«Klem en instituttleder», oppfordrer Annjo Klungervik Greenall (professor ved Institutt for språk og litteratur, NTNU) i denne herlige ytringen som er midt i blinken, treffer spikeren på hodet og som går rett hjem – alt sammen. Derfor deler jeg den med dere.
— Les på www.universitetsavisa.no/ytring/2019/05/31/NTNU-trenger-aloha-19145745.ece
#ntnumusikk
Jusprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg ved Det juridiske fakultet, UiO, sammenlikner pedagogiske kvaliteter med brød og sirkus. Eller skal vi håpe hun er kraftig misforstått? Eventuelt berettiget irritert på studenter som henger ut sine (kvinnelige) forelesere anonymt på sosiale medier slik som feks Jodel – men at skjenneprekenen bommet litt?
På vegne av den pedagogiske universitetsstanden vil jeg heve et aldri så lite flagg som signaliserer fare når en professor mener at pedagogiske kvaliteter ikke hører hjemme hos en foreleser ved universitetet. Jeg er helt enig med henne i at det er en uting når studenter anonymt diskuterer og latterliggjør sine forelesere, blant annet ved å bruke klipp fra podcaster (lydopptak) av forelesninger tatt ut av sin sammenheng. Det er hinsides all vanlig folkeskikk, og enda verre når man tar i betraktning at Høgbergs studenter er framtidens maktmennesker innen lov og rett, nemlig jusstudenter.
Men å mene at man ikke er lærer når man underviser ved et universitet, og å mene at man som foreleser ved et universitet ikke behøver pedagogiske evner – eller sågar at man skal få bruke mange år – og mange studenters studieår – på å opparbeide seg disse manglende evnene («Mange av foreleserne som er gode i dag, gjorde en dårlig figur da jeg studerte her. De har opparbeidet seg pedagogiske evner på veien. Det tar tid å bli god»), dét kan jeg ikke være enig med henne i.
Det signaliserer noe uheldig og merkelig når en professor ved et universitet hever seg over det å være «lærer» («Universitetet er noe annet enn en skole». Javel?) og samtidig sammenlikner pedagogiske evner med «brød og sirkus». Når hun sier at «Universitetene er vitenskapsinstitusjoner med ansatte professorer som har vist en helt formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere kunnskap» så er det jo litt rart om det er helt ok dersom disse professorene ikke har noen som helst evne til å formidle all denne kunnskapen de har en formidabel evne til å finne, utvikle og evaluere? Hvor havner all denne kunnskapen da? I en artikkel som ingen leser? Er det ikke også studentene denne kunnskapen skal komme til gode?
Jeg forstår at Høgberg er frustrert over studentene sine, vi kan alle bli frustrerte over den oppvoksende generasjon. Slik skal det også være. (En annen tidligere professor ved Høgbergs universitet, Arne Næss, sa en gang at uten generasjonskløften kommer vi aldri videre. Den er nødvendig for at vi skal være i utvikling.) Men å bruke pedagogiske evner som syndebukk for hvorfor studentene mangler folkeskikk i sin omgangstone på sosiale medier, og til og med omtale pedagogiske evner som noe som gjør at universitetet firer på foreleserens kunnskapskrav, det håper jeg hun er alvorlig feilsitert på. Vi er langt forbi den tiden at vi må lese pensum høyt for studentene på forelesninger. De kan lese selv. Hvordan vi da fyller forelesningssalen med givende forelesninger, diskusjoner, refleksjoner, skriveoppgaver og andre verktøy for å fremme den kritiske tanken – dét er det pedagogen som gjør.
Ikke angrip den pedagogiske evnen til oss som skal formidle kunnskap på universitetsnivå, Høgberg. Det er ikke dette som gjør at studentene dine ikke har folkeskikk på Jodel. Vi ER lærere, universitetet ER en skole. Og vi er også forskere, de som utvikler ny kunnskap som skal læres videre. Og ja, studentene våre kan mangle folkeskikk. Bidra til dannelsen av dem uten å snakke ned viktigheten av pedagogiske evner. Også hos professorer.
Nå har sang blitt så lite viktig at ordet er fjernet fra skolens overordnede læreplan. Det er borte.
