«Ein lærar som ikkje song var det eit lyte med»

Han er 89 år og skriver e-post til meg i stor skrift. Han forteller om et langt liv som lærer – og etter hvert rektor – i det han omtaler som «den gamle norske folkeskulen». Fra den tida det å synge var en selvsagt del av det å være lærer

Ein lærar som ikkje kunne syngja, var det eit lyte ved. Eg hugsar frå barndom ein slik lærar som det vart snakka om.

Denne kloke mannen på 89 år undrer på om det at vi også skulle lære å spille blokkfløyte, var starten på slutten for sangens plass i skolen. Nå skulle elevene også lære seg å spille et instrument, og mange streva med notene, forteller han. Sang og musikk ble noe man kunne eller ikke kunne.

Han skriver også til meg om det siste årets debatt om hva det norske er, om hva norsk kultur er, og hva det vil si å være norsk. Det er jo ikke rart at vi famler etter dette når vi som nasjon har sluttet å synge, sier han, for hvor mange er det som synger «Vår herres klinkekule» eller «Til ungdommen» med elevene sine i dag? Han fortsetter med å sitere «éin som har sagt»: Lat meg få skrive songane for folket, så kan det vera det same kven som lagar lovene.

For som en annen klok eldre herremann skrev til meg nylig: «Tror du Martin Luther King eller Nelson Mandela ville fått gjennomført det de ønsket uten sang? Free Nelson Mandela, sang biskop Tutu og resten av verden. Etter volden, var det var sangen som løftet ideene frem».

Jeg får mange slike e-poster nå om dagen. De gjør meg glade.

Takk for kloke voksne mennesker som har vært med ei god stund og som ser hva som skjer med oss som folk og samfunn når sangen fratas oss.

Stormen om sangen

Et irritert hjertesukk traff en nerve i befolkningen. Tre døgn med storm: media, nett-troll, entusiasme, kritikk og engasjement.

Kritikken dreier seg bl.a. om at ALLE fagspesifikke ord nå er ute av den overordnede læreplanen, som altså er et nytt type dokument slått sammen av det som tidligere het generell del og prinsipper for opplæring.

Det er altså ingen fare med musikkfaget og sangen, hevder kritikerne. Dessuten var da dette innlegget ditt fryktelig lite nyansert og altfor generaliserende til å komme fra en forsker (eller «forsker», som mange skriver).

Jeg vil derfor oppklare. Kort.

Ja, den nye overordna læreplanen er annerledes formulert. Den forteller om skolens verdier og prinsipper, og ikke om fagspesifikke mål eller innhold. Og dette er poenget mitt. Er sang kun et fagspesifikt mål? Eller er det en del av det å være et menneske? Hva slags filosofisk grunnsyn på sang har sittende kunnskapsdepartement? For min del bør sang nemlig nevnes under flere av den overordnede læreplanens punkter, slik som «menneskeverdet», «identitet og kulturelt mangfold», «sosial læring og utvikling», «et inkluderende læringsmiljø» og ikke minst «folkehelse og livsmestring». Et slikt syn på sang har jeg. Forskningsbasert sådan.

Og så er det den andre saken som spøkte i bakgrunnen da jeg skrev det første blogginnlegget om dette, og det er forslaget til den nye fagplanen for musikkfaget som nå er ute på høring. Der er nemlig fagspesifikke ord som å synge, spille, musisere og danse helt ute. Man skal altså kunne fylle musikktimene med hva som helst, velsignet av Kunnskapsdepartementets nyspråk om musikk i skolen.

Nå vi samtidig sitter med informasjon om at under halvparten av lærerne som underviser i musikk på 1. – 4. trinn har utdannning i faget, at det heller ikke kreves at man har utdanning i faget for å undervise i musikk på barneskolen OG at til tross for at dette kreves på ungdomsskolen så har også der opptil 43% ingen utdanning…ja, da går det ei kule varmt for å si det på en ikke-akademisk måte, og da tenker man at NÅ, nå roper jeg!

Rop!

Her kan du lese det første blogginnlegget, og her kan du høre min samtale med statssekretær Magnus Thue på NRK Klassisk torsdag 05.10.17. Og her kan du lese Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om samme sak.

 

Sang ute av skolen

Nå har sang blitt så lite viktig at ordet er fjernet fra skolens overordnede læreplan. Det er borte.

Først ble musikk fjernet som obligatorisk fag i utdanningen av pedagoger til skole og barnehage (du vet vel at man kan være ferdig utdannet lærer og ikke ha hatt en eneste time med musikk? Og at det ikke fins i barnehagelærerutdanningen mer, kun forkledt under faget KKK, som står for kunst, kultur og kreativitet. Der kan hver institusjon putte hva de vil. Musikk eller ikke).

Nå er det også fjernet fra skolen. Man trenger ikke synge på skolen hvis man ikke absolutt insisterer. Det er helt unødvendig å synge. Ta det bort.

