Struktur og kaos = sant

«Vi kan ikke ha samling, for det blir bare kaos».

Det var begrunnelsen som ble gitt av de voksne i barnehagen hvor én av studentene jeg foreleste for i går har sitt nye arbeidssted. Hun kom og snakket med meg etter forelesningen om musikk og språk som jeg hadde hatt i masteremnet «Kommunikasjon, språkstimulering og relasjonskompetanse» ved Dronning Mauds Minnes Høgskole i Trondheim.

«Du», sa hun, «Jeg jobber i en barnehage hvor svært mange barn ikke kan norsk. Jeg har tenkt at det må være bra for dem å synge sammen, og etter å ha hørt på din forelesning så har jeg jo fått bekreftet dette. Problemet er bare at de som allerede jobber i barnehagen sier at det ikke går an å ha samlingsstund fordi det bare blir kaos».

Kaos ja.

«De forventer at barna skal sitte rolig sånn med én gang vi starter samlinga. Og mange av barna vil ikke sette seg ned sånn med én gang. Så da gir de bare opp. Hva synes du jeg skal gjøre?»

Ja, hva synes jeg hun skal gjøre? Ha samling, selvsagt. I «kaoset».

«Jeg synes du tenker helt rett», svarte jeg. «De trenger å synge mye sammen. Men kanskje du skal tenke litt annerledes på hvordan en sangsamling kan se ut og hva den kan være». «Hva mener du?», spurte hun. «Jo, bare begynn å syng, sett deg ned, ta med deg noen av barna som i utgangspunktet har lyst til å være med, og så starter du bare. Forvent lite av deg selv i starten, og ikke planlegg en lang samling. Bestem deg for kanskje to sanger og ei regle, og en fin start og en fin slutt. Noe du selv liker og har lyst til å gjøre. Dersom du kjenner at det funker for deg, så beholder du dette lille ritualet – hver dag. Så skal du se at stadig flere kommer til deg og de barna som allerede sitter der».

«Du får det til å høres så enkelt ut», sa hun. «Det er enkelt», sa jeg. «Du må bare ikke forvente at du skal ha årets mest vellykkede og spennende samling med 20 superfokuserte barn sittende pent i en ring. Det holder at du setter deg ned og synger deg gjennom ritualet hver dag, med 3-4 barn rundt deg. Det kommer til å balle på seg av seg selv. Bare ikke forvent det sånn i starten».

«Åh!» utbrøt hun, lettet, «det er så deilig å høre at noen faktisk sier at det ikke trenger å være vellykket med én gang for å være en vellykket greie! Og at det er helt greit at det er litt kaos!»

I heart kaos! Jeg forklarte henne om struktur/kaos-teorien min, om at det er akkurat i den åpningen der at magien kan skje: den faste indre strukturen – ritualet – kombinert med den frie ytre strukturen – aksepten for kaos.

«Dette er det veldig mange flere som trenger å høre mer om», avsluttet hun, «vi stresser så mye med at barna skal sitte i ro og tar det til og med ofte som en direkte tilbakemelding på hvorvidt det vi gjør er morsomt eller ikke. Og så blir vi usikre, og så slutter vi. Tenk at til og med du opplever kaos på dine musikksamlinger!» «Ja gjett om jeg gjør», sa jeg, «men det er et godt kaos, med positiv energi. Og når du tillater kaoset, men holder på ditt eget rituale, da blir det mindre og mindre kaos».

Så jeg tok henne på ordet og lar flere få høre om dette. Her kommer modellen min over fire væremåter hos den voksne som kan ha positiv innvirkning på sangsamværet i barnehagen – og hvor du kan se den sentrale struktur/kaos-forbindelsen.

Skjermbilde 2018-12-06 12.44.25

Les mer om dette i boka «Din musikalske kapital» (Universitetsforlaget, 2018) eller i doktorgradsavhandlingen min «Musickhood» fra 2017.

#DagensMusickhood er Syngende barnehage

Selv om denne ble delt et tresifret antall ganger via FB-profilen min i dag, så kan jeg ikke annet enn skrive om det i dagens musickhood.