Først ble musikk fjernet som obligatorisk fag i utdanningen av pedagoger til skole og barnehage (du vet vel at man kan være ferdig utdannet lærer og ikke ha hatt en eneste time med musikk? Og at det ikke fins i barnehagelærerutdanningen mer, kun forkledt under faget KKK, som står for kunst, kultur og kreativitet. Der kan hver institusjon putte hva de vil. Musikk eller ikke).
Nå er det også fjernet fra skolen. Man trenger ikke synge på skolen hvis man ikke absolutt insisterer. Det er helt unødvendig å synge. Ta det bort.
Dette er så absurd her jeg sitter og skriver på en ny lærebok om hvorfor sang og musikk (tilgi meg for at jeg bruker denne doble betegnelsen – alt er jo musikk), men altså hvorfor sang og musikk har vært et avgjørende element i vår art – homo sapiens – sin overlevelse og framvekst.
Det er så absurd å lese dette mens jeg altså sitter her og henviser til SOLID forskning som viser hvordan sang bidrar til å knytte folk sammen, til å etablere en positiv og inkluderende gruppefølelse, gjøre oss mer empatiske, mere villige til å hjelpe andre, til å forstå hverandre bedre, til å undertrykke egne individuelle interesser til det beste for gruppa. Til å etablere nye vennskap. I en tid med stadig økende «oss og dem» på den politiske fronten samtidig som vi aldri har sett en større flyktningestrøm…hvorfor kutte ut sang? Det er jo til og med helt gratis!
Sang øker vår empatiske evne, visste du det, Kunnskapsminister? Visste du at å synge utløser store mengder av hormonet oxytocin (google ordet du) som samtidig fører til et kraftig fall av hormonet kortisol? Også kjent som stresshormonet? Visste du det? I dét du satte et krav om 4 i matematikk for å kunne bli lærer og samtidig sier at det ikke er viktig å synge?
Å lage musikk sammen er noe det moderne mennesket har gjort i minst 35.000 – trettifemtusen – år. På slutten av steinalderen da vi drev neandertalerne bort fra Europa – og overlevde dem. Det er veldig lenge siden. I trettifemtusen år har det å synge sammen vært en selvsagt del av det å være menneske. Og som sagt kanskje til og med det som bidro til at vår art overlevde de andre samtidige menneskeartene. Den kreativiteten, den kommunikasjonen, den gruppefølelsen. Den tilknytningen mellom nyfødt spedbarn og omsorgsperson. Og ikke minst: den formidlingen av det kulturelle, om hvem vi er og hvem vi har vært.
Men sang er ikke viktig?
Hvorfor tildeler dere oss forskningsmidler når dere likevel ikke har tenkt å bruke forskningen, men bare gjøre det dere finner for godt selv?
Les også Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om saken.
Til slutt noen svært få og kjapt sammenraskede referanser. Det finnes HAUGEVIS.
(Og til info: det finnes INGEN forskning som viser til at å kutte sang i skolen bidrar til noe som helst positivt på noen som helst måte.)
***
Anshel, A., & Kipper, D.A. (1988). The influence of group singing on trust and cooperation. Journal of Music Therapy, 25(3), 145–155.
Carter, C.S. (2014). Oxytocin Pathways and the Evolution of Human Behavior. Annual review of psychology, 65, 17–39. doi: 10.1146/annurev-psych-010213-115110
Conard, N.J., Malina, M., & Münzel, S.C. (2009). New flutes document the earliest musical tradition in southwestern Germany. Nature, 460(7256), 737-740. doi: 10.1038/nature08169. <Go to ISI>://WOS:000268670300038
Cross, I. (2005). Music and meaning, ambiguity and evolution. I Dorothy Miell, Raymond MacDonald & David J. Hargreaves (Red.), Musical communication (s. 27–43). New York: Oxford University Press.
Cross, I., & Morley, I. (2009). The evolution of music: theories, definitions and the nature of the evidence. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 61–81). New York: Oxford University Press.
