Hva bidrar til mer sang i barnehagen? Nye sanger? Gitarspilling? Nei, det viktigste er at de ansatte gjør det sammen. «Vi» er ordet å skrive seg bak øret.
Jeg og min kollega Kirsten Halle fra Universitetet i Stavanger forsker på de ansatte i barnehager og deres musikalske identitet. Sagt på en annen måte så undersøker vi hvorfor mange voksne i vår kultur, inkludert barnehageansatte, synes det er flaut å synge og mener de ikke er musikalske eller flinke nok til å synge ubekymret på vanlig vis i hverdagen.
Tirsdag 29. september 2020 hadde vi en presentasjon av forskningen vår om dette så langt på Norsk Barnehageforskningskonferanse. Den var selvsagt digital, og siden vi har blitt så gode på digital aktivitet siden 12. mars, tok vi like gjerne opp presentasjonen vår slik at andre også kunne se den i ettertid.
Den er på 15 minutter og handler altså om ordet «VI».
«Kan vi prate sammen på Zoom om boka «Musikk og andrespråk»?» Det var spørsmålet Professor Torill Vist ved OsloMet spurte meg da hun ringte meg på Zoom 1. oktober. Klart vi kunne det! Og siden det var en åpning i timeplanen min akkurat da, så gjorde vi det med det samme.
Resultatet kan du se her. Dette er på direkten, uten noen forhåndsavtaling om hva vi skulle snakke om, levende og spontant, og i tillegg med ganske – ganske – brukbar forbindelse fra start til slutt. Verdt en titt for de som har interesse for musikkfeltet 🙂
Lekkasjene av budsjettforslag og gladnyheter står i kø valgkampen. Siste nytt: Institutt for musikk og instituttleder Kulset får den utvidede støtten til kunstfag som tidligere rektor Gunnar Bovim kjempet så varmt og høylytt for.
Det var på et uventet besøk på én av Institutt for musikk sine mange campuser som ligger spredt rundt omkring, at den gode nyheten ble lekket av statsråden. «Vi har blitt overrasket over det faktum at det viser seg at musikk likevel ikke bare er et kosefag», sier hun til avisas utsendte og slår overveldet ut med armene før hun ivrig fortsetter: «tenk at det først og fremst handler om tilknytning mellom mennesker, og om det å kunne kommunisere på andre måter enn når vi bare snakker sammen. Hvilke muligheter!»
«Her har vi gått og tenkt at musikk er så lite viktig at vi har kuttet det helt ut som obligatorisk fag i utdanningen av nye barnehage- og grunnskolelærere. Helt til vi nå står i den situasjonen at nesten ingen som underviser i musikk og andre praktisk-estetiske fag på skolen, har utdanning innen feltet. Det er jo litt pinlig når vi tenker på hvordan vi krever en firer i matte for å bli lærer, selv om man ikke skal bli mattelærer. Mens musikk derimot…»
Hun er synlig skamfull før hun tar det i seg og begeistret fortsetter med punktene fra Humaniorameldingen, om integrering, migrasjon og konflikter, om de store teknologiskiftene, og om klima, miljø og bærekraft. «Tenk at musikk kan svare ut alle disse utfordringene, både som kunstart og som samværsform! Tenk på hvor mye musikk kan gjøre i det å bygge trygge og velfungerende lokalsamfunn i en globalisert verden. En annen type språk, en annen type samværsform, noe som sørger for tilknytning og fellesskapsfølelse på tvers av det meste. Felles opplevelser. Nye opplevelser. Opplysende opplevelser. Skape musikk sammen, lytte til musikk sammen, lytte til hverandre. Har du forresten sett Fargespill?»
«Og tenk på hvordan musikk kan formidle og bidra til å sette fokus på klimautfordringene vi lever i. Andre måter å formidle dette på enn at vi står og snakker. Altså, angående begge disse punktene fra humaniorameldingen: på program for musikkvitenskap her ved IMU underviser de i emner som «Musikk og sosial rettferdighet: kunstnerisk aktivisme» og «Musikk, makt og politikk». Visste du det? At det går an å undervise i slike ting i tilknytning til kosefaget musikk? Tenk så viktig, å vite noe om hvordan musikk kan være manipulerende i politiske maktsituasjoner. Og nyttig, hehe!»
