Når målstreken er i synsfeltet

Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.

«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»

Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?

«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».

Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?

«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»

IMG_0658
Ja, jeg har kjøpt den permen nå.

Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.

Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.

IMG_0659.JPG

Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.

Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!

Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.

20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.

Om tre måneder, altså.

Og 15. august tar stipendpengene slutt.

#ntnumusikk #PhD-life

Flammende innlegg!

I morges satte jeg kursen mot Oslo. Der skulle jeg prate om musikk og andrespråk for fokusbarnehagene som hadde konferanse på Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Hver kommune har sin fokusbarnehage, og disse får særskilt oppfølging og opplæring av NAFO. I dag var alle kommunenes fokusbarnehagerepresentanter samlet (for et ord!), og det var virkelig en fryd for meg å få snakke til en så kompetent forsamling. Folk som er i feltet, som jobber med dette hver dag, som vet hvor skoen trykker, og som vet hva som er relevant forskning og ikke. Og som er lydhøre. Og entusiastiske!

NAFO

For et så lydhørt publikum, kan man ganske enkelt ikke kjøre rollen «kald, klok og kontrollert doktorgradsstipendiat som har tilpasset seg akademia». Jeg husket klart og tydelig kommentaren «You are not Jesus, you know», men jeg bestemte meg for å bare DRITE I DET, som vi (helt uanfektet) sier i Trondheim. Og 45 flammende minutter senere, angret jeg ikke. Det er godt å få lov til å formidle med over middels entusiasme! Det er godt å få folk til å flire med og av deg! Og det er godt å få lov til å formidle det jeg brenner for på en…ja, på en flammende måte!

slideshowfront NAFO

Og jeg fikk også vite at saken om min forskning på NAFOs hjemmesider slo alle rekorder i antall klikk – rett ned i støvlene! (for å bruke et entusiastisk uttrykk).

Da er det vel på sin plass å være litt medrivende?

Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på boarding til Stavanger (min hjemby som student og ung mor) hvor jeg skal delta på den nasjonale forskningskonferansen i Norsk som Andrespråk. På vakre Sola Strand Hotell. Det blir greit det også.

hotel_sola_740x334