Cross, I. (2012). Music and Biocultural Evolution. I Martin Clayton, Trevor Herbert & Richard Middleton (Red.), The Cultural Study of Music : A Critical Introduction (2 utg., s. 27–34). New York: Routledge.
Cross, I., Laurence, F., & Rabinowitch, T.C. (2012). Empathy and creativity in musical group practices : towards a concept of empathic creativity. I Gary E. McPherson & Graham F. Welch (Red.), The Oxford Handbook of Music Education (Vol. 2, s. 337–353). New York: Oxford University Press.
Dissanayake, E. (2009). Root, leaf, blossom, or bole: Concerning the origin and adaptive function of music. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality (s. 17–30). New York: Oxford University Press.
Dissanayake, E. (2009). Bodies swayed to music: The temporal arts as integral to ceremonial ritual. I S Malloch & C Trevarthen (Red.), Communicative Musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 533–544). New York: Oxford University Press.
Dissanayake, E. (2014). A bona fide ethological view of art: The Artification hypothesis. I C. Sütterlin, W. Schiefenhövel, C. Lehmann, J. Forster & G. Apfelauer (Red.), Art As Behaviour: An Ethological Approach to Visual and Verbal Art, Music and Architecture (s. 43–62). Vol. 10 Hanse Studies: BIS-Verlag der Carl von Ossietzky Universität Oldenburg.
Ditzen, B., Schaer, M., Gabriel, B., Bodenmann, G., Ehlert, U., & Heinrichs, M. (2009). Intranasal Oxytocin Increases Positive Communication and Reduces Cortisol Levels During Couple Conflict. Biological Psychiatry, 65(9), 728–731. doi: 10.1016/j.biopsych.2008.10.011
Eerola, P. S., og T. Eerola. (2014). Extended music education enhances the quality of school life. Music Education Research nr. 16 (1):88-104. doi: 10.1080/14613808.2013.829428.
Freeman, W. (2000). A Neurobiological Role of Music in Social Bonding. I N. L. Wallin, B. Merker & S. Brown (Red.), The Origins of Music. Cambridge: The MIT Press.
Grape, C., Sandgren, M., Hansson, L.-O., Ericson, M., & Theorell, T. (2003). Does singing promote well-being?: An empirical study of professional and amateur singers during a singing lesson. Integrative Physiological and Behavioral Science, 38(1), 65–74. doi: 10.1007/BF02734261
Heinrichs, M., von Dawans, B., & Domes, G. (2009). Oxytocin, vasopressin, and human social behavior. Frontiers in neuroendocrinology, 30(4), 548–557. doi: 10.1016/j.yfrne.2009.05.005
Keeler, J.R., Roth, E.A., Neuser, B.L., Spitsbergen, J.M., Waters, D.J.M., & Vianney, J.-M. (2015). The neurochemistry and social flow of singing: bonding and oxytocin. Frontiers in Human Neuroscience, 9:518. doi: 10.3389/fnhum.2015.00518
Kirschner, S., & Tomasello, M. (2010). Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31(5), 354–364. doi: 10.1016/j.evolhumbehav.2010.04.004
Kosfeld, M., Heinrichs, M., Zak, P., Fischbacher, U., & Fehr, E. (2005). Oxytocin increases trust in humans. Nature, 435(7042), 673–676. doi: 10.1038/nature03701
Kreutz, G. (2014). Does Singing Facilitate Social Bonding? Music & Medicine, 6(2), 51–60.
Kulset, N.B. (2015a). Musikk og andrespråk. Norsktilegnelse hos små barn med et annet morsmål. Oslo: Universitetsforlaget.
Kulset, N.B. (2015b). Sang som døråpner til et nytt språk for barn med et annet morsmål. I Stine Isaksen & Peter Frost (Red.), Hjertesproget : 16 forsknings- og praksisbaserede studier af sangens egenskaber, vilkår og virkning (s. 115–125). Herning: Videncenter for Sang.
Kulset, N.B. (2017). Musickhood : Om verdien av musikalsk kapital og musikalsk trygghet i væremåten hos voksne i flerspråklige barnehager. En selvstudie av egen musikkpraksis. (Ph.D.), Institutt for musikk, NTNU.