«Og ikke minst, her i teknologihovedstaden, så har IMU faktisk sin egen teknologiske utdannelse! På musikkteknologi har de allerede jobbet lenge med alle utfordringene vi står overfor knyttet til de store teknologiskiftene. De samarbeider sågar med teknologimiljøet på Gløshaugen om dette! Jeg mener, Gløshaugen! Studentene på musikkteknologi har hatt flere installasjoner om støy under havet for å formidle dette problemet på andre måter enn med ord, både på Ocean Week og The Big Challenge. Institutt for musikk altså! Tenk at de kan brukes til andre ting enn å opptre på immatrikuleringen! Hvem hadde trodd det!»
Instituttleder Kulset står smilende ved siden av med deler av ledergruppa og administrasjonen, og dette minner statsråden på flere ting hun har på hjertet: «I tillegg så er det jo faktisk slik at Institutt for musikk ikke kan være en del av den normale ABE-reformen, det forstår jo alle. Er du klar over hvor mye mere administrativt arbeid som kreves for å drive et så komplekst institutt som dette? La oss ta eksamensarbeidet som et eksempel. To ganger i året arrangerer dette instituttet gedigne festivaler med gratiskonserter rundt omkring i hele byen. Før sommeren varer denne eksamensfestivalen i over en hel måned! Kan du tenke deg den logistikken? Og alle de enkeltsensorene?»
«Og tenk på den staben de administrerer, på alle de ulike hovedinstrumentlærerne som skal ha nye kontrakter hvert år basert på hva slags studenter det er som har kommet inn på de ulike programmene. Munnspill i år? Nei. Oj, sytten på el-gitar, da må vi ha inn en lærer til. Dessuten driver de jo sine egne campuser som om de var private kulturskoler. Bare her i sentrum har de tre ulike lokaler som de selv i praksis sørger for at er i drift. Det er ingen Campusservice eller IT/AV-tjeneste rundt neste sving her, for å si det sånn. Nei, disse folkene altså», sier hun og slår ut med armene mot en noe forfjamset IMU-stab.
«Altså, nå ga vi Moserne noen ekstra millioner også, det fikk du kanskje med deg, og det skal naturligvis gå til å forske på musikk. Men ikke sånn «du blir flinkere i matte hvis du driver med musikk»-forskning. Nei, det har selv jeg forstått at er en…umusikalsk måte å argumentere for musikkens viktighet på, hvis jeg kan si det sånn». Hun ler godt.
«Nei, det vi må forske på er den usynlige verdien musikk og kunst har på oss mennesker. På verdien av å sitte stille på en konsert og lytte, for eksempel. Eller på verdien av å synge sammen uten at du nødvendigvis har meldt deg på i et kor. Eller på de nye tankene du kan komme til å tenke når du enten lytter til eller gjør musikk med andre».
«Og ikke minst trenger vi å forske på hvorfor så mange av oss tror at musikk er et unødvendig kosefag. Når skjedde det? Og at vi sier at vi ikke kan synge! Enn det, når vi allerede har forskning som viser at arten homo sapiens faktisk kan synge! Visste du det? At alle kan synge, bortsett fra den lille prosenten med amusi? Du vet ikke hva amusi er? Les én av bøkene til denne dama her», sier hun og peker mot instituttleder Kulset før hun fortsetter: «så jeg regner med at Moserne sammen med IMU klarer å forske fram noen svar på dette, siden Moserne tross alt klarte å finne noe så abstrakt som stedssansen. Så da blir det et lite pengedryss på dem også. Klingende mynt, kan du si, hahaha!»
En trillende latter i sopranleiet klinger i Institutt for musikk sine lokaler, hvor en sparsommelig rehabilitering – den aller første siden Olavskvartalet ble bygget for 30 år siden, skyter instituttleder Kulset inn – snart er ved veis ende.