Dette er så absurd her jeg sitter og skriver på en ny lærebok om hvorfor sang og musikk (tilgi meg for at jeg bruker denne doble betegnelsen – alt er jo musikk), men altså hvorfor sang og musikk har vært et avgjørende element i vår art – homo sapiens – sin overlevelse og framvekst.

Det er så absurd å lese dette mens jeg altså sitter her og henviser til SOLID forskning som viser hvordan sang bidrar til å knytte folk sammen, til å etablere en positiv og inkluderende gruppefølelse, gjøre oss mer empatiske, mere villige til å hjelpe andre, til å forstå hverandre bedre, til å undertrykke egne individuelle interesser til det beste for gruppa. Til å etablere nye vennskap. I en tid med stadig økende «oss og dem» på den politiske fronten samtidig som vi aldri har sett en større flyktningestrøm…hvorfor kutte ut sang? Det er jo til og med helt gratis!

Sang øker vår empatiske evne, visste du det, Kunnskapsminister? Visste du at å synge utløser store mengder av hormonet oxytocin (google ordet du) som samtidig fører til et kraftig fall av hormonet kortisol? Også kjent som stresshormonet? Visste du det? I dét du satte et krav om 4 i matematikk for å kunne bli lærer og samtidig sier at det ikke er viktig å synge?

Å lage musikk sammen er noe det moderne mennesket har gjort i minst 35.000 – trettifemtusen – år. På slutten av steinalderen da vi drev neandertalerne bort fra Europa – og overlevde dem. Det er veldig lenge siden. I trettifemtusen år har det å synge sammen vært en selvsagt del av det å være menneske. Og som sagt kanskje til og med det som bidro til at vår art overlevde de andre samtidige menneskeartene. Den kreativiteten, den kommunikasjonen, den gruppefølelsen. Den tilknytningen mellom nyfødt spedbarn og omsorgsperson. Og ikke minst: den formidlingen av det kulturelle, om hvem vi er og hvem vi har vært.

Men sang er ikke viktig?

Hvorfor tildeler dere oss forskningsmidler når dere likevel ikke har tenkt å bruke forskningen, men bare gjøre det dere finner for godt selv?

Les også Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om saken.

Til slutt noen svært få og kjapt sammenraskede referanser. Det finnes HAUGEVIS.

(Og til info: det finnes INGEN forskning som viser til at å kutte sang i skolen bidrar til noe som helst positivt på noen som helst måte.)

***

Anshel, A., & Kipper, D.A. (1988). The influence of group singing on trust and cooperation. Journal of Music Therapy, 25(3), 145–155.

Carter, C.S. (2014). Oxytocin Pathways and the Evolution of Human Behavior. Annual review of psychology, 65, 17–39. doi: 10.1146/annurev-psych-010213-115110

Conard, N.J., Malina, M., & Münzel, S.C. (2009). New flutes document the earliest musical tradition in southwestern Germany. Nature, 460(7256), 737-740. doi: 10.1038/nature08169. <Go to ISI>://WOS:000268670300038

Cross, I. (2005). Music and meaning, ambiguity and evolution. I Dorothy Miell, Raymond MacDonald & David J. Hargreaves (Red.), Musical communication (s. 27–43). New York: Oxford University Press.

Cross, I., & Morley, I. (2009). The evolution of music: theories, definitions and the nature of the evidence. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 61–81). New York: Oxford University Press.

Cross, I. (2012). Music and Biocultural Evolution. I Martin Clayton, Trevor Herbert & Richard Middleton (Red.), The Cultural Study of Music : A Critical Introduction (2 utg., s. 27–34). New York: Routledge.

Cross, I., Laurence, F., & Rabinowitch, T.C. (2012). Empathy and creativity in musical group practices : towards a concept of empathic creativity. I Gary E. McPherson & Graham F. Welch (Red.), The Oxford Handbook of Music Education (Vol. 2, s. 337–353). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2009). Root, leaf, blossom, or bole: Concerning the origin and adaptive function of music. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality (s. 17–30). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2009). Bodies swayed to music: The temporal arts as integral to ceremonial ritual. I S Malloch & C Trevarthen (Red.), Communicative Musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 533–544). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2014). A bona fide ethological view of art: The Artification hypothesis. I C. Sütterlin, W. Schiefenhövel, C. Lehmann, J. Forster & G. Apfelauer (Red.), Art As Behaviour: An Ethological Approach to Visual and Verbal Art, Music and Architecture (s. 43–62). Vol. 10 Hanse Studies: BIS-Verlag der Carl von Ossietzky Universität Oldenburg.

Ditzen, B., Schaer, M., Gabriel, B., Bodenmann, G., Ehlert, U., & Heinrichs, M. (2009). Intranasal Oxytocin Increases Positive Communication and Reduces Cortisol Levels During Couple Conflict. Biological Psychiatry, 65(9), 728–731. doi: 10.1016/j.biopsych.2008.10.011

Eerola, P. S., og T. Eerola. (2014). Extended music education enhances the quality of school life. Music Education Research nr. 16 (1):88-104. doi: 10.1080/14613808.2013.829428.

