Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.

«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»

Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?

«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».

Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?

«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»

Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.

Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.

Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.

Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!

Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.

20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.

Om tre måneder, altså.

Og 15. august tar stipendpengene slutt.

#ntnumusikk #PhD-life