Kulset, N.B. (utkommer 2018). Språk via sang. Om empati. I S. Kibsgaard (Red.), Veier til språk. Oslo: Universitetsforlaget.
Malloch, S., & Trevarthen, C. (Red.). (2009). Communicative musicality. New York: Oxford University Press.
Mithen, S. (2005). The singing Neanderthals: the origins of music, language, mind and body. London: Weidenfeld & Nicolson.
Overy, K., & Molnar-Szakacs, I. (2009). Being Together in Time: Musical Experience and the Mirror Neuron System. Music Perception: An Interdisciplinary Journal, 26(5), 489–504. doi: 10.1525/mp.2009.26.5.489
Pearce, E., Launay, J., & Dunbar, R.I.M. (2015). The ice-breaker effect: singing mediates fast social bonding. Royal Society Open Science, 2(10). doi: 10.1098/rsos.150221
Ruud, E. (2004). Foreword. Reclaiming Music. I Gary Ansdell & Mercedes Pavlicevic (Red.), Community music therapy (s. 11–14). London: Jessica Kingsley Publishers.
Schneiderman, I., Zagoory-Sharon, O., Leckman, J.F., & Feldman, R. (2012). Oxytocin During the Initial Stages of Romantic Attachment: Relations to Couples’ Interactive Reciprocity. Psychoneuroendocrinology, 37(8), 1277–1285. doi: 10.1016/j.psyneuen.2011.12.021
Seltzer, L.J., Ziegler, T.E., & Pollak, S.D. (2010). Social vocalizations can release oxytocin in humans. Proceedings of the Royal Society of London B: Biological Sciences, 277(1694), 2661–2666. doi: 10.1098/rspb.2010.0567
Small, C. (1998). Musicking: the meanings of performing and listening. Hanover: University Press of New England.
Takahashi, T., Gribovskaja-Rupp, I., & Babygirija, R. (2013). The Physiology of Love: Role of Oxytocin in Human Relationships, Stress Response, and Health. New York, NY: Nova Science Publishers Inc.
Tomasello, M., Carpenter, M., Call, J., Behne, T., & Moll, H. (2005). Understanding and sharing intentions: The origins of cultural cognition. Behavioral Brain Science, 28(5), 675–691. doi: 10.1017/S0140525X05000129.
Vickhoff, B., Malmgren, H., Åström, R., Nyberg, G., Engvall, M., Snygg, J., Nilsson, M., & Jörnsten, R. (2013). Music determines heart rate variability of singers. Frontiers in Psychology, 4. doi: 10.3389/fpsyg.2013.00334
Wiltermuth, S., Heath, C., & Wiltermuth, S. (2009). Synchrony and Cooperation. Psychological Science, 20(1), 1–5. doi: 10.1111/j.1467-9280.2008.02253.x
Zak, P., Stanton, A., & Ahmadi, S. (2007). Oxytocin Increases Generosity in Humans. PLoS ONE, 2(11), 224–227. doi: 10.1371/journal.pone.0001128
Music Educators and Researchers of Young Children gjemmer seg bak akronymet #meryc. Det var første gang jeg møtte dette europeiske forskermiljøet, i et land og i en by jeg aldri før har vært i: Tallinn, Estland.
Trenger jeg å si at jeg ble tatt med storm, både av forskningsmiljø og sted?
Og jeg fikk min første opplevelse med et baltisk kor. Trenger jeg å si at jeg gråt? Du vet, sånn ustilig stygg-gråting fordi man blir fullstendig overrumplet. Heldigvis var dirigenten såpass empatisk at han takket meg for tårene da jeg møtte han et par dager etter. Mens jeg tenkte: «Å ja. Såpass. Han husker meg fremdeles selv om han stort sett sto med ryggen til meg».
Ellers hadde doktogradsstipendiat Kulset et revolusjonerende paper å presentere. I stedet for å trekke meg (ja, hele forskninga mi har gått i dass og jeg forsker på noe annet, som jeg ikke gjorde da jeg sendte inn paperet for et halvt år siden), bestemte jeg meg i stedet for å gi de ikke ofte omtalte sidene ved forskning et ansikt.Så jeg entret podiet (tok en liten #haka med meg selv først) for å fortelle at alt jeg hadde gjort ikke hadde gått som jeg trodde, og at jeg hadde funnet ut at jeg måtte forske på noe helt annet enn jeg trodde jeg skulle forske på.
