Hva bidrar til mer sang i barnehagen? Nye sanger? Gitarspilling? Nei, det viktigste er at de ansatte gjør det sammen. «Vi» er ordet å skrive seg bak øret.
Jeg og min kollega Kirsten Halle fra Universitetet i Stavanger forsker på de ansatte i barnehager og deres musikalske identitet. Sagt på en annen måte så undersøker vi hvorfor mange voksne i vår kultur, inkludert barnehageansatte, synes det er flaut å synge og mener de ikke er musikalske eller flinke nok til å synge ubekymret på vanlig vis i hverdagen.
Tirsdag 29. september 2020 hadde vi en presentasjon av forskningen vår om dette så langt på Norsk Barnehageforskningskonferanse. Den var selvsagt digital, og siden vi har blitt så gode på digital aktivitet siden 12. mars, tok vi like gjerne opp presentasjonen vår slik at andre også kunne se den i ettertid.
Den er på 15 minutter og handler altså om ordet «VI».
Music Educators and Researchers of Young Children gjemmer seg bak akronymet #meryc. Det var første gang jeg møtte dette europeiske forskermiljøet, i et land og i en by jeg aldri før har vært i: Tallinn, Estland.
Trenger jeg å si at jeg ble tatt med storm, både av forskningsmiljø og sted?
Og jeg fikk min første opplevelse med et baltisk kor. Trenger jeg å si at jeg gråt? Du vet, sånn ustilig stygg-gråting fordi man blir fullstendig overrumplet. Heldigvis var dirigenten såpass empatisk at han takket meg for tårene da jeg møtte han et par dager etter. Mens jeg tenkte: «Å ja. Såpass. Han husker meg fremdeles selv om han stort sett sto med ryggen til meg».
Ellers hadde doktogradsstipendiat Kulset et revolusjonerende paper å presentere. I stedet for å trekke meg (ja, hele forskninga mi har gått i dass og jeg forsker på noe annet, som jeg ikke gjorde da jeg sendte inn paperet for et halvt år siden), bestemte jeg meg i stedet for å gi de ikke ofte omtalte sidene ved forskning et ansikt.Så jeg entret podiet (tok en liten #haka med meg selv først) for å fortelle at alt jeg hadde gjort ikke hadde gått som jeg trodde, og at jeg hadde funnet ut at jeg måtte forske på noe helt annet enn jeg trodde jeg skulle forske på.
Jepp.
Fikk heldigvis jubel og applaus. (Som sagt, både forskningsmiljø og sted tok meg med storm).
En tålmodig stipendiat mottar spørsmål nr 137 etter å ha tapt ansikt med viten og vilje.
Om to år møtes MERYC igjen, og denne gang i Oxford. Også et sted jeg aldri har vært. Men maten i Tallinn slår de nok ikke.
To innholdsrike dager som Englishman in New York er over for denne gang. Å bevege seg inn blant nerdene i et annet fagområde, er ikke til å spøke med. De kaster om seg med fagtermer og interne fagvitser, de kjenner hverandre, de har felles fortid, og om de ikke har det, så har de felles faglitteratur. Man befinner seg kort sagt i en fremmed kultur.
Og ikke nok med det, jeg skulle ha innlegg også! Hva!? En musikkforsker? Her? Hva gjør hun her, hvordan kom hun seg inn hit!?