Freeman, W. (2000). A Neurobiological Role of Music in Social Bonding. I N. L. Wallin, B. Merker & S. Brown (Red.), The Origins of Music. Cambridge: The MIT Press.

Grape, C., Sandgren, M., Hansson, L.-O., Ericson, M., & Theorell, T. (2003). Does singing promote well-being?: An empirical study of professional and amateur singers during a singing lesson. Integrative Physiological and Behavioral Science, 38(1), 65–74. doi: 10.1007/BF02734261

Heinrichs, M., von Dawans, B., & Domes, G. (2009). Oxytocin, vasopressin, and human social behavior. Frontiers in neuroendocrinology, 30(4), 548–557. doi: 10.1016/j.yfrne.2009.05.005

Keeler, J.R., Roth, E.A., Neuser, B.L., Spitsbergen, J.M., Waters, D.J.M., & Vianney, J.-M. (2015). The neurochemistry and social flow of singing: bonding and oxytocin. Frontiers in Human Neuroscience, 9:518. doi: 10.3389/fnhum.2015.00518

Kirschner, S., & Tomasello, M. (2010). Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31(5), 354–364. doi: 10.1016/j.evolhumbehav.2010.04.004

Kosfeld, M., Heinrichs, M., Zak, P., Fischbacher, U., & Fehr, E. (2005). Oxytocin increases trust in humans. Nature, 435(7042), 673–676. doi: 10.1038/nature03701

Kreutz, G. (2014). Does Singing Facilitate Social Bonding? Music & Medicine, 6(2), 51–60.

Kulset, N.B. (2015a). Musikk og andrespråk. Norsktilegnelse hos små barn med et annet morsmål. Oslo: Universitetsforlaget.

Kulset, N.B. (2015b). Sang som døråpner til et nytt språk for barn med et annet morsmål. I Stine Isaksen & Peter Frost (Red.), Hjertesproget : 16 forsknings- og praksisbaserede studier af sangens egenskaber, vilkår og virkning (s. 115–125). Herning: Videncenter for Sang.

Kulset, N.B. (2017). Musickhood : Om verdien av musikalsk kapital og musikalsk trygghet i væremåten hos voksne i flerspråklige barnehager. En selvstudie av egen musikkpraksis. (Ph.D.), Institutt for musikk, NTNU.

Kulset, N.B. (utkommer 2018). Språk via sang. Om empati. I S. Kibsgaard (Red.), Veier til språk. Oslo: Universitetsforlaget.

Malloch, S., & Trevarthen, C. (Red.). (2009). Communicative musicality. New York: Oxford University Press.

Mithen, S. (2005). The singing Neanderthals: the origins of music, language, mind and body. London: Weidenfeld & Nicolson.

Overy, K., & Molnar-Szakacs, I. (2009). Being Together in Time: Musical Experience and the Mirror Neuron System. Music Perception: An Interdisciplinary Journal, 26(5), 489–504. doi: 10.1525/mp.2009.26.5.489

Pearce, E., Launay, J., & Dunbar, R.I.M. (2015). The ice-breaker effect: singing mediates fast social bonding. Royal Society Open Science, 2(10). doi: 10.1098/rsos.150221

Ruud, E. (2004). Foreword. Reclaiming Music. I Gary Ansdell & Mercedes Pavlicevic (Red.), Community music therapy (s. 11–14). London: Jessica Kingsley Publishers.

Schneiderman, I., Zagoory-Sharon, O., Leckman, J.F., & Feldman, R. (2012). Oxytocin During the Initial Stages of Romantic Attachment: Relations to Couples’ Interactive Reciprocity. Psychoneuroendocrinology, 37(8), 1277–1285. doi: 10.1016/j.psyneuen.2011.12.021

Seltzer, L.J., Ziegler, T.E., & Pollak, S.D. (2010). Social vocalizations can release oxytocin in humans. Proceedings of the Royal Society of London B: Biological Sciences, 277(1694), 2661–2666. doi: 10.1098/rspb.2010.0567

Small, C. (1998). Musicking: the meanings of performing and listening. Hanover: University Press of New England.

Takahashi, T., Gribovskaja-Rupp, I., & Babygirija, R. (2013). The Physiology of Love: Role of Oxytocin in Human Relationships, Stress Response, and Health. New York, NY: Nova Science Publishers Inc.

Tomasello, M., Carpenter, M., Call, J., Behne, T., & Moll, H. (2005). Understanding and sharing intentions: The origins of cultural cognition. Behavioral Brain Science, 28(5), 675–691. doi: 10.1017/S0140525X05000129.