Jepp.
Fikk heldigvis jubel og applaus. (Som sagt, både forskningsmiljø og sted tok meg med storm).
Om to år møtes MERYC igjen, og denne gang i Oxford. Også et sted jeg aldri har vært. Men maten i Tallinn slår de nok ikke.
#ntnumusikk #konferanseliv #tallinn #estland #meryc
Jeg har akkurat sett Fargespill i Bergen. Hver gang man har sett en Fargespillforestilling, så fyller den deg med varme, farger, glede og takknemlighet i mange dager etterpå. Feel-good big time, for å si det på norsk. Da jeg gikk mot Grieghallen i dag, møtte jeg skoleklasser som hadde vært på forestillingen før meg. De var på vei tilbake til skolene sine, skravlende og snublende i sine rekker på to og to. Og alle de voksne smilte. Tilfredse, lykkelige, oppriktig glade, drømmende. Og jeg, jeg gyste av fryd fordi det fikk meg til å glede meg enda mer – snart var det jeg som skulle ha et slikt uttrykk i ansiktet etter å ha sett enda et Fargespill.
Fargespill ble startet av Sissel Saue og Ole Hamre i 2004, og det er fremdeles disse to som er kunsteriske ledere for Fargespill Bergen 10 år etter. De er også mentorer for de andre Fargespillene som etter hvert har dukket opp i landet. I Trondheim hadde vi vårt tredje Fargespill i høst, under Trondheim kammermusikkfestival. Det finnes også i Larvik og Sarpsborg.
Sissel og Ole siterer blant annet filosofiprofessor Robert R. Williams for å forklare noe av filosofien bak Fargespill:
«Et selvbevisst subjekt er noe mennesket blir ved en oppfordring om å være det, ved forventninger om å være det, og ved anerkjennende bekreftelse fra andre på at man er det».
Dagens Fargespillforestilling ble derfor passende nok etterfulgt av konferansen «Når forskjeller møtes» som ble arrangert i samarbeid med Bergen Røde Kors. Her ble spørsmål som «hva er annerledeshet?», «hva er forskjellen på å være nysgjerrig og å være uforskammet?» og «når er man integrert?» debattert med bl.a. homofile innen idretten som én av innfallsvinklene (idretten er jo som kjent for alle…eller?). Det er høyt under taket i Grieghallen.
Mona Ibrahim, en av Fargespillaktørene, sto for én av ettermiddagens mest gripende historier da hun fortalte om hvordan hun etterlot kjole og hijab på prøverommet på Cubus og kom hjem i bukse og genser til en mamma som nektet å åpne døra for henne. Om at det å velge bukse framfor hijab førte til at hun mistet venner i det somaliske miljøet, om den saktegående prosessen med å få foreldrene til å akseptere henne som buksekledd muslimsk jente i Norge. Om det å verken føle seg somalisk nok eller norsk nok. Veltalende jente med kloke perspektiv.