Statsråden avslutter tydelig beveget: «Kunst er det som skiller oss fra andre dyrearter. Det er det som gjør oss til mennesker. Enkelte forskere mener til og med at det er derfor vår art overlevde alle de andre menneskeartene. Det knytter oss sammen, hjelper oss å forstå oss selv, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Det hjelper oss å komme oss dit vi skal. Gjøre det vi skal. Vite hva vi vil. Derfor skal vi fra nå av begynne å hegne om musikk – og kunst – i mye større grad. Dette blir NTNUs nye flaggskip. Og derfor har jeg også gitt klarsignal til det første spadestikket for kunstfagbygget straks dere har planene klare, og jeg har selvsagt doblet budsjettet. KAMD, er det dét dere kaller det?»
Om bare.
Den statsråden hadde i alle fall fått min stemme.
Men bruk stemmeretten din uansett
Hilsen Nora, instituttleder Kulset.
Denne kronikken sto først på trykk i Universitetsavisa
Til høsten kommer andreutgaven av min akademiske debut «Musikk og andrespråk» til å stå klar i hyllene. Har ikke designeren gjort en herlig jobb med coveret? Den samme boka men likevel ny.
Andreutgaven skal ikke bli lengre – det skal være den samme lille lettleste boka – men noe skal ut, og teoriene skal oppdateres til 2018.
Så nå er spørsmålet: hva har du lyst til å lese mer om i den nye utgaven? Hva kunne du ha ønsket deg mer av? Er det noe du savnet i førsteutgaven som du håper at jeg tar med i andreutgaven? FORTELL DET TIL MEG! 🙂
På vegne av den pedagogiske universitetsstanden vil jeg heve et aldri så lite flagg som signaliserer fare når en professor mener at pedagogiske kvaliteter ikke hører hjemme hos en foreleser ved universitetet. Jeg er helt enig med henne i at det er en uting når studenter anonymt diskuterer og latterliggjør sine forelesere, blant annet ved å bruke klipp fra podcaster (lydopptak) av forelesninger tatt ut av sin sammenheng. Det er hinsides all vanlig folkeskikk, og enda verre når man tar i betraktning at Høgbergs studenter er framtidens maktmennesker innen lov og rett, nemlig jusstudenter.
Men å mene at man ikke er lærer når man underviser ved et universitet, og å mene at man som foreleser ved et universitet ikke behøver pedagogiske evner – eller sågar at man skal få bruke mange år – og mange studenters studieår – på å opparbeide seg disse manglende evnene («Mange av foreleserne som er gode i dag, gjorde en dårlig figur da jeg studerte her. De har opparbeidet seg pedagogiske evner på veien. Det tar tid å bli god»), dét kan jeg ikke være enig med henne i.
Det signaliserer noe uheldig og merkelig når en professor ved et universitet hever seg over det å være «lærer» («Universitetet er noe annet enn en skole». Javel?) og samtidig sammenlikner pedagogiske evner med «brød og sirkus». Når hun sier at «Universitetene er vitenskapsinstitusjoner med ansatte professorer som har vist en helt formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere kunnskap» så er det jo litt rart om det er helt ok dersom disse professorene ikke har noen som helst evne til å formidle all denne kunnskapen de har en formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere? Hvor havner all denne kunnskapen da? I en artikkel som ingen leser? Er det ikke også studentene denne kunnskapen skal komme til gode?
Jeg forstår at Høgberg er frustrert over studentene sine, vi kan alle bli frustrerte over den oppvoksende generasjon. Slik skal det også være. (En annen tidligere professor ved Høgbergs universitet, Arne Næss, sa en gang at uten generasjonskløften kommer vi aldri videre. Den er nødvendig for at vi skal være i utvikling.) Men å bruke pedagogiske evner som syndebukk for hvorfor studentene mangler folkeskikk i sin omgangstone på sosiale medier, og til og med omtale pedagogiske evner som noe som gjør at universitetet firer på foreleserens kunnskapskrav, det håper jeg hun er alvorlig feilsitert på. Vi er langt forbi den tiden at vi må lese pensum høyt for studentene på forelesninger. De kan lese selv. Hvordan vi da fyller forelesningssalen med givende forelesninger, diskusjoner, refleksjoner, skriveoppgaver og andre verktøy for å fremme den kritiske tanken – dét er det pedagogen som gjør.
