Fargespill

Lekkasjene av budsjettforslag og gladnyheter står i kø valgkampen. Siste nytt: Institutt for musikk og instituttleder Kulset får den utvidede støtten til kunstfag som tidligere rektor Gunnar Bovim kjempet så varmt og høylytt for.

Det var på et uventet besøk på én av Institutt for musikk sine mange campuser som ligger spredt rundt omkring, at den gode nyheten ble lekket av statsråden. «Vi har blitt overrasket over det faktum at det viser seg at musikk likevel ikke bare er et kosefag», sier hun til avisas utsendte og slår overveldet ut med armene før hun ivrig fortsetter: «tenk at det først og fremst handler om tilknytning mellom mennesker, og om det å kunne kommunisere på andre måter enn når vi bare snakker sammen. Hvilke muligheter!»

«Her har vi gått og tenkt at musikk er så lite viktig at vi har kuttet det helt ut som obligatorisk fag i utdanningen av nye barnehage- og grunnskolelærere. Helt til vi nå står i den situasjonen at nesten ingen som underviser i musikk og andre praktisk-estetiske fag på skolen, har utdanning innen feltet. Det er jo litt pinlig når vi tenker på hvordan vi krever en firer i matte for å bli lærer, selv om man ikke skal bli mattelærer. Mens musikk derimot…»

Hun er synlig skamfull før hun tar det i seg og begeistret fortsetter med punktene fra Humaniorameldingen, om integrering, migrasjon og konflikter, om de store teknologiskiftene, og om klima, miljø og bærekraft. «Tenk at musikk kan svare ut alle disse utfordringene, både som kunstart og som samværsform! Tenk på hvor mye musikk kan gjøre i det å bygge trygge og velfungerende lokalsamfunn i en globalisert verden. En annen type språk, en annen type samværsform, noe som sørger for tilknytning og fellesskapsfølelse på tvers av det meste. Felles opplevelser. Nye opplevelser. Opplysende opplevelser. Skape musikk sammen, lytte til musikk sammen, lytte til hverandre. Har du forresten sett Fargespill?»

«Og tenk på hvordan musikk kan formidle og bidra til å sette fokus på klimautfordringene vi lever i. Andre måter å formidle dette på enn at vi står og snakker. Altså, angående begge disse punktene fra humaniorameldingen: på program for musikkvitenskap her ved IMU underviser de i emner som «Musikk og sosial rettferdighet: kunstnerisk aktivisme» og «Musikk, makt og politikk». Visste du det? At det går an å undervise i slike ting i tilknytning til kosefaget musikk? Tenk så viktig, å vite noe om hvordan musikk kan være manipulerende i politiske maktsituasjoner. Og nyttig, hehe!»

«Og ikke minst, her i teknologihovedstaden, så har IMU faktisk sin egen teknologiske utdannelse! På musikkteknologi har de allerede jobbet lenge med alle utfordringene vi står overfor knyttet til de store teknologiskiftene. De samarbeider sågar med teknologimiljøet på Gløshaugen om dette! Jeg mener, Gløshaugen! Studentene på musikkteknologi har hatt flere installasjoner om støy under havet for å formidle dette problemet på andre måter enn med ord, både på Ocean Week og The Big Challenge. Institutt for musikk altså! Tenk at de kan brukes til andre ting enn å opptre på immatrikuleringen! Hvem hadde trodd det!»

Instituttleder Kulset står smilende ved siden av med deler av ledergruppa og administrasjonen, og dette minner statsråden på flere ting hun har på hjertet: «I tillegg så er det jo faktisk slik at Institutt for musikk ikke kan være en del av den normale ABE-reformen, det forstår jo alle. Er du klar over hvor mye mere administrativt arbeid som kreves for å drive et så komplekst institutt som dette? La oss ta eksamensarbeidet som et eksempel. To ganger i året arrangerer dette instituttet gedigne festivaler med gratiskonserter rundt omkring i hele byen. Før sommeren varer denne eksamensfestivalen i over en hel måned! Kan du tenke deg den logistikken? Og alle de enkeltsensorene?»

«Og tenk på den staben de administrerer, på alle de ulike hovedinstrumentlærerne som skal ha nye kontrakter hvert år basert på hva slags studenter det er som har kommet inn på de ulike programmene. Munnspill i år? Nei. Oj, sytten på el-gitar, da må vi ha inn en lærer til. Dessuten driver de jo sine egne campuser som om de var private kulturskoler. Bare her i sentrum har de tre ulike lokaler som de selv i praksis sørger for at er i drift. Det er ingen Campusservice eller IT/AV-tjeneste rundt neste sving her, for å si det sånn. Nei, disse folkene altså», sier hun og slår ut med armene mot en noe forfjamset IMU-stab.