Utrolig interessante og interesserte folk, det er dét jeg har tilbragt disse to dagene med. Folk som gjerne deler på kunnskap, folk som gjerne ønsker nye perspektiver velkommen, og folk som prater utrolig mye og utrolig høyt til utrolig seint på natta! (med andre ord var ikke kulturen fullt så fremmed likevel…)
Nye fagord har kommet inn i vokabularet mitt (som for eksempel ‘ekspressivt’ og ‘reseptivt’ ordforråd. Jada, det er riktig. Jeg visste ikke hva dette var før i går. Til tross for at det viser seg å være superviktig i min egen forskning. Men NÅ vet jeg det), jeg har fått nyttig kunnskap om hva det forskes på innen andrespråk for tida (som for eksempel at det nesten ikke finnes forskning på tilegnelse av prosodi, altså språkmelodien – det blir min post doc!), og ikke minst har jeg blitt «godkjent» av høvdingene innen andrespråksforskning (godt hjulpet av at jeg til stadighet navndroppet min veileder, og én av de aller største høvdingene, Olaf Husby…)
Og når Anne Høigård, forfatter av «bibelen» Barns språkutvikling, kommer bort til meg etter innlegget mitt og sier at jeg kommer som sendt fra himmelen med forskningsfeltet mitt (hvor ofte får man høre at man kommer som sendt fra himmelen?), og attpåtil har med et eksemplar av boka si med hilsen i til meg…da er denne musikkforskeren veldig fornøyd!
29. mai – 1. juni ble den femte konferansen «The Neurosciences and Music» arrangert i Dijon. Konferansen holdes hvert tredje år og samler forskere fra hele verden som på én eller annen måte holder på med musikk og hjerne-forskning. I år var temaet «kognitiv stimulering og rehabilitering», og programmet omfattet alt fra demente til slagpasienter og babyers tilknytningsevne.
Her møter man også de store kjente stjerneforskerne fra tunge prestisjeuniversiteter rundt om i verden, som for eksempel Isabelle Peretz, Robert Zatorre, Sylvain Moreno, Stefan Koelsch, Sandra Trehub, Aniruddh Patel…
Og ferske smånervøse doktorgradsstipendiater fra Institutt for musikk på Dragvoll, som Nora Bilalovic Kulset. Her ørlite granne star struck og ganske liten.
Hvert år møtes nordiske forskere innen feltet musikkpedagogikk til konferanse og fagprat. I år ble konferansen holdt på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm 23. – 25. april.
Jeg sjekker aldri inn bagasje på reiser av denne lengden, men siden jeg skulle rett til Oslo etterpå og verdenspremieren av Alexander Ekmans «A Swan Lake» i Operaen, så måtte hårsprayen med. Og kofferten ble sjekket inn. Og dermed var den borte.
Bagasjebåndet på Arlanda stoppet uten at min koffert hadde dukket opp. Litt stresset stilte jeg meg i en endeløs kø for å melde bagasjen savnet. Klokka tikket mot avspark for stipendiatseminaret jeg skulle delta på. Mens jeg sto i kø. I ei lang kø. Da det endelig ble min tur, fant de ut at kofferten min faktisk befant seg på Arlanda, men at den var på vei inn i et fly til fjerne himmelstrøk. Den syntes tydeligvis den kunne ta seg en litt lengre tur når den først fikk lov til å være med i bagasjerommet. Dermed var det bare å vente enda litt mer før den uskikkelige kofferten kom trillende mot meg og vi sammen kunne løpe inn på flytoget. Og ja, jeg kom altfor seint. Ingen god start på mitt akademiske liv med andre ord. På grunn av hårspray. Men jeg kom fram.
Utpust på flytoget
Doktorgradsstipendiatene hadde altså et seminar i forkant av selve konferansen. Der fikk vi presentert prosjektet vårt med tilbakemeldinger fra medstipendiater og professorer, og vi fikk i oppgave å på forhånd forberede tilbakemeldinger og spørsmål til én av presentasjonene. Lærerrikt – og ganske skummelt for en fersking. Men som ellers i livet så viser det seg at det sjelden er noen vits i å grue seg. Ting blir som de blir.
Og det var også her jeg fikk høre de uforglemmelige ordene: «You´re not Jesus, you know. You´re not here to give us salvation, merely to tell us that language MIGHT benefit from singing». OK, ikke Jesus.
Neste NNMPF-konferanse holdes på University of Arts i Helsinki, 3. – 5. mars 2015.
Nora B. Kulset 