I morges satte jeg kursen mot Oslo. Der skulle jeg prate om musikk og andrespråk for fokusbarnehagene som hadde konferanse på Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Hver kommune har sin fokusbarnehage, og disse får særskilt oppfølging og opplæring av NAFO. I dag var alle kommunenes fokusbarnehagerepresentanter samlet (for et ord!), og det var virkelig en fryd for meg å få snakke til en så kompetent forsamling. Folk som er i feltet, som jobber med dette hver dag, som vet hvor skoen trykker, og som vet hva som er relevant forskning og ikke. Og som er lydhøre. Og entusiastiske!

For et så lydhørt publikum, kan man ganske enkelt ikke kjøre rollen «kald, klok og kontrollert doktorgradsstipendiat som har tilpasset seg akademia». Jeg husket klart og tydelig kommentaren «You are not Jesus, you know», men jeg bestemte meg for å bare DRITE I DET, som vi (helt uanfektet) sier i Trondheim. Og 45 flammende minutter senere, angret jeg ikke. Det er godt å få lov til å formidle med over middels entusiasme! Det er godt å få folk til å flire med og av deg! Og det er godt å få lov til å formidle det jeg brenner for på en…ja, på en flammende måte!

Og jeg fikk også vite at saken om min forskning på NAFOs hjemmesider slo alle rekorder i antall klikk – rett ned i støvlene! (for å bruke et entusiastisk uttrykk).

Da er det vel på sin plass å være litt medrivende?

Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på boarding til Stavanger (min hjemby som student og ung mor) hvor jeg skal delta på den nasjonale forskningskonferansen i Norsk som Andrespråk. På vakre Sola Strand Hotell. Det blir greit det også.