Vickhoff, B., Malmgren, H., Åström, R., Nyberg, G., Engvall, M., Snygg, J., Nilsson, M., & Jörnsten, R. (2013). Music determines heart rate variability of singers. Frontiers in Psychology, 4. doi: 10.3389/fpsyg.2013.00334

Wiltermuth, S., Heath, C., & Wiltermuth, S. (2009). Synchrony and Cooperation. Psychological Science, 20(1), 1–5. doi: 10.1111/j.1467-9280.2008.02253.x

Zak, P., Stanton, A., & Ahmadi, S. (2007). Oxytocin Increases Generosity in Humans. PLoS ONE, 2(11), 224–227. doi: 10.1371/journal.pone.0001128

 

 

Å fullføre en doktorgrad

Så mange gjør det – og likevel er det så vanskelig!

(Iallefall for meg.)

Jeg har blitt utfordret og oppmuntret til å skrive noe om det å ta en doktorgrad. I mange måneder har jeg tenkt at akkurat DÉT skal jeg IKKE gjøre. Blant annet fordi bloggformatet er altfor lite. Jeg trenger en bok på tykkelse med Norges Lover for å uttrykke og inkludere alt jeg har på hjertet og i sjelen og i hjernen etter disse årene. Men nå har jeg altså tydeligvis ombestemt meg.

Og det har ikke overraskende manifestert seg i det akademiske artikkelformatet, dog med enkelte tilpasninger og justeringer. Det bemerkes at denne artikkelen ikke er fagfellevurdert. (Og gi nå ikke opp dere ikke-akademikere. Dette er selvironi på lavt plan.)

2016-03-13 08.58.19

Sammendrag

Det viser seg at 1114 avla doktorgrad i 2016, av disse omtrent like mange kvinner som menn. Noe som utgjør ca 3 stk hver dag.

Samtidig viser tall fra HiOA at 14 av 37 PhD-kandidater i 2017 er forsinket med disputasen på grunn av familiære årsaker og sykdom. Dette utgjør godt over halvparten.

Det foreligger ingen tall på hvor mange som vurderer å gi opp og hvor mange ganger det vurderes å gi opp i løpet av stipendiatperioden, for ikke å snakke om etter at stipendperioden er over, og man må jobbe uten lønn.

Å føle seg for dum til å gå på jobb er en psykisk belastning for PhD-stipendiater som har blitt løftet lite fram, og dette innlegget vil derfor i det følgende se nærmere på nettopp denne situasjonen og beslektede.

Skjermbilde 2017-09-25 22.12.32

Søkeord: PhD-stipendiat, dumrian, deadline, eks-smarting, pågangsmot, lesebriller, naiv, manglende sosialt liv, kritisk refleksjon inntil døden skiller oss ad.

 

Innledning – starten

Den dagen man får vite at man får tildelt et PhD-stipendiat, så blir man så overlykkelig at det rett og slett er vanskelig å beskrive. Det føles ABSOLUTT ut som om man har vunnet i Lotto. Samtidig så føler man seg også ganske så smart. For var det ikke min smarte søknad og mitt smarte intervju som gjorde at jeg ble prioritert foran alle de andre søkerne, mon tro?

Jeg husker godt at én av mine bekjente sendte meg følgende melding den dagen jeg fikk beskjed om at PhD-stipendet var i boks: «Oj. Får mest lyst til å si ‘stakkars deg’, men jeg må jo nesten si ‘gratulerer'» (vedkommende hadde nylig fullført sin egen doktorgrad). Jeg flirte litt av bemerkningen som jeg syntes var både kul og litt sleivete. Lite ante jeg at jeg 18 måneder senere skulle si akkurat det samme til en annen venn som jublet over sitt ferske PhD-stipend.

sailboat

Uansett, starten er helt herlig. Man flyter avgårde i varm medvind og seiler inn på det nye kontoret sitt. Der bruker man de neste ukene på å forstå dette med hvem det er som skal bestille og betale datamaskinen (hva hvis du vil ha Mac i stedet for PC, feks? Er det et mellomlegg, sier du? Hvordan ordnes det?), hvordan man skal bruke driftsmidlene sine (det er noe som heter rekvisisjoner og prosjektnummer og innkjøpsordninger og bedriftskredittkort), hvordan man skal få tak i e-vaktmestertjenesten slik at noen kan trekke opp den knallgule markisen som henger konstant nede foran vinduet fordi snora har forsvunnet langt opp i hylsen, og i det hele tatt. Ei venninne sa til meg i denne perioden: «Dette er en test på om du virkelig er typen som kan holde ut et helt PhD-løp». Det var sagt i spøk, men hun hadde nok helt rett.

Men altså driftsmidler! Man suser avgårde på konferanser før man engang aner hva konferanser er til for (omtrent), og man snakker naivt og grønnskollete med de best rangerte forskerprofilene som er tilstede. Man er jo ingen og har ingenting å tape. En deilig tid.

Og – man har fremdeles ikke opplevd hva som skjer når artiklene begynner å slaktes av fagfeller og tida går og deadlinen nærmer seg, og man begynner å skjønne at dette er noe HELT annet enn å ta en mastergrad.