Fargespill representerte det ene fristedet for Mona. Det ene stedet der man kunne ha det artig, der det ikke var kulturelle skiller av det negative slaget. I Fargespill var annerledesheten en styrke, og hun fikk selv velge hvor annerledes hun ville være. Med bukse, men fra Somalia. Også Irene Kinunda, som flyktet fra Kongo som 14-åring med de eneste gjenlevende i familien, onkelens familie, fant ut at Fargespill representerte et fristed i verden. Som kongoleser og part i konflikten der mellom hutuer og tutsier, møtte hun den andre parten i konflikten som meddeltakere i Fargespill. Den parten som var ansvarlige for at foreldrene hennes ble drept. Dermed var det over og ut for Fargespilldeltakelse for hennes del, fortalte hun. Ikke kunne hun vel leke og synge og danse med fienden! Men så var det så artig å være med, og det fantes jo ikke noe liknende noe annet sted. Og dermed så ble hun værende
Ole og Sissel er hele tiden tydelige på at Fargespill ikke først og fremst er et sosialt prosjekt. Det er først og fremst et kunstprosjekt. Det disse barna og ungdommene har med seg av sanger og danser, klær og musikk fra foreldrenes hjemland, er selve utgangspunktet for at denne forestillingen skal bli til. «Vi trenger dem for å lage Fargespill», sier Ole. «Vi gjør ikke dette for å være snille». Og nettopp denne kunstfaglige innstillingen er det som gjør at Fargespill nettopp blir et vellykket sosialt prosjekt – helt av seg selv. Aktørene blir tatt på alvor som mennesker, ikke som innvandrerbarn eller asylsøkere. Det de har av annerledeshet blir en styrke, noe å framdyrke, noe å vise fram. Kun i kraft av uttrykket. Slik som den indiske jenta på dagens forestilling som sang (hoderystende presist) med tablaspilleren, mens en annen indisk jente danset uendelig vakkert. Plutselig befant jeg meg i et tempel i Bharatanatyam med Sheherazad ved min side. Inntrykket var sterkt, solid, ekte, kvalitet. Ikke noe tegn til: «Å, ta nå den fine lille dansen for oss i de fine eksotiske klærne dine» mens publikum har kommet gratis inn i en liten sal. Nei, dette er formidling på høyt nivå, i Grieghallens største sal (som er fullstappet for tredje gang), og billettene koster akkurat så mye som vi ville ha betalt for å se andre profesjonelle aktører på dette nivået.
Akkurat her tror jeg at grunnen til Fargespills enorme slagkraft ligger. Sissel og Ole er knallharde på at kvaliteten i forestillingene er hovedfokuset. De sosiale ringvirkningene kommer av seg selv. Og ikke nok med det, de kommer på grunn av at den kunstneriske kvaliteten er høy. De kommer på grunn av at kommunikasjonen i musikken og dansen får stå i hovedsetet. Og på grunn av dette, sitter vi i salen hver eneste gang med bakoversveis, tårer på kinnene og går derfra med salige tilfredse smil. Vi kjenner alle sammen langt inne i vår innerste biologi at her var det kommunikasjon. Dette forsto vi. Dette samholdet kunne vi føle. Smilene til de på scenen kunne vi dele. Dette er kommunikasjon og bekreftelse på fellesskap i sin reneste form. Og derfor treffer Fargespill.
Frokostutsikt på konferansen Norsk som andrespråk:
Konferanseromutsikt på konferansen Norsk som andrespråk:
Eller…om du snur hodet den andre veien:
To innholdsrike dager som Englishman in New York er over for denne gang. Å bevege seg inn blant nerdene i et annet fagområde, er ikke til å spøke med. De kaster om seg med fagtermer og interne fagvitser, de kjenner hverandre, de har felles fortid, og om de ikke har det, så har de felles faglitteratur. Man befinner seg kort sagt i en fremmed kultur.
Og ikke nok med det, jeg skulle ha innlegg også! Hva!? En musikkforsker? Her? Hva gjør hun her, hvordan kom hun seg inn hit!?
Utrolig interessante og interesserte folk, det er dét jeg har tilbragt disse to dagene med. Folk som gjerne deler på kunnskap, folk som gjerne ønsker nye perspektiver velkommen, og folk som prater utrolig mye og utrolig høyt til utrolig seint på natta! (med andre ord var ikke kulturen fullt så fremmed likevel…)
Nye fagord har kommet inn i vokabularet mitt (som for eksempel ‘ekspressivt’ og ‘reseptivt’ ordforråd. Jada, det er riktig. Jeg visste ikke hva dette var før i går. Til tross for at det viser seg å være superviktig i min egen forskning. Men NÅ vet jeg det), jeg har fått nyttig kunnskap om hva det forskes på innen andrespråk for tida (som for eksempel at det nesten ikke finnes forskning på tilegnelse av prosodi, altså språkmelodien – det blir min post doc!), og ikke minst har jeg blitt «godkjent» av høvdingene innen andrespråksforskning (godt hjulpet av at jeg til stadighet navndroppet min veileder, og én av de aller største høvdingene, Olaf Husby…)
Og når Anne Høigård, forfatter av «bibelen» Barns språkutvikling, kommer bort til meg etter innlegget mitt og sier at jeg kommer som sendt fra himmelen med forskningsfeltet mitt (hvor ofte får man høre at man kommer som sendt fra himmelen?), og attpåtil har med et eksemplar av boka si med hilsen i til meg…da er denne musikkforskeren veldig fornøyd!
