The Power of Music

Overbevisende og udiskutable bevis for at musikk er en nødvendig del av det å skulle dannes som menneske. Intet mindre!

Susan Hallam er professor på Keele University i London, og hun kom denne uka ut med forskningsrapporten The Power of Music – a research synthesis of the impact of actively making music on the intellectual, social and personal development of children and young people. I den kan du lese om de seneste års forskning som både samlet og hver for seg peker på hvor viktig musikkfaget er for barns danning.

Screenshot 2015-01-30 18.30.08
Denne 80 siders forskningsrapporten kan du laste ned gratis!

Jeg siterer:

Forskningen viser at det er overveldende bevis for fordelene av musikkfaget på et bredt spekter av ferdigheter: lytteferdigheter som støtter utvikling av språk, bevissthet om fonetikk som forbedrer leseferdighet, romlig resonnement som støtter utviklingen av matematiske ferdigheter – og i musikalske aktiviteter som innebærer å jobbe i grupper, fremmes et bredt spekter av personlige og sosiale ferdigheter som også tjene til å forbedre den generelle akademiske oppnåelse. Dette stemmer selv når det er tatt hensyn til variabler som IQ.

Fordelene er størst når den musikalske aktiviteten starter tidlig og fortsetter over en lang tidsperiode. Undervisningen i musikk må også være av høy kvalitet for at fordelene skal synliggjøre seg. Hvis kvaliteten er dårlig vil fordelene ikke være tydelig.

Ja. Det må altså ikke bare musikk inn i skolen igjen, men også utdannede faglærere på området musikk.

Last ned her, og kos deg!

Screenshot 2015-01-30 18.38.30
Her er det småting å lese for noen og enhver.

Tonedøv – hva er det?

Jeg har blitt oppfordret til å skrive litt om tonedøvhet. Én av mine venninner som jobber som musikklærer, fikk i høst en tonedøv elev. Eller var vedkommende virkelig tonedøv? Kunne min venninne kanskje hjelpe eleven å trene opp øret slik at det ble mulig å synge en sang med riktige toner?

Kan øret trenes opp til ikke å være tonedøvt?

Å være tonedøv – eller å ha amusia som den korrekte vitenskapelige betegnelsen er – er en nevrologisk forstyrrelse, eller en feilkobling i hjernen om du vil. Det er ulike former for tonedøvhet. Jeg kommer her til å fokusere på det vi kaller medfødt amusia. 

4% av befolkningen er medfødt tonedøve.

Medfødt amusia er tonedøvhet man er født med, til forskjell fra den som kan bli påført senere i livet gjennom hjerneskader ved for eksempel slag, sykdom eller ulykker. Medfødt tonedøvhet er arvelig, og det er en livslang lidelse man ikke kan trene opp øret til å komme ut av.

(Selv om det altså er en skrekkelig tanke, så kan man miste evnen til å oppleve musikk etter for eksempel et slag. Akkurat som at man kan miste evnen til å snakke men fremdeles kunne synge, kan det også gå motsatt vei. Enkelte som før elsket musikk, kan etter et slag oppleve det kun som støy. Eller man kan nyte musikk som allerede finnes i minnene fra før slaget, men ikke klare å produsere eller oppleve ny musikk. Komponisten og pianisten Maurice Ravel (1875-1937) er et kjent eksempel på dette. Etter en bilulykke i 1932, kunne han ikke lengre skrive ned eller spille musikken han hadde i hodet sitt. Hjernen klarte ganske enkelt ikke å sende de riktige signalene på rett måte.)

ravel-2
Maurice Ravel

Hva tonedøvhet er, ligger i selve navnet vi har gitt det. Man er døv for tonehøyden. En defekt i hjernen gjør at man ikke har evnen til å gjenkjenne tonehøyde på samme måte som andre. Tonedøve kan ikke gjenkjenne en kjent melodi uten at de også får høre teksten, de kan ikke høre når de selv (eller andre) synger «falskt» eller «surt», og de viser ingen reaksjon på åpenbare dissonanser (toner som overhodet ikke passer inn) i musikken – en sensitivitet som finnes hos andre allerede i spedbarnsalderen.