 

Metode

Fordi det viser seg altså at man egentlig må lære alt helt på nytt. Man kan egentlig ingenting. Heldigvis var jeg på et seminar for PhD-stipendiater omtrent samtidig som dette begynte å gå opp for meg. Der sto det én eller annen hot shot professor fra det store utland (som jeg på det tidspunktet fremdeles ikke ante hvem var, og dermed fremdeles ikke vet hvem er) og snakket om det å ta en doktorgrad. Og han sa. «Det vanskeligste for meg som veileder av PhD-stipendiater – som altså er de aller dyktigste masterstudentene – er hvor lang tid det tar meg å få dem til å forstå at de ikke kan noen ting. At de må starte helt på nytt».

Da han sa det så gråt jeg inni meg – både av frykt og gjenkjennelse. Skrekk og gru. Let the games begin.

2014-01-09 08.29.27

Neste ting å innse: å skulle lære seg å skrive akademiske artikler. Å du store min. (Jeg håper noen som leser dette kjenner seg igjen allerede nå. Fordi Å DU STORE MIN!) Én ting er å skulle jobbe med ei bok, en monografi. Skrive jevnt og trutt og legge til fantastisk velskrevet tekst litt her og litt der underveis etter hvert som prosjektet utvikler seg. Men å skulle skrive artikler? Jeg er utrolig glad for at jeg ikke skjønte hvor lite jeg var i stand til å skrive slike artikler da jeg bestemte meg for å skrive en artikkelbasert avhandling. Fordi nå har jeg jo lært det. The hard way, for å si det mildt, men jeg har jo lært det. Jeg tror ikke jeg hadde turt å gi meg i kast med å skulle lære det hadde jeg visst hvor langt ute på jordet jeg egentlig var der i starten. Vi snakker så langt ute på jordet som mange ikke vet at finnes en gang (takk til tålmodige veiledere).

Og så – midtveis – så raste hele prosjektet sammen. Datagrunnlaget kunne ikke oppdrives, dvs at jeg kunne ikke finne ut noe om det jeg hadde tenkt å finne ut noe om.

Jeg bruker vanligvis å være nokså rask med å rydde ut julepynten straks nyttårsaften er over, men denne jula lot jeg alt stå og stå og stå – jeg grudde meg noe sinnsykt til at juleferien skulle være over og jeg måtte se PhD-arbeidet i kvitøyet og ta det ved hornene og rive det forrige prosjektet opp med rota og alt det der.

Den første dagen på jobb etter ferien sa jeg derfor til familien hjemme at jeg ikke kom til å komme hjem denne kvelden før jeg hadde et slags grep om de neste 18 månedene. Jeg måtte se hva som kunne reddes, hva som måtte gjøres om, hvordan det måtte gjøres om og om jeg i det hele tatt kunne fortsette. Jeg skulle være en klok mamma og kone og rydde litt opp i dette før jeg kom hjem. Altså ta grep.

tekniskfeil

Sannheten er at jeg bare gikk på kontoret mitt og gråt. Ordentlig gråt. Det er jo på en måte å ta grep det, også?

Men det er jo slitsomt å gråte og deppe, så man finner jo ut av ting. Og det gjorde dette prosjektet også, med meg på slep. Og det fine med forskning er at når det først har våknet til liv og du følger etter, så skjer det mange spennende og rare og uforutsette ting som det er artig å være med på.

 

Resultater

Så der sto jeg, med halvgått PhD-løp og to artikler allerede skrevet om et prosjekt som hadde avgått med døden av flere årsaker, og med et nytt og friskt prosjekt som ropte så høyt at jeg forsto at det hadde livets rett. Så da var det bare å generere nye data og begynne å skrive nye artikler. Med nye deadliner – mens den store deadlinen nærmet seg som et troll som tramper gjennom skogen. Drønn drønn drønn.

Det hadde vært så lett å gi opp. Ta en pause. Søke om forlengelse. Høre på stemmen i hodet som sa: «du er for dum til dette».

2016-08-16 22.14.45

For første gang i mitt voksne liv hadde jeg lav mestringsfølelse. Etter 20 år som yrkesaktiv musikkarbeider hvor alt har vært artig, givende, passe utfordrendre – hvor jeg har gledet meg til å gå på jobb HVER ENESTE DAG (ja, så heldig har jeg vært), så opplevde jeg nå det motsatte.

Det var bare viljen som fikk meg på jobb, inn på kontoret, skru på data’n, søke etter artikler, lese, tenke, skrive. Mens jeg følte meg utilstrekkelig, for dum til å gjøre dette, lærling, novise, ikke godkjent…og ville jeg noengang bli godkjent? Hvem tror du at du er, liksom? Se der, der fikk du en negativ tilbakemelding fra en fagfelle igjen ja – kom igjen, strekk deg lengre. Les mer, tenk mer, analysér mer – og hvordan var det med det vitenskapsfilosofiske ståstedet ditt nå igjen? Hva er egentlig sannhet? Hva er egentlig kunnskap?