«Lærere melder om økt konfliktnivå i skolen på grunn av elevenes manglende evne til å lese kroppsspråk». Oj!
«Derfor bruker skolen tid på å lære elevene forskjellen mellom å snakke i det virkelige liv og på nettet». Oj!
Skoletimer i hvordan man skal kommunisere med andre mens man også tyder ansiktsuttrykk og stemmeleie! Dette melder NRK Rogaland i dag.
For kort tid siden ville vi ha sagt at de som mangler evnen til dette, har bemerkelsesverdig lav sosial intelligens. Muligens en diagnose. Er vår evne til å tolke andre mennesker virkelig på vei til å bli en utdøende ferdighet?
Det å uten ord kunne føle og vise egne emosjoner, og å kunne tolke andres på samme måte, er viktigere enn vi kanskje umiddelbart tenker på. (Og derfor er det heller ikke særlig lurt å lamme ansiktsmuskulaturen med botox). Steven Mithen, professor i arkeologi og forsker på utviklingen av menneskeslekten homo, mener bestemt at det å kunne se andres følelser, er avgjørende for at man i det hele tatt skal kunne leve sammen. Han forteller i boka «The Singing Neanderthals» om hvordan neandertalerne nødvendigvis må ha hatt det samme spekteret av følelser som også det moderne mennesket har – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – for hvis de ikke hadde hatt det, ville de ikke ha klart å leve sammen i slike store og komplekse grupper som de gjorde. De ville rett og slett ikke ha stolt på hverandre og derfor i stedet ha tatt livet av så mange som mulig. Og vi vet jo at det ikke var derfor neandertalerne døde ut.
Ansiktsuttrykkene for disse sju følelsene – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – tolkes likt i alle kulturer. Det forteller oss noe om hvor biologisk dette ligger nedfelt i mennesket som art. Hvis denne evnen nå ser ut til å forsvinne, må vi stoppe opp og spørre oss selv om hva det er vi holder på med.
Èn ting vi kan gjøre er å peke med en streng og stygg finger mot diverse skjermaktiviteter, det nye som har kommet inn i livene våre. Men en annen ting vi kan gjøre, er å spørre om hva det er vi har tatt bort i det siste. Hva er det som har forsvunnet ut av skolen som bidrar til at den sosiale kompetansen går nedover?
Om vi går tilbake til neandertalerne, eller til de første homo, så hadde de rett og slett verken hjerne eller fysiologi til å lage ord slik som vi kan i dag. De kommuniserte følelsene sine ved hjelp av ansiktsuttrykk og vokaliseringer. De brukte stemmen sin til å fortelle, men uten ord. For to millioner år siden var det altså ikke særlig langt mellom sang og språk. Det var slik vi bl.a. knyttet bånd, beskyttet oss, markerte oss og sørget for at andre visste at vi var til å stole på.
I dag blir vi også på «mystisk» vis utrolig tilfredse av å synge sammen med andre. Vi får en opplevelse av å koble oss på – både på oss selv og de andre. Vi får en følelse av fellesskap. Og det er kanskje ikke så rart når vi tenker på at dypt inne i vår biologiske arkeologi, er dette det samme som å bekrefte nettopp samholdet i gjengen. En kommunikasjon uten ord.
Når sang og musikk tas bort fra skolen, tar vi også bort barns mulighet til å utvikle dette sosiale språket. Vi tar bort muligheten deres til å oppleve tilhørighet og samhørighet via det å synge (og evt spille) sammen. Om man må ha egne timer i kommunikasjonskompetanse, da er det på tide å satse tungt på den aller mest grunnleggende kommunikasjonskompetansen i biologien: sang og musisering
Musikk er ikke et valgfag. Musikk er et dannelsesfag.
Nora B. Kulset 