Det som er spennende, er at de tonedøve likevel stort sett gjenkjenner musikken i det talte språket. Så lenge det er ord, kan de (med unntak) gjenkjenne prosodien – språkmelodien – i setninger. De kan dermed avgjøre om det stilles et spørsmål, og de kan forstå forskjellen i talte setninger som «heng han ikke, vent til jeg kommer» og «heng han, ikke vent til jeg kommer». De kan også gjenkjenne stemmefrekvenser, altså hvem sin stemme de hører, noe som også handler om å gjenkjenne tonehøyde. De vet forskjell på ulike dyrelyder og gjenkjenner andre normale lyder i nærmiljøet sitt. Hva er det som gjør at de ikke kan gjenkjenne tonene i en sang da?

cute dog

Det som de tonedøve ser ut til å mangle, er evnen til å kartlegge tonene de hører. Vi musikere kaller det en skala. På ei linje er det noen toner vi plasserer høyt oppe, andre plasserer vi lengre nede. Dette gjør hjernen vår av seg selv. Hos de tonedøve fungerer ikke dette. En mulig forklaring er fordi arbeidsminnet – altså korttidshukommelsen – som er knyttet til akkurat dette, ikke eksisterer. Man kan si at white-board’en der vi andre noterer ned tonene vi hører, den er helt tom hele tida hos de tonedøve. Dermed blir det heller ingenting å arkivere i langstidsminnet.

Mangler hukommelse for musikk

Forsøk viser at det for tonedøve er bedre å synge sammen med andre enn å synge ut fra hukommelsen. De synger surt og feil uansett, men det er enda verre om de skal hente melodien fram fra egen hukommelse. Kanskje ikke så rart om det ikke finnes noe å huske?

Whiteboard_with_markers
Helt blankt!

Tonedøve har vanskeligheter med å høre endringer i tonehøyde som er mindre enn to semitoner. Det normale er å høre minst fire ganger så finkornet. Denne manglende evnen til å høre endringer i tonehøyden, fører deretter til en kjedereaksjon som går ut over flere områder. Dette kan for eksempel være å gjenkjenne puls eller å i det hele tatt bevege seg til musikk. For den tonedøve oppleves musikk som et fremmedspråk de ikke forstår noe som helst av.

Men enkelte tonedøve har faktisk 100% intakt rytmefølelse. En trommeslager kan dermed være tonedøv. Det finnes nemlig flere underkategorier av tonedøvhet. Akkurat som at enkelte tonedøve har rytmesansen in takt (bokstavelig talt…), så finnes det også noe som heter beat deaf. Dette er tonedøve som kan gjenkjenne tonehøyde men som ikke har noen oppfattelse av puls. I tillegg har man så vidt begynt å se på purely vocal tone deafness, altså at det kun er toner som synges man ikke klarer å skjelne tonehøyden på.

Ila Husmorkor

Men hva med min venninnes elev? Vil hun kunne trene opp vedkommende? Kanskje synger hun bare surt uten å være tonedøv? Én ting er å oppfatte tonehøyden. En annen ting er å reprodusere den, altså gjenta den. Fra å bare handle om det rent auditive, blir dermed også plutselig det motoriske planet koblet inn. Hvordan skal tonen gjenskapes? Hjernen må velge den rette motoriske planen, og deretter må den settes ut i livet. Også her ligger skjær i sjøen for de med medfødt tonedøvhet. Det er også her vi kan finne de som kalles poor pitch singers, altså de som bare synger rimelig falskt, men som ikke er helt tonedøve. Ca 10-20 % av befolkningen i et vestlig land, faller inn under kategorien som «sursangere». Her er det nok mange som faller for fristelsen å omtale seg selv (eller bli omtalt som) tonedøv. Det er man altså ikke. Derimot kan det hende man har rusk i apparatet som går fra det å høre tonen (det kan også gjelde å høre sangen i hodet sitt), via å mobilisere den rette motorplanen, at denne planen skal utføres på riktig vis, og at tonen deretter skal komme ut i riktig form. Her kan det godt være at det hjelper dersom man synger mer, men da er det som sagt mye nyttigere å synge sammen med andre enn å skulle synge alene.

