogiske kvaliteter ikke hører hjemme hos en foreleser ved universitetet. Jeg er helt enig med henne i at det er en uting når studenter anonymt diskuterer og latterliggjør sine forelesere, blant annet ved å bruke klipp fra podcaster (lydopptak) av forelesninger tatt ut av sin sammenheng. Det er hinsides all vanlig folkeskikk, og enda verre når man tar i betraktning at Høgbergs studenter er framtidens maktmennesker innen lov og rett, nemlig jusstudenter.

Men å mene at man ikke er lærer når man underviser ved et universitet, og å mene at man som foreleser ved et universitet ikke behøver pedagogiske evner – eller sågar at man skal få bruke mange år – og mange studenters studieår – på å opparbeide seg disse manglende evnene («Mange av foreleserne som er gode i dag, gjorde en dårlig figur da jeg studerte her. De har opparbeidet seg pedagogiske evner på veien. Det tar tid å bli god»), dét kan jeg ikke være enig med henne i.

Det signaliserer noe uheldig og merkelig når en professor ved et universitet hever seg over det å være «lærer» («Universitetet er noe annet enn en skole». Javel?) og samtidig  sammenlikner pedagogiske evner med «brød og sirkus». Når hun sier at «Universitetene er vitenskapsinstitusjoner med ansatte professorer som har vist en helt formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere kunnskap» så er det jo litt rart om det er helt ok dersom disse professorene ikke har noen som helst evne til å formidle all denne kunnskapen de har en formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere? Hvor havner all denne kunnskapen da? I en artikkel som ingen leser? Er det ikke også studentene denne kunnskapen skal komme til gode?

Jeg forstår at Høgberg er frustrert over studentene sine, vi kan alle bli frustrerte over den oppvoksende generasjon. Slik skal det også være. (En annen tidligere professor ved Høgbergs universitet, Arne Næss, sa en gang at uten generasjonskløften kommer vi aldri videre. Den er nødvendig for at vi skal være i utvikling.) Men å bruke pedagogiske evner som syndebukk for hvorfor studentene mangler folkeskikk i sin omgangstone på sosiale medier, og til og med omtale pedagogiske evner som noe som gjør at universitetet firer på foreleserens kunnskapskrav, det håper jeg hun er alvorlig feilsitert på. Vi er langt forbi den tiden at vi må lese pensum høyt for studentene på forelesninger. De kan lese selv. Hvordan vi da fyller forelesningssalen med givende forelesninger, diskusjoner, refleksjoner, skriveoppgaver og andre verktøy for å fremme den kritiske tanken – dét er det pedagogen som gjør.

Ikke angrip den pedagogiske evnen til oss som skal formidle kunnskap på universitetsnivå, Høgberg. Det er ikke dette som gjør at studentene dine ikke har folkeskikk på Jodel. Vi ER lærere, universitetet ER en skole. Og vi er også forskere, de som utvikler ny kunnskap som skal læres videre. Og ja, studentene våre kan mangle folkeskikk. Bidra til dannelsen av dem uten å snakke ned viktigheten av pedagogiske evner. Også hos professorer.

Les hele talen til Benedikte Moltumyr Høgberg her.