Struktur og kaos = sant

«Vi kan ikke ha samling, for det blir bare kaos».

Det var begrunnelsen som ble gitt av de voksne i barnehagen hvor én av studentene jeg foreleste for i går har sitt nye arbeidssted. Hun kom og snakket med meg etter forelesningen om musikk og språk som jeg hadde hatt i masteremnet «Kommunikasjon, språkstimulering og relasjonskompetanse» ved Dronning Mauds Minnes Høgskole i Trondheim.

«Du», sa hun, «Jeg jobber i en barnehage hvor svært mange barn ikke kan norsk. Jeg har tenkt at det må være bra for dem å synge sammen, og etter å ha hørt på din forelesning så har jeg jo fått bekreftet dette. Problemet er bare at de som allerede jobber i barnehagen sier at det ikke går an å ha samlingsstund fordi det bare blir kaos».

Kaos ja.

«De forventer at barna skal sitte rolig sånn med én gang vi starter samlinga. Og mange av barna vil ikke sette seg ned sånn med én gang. Så da gir de bare opp. Hva synes du jeg skal gjøre?»

Ja, hva synes jeg hun skal gjøre? Ha samling, selvsagt. I «kaoset».

«Jeg synes du tenker helt rett», svarte jeg. «De trenger å synge mye sammen. Men kanskje du skal tenke litt annerledes på hvordan en sangsamling kan se ut og hva den kan være». «Hva mener du?», spurte hun. «Jo, bare begynn å syng, sett deg ned, ta med deg noen av barna som i utgangspunktet har lyst til å være med, og så starter du bare. Forvent lite av deg selv i starten, og ikke planlegg en lang samling. Bestem deg for kanskje to sanger og ei regle, og en fin start og en fin slutt. Noe du selv liker og har lyst til å gjøre. Dersom du kjenner at det funker for deg, så beholder du dette lille ritualet – hver dag. Så skal du se at stadig flere kommer til deg og de barna som allerede sitter der».

«Du får det til å høres så enkelt ut», sa hun. «Det er enkelt», sa jeg. «Du må bare ikke forvente at du skal ha årets mest vellykkede og spennende samling med 20 superfokuserte barn sittende pent i en ring. Det holder at du setter deg ned og synger deg gjennom ritualet hver dag, med 3-4 barn rundt deg. Det kommer til å balle på seg av seg selv. Bare ikke forvent det sånn i starten».

«Åh!» utbrøt hun, lettet, «det er så deilig å høre at noen faktisk sier at det ikke trenger å være vellykket med én gang for å være en vellykket greie! Og at det er helt greit at det er litt kaos!»

I heart kaos! Jeg forklarte henne om struktur/kaos-teorien min, om at det er akkurat i den åpningen der at magien kan skje: den faste indre strukturen – ritualet – kombinert med den frie ytre strukturen – aksepten for kaos.

«Dette er det veldig mange flere som trenger å høre mer om», avsluttet hun, «vi stresser så mye med at barna skal sitte i ro og tar det til og med ofte som en direkte tilbakemelding på hvorvidt det vi gjør er morsomt eller ikke. Og så blir vi usikre, og så slutter vi. Tenk at til og med du opplever kaos på dine musikksamlinger!» «Ja gjett om jeg gjør», sa jeg, «men det er et godt kaos, med positiv energi. Og når du tillater kaoset, men holder på ditt eget rituale, da blir det mindre og mindre kaos».

Så jeg tok henne på ordet og lar flere få høre om dette. Her kommer modellen min over fire væremåter hos den voksne som kan ha positiv innvirkning på sangsamværet i barnehagen – og hvor du kan se den sentrale struktur/kaos-forbindelsen.

Skjermbilde 2018-12-06 12.44.25

Les mer om dette i boka «Din musikalske kapital» (Universitetsforlaget, 2018) eller i doktorgradsavhandlingen min «Musickhood» fra 2017.

Ny utgave av boka «Musikk og andrespråk»

Til høsten kommer andreutgaven av min akademiske debut «Musikk og andrespråk» til å stå klar i hyllene. Har ikke designeren gjort en herlig jobb med coveret? Den samme boka men likevel ny.

Andreutgaven skal ikke bli lengre – det skal være den samme lille lettleste boka – men noe skal ut, og teoriene skal oppdateres til 2018.

