Jeg har akkurat sett Fargespill i Bergen. Hver gang man har sett en Fargespillforestilling, så fyller den deg med varme, farger, glede og takknemlighet i mange dager etterpå. Feel-good big time, for å si det på norsk. Da jeg gikk mot Grieghallen i dag, møtte jeg skoleklasser som hadde vært på forestillingen før meg. De var på vei tilbake til skolene sine, skravlende og snublende i sine rekker på to og to. Og alle de voksne smilte. Tilfredse, lykkelige, oppriktig glade, drømmende. Og jeg, jeg gyste av fryd fordi det fikk meg til å glede meg enda mer – snart var det jeg som skulle ha et slikt uttrykk i ansiktet etter å ha sett enda et Fargespill.

Fargespill ble startet av Sissel Saue og Ole Hamre i 2004, og det er fremdeles disse to som er kunsteriske ledere for Fargespill Bergen 10 år etter. De er også mentorer for de andre Fargespillene som etter hvert har dukket opp i landet. I Trondheim hadde vi vårt tredje Fargespill i høst, under Trondheim kammermusikkfestival. Det finnes også i Larvik og Sarpsborg.

Sissel og Ole siterer blant annet filosofiprofessor Robert R. Williams for å forklare noe av filosofien bak Fargespill:

«Et selvbevisst subjekt er noe mennesket blir ved en oppfordring om å være det, ved forventninger om å være det, og ved anerkjennende bekreftelse fra andre på at man er det».

Dagens Fargespillforestilling ble derfor passende nok etterfulgt av konferansen «Når forskjeller møtes» som ble arrangert i samarbeid med Bergen Røde Kors. Her ble spørsmål som «hva er annerledeshet?», «hva er forskjellen på å være nysgjerrig og å være uforskammet?» og «når er man integrert?» debattert med bl.a. homofile innen idretten som én av innfallsvinklene (idretten er jo som kjent for alle…eller?). Det er høyt under taket i Grieghallen.

Mona Ibrahim, en av Fargespillaktørene, sto for én av ettermiddagens mest gripende historier da hun fortalte om hvordan hun etterlot kjole og hijab på prøverommet på Cubus og kom hjem i bukse og genser til en mamma som nektet å åpne døra for henne. Om at det å velge bukse framfor hijab førte til at hun mistet venner i det somaliske miljøet, om den saktegående prosessen med å få foreldrene til å akseptere henne som buksekledd muslimsk jente i Norge. Om det å verken føle seg somalisk nok eller norsk nok. Veltalende jente med kloke perspektiv.

Fargespill representerte det ene fristedet for Mona. Det ene stedet der man kunne ha det artig, der det ikke var kulturelle skiller av det negative slaget. I Fargespill var annerledesheten en styrke, og hun fikk selv velge hvor annerledes hun ville være. Med bukse, men fra Somalia. Også Irene Kinunda, som flyktet fra Kongo som 14-åring med de eneste gjenlevende i familien, onkelens familie, fant ut at Fargespill representerte et fristed i verden. Som kongoleser og part i konflikten der mellom hutuer og tutsier, møtte hun den andre parten i konflikten som meddeltakere i Fargespill. Den parten som var ansvarlige for at foreldrene hennes ble drept. Dermed var det over og ut for Fargespilldeltakelse for hennes del, fortalte hun. Ikke kunne hun vel leke og synge og danse med fienden! Men så var det så artig å være med, og det fantes jo ikke noe liknende noe annet sted. Og dermed så ble hun værende

Ole og Sissel er hele tiden tydelige på at Fargespill ikke først og fremst er et sosialt prosjekt. Det er først og fremst et kunstprosjekt. Det disse barna og ungdommene har med seg av sanger og danser, klær og musikk fra foreldrenes hjemland, er selve utgangspunktet for at denne forestillingen skal bli til. «Vi trenger dem for å lage Fargespill», sier Ole. «Vi gjør ikke dette for å være snille». Og nettopp denne kunstfaglige innstillingen er det som gjør at Fargespill nettopp blir et vellykket sosialt prosjekt – helt av seg selv. Aktørene blir tatt på alvor som mennesker, ikke som innvandrerbarn eller asylsøkere. Det de har av annerledeshet blir en styrke, noe å framdyrke, noe å vise fram. Kun i kraft av uttrykket. Slik som den indiske jenta på dagens forestilling som sang (hoderystende presist) med tablaspilleren, mens en annen indisk jente danset uendelig vakkert. Plutselig befant jeg meg i et tempel i Bharatanatyam med Sheherazad ved min side. Inntrykket var sterkt, solid, ekte, kvalitet. Ikke noe tegn til: «Å, ta nå den fine lille dansen for oss i de fine eksotiske klærne dine» mens publikum har kommet gratis inn i en liten sal. Nei, dette er formidling på høyt nivå, i Grieghallens største sal (som er fullstappet for tredje gang), og billettene koster akkurat så mye som vi ville ha betalt for å se andre profesjonelle aktører på dette nivået.

Akkurat her tror jeg at grunnen til Fargespills enorme slagkraft ligger. Sissel og Ole er knallharde på at kvaliteten i forestillingene er hovedfokuset. De sosiale ringvirkningene kommer av seg selv. Og ikke nok med det, de kommer på grunn av at den kunstneriske kvaliteten er høy. De kommer på grunn av at kommunikasjonen i musikken og dansen får stå i hovedsetet. Og på grunn av dette, sitter vi i salen hver eneste gang med bakoversveis, tårer på kinnene og går derfra med salige tilfredse smil. Vi kjenner alle sammen langt inne i vår innerste biologi at her var det kommunikasjon. Dette forsto vi. Dette samholdet kunne vi føle. Smilene til de på scenen kunne vi dele. Dette er kommunikasjon og bekreftelse på fellesskap i sin reneste form. Og derfor treffer Fargespill.