Jeg var nettopp brukt 2,5 minutt av min tid på å se denne videoen fra Leger uten grenser hvor krisepsykologi Katrin Glatz Brubakk forteller fra flyktningeleiren Moria (lenke til Leger uten grenser på Facebook).

Her kommer jeg med en utfordring, en oppfordring, et spørsmål, eller en maktesløshetsfølelse, alt etter hvordan du velger å se det. Det er som følger: hvordan kan vi som jobber med andre uttrykk enn ord – altså slik som musikk – få verdenssamfunnet, politikere, makthavere, forvaltning, til å forstå at disse menneskene i denne leiren kunne ha vært oss?

Og hvis man ikke klarer å se det slik, så kan man kanskje i stedet pense tankene inn på at dette er mennesker vi deler jordklode med: at de skal være mennesker som skal kunne forvalte vår felles jordklode på en god måte når de etter hvert kommer seg bort fra slike leirer. Små barn vokser og blir ungdommer, ungdommer blir voksne. De skal dele verden med oss. De skal fungere i samme verden som oss. Ta gode valg på vegne av fellesskapet. Feks gode klimavalg. Betale skatt. Bruke stemmeretten sin. Ha en noenlunde stabil psykisk helse så de ikke utgjør en trussel. Kommer de til å kunne fungere slik? De forsvinner ikke – selv om det er nettopp det vi driver med nå. Prøver å få dem til å forsvinne. Både fordi vi vil glemme at de er der, glemme at de må få komme seg bort derfra, og fordi vi bare lar dem være der til de dør alle sammen.

Så altså: hva kan vi gjøre? Musikere, musikkvitere, musikkstudenter, andre kunstnere – jeg orker ikke å glemme dette, og jeg sitter i en posisjon der jeg bør utdanne musikkfolk til å kunne sette fokus og press på slike umenneskeligheter. Hjelp meg!

#ntnumusikk