Så nå er spørsmålet: hva har du lyst til å lese mer om i den nye utgaven? Hva kunne du ha ønsket deg mer av? Er det noe du savnet i førsteutgaven som du håper at jeg tar med i andreutgaven? FORTELL DET TIL MEG! 🙂

#MusikkogAndrespråk #ntnumusikk

Lek og språk og testing, testing.

Er språkgrupper bra? Er språktesting lurt? Hvordan skal vil sørge for at alle lærer seg norsk mens de går i norsk barnehage? Øve i små grupper? Teste om de lærer noe? TRAS? Aktivt ordforråd? Passivt ordforråd? Hva med de sjenerte? Er de bare tause eller kan de masse? Hva betyr det at de ikke vil snakke når vi utfører språktesten? Og hva med de sinte? Hvorfor er de så utagerende? Og hvem har språkvansker, og hvem er bare treg fordi norsk er deres tredje språk? Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi høre på? Politikerene? Torbjørn Røe Isaksen?

Sukk.

Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde denne uka et fra mitt ståsted glimrende innlegg i denne debatten (eller i dette dilemmaet, som man vel også kan kalle det). Hun understreker at LEK er det sentrale for små barn, og at de i leken får oppleve glede og samhold, tilhørighet og det å bli sett. I slike settinger kan et lite barn best tilegne seg et nytt språk, sier hun, og ikke ved et økt fokus på læring, slik Torbjørn Røe Isaksen ønsker. (Les hele innlegget her.)

skjermbilde-2016-09-29-13-50-43

Men dette er det ikke alle som er enige i. Ganske raskt kom Monica Melby-Lervåg fra Institutt for spesialpedagogikk ved UiO på banen og viste til sine nyeste studier hvor pedagogiske læringstiltak som språkgrupper derimot viste seg å ha stor effekt på barnas språktilegnelse. Hun kritiserte Anne Greves innspill som «anekdotisk» (en ikke-dokumentert historie) og kaller barnehagenorges opprør mot mindre tid til lek og mer fokus på læring i barnehagen, for en «empiriløs reproduksjon av ‘urban myths’». (Les hele innlegget fra Læringsbloggen.no her.)

At studien hun viste til kun ble utført på barn som var 5 år – altså året før skolestart, og at den dermed ikke kan sies å være gyldig for barnehagebarn som sådan – fikk jeg oppgitt av Melby-Lervåg på direkte forespørsel. Riktignok har de i studien angitt gjennomsnittsalder til 5,5 år, men samtidig avviser Melby-Lervåg funn fra Golberg et al. (2008) som peker på at barn under 5 år har svært dårlig utbytte av å få «skoleliknende» språkstimulering sammenliknet med barna over 5 år. Hvorfor avviser Melby-Lervåg andre liknende funn? Vil hun at sin egen studie skal framstå som den har større overføringsverdi enn den egentlig har? Prøver hun å gjøre seg populær blant politikerne som sitter på pengesekken? Gjett om Røe Isaksen blir glad for slike funn som Melby-Lervåg produserer.

skjermbilde-2016-09-29-13-54-47
Skjermdump fra Læringsbloggen.no

Selvsagt vil det bedre barns språktilegnelse når man setter inn ekstra ressurser (altså pedagoger) som er spesialtrent i språkstimulering. Hallo. Jeg er nesten fristet til å si «er det dette skattepengene mine brukes til?», men jeg sier det ikke. Men det kan ikke sies å være et oppsiktsvekkende funn. Argumentasjonen ut fra funnet kunne da også ha vært «bemanningsnorm» i stedet for «språknorm». Det hjelper med flere ansatte, flere pedagoger, flere med god utdannelse – som også blant annet kan legge til rette for en god og trygg hverdag for alle hvor lek kan foregå i trygge rammer, uavhengig av sosial og kulturell kapital. I stedet velger Melby-Lervåg å kritisere oss som fremmer lek som inngangsport til erfaring og dannelse for et menneske i starten av livet og roper heller om en mer læringsbasert barnehagehverdag. Hun gjør sågar narr av måten Anne Greves innspill er presentert på: «Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?» Nei, men er det dét vi innen humaniora og samfunnsvitenskap skal sammenlikne oss med for å drive med gyldig forskningsformidling til folket?

Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?