Ikke angrip den pedagogiske evnen til oss som skal formidle kunnskap på universitetsnivå, Høgberg. Det er ikke dette som gjør at studentene dine ikke har folkeskikk på Jodel. Vi ER lærere, universitetet ER en skole. Og vi er også forskere, de som utvikler ny kunnskap som skal læres videre. Og ja, studentene våre kan mangle folkeskikk. Bidra til dannelsen av dem uten å snakke ned viktigheten av pedagogiske evner. Også hos professorer.
Gåsehud er noe vi får når vi er kalde eller redde – men hvorfor får vi gåsehud ved sterke musikkopplevelser?
Gåsehud kommer fra tiden da vi hadde mer pels på kroppen enn nå. At hårene reiste seg kunne enten hjelpe oss med å holde varmen, eller det kunne få oss til å se større ut enn vi egentlig var, og dermed kunne vi skremme bort en fiende som nærmet seg.
Det er adrenalin som får hårene til å reise seg og framkalle gåsehud. Og det kan vi jo framkalle på så mange ulike vis:
Men hva har dette med den gåsehuden vi kan få av å høre på denne dama? Eller den gåsehuden hun selv og andre musikere kan oppleve når man lager musikk?
Tone Åse i aksjon med bandet BOL & SNAH
For å finne ut av det, må vi gå til livets fire F’er:
Fight, Flight, Feed, Breed
(jada, den siste der er jo ikke en F, men alle skjønner at man ikke kan skrive den F’en. Derfor passer det bedre med et ord som rimer på feed)
Fight, flight, feed or breed
Hjernen belønner oss for adferd som fremmer overlevelse, og de fire F’er dekker de mest grunnleggende faktorene for å sikre oss et så langt liv som mulig. Hver gang vi gjør noen av disse F’ene, sender hjernen signaler til belønningssystemet. Belønningen blir lagret i hukommelsen og skal tjene som en forsterker for at vi skal gjenta oppførselen. Dette var superbra! Gjør mer av dette!
Og nå snakker vi ikke om adrenalin lenger, men om DOPAMIN, kroppens eget kokain. Dopamin er belønningssystemets utbetaling, og det gir oss rett og slett en rus. Vi føler oss høye, avslappede, lykkelige – kort sagt svært fornøyde. Og så vil vi gjenta det som ga oss denne belønningen. Ett av hovedmålene for hjernen er faktisk å forutsi belønnende hendelser. Hjernen er en dopaminjunkie som hele tida prøver å tolke og gjette seg fram etter noe å kjenne igjen, ett eller annet som kan gi oss et rush av belønningsrus.
Den kjemiske strukturen til dopamin
Menneskehjernen er faktisk en kløpper på å kjenne igjen mønstre. Evolusjonært sett er dette en praktisk vane å ha: å gjøre gode forutsigelser er avgjørende for å overleve. Og derfor fungerer hjernen vår slik som dette:
Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.
Men så var det musikken da.
Musikk stimulerer belønningssystemet i hjernen som fører til at hjernen oversvømmes av dopamin.
Når vi lytter til musikk, eller når vi selv lager musikk, så kan vi oppleve voldsomme rush av gåsehud og ilinger nedover ryggen. Hva har dette med livets fire F’er å gjøre?
Jo, det handler om hjernens dopamindrevne gjettelek. Forventningen om mønsteret som skal gjentas, eller på opplevelsen av et nytt mønster, gjør at hjernen så og si holder pusten. Det merkelige er at dopaminnivået kan toppe seg flere sekunder før sangen du elsker når sitt spesielle øyeblikk. Det er fordi hjernen din er en god lytter – den forutsier stadig hva som kommer til å skje videre.
Men musikk er vanskelig. Den kan være uforutsigbar, erte hjernen vår og holde de gjettende dopaminutløserne på pinebenken. Og det er der gåsehuden kan komme inn. For når du endelig høre en etterlengtet akkord, sukker hjernen i dopaminoversvømt tilfredshet og – ahhh – du får frysninger. Jo større oppbygging, desto større er gåsehuden.