Syngende barnehage altså. For en idé! Det er jo en genistrek! (Nei, jeg har faktisk ingen finger med i spillet der, what so ever. Jeg er bare innleid forskningsstøtte.) Og mer enn 100 – HUNDRE – barnehager i Norge har blitt med i løpet av kort tid. Og de forteller om slike ting som det her:

https://www.barnehage.no/artikler/sangen-gjor-de-ansatte-gladere-pa-jobb-og-barna-far-gode-felles-opplevelser/449665

Dette er #musickhood på sitt beste.

#ntnumusikk

#DagensMusickhood er fotball igjen…

En journalist fra Aftenposten ringte meg i går. Vi snakket om forskning på sang og sangens innvirkning på oss.

«Men er det bare sang som er tingen når det er snakk om sosialisering og gruppefølelse da?», spurte journalisten til slutt (etter min lange flammetale for sangens plass i livene våre). «Nei, for all del», sa jeg, «man kan jo feks også spille fotball sammen!» «Ja, nettopp», svarte hun. «Men», fortsatte jeg, «hva gjør fansen for å hylle laget sitt, og hva gjør de for å markere at de er ei gruppe som hører sammen?»

Se og hør et eksempel her.

(Jeg er ingen fotballfan, så valget av lag som her eksponeres er faktisk helt tilfeldig. På forhånd, beklager til de som føler seg støtt…)

Musikalsk adferd fins over alt. Det er limet mellom oss.

#musickhood #ntnumusikk

#DagensMusickhood hos lærerstudenter

Det groovet i dag da jeg var gjesteforeleser for musikk- og engelskstudenter ved Institutt for lærerutdanning på NTNU.

Grønt og fint inne på NTNU Akrinn

Det var rett og slett en komplett hengivelse og overgivelse som fant sted – jeg og de egentlig helt fremmede studentene i fellesskap. Vi ga oss hen til den kommunikative musikaliteten vår, gjennom latter, oppmerksomhet, spørsmål og bekreftende lyder/ansiktsuttrykk både fra meg og dem. Som «belønning» lot de meg få lede dem gjennom hele tre flerstemte sanger i løpet av en liten klokketime, spontant igangsatt og inspirert av den kollektive tilstedeværelsen.

Tillit. Tillit til meg og til seg selv og sin musikalitet. #musickhood. Tusen takk!

#ntnumusikk

#DagensMusickhood med klump i halsen

Som gjesteforeleser ved Institutt for psykisk helse ved NTNU i dag, fikk jeg noen svært sterke opplevelser.

Det startet som det bruker å gjøre når jeg snakker blant ikke-musikere: en tydelig vektlegging fra tilhørernes side på at de ikke kan noe om musikk, at de ikke er særlig musikalske.

Etter hvert, litt etter litt, tødde de opp og lyttet til det jeg hadde å si. Og da vi kom til det punktet der alle skulle bruke noen minutter på å skrive om en gang (eller flere) de hadde blitt svært emosjonelt beveget av musikk, da løsnet det helt.

Historiene noen av dem delte var helt dagligdagse og normale. Som feks en sang i en begravelse, en fantastisk konsertopplevelse med ei venninne der begge tar til tårene samtidig, sangene etter 22. juli, å bli minnet på bryllupsdagen (og kjæresteforholdet) ved å spille «vår sang», å kjenne et voldsomt rush av glede og energi hver gang en spesifikk låt spilles, osv.

Men mens de fortalte, var det som om det gikk opp for dem at det var nettopp dette jeg hadde snakket om hele tida. Musickhood. Vår evne til musikalsk adferd, som feks å framkalle, ventilere og regulere følelser gjennom musikk.

Og mens de fortalte, fikk vi både gåsehud og klump i halsen alle sammen, fordi vi forsto. Vi følte det vedkommende hadde følt. Det ble ganske overveldende for dem alle sammen, og ekstra overveldende for meg fordi jeg innså hvilke lys som nå gikk opp for dem.

Hva slags sterke musikkopplevelser tenker du på når du leser dette?

#musickhood #ntnumusikk