Superstjernene
Isabelle Peretz

Og ja, det finnes en test for å fastslå om noen er tonedøv eller ikke. Isabelle Peretz ved Brain, Music, and Sound Research (BRAMS) på Universitetet i Montreal, Canada, er en av de fremste forskerne på amusia. Hun utviklet i 2003 The Montreal Battery of Evaluation of Amusia (MBEA) sammen med Anne Sophie Champod og Krista Hyde. Hun arbeider nå for å lage en online-test som skal gi like trygge resultater som MBEA. Det er altså bare å google i vei.

Amusia er et stort og spennende felt. Og ved å forske på dette, lærer man mer om hvordan hjernen fungerer. Ved å se på de som ikke klarer å motta og behandle musikk som andre, finner man også ut hvilke områder i hjernen som er berørt og hvilke områder som likevel fungerer normalt. I forhold til slagpasienter og sykdommer som rammer hjernen, er dette avgjørende.

Hva er så det vi kaller «brummere»? Jeg overlater den diskusjonen til dere!


Litteratur:

Hutchins, Sean, & Isabelle Peretz. (2010). Perception and action in singing. Progress in brain research, vol 191.

Peretz, Isabelle m. fl. (2008). On-line identification of congenital amusia. Music Perception, 25(4).

Peretz, Isabelle m. fl. (2002). Congenital amusia: A disorder of fine-grained pitch discrimination. Neuron, 33(2).

Phillips-Silver, J. m. fl. (2013). Amusic does not mean unmusical: Beat perception and synchronization ability despite pitch deafness. Cognitive Neuropsychology, 30(5)

Tremblay-Champoux, A. m. fl. (2010). Singing proficiency in congenital amusia: Imitation helps. Cognitive Neuropsychology, 27(6)

Sang & musikk og evnen til samarbeid

Puh, nå er det lenge siden forrige blogg-innlegg. Å være doktorgradsstipendiat innebærer enkelte perioder med så mye mentalt stress at jeg er glad jeg ikke visste om det på forhånd.

Calvin-and-Hobbes-on-writing-writing-25906604-2000-2500

Men nok om det. Noe av det jeg har brukt tida mi på etter jul, er å lese om hvordan musikkaktiviteter som for eksempel sang, fremmer vår evne til å samarbeide. Vår sosiale kompetanse øker med andre ord – noe å bite seg merke i for de som har fjernet musikkfaget fra utdanningen av nye pedagoger?…

Foto: Nora B. Kulset
Foto: Nora B. Kulset

For 30 år siden undersøkte Anat Anshel og David A. Kipper om det å synge sammen ville forsterke deltakernes samarbeidsevne og tillit til hverandre. De hadde 96 menn i alderen 22–41 år som ble delt i fire grupper. Faktorene var musikk og ikke-musikk vs. aktiv og passiv. Dette ga dem fire muligheter: aktiv med musikk (sang), passiv med musikk (lytte til innspilling av samme sanger), aktiv med ikke-musikk (diktlesing) og passiv med ikke-musikk (se på en dokumentarfilm).

Screenshot 2015-01-21 14.51.47
Soweto Gospel Choir

Alle aktiviteter varte ca én time. Deretter fikk deltakerne to oppgaver. Den ene oppgaven var å svare på The Griffin-Trust-Differential spørreskjemaet. Dette består av en liste med adjektiver som rangeres på en poengskala fra 1–7. Hver deltaker skulle rangere én av de andre ut fra førsteinntrykket de hadde fått av vedkommende. Høye rangeringer (som 5, 6 og 7) betyr en mer positiv og tillitsfull vurdering.