2016-07-11 14.02.07

Én ting som er positivt med dette, er at du blir godt vant – på kanten til likegyldig og blasert – på det å sende avgårde tekst og å få kommentarer fra anonyme fagfeller rundt omkring. Man blir god på å bli avvist. Man depper i maks én kveld (men da depper man til gjengjeld skikkelig. Verden raser faktisk sammen for noen øyeblikk. Totalt).

Og man blir god på å motta foreløpige godkjenninger med lange negative kommentarer som ofte starter med «however, we do not agree with you on….and you will accordingly need a thorough revision on…». Det blir en del av hele greia, og samtidig smiler man godslig til sine jomfruelige bachelorstudenter som gruer seg til å sende første tekstutdrag fra oppgaven sin til veiledning. Tenk, der var man en gang. Drømmen om å skrive og mene noe smart og riktig, som en prakthane med vakre fjær.

Nå står man der ribbet for alt, både praktfjær og illusjoner. Men til gjengjeld kan jeg så mye om kritisk refleksjon at min mann og mine barn ikke får bruke ordene alle, ingen, aldri eller alltid. Så det så.

2016-07-11 14.02.15

Til slutt så får man jo faktisk godkjent sin siste artikkel (det er et visst antall artikler som må godkjennes for publisering før en artikkelbasert avhandling kan leveres inn) og kan begynne med…KAPPEN! Dvs teksten som skal følge med disse artiklene. Altså ei slags lita bok i seg selv.

Da er det i grunnen på’an igjen. Avhandlingsarbeid nummer to. Særlig hvis man tilhører humaniora. Så i det samme som man hyler ukontrollert av glede over å endelig ha rodd i land den siste artikkelen (ja, noen av oss gjør faktisk det), så vet man samtidig at det er først nå man kan skrive ferdig denne kappen, for det er jo først nå man vet hva den må inneholde.

Skrive skrive skrive, tenke tenke tenke, lese lese lese, skrive skrive skrive. Med trollet klampende gjennom skogen, nå så nærme at du bare stenger lyden ute og går lange turer med hunden din og later som ingenting. Levere skal du jo. Pengene tar slutt om 6 uker.

2016-07-16 15.32.55

Diskusjon

Så leverte jeg altså. På datoen. Pengene tok slutt, og jeg måtte ta andre jobboppdrag. Jeg visste at da ble det ikke tid til mer jobbing med noen avhandling.

Etter en stund kom avhandlingen i retur. «Du får 12 uker på så skrive om og levere på nytt». Det var ingen festdag for de små grå oppe i hodet, det må jeg innrømme, men godt vant som jeg var etter artikler og fagfeller og deadliner og omskrivinger, så deppet jeg i ca 60 minutter (i løpet av de 60 minuttene rakk jeg å gråte i telefonen til min mann og se meg selv i speilet og snakke høyt og litt strengt til meg selv), før jeg innså at her var det samme sak som i de foregående tre årene. Jeg kunne dette. Nemlig å bare ta seg sammen, ta et godt innpust, lese tilbakemeldingene fra fagfellene grundig, være selvkritisk og overhodet ikke selvmedlidende – og bare brette opp ermene. Igjen:

2016-03-13 08.58.19

Det gjorde jeg. Og det var morsommere enn jeg hadde trodd om noen fortalte meg det på forhånd. Jeg hadde nemlig hatt fem måneder pause fra teksten – luft i hodet og luft i tankene og undervisning av unge kritiske smarte studenter. Så det er ikke noe å fortvile over dersom det skjer deg. En god fagfellevurdering er som en god veiledning: den skal hjelpe deg til å strekke deg enda litt lengre, å bli enda litt dyktigere, å gripe tak i noe enda litt lengre unna eller dypere inne. På mange måter var denne omskrivningen den artigste og mest meningsfulle perioden av hele PhD-løpet mitt. (Hvis du ikke tar i betraktning at jeg gjorde dette helt uten lønn, selvsagt…)

2017-03-28 14.34.39

 

Konklusjon

Å fullføre en doktorgrad er en vill prosess. I perioder føles det som å ha fått tildelt en seilbåt (hurra!), for så å oppdage at man ikke kan seile og i stedet må bruke en teskje for å ro med. Så hjelpeløs og på stedet hvil kan man føle seg.

Samtidig veksler man mellom å være Messias (for enkelte studenter) og kloakkrotte (blant enkelte fagfeller), ofte flere ganger på én og samme dag. Man vet aldri hva dagen eller uka vil bringe, og hele tiden hører man deadlinen som nærmer seg. Tramp tramp! Vil man bli godkjent?