«Altså, nå ga vi Moserne noen ekstra millioner også, det fikk du kanskje med deg, og det skal naturligvis gå til å forske på musikk. Men ikke sånn «du blir flinkere i matte hvis du driver med musikk»-forskning. Nei, det har selv jeg forstått at er en…umusikalsk måte å argumentere for musikkens viktighet på, hvis jeg kan si det sånn». Hun ler godt.

«Nei, det vi må forske på er den usynlige verdien musikk og kunst har på oss mennesker. På verdien av å sitte stille på en konsert og lytte, for eksempel. Eller på verdien av å synge sammen uten at du nødvendigvis har meldt deg på i et kor. Eller på de nye tankene du kan komme til å tenke når du enten lytter til eller gjør musikk med andre».

«Og ikke minst trenger vi å forske på hvorfor så mange av oss tror at musikk er et unødvendig kosefag. Når skjedde det? Og at vi sier at vi ikke kan synge! Enn det, når vi allerede har forskning som viser at arten homo sapiens faktisk kan synge! Visste du det? At alle kan synge, bortsett fra den lille prosenten med amusi? Du vet ikke hva amusi er? Les én av bøkene til denne dama her», sier hun og peker mot instituttleder Kulset før hun fortsetter: «så jeg regner med at Moserne sammen med IMU klarer å forske fram noen svar på dette, siden Moserne tross alt klarte å finne noe så abstrakt som stedssansen. Så da blir det et lite pengedryss på dem også. Klingende mynt, kan du si, hahaha!»

En trillende latter i sopranleiet klinger i Institutt for musikk sine lokaler, hvor en sparsommelig rehabilitering – den aller første siden Olavskvartalet ble bygget for 30 år siden, skyter instituttleder Kulset inn – snart er ved veis ende.

Statsråden avslutter tydelig beveget: «Kunst er det som skiller oss fra andre dyrearter. Det er det som gjør oss til mennesker. Enkelte forskere mener til og med at det er derfor vår art overlevde alle de andre menneskeartene. Det knytter oss sammen, hjelper oss å forstå oss selv, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Det hjelper oss å komme oss dit vi skal. Gjøre det vi skal. Vite hva vi vil. Derfor skal vi fra nå av begynne å hegne om musikk – og kunst – i mye større grad. Dette blir NTNUs nye flaggskip. Og derfor har jeg også gitt klarsignal til det første spadestikket for kunstfagbygget straks dere har planene klare, og jeg har selvsagt doblet budsjettet. KAMD, er det dét dere kaller det?»

Om bare.

Den statsråden hadde i alle fall fått min stemme.

Men bruk stemmeretten din uansett

Hilsen Nora, instituttleder Kulset.

Denne kronikken sto først på trykk i Universitetsavisa

Fullstappet Grieghall og Fargespill på scenen.

Jeg har akkurat sett Fargespill i Bergen. Hver gang man har sett en Fargespillforestilling, så fyller den deg med varme, farger, glede og takknemlighet i mange dager etterpå. Feel-good big time, for å si det på norsk. Da jeg gikk mot Grieghallen i dag, møtte jeg skoleklasser som hadde vært på forestillingen før meg. De var på vei tilbake til skolene sine, skravlende og snublende i sine rekker på to og to. Og alle de voksne smilte. Tilfredse, lykkelige, oppriktig glade, drømmende. Og jeg, jeg gyste av fryd fordi det fikk meg til å glede meg enda mer – snart var det jeg som skulle ha et slikt uttrykk i ansiktet etter å ha sett enda et Fargespill.

fargespillBGO — Foto hentet fra Bergens Tidende, fotograf Odd Nerbø.

Fargespill ble startet av Sissel Saue og Ole Hamre i 2004, og det er fremdeles disse to som er kunsteriske ledere for Fargespill Bergen 10 år etter. De er også mentorer for de andre Fargespillene som etter hvert har dukket opp i landet. I Trondheim hadde vi vårt tredje Fargespill i høst, under Trondheim kammermusikkfestival. Det finnes også i Larvik og Sarpsborg.

Fornøyd Nora med Ole Hamre og Sissel Saue i Grieghallen i dag.

Sissel og Ole siterer blant annet filosofiprofessor Robert R. Williams for å forklare noe av filosofien bak Fargespill:

«Et selvbevisst subjekt er noe mennesket blir ved en oppfordring om å være det, ved forventninger om å være det, og ved anerkjennende bekreftelse fra andre på at man er det».

Dagens Fargespillforestilling ble derfor passende nok etterfulgt av konferansen «Når forskjeller møtes» som ble arrangert i samarbeid med Bergen Røde Kors. Her ble spørsmål som «hva er annerledeshet?», «hva er forskjellen på å være nysgjerrig og å være uforskammet?» og «når er man integrert?» debattert med bl.a. homofile innen idretten som én av innfallsvinklene (idretten er jo som kjent for alle…eller?). Det er høyt under taket i Grieghallen.