Jeg har også forsket på språktilegnelse hos minoritetsspråklige barn i barnehage. Jeg har sett på de barna som IKKE kommer seg inn i leken og samspillet (til tross for at de er med i språkgrupper). Jeg har sett på hva økt bruk av sang i hverdagen kan bidra med sosialt for disse barna. Resultatene peker tydelig i retning av at et felles sangrepertoar hjelper barna med å bryte inn i leken, og dermed kommer de også raskere i gang med språket (Kulset, 2015). Dette er kvalitativ forskning, og som en nyhet til Røe Isaksen og hans folk (muligens inkludert Melby-Lervåg) kan jeg opplyse om at kvalitativ forskning oppsto som en motreaksjon til kvantitativ forskning nettopp fordi sistnevnte ikke maktet å fange opp kompleksiteten i situasjonen til ulike former for marginaliserte grupper. Alt kan ikke bevises med statistikk: det er som kjent også mange sannheter med sterke modifikasjoner som kan frambringes på denne måten.

Hvor vil jeg hen med dette? Forskning skal være gjennomsiktig og redelig. Hva vil Melby-Lervåg med sine utspill? Ha rett? Når Melby-Lervåg angriper Anne Greve og kaller hennes utspill (og forskning) om viktigheten av lek, samhold, tilhørighet og glede for «anekdotisk», for deretter å forsvare dette med å vise til sin egen studie som motbevis, en kvantitativ studie hvor 5-åringer ble bedre i språk etter å ha blitt stimulert både i små grupper og én og én av spesialtrente pedagoger, og aldeles uten å samtidig argumentere (hovedsakelig) for økt pedagogtetthet – da forstår jeg ikke at hun er ute etter annet enn å plise bevilgende myndigheter for å sikre sin plassering i tildelinger om forskningsmidler.

Slik forskning kan jeg ikke annet enn stille et stort spørsmålstegn ved.

Og i stedet for å gjøre narr av andre, kan man ikke heller slå seg sammen og samarbeide til beste for barna? Og for å finne ut hva dét er, så må man nok dessverre også gå kvalitativt til verks. Selv om Torbjørn Røe Isaksen liker positivistiske bevis. Det er det dessverre umulig å frambringe når det gjelder mennesker og deres livsverden. Også for Melby-Lervåg.

***

(Melby-Lervåg gikk forresten også ut for en tid siden og understrekte farene med tospråklighet. Også da ble hun bedt om å nyansere seg en tanke, blant annet fra andrespråksforskere ved NTNU.)

 

 

 

 

Ny artikkel i ny bok

  
I denne ferske og fine boka har jeg skrevet kapittel nummer fem. 

  
Det er min første PhD-avhandlingsartikkel jeg har på trykk, så det er faktisk ganske stas. Min PhD-avhandling er nemlig ikke ei tjukk bok, men det som kalles artikkelbasert. Det betyr at jeg skriver flere artikler knyttet til forskningen min – som altså skal være gode nok og interessante nok til å publiseres/utgis. I tillegg skriver jeg (skal jeg skrive…) en kortere avhandling på ca 100 sider. 

Bak den kanskje litt nerdete kapitteltittelen du ser over her, venter det leseren bl.a. forklaringer på sosiale og nevrologiske gevinster ved det å synge sammen. Det er det ganske så lurt å vite noe om, særlig for deg som jobber som pedagog i barnehage og skole. Men i grunnen for alle – som kanskje til og med lever i den misoppfattelsen at musikk er et overflødig kosefag. Vi kan ikke ta mere feil. 

Hva er det du egentlig forsker på, Nora?

Dette spørsmålet har jeg fått stadig oftere det siste halve året. Kanskje ikke så rart siden forskningsprosjektet mitt er like lite glad i fastsatte rammer som jeg selv har vært hele livet. Sånn sett får jeg nå som fortjent. Det jeg hadde bestemt for forskningsprosjektet, det ville seg ikke. Ganske enkelt.

Nei, jeg tester ikke språkutviklingen til barn som har norsk som andrespråk. Ja, det var det jeg skulle gjøre. Du får vite mer om hvorfor det gikk sånn om noen uker eller måneder – eller om et og et halvt år. Og joda, jeg forsker fremdeles på musikk og minoritetsbarn.

MEN – svaret på hva det er jeg forsker på, det ser du her:

og her:

Skjermbilde 2015-05-27 15.11.41

Hvem ser du på begge disse bildene? Fru Nora Bilalovic Kulset i egen høye person. Ja, jeg forsker rett og slett på meg selv. Og det må sies at det er en delt opplevelse å for første gang sitte å studere videoopptak av seg selv i aksjon etter 20 år i aktiv tjeneste.

Jeg hilser herved ærbødig til alle som har vært på mine musikkgrupper siden 1993.