Enkelte sier de elsket sin periode som PhD-stipendiat. Det er helt fantastisk at de gjorde det! Kanskje hadde de en mer lineær og ryddig prosess enn det jeg hadde. Men jeg har snakket med mange flere som følte seg helt ko-ko mens de var i PhD-løpet, og til dere har jeg bare én ting å si: KO-KO! ❤


aksept

 

Men INGENTING slår følelsen den dagen du får beskjed om at komiteen har godkjent arbeidet ditt.

Skrik og hyl på linje med en ønsket positiv graviditetstest. (Jeg snakker av egen hyleerfaring.) Resten av livet kan begynne.


 

Epilog

Og så kommer disputasdagen. Et eventyr. Det er bare å glede seg. Virkelig bare å glede seg.

IMG_0347

Det er helt unødvendig å grue seg til den dagen. Tenk på hvor mye negative tanker og stress og dårlig mestringsfølelse du kanskje har hatt i løpet av PhD-løpet. Dette er ikke en dag hvor disse elementene skal få være med. Dette er en dag for å være tilstede i nået og nyte at det hele faktisk er over. Ja, det er en litt rar dag, men en veldig veldig fin én.

Jeg kommer for eksempel alltid til å bli veldig glad når jeg i framtida treffer mine to opponenter. Masse positiv energi – love all around, til alle sammen.

(Selv om det føltes litt som om jeg var med i et skuespill der jeg var den eneste som ikke hadde fått utdelt replikkene på forhånd.)


Denne artikkelen er produsert uten noen støtte fra førende interessepartnere. Forfatteren ønsker å takke familie, venner og kollegaer for all støtte underveis.


PS: Var det verdt alt slitet? J.A. ❤

Lek og språk og testing, testing.

Er språkgrupper bra? Er språktesting lurt? Hvordan skal vil sørge for at alle lærer seg norsk mens de går i norsk barnehage? Øve i små grupper? Teste om de lærer noe? TRAS? Aktivt ordforråd? Passivt ordforråd? Hva med de sjenerte? Er de bare tause eller kan de masse? Hva betyr det at de ikke vil snakke når vi utfører språktesten? Og hva med de sinte? Hvorfor er de så utagerende? Og hvem har språkvansker, og hvem er bare treg fordi norsk er deres tredje språk? Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi høre på? Politikerene? Torbjørn Røe Isaksen?

Sukk.

Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde denne uka et fra mitt ståsted glimrende innlegg i denne debatten (eller i dette dilemmaet, som man vel også kan kalle det). Hun understreker at LEK er det sentrale for små barn, og at de i leken får oppleve glede og samhold, tilhørighet og det å bli sett. I slike settinger kan et lite barn best tilegne seg et nytt språk, sier hun, og ikke ved et økt fokus på læring, slik Torbjørn Røe Isaksen ønsker. (Les hele innlegget her.)

skjermbilde-2016-09-29-13-50-43

Men dette er det ikke alle som er enige i. Ganske raskt kom Monica Melby-Lervåg fra Institutt for spesialpedagogikk ved UiO på banen og viste til sine nyeste studier hvor pedagogiske læringstiltak som språkgrupper derimot viste seg å ha stor effekt på barnas språktilegnelse. Hun kritiserte Anne Greves innspill som «anekdotisk» (en ikke-dokumentert historie) og kaller barnehagenorges opprør mot mindre tid til lek og mer fokus på læring i barnehagen, for en «empiriløs reproduksjon av ‘urban myths’». (Les hele innlegget fra Læringsbloggen.no her.)

At studien hun viste til kun ble utført på barn som var 5 år – altså året før skolestart, og at den dermed ikke kan sies å være gyldig for barnehagebarn som sådan – fikk jeg oppgitt av Melby-Lervåg på direkte forespørsel. Riktignok har de i studien angitt gjennomsnittsalder til 5,5 år, men samtidig avviser Melby-Lervåg funn fra Golberg et al. (2008) som peker på at barn under 5 år har svært dårlig utbytte av å få «skoleliknende» språkstimulering sammenliknet med barna over 5 år. Hvorfor avviser Melby-Lervåg andre liknende funn? Vil hun at sin egen studie skal framstå som den har større overføringsverdi enn den egentlig har? Prøver hun å gjøre seg populær blant politikerne som sitter på pengesekken? Gjett om Røe Isaksen blir glad for slike funn som Melby-Lervåg produserer.

skjermbilde-2016-09-29-13-54-47
Skjermdump fra Læringsbloggen.no

Selvsagt vil det bedre barns språktilegnelse når man setter inn ekstra ressurser (altså pedagoger) som er spesialtrent i språkstimulering. Hallo. Jeg er nesten fristet til å si «er det dette skattepengene mine brukes til?», men jeg sier det ikke. Men det kan ikke sies å være et oppsiktsvekkende funn. Argumentasjonen ut fra funnet kunne da også ha vært «bemanningsnorm» i stedet for «språknorm». Det hjelper med flere ansatte, flere pedagoger, flere med god utdannelse – som også blant annet kan legge til rette for en god og trygg hverdag for alle hvor lek kan foregå i trygge rammer, uavhengig av sosial og kulturell kapital. I stedet velger Melby-Lervåg å kritisere oss som fremmer lek som inngangsport til erfaring og dannelse for et menneske i starten av livet og roper heller om en mer læringsbasert barnehagehverdag. Hun gjør sågar narr av måten Anne Greves innspill er presentert på: «Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?» Nei, men er det dét vi innen humaniora og samfunnsvitenskap skal sammenlikne oss med for å drive med gyldig forskningsformidling til folket?

Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?

Jeg har også forsket på språktilegnelse hos minoritetsspråklige barn i barnehage. Jeg har sett på de barna som IKKE kommer seg inn i leken og samspillet (til tross for at de er med i språkgrupper). Jeg har sett på hva økt bruk av sang i hverdagen kan bidra med sosialt for disse barna. Resultatene peker tydelig i retning av at et felles sangrepertoar hjelper barna med å bryte inn i leken, og dermed kommer de også raskere i gang med språket (Kulset, 2015). Dette er kvalitativ forskning, og som en nyhet til Røe Isaksen og hans folk (muligens inkludert Melby-Lervåg) kan jeg opplyse om at kvalitativ forskning oppsto som en motreaksjon til kvantitativ forskning nettopp fordi sistnevnte ikke maktet å fange opp kompleksiteten i situasjonen til ulike former for marginaliserte grupper. Alt kan ikke bevises med statistikk: det er som kjent også mange sannheter med sterke modifikasjoner som kan frambringes på denne måten.

Hvor vil jeg hen med dette? Forskning skal være gjennomsiktig og redelig. Hva vil Melby-Lervåg med sine utspill? Ha rett? Når Melby-Lervåg angriper Anne Greve og kaller hennes utspill (og forskning) om viktigheten av lek, samhold, tilhørighet og glede for «anekdotisk», for deretter å forsvare dette med å vise til sin egen studie som motbevis, en kvantitativ studie hvor 5-åringer ble bedre i språk etter å ha blitt stimulert både i små grupper og én og én av spesialtrente pedagoger, og aldeles uten å samtidig argumentere (hovedsakelig) for økt pedagogtetthet – da forstår jeg ikke at hun er ute etter annet enn å plise bevilgende myndigheter for å sikre sin plassering i tildelinger om forskningsmidler.

Slik forskning kan jeg ikke annet enn stille et stort spørsmålstegn ved.

Og i stedet for å gjøre narr av andre, kan man ikke heller slå seg sammen og samarbeide til beste for barna? Og for å finne ut hva dét er, så må man nok dessverre også gå kvalitativt til verks. Selv om Torbjørn Røe Isaksen liker positivistiske bevis. Det er det dessverre umulig å frambringe når det gjelder mennesker og deres livsverden. Også for Melby-Lervåg.

***

(Melby-Lervåg gikk forresten også ut for en tid siden og understrekte farene med tospråklighet. Også da ble hun bedt om å nyansere seg en tanke, blant annet fra andrespråksforskere ved NTNU.)

 

 

 

 

Forsvinner sangen fra skolen?

Jon-Roar Bjørkvold har helt rett når han via #nrk peker på at myndighetene ikke forstår sangens betydning. Han frykter at dette bidrar til at sangen er i ferd med å forsvinne fra skolen.

Bjørkvold
Jon-Roar Bjørkvold

Jeg strekker det lengre og påstår at de fleste av oss, og dermed vi som samfunn, ikke lengre forstår sangens betydning.

Vi har latt musikk bli et ferdighetsfag på lik linje med andre fag i skolen, og dermed har vi mistet det.

Vi vet ikke lengre hvorfor det å synge sammen, skape noe sammen her og nå, å være i en felles puls, faktisk er viktig for helsa vår, for å kunne fungere sammen, for livskvaliteten vår. Vi har glemt det. Vi har tillatt musikk å bli et litt unødvendig kosefag som det ikke er så viktig å ha med. Noe som er mest for de spesielt interesserte, de «musikalske». Og de kan jo bare gå på kulturskolen.

Les innlegget i nrk Møre og Romsdal her.

#ntnumusikk @ntnu

Hormonskrift

Marta Breens blogg

old-man-with-computer.jpgDet har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide deg seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:

”Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.”

Heller ikke Grønneberg så ut til å ta kritikken til etterretning – det var som vanlig bare sure feminister som hadde misforstått humoren.

I dag iler Rønsen ut i Klassekampen til Grønnebergs forsvar. De to journalistene er skjønt enige om at feministene (er det Tom Egeland man sikter til?) er ute å kjøre i debatter som dette.

Grand Prix handler ikke om ”musikk og låtskrivere” hevder Rønsen, og det ble bevist en gang for alle i 2014 da ”en veldreid mann utkledd som kvinne med skjegg”…

View original post 318 more words