Ole Hamre fra Fargespill, Safia Abde Haase (nylig tildelt St. Olavs orden Ridder av 1. klasse for sitt arbeid for minoritetkvinners helse og levevilkår – en fantastisk formidler!), Håvard B. Øvregård fra Norges Idrettsforbund og debattleder Halvor Folgerø.

To av Fargespillaktørene, Mona Ibrahim (t venstre) og Irene Kinunda (t høyre), forteller fra sine historier. I midten debattleder Halvor Folgerø og Ole Hamre.

Mona Ibrahim, en av Fargespillaktørene, sto for én av ettermiddagens mest gripende historier da hun fortalte om hvordan hun etterlot kjole og hijab på prøverommet på Cubus og kom hjem i bukse og genser til en mamma som nektet å åpne døra for henne. Om at det å velge bukse framfor hijab førte til at hun mistet venner i det somaliske miljøet, om den saktegående prosessen med å få foreldrene til å akseptere henne som buksekledd muslimsk jente i Norge. Om det å verken føle seg somalisk nok eller norsk nok. Veltalende jente med kloke perspektiv.

Fargespill representerte det ene fristedet for Mona. Det ene stedet der man kunne ha det artig, der det ikke var kulturelle skiller av det negative slaget. I Fargespill var annerledesheten en styrke, og hun fikk selv velge hvor annerledes hun ville være. Med bukse, men fra Somalia. Også Irene Kinunda, som flyktet fra Kongo som 14-åring med de eneste gjenlevende i familien, onkelens familie, fant ut at Fargespill representerte et fristed i verden. Som kongoleser og part i konflikten der mellom hutuer og tutsier, møtte hun den andre parten i konflikten som meddeltakere i Fargespill. Den parten som var ansvarlige for at foreldrene hennes ble drept. Dermed var det over og ut for Fargespilldeltakelse for hennes del, fortalte hun. Ikke kunne hun vel leke og synge og danse med fienden! Men så var det så artig å være med, og det fantes jo ikke noe liknende noe annet sted. Og dermed så ble hun værende

fargespillBGO2 — Foto fra Bergens Tidende. Fotograf: Odd Nerbø.

Ole og Sissel er hele tiden tydelige på at Fargespill ikke først og fremst er et sosialt prosjekt. Det er først og fremst et kunstprosjekt. Det disse barna og ungdommene har med seg av sanger og danser, klær og musikk fra foreldrenes hjemland, er selve utgangspunktet for at denne forestillingen skal bli til. «Vi trenger dem for å lage Fargespill», sier Ole. «Vi gjør ikke dette for å være snille». Og nettopp denne kunstfaglige innstillingen er det som gjør at Fargespill nettopp blir et vellykket sosialt prosjekt – helt av seg selv. Aktørene blir tatt på alvor som mennesker, ikke som innvandrerbarn eller asylsøkere. Det de har av annerledeshet blir en styrke, noe å framdyrke, noe å vise fram. Kun i kraft av uttrykket. Slik som den indiske jenta på dagens forestilling som sang (hoderystende presist) med tablaspilleren, mens en annen indisk jente danset uendelig vakkert. Plutselig befant jeg meg i et tempel i Bharatanatyam med Sheherazad ved min side. Inntrykket var sterkt, solid, ekte, kvalitet. Ikke noe tegn til: «Å, ta nå den fine lille dansen for oss i de fine eksotiske klærne dine» mens publikum har kommet gratis inn i en liten sal. Nei, dette er formidling på høyt nivå, i Grieghallens største sal (som er fullstappet for tredje gang), og billettene koster akkurat så mye som vi ville ha betalt for å se andre profesjonelle aktører på dette nivået.

fargespillBGO3 — Foto hentet fra Bergens Tidende, fotograf Odd Nerbø.

Akkurat her tror jeg at grunnen til Fargespills enorme slagkraft ligger. Sissel og Ole er knallharde på at kvaliteten i forestillingene er hovedfokuset. De sosiale ringvirkningene kommer av seg selv. Og ikke nok med det, de kommer på grunn av at den kunstneriske kvaliteten er høy. De kommer på grunn av at kommunikasjonen i musikken og dansen får stå i hovedsetet. Og på grunn av dette, sitter vi i salen hver eneste gang med bakoversveis, tårer på kinnene og går derfra med salige tilfredse smil. Vi kjenner alle sammen langt inne i vår innerste biologi at her var det kommunikasjon. Dette forsto vi. Dette samholdet kunne vi føle. Smilene til de på scenen kunne vi dele. Dette er kommunikasjon og bekreftelse på fellesskap i sin reneste form. Og derfor treffer Fargespill.

Nora B. Kulset

Musikkforsker

Budsjettlekkasje: Lover Kulset tolv mill. ekstra i året!

Fargespill