Og når alt dette skjer, så er det som om alle røde varsellamper lyser og uler og blinker oppe i hjernen. Inntrykkene som kommer inn er massive! Er de farlige, mon tro? Fight or flight? Når det så viser seg at denne over-kill’en av supersizede inntrykk slett ikke var farlige, så kommer det gode rushet i stedet for nødreaksjonen: gåsehuden blir av det behagelige slaget, og hjernen belønner oss for riktig reaksjon. Vi ble jo på vakt, vi passet på livet vårt, selv om det viste seg at det ikke var noe farlig.
Eller?
Er det på grunn av dette at hjernen aktiverer belønningssystemet og sender ut dopamin når vi lytter oppmerksomt til musikken?
Det nyfødte spedbarnet er helt avhengig av å snu ansiktet sitt mot lyden av et annet menneske. Slik sikrer det overlevelse. Dermed belønner hjernen spedbarnet hver gang det snur seg mot mor eller far som snakker. Var det her det hele startet? Er det her gåsehuden vi belønnes med når vi lytter til eller skaper musikk, egentlig kommer fra? I det helt grunnleggende behovet et nyfødt menneskebarn har til å bli tatt vare på og elsket av sine nærmeste?
Det vet vi rett og slett ikke. Ikke enda.
Det vi derimot vet er at 50% av befolkning opplever gåsehud når de lytter til musikk, og hele 90% av musikere opplever det samme. Så da er spørsmålet: ble de musikere fordi de har lettere for å ha sterke musikkopplevelser, eller har de sterkere musikkopplevelser fordi de er musikere?
Også et spørsmål for framtidig forskning.
Les mer:
Nagel, Kopiez, Grewe, & Altenmüller (2007). EMuJoy: Software for continuous measurement of perceived emotions in music. Behavior Research Methods, Vol.39 (2), s.283-290.
Salimpoor, Zald, Zatorre, Dagher & McIntosh (2015). Predictions and the brain: how musical sounds become rewarding. Trends in Cognitive Sciences, 19 (2), s. 86-91. doi:10.1016/j.tics.2014.12.001
Vuust & Kringelbach (2010). The Pleasure of Making Sense of Music. Interdisciplinary Science Reviews, 35 (2), s. 166-182. doi:10.1179/030801810×12723585301192
Zatorre (2015). Musical pleasure and reward: mechanisms and dysfunction. I E. Bigand, B. Tillmann, I. Peretz, R. J. Zatorre, L. Lopez, & M. Majno (red.), Neurosciences and Music V: Cognitive Stimulation and Rehabilitation (Vol. 1337, s. 202-211).
Zatorre & Salimpoor (2013). From perception to pleasure: Music and its neural substrates. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 110, s. 10430-10437. doi:10.1073/pnas.1301228110
Forskningsdagene 2014 med sine mange ulike arrangementer over hele landet, er over for i år. Og vel så det. Det er bare mine forskningsdager som har vart litt ekstra lenge. Ett av arrangementene er nemlig «Forsker til lunsj»: bedrifter kan bestille en forsker til å holde et foredrag i lunsjpausen. Dette er en utmerket anledning for oss som jobber med ny kunnskap til å få delt denne kunnskapen med de som har behov for den i praksis. «Kunnskap for en bedre verden!», som vi sier på NTNU.
Jeg er så heldig at jeg har vært lunsjbestilt i både september og oktober. Det har blitt mer «Forskningsukene 2014». Blant de jeg har besøkt, er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Enhet for voksenopplæring, flere fakultetsadministrasjoner ved NTNU og mange skoler.
Å reise rundt som Forsker til lunsj er utrolig artig. Folk spiser faktisk matpakken sin og sender rundt kaffekanna. Mens du selv holder lynforedrag (det er jo bare en lunsjpause – folk skal tilbake til jobben sin om 24 minutter. 23!). Og disse lynforedragene holdes ved hjelp av alt fra moderne SmartBoards til grønne tavler med kritt. Av og til må jeg innrømme at jeg fremdeles foretrekker sistnevnte. Hvem fukter svampen for frøken?
Jeg gleder meg til neste år!
Foredrag med Power Point, videokanon og fjernkontroll
Whiteboard og sprittusjer (som ikke kunne vaskes bort…da husker de iallefall hva jeg lærte dem!)
Man får til og med gaver når man holder lunsjforedrag. Dette var min favoritt.
Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.
Nora B. Kulset 