Den neste oppgaven måtte utføres i par og besto av The Prisoner’s Dilemma game. Her måles samarbeidsevnen (og samarbeidsviljen) samt det motsatte: konkurranseinstinktet for å vinne på egne vegne. Dette er en enkel liste som handler om å velge mellom fargen rød eller blå på 30 gjenstander. Når begge så sammenlikner hva de har valgt, regnes poengene ut på følgende måte: Om begge har valgt blå, får begge tre poeng. Om begge har valgt rød, får de bare ett poeng. Dersom den ene parten har valgt rød og den andre blå, får den som har valgt rød fem poeng, mens den som har valgt blå får null poeng. Dette er regler spillerne blir forklart på forhånd. Det lønner seg altså for egen vinnings skyld å alltid velge rød – men for å samle mest mulig poeng også for partneren, lønner det seg å velge blå. Ingen kommunikasjon eller «lurkikking» var tillatt under utfylling av skjemaet.

Allsang fremmer samarbeid og tillit!
Fra nrk.no

Nå ligger det vel i kortene at det var gruppa som sang aktivt som gikk av med seieren i begge tester. «Tillit og samarbeid er grunnleggende faktorer for å skape samhørighet og gruppetilhørighet – noe som er en nødvendig ingrediens for å få folk til å fungere sammen i det hele tatt», slår forfatterne fast. Og én av bidragsyterne til dette er altså det å drive aktivt med musikk sammen. Mere allsang gir ganske enkelt et bedre sosialt miljø i følge denne rapporten. Ingen bombe for mange av oss, men likevel forsvinner musikkfaget. Og dette er 30 år gamle resultater. På tide å løfte de fram igjen?

I 2010 ville Sebastian Kirschner og Michael Tomasello undersøke om dette også gjaldt for små barn. De designet et eksperiment hvor 96 fire-åringer ble gitt to ulike aktiviteter som de deltok på i par. Begge gruppene deltok i en lek om frosker og fisker, men i den ene gruppa var det også innbakt sang og rytmiske leker. Hver «leksjon» varte i 20 minutter og besto av fire deler: (1) arrangert lek (2) eksperiment A (3) arrangert lek og (4) eksperiment B. Den arrangerte leken besto av voksenregissert lek med eller uten musikalske elementer. Eksperimentene besto av to oppgaver knyttet til leken som barna skulle utføre (mens de trodde at de fremdeles var i leken). Disse eksperimentene målte barnas prososiale evner, det vil si oppførsel som er positiv, konstruktiv og hjelpende.

tomasello
Illustrasjon fra den omtalte artikkelen.

Slike empatiske eksepriment består av at den ene har et uhell (som er forhåndsfikset uten at noen vet det), og at man deretter ser om den andre hjelper til eller fortsetter videre for egen vinnings skyld.

Man må nesten si at det er urovekkende hvor mye mer barna som hadde drevet med musikk i aktivitene, hjalp hverandre enn de som ikke hadde musikk inkludert i sin lek. Spesielt for guttene slår dette voldsomt ut. Gutter som ikke hadde hatt musikk, hjalp omtrent ikke «offeret» i det hele tatt. Etter musikkaktiviteten firedobles guttenes aktive hjelp. Dette er voldsomme resultater som vi ganske enkelt  ta innover oss slik at vi slutter å se på musikk som et unødvendig «kosefag».

Felles musisering skaper en gruppefølelse som gjør at vi blir bedre i stand til å ta vare på hverandre.

Students-Should-Be-Taught-To-Be-Prosocial

Referanser:

Anshel, Anat og David A. Kipper: The Influence of Group Singing on Trust and Cooperation. Journal of Music Therapy, vol 25, 1988.

Kirschner, Sebastian og Michael Tomasello: Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31, 2010.