«Ein lærar som ikkje song var det eit lyte med»

Han er 89 år og skriver e-post til meg i stor skrift. Han forteller om et langt liv som lærer – og etter hvert rektor – i det han omtaler som «den gamle norske folkeskulen». Fra den tida det å synge var en selvsagt del av det å være lærer

Ein lærar som ikkje kunne syngja, var det eit lyte ved. Eg hugsar frå barndom ein slik lærar som det vart snakka om.

Denne kloke mannen på 89 år undrer på om det at vi også skulle lære å spille blokkfløyte, var starten på slutten for sangens plass i skolen. Nå skulle elevene også lære seg å spille et instrument, og mange streva med notene, forteller han. Sang og musikk ble noe man kunne eller ikke kunne.

Han skriver også til meg om det siste årets debatt om hva det norske er, om hva norsk kultur er, og hva det vil si å være norsk. Det er jo ikke rart at vi famler etter dette når vi som nasjon har sluttet å synge, sier han, for hvor mange er det som synger «Vår herres klinkekule» eller «Til ungdommen» med elevene sine i dag? Han fortsetter med å sitere «éin som har sagt»: Lat meg få skrive songane for folket, så kan det vera det same kven som lagar lovene.

For som en annen klok eldre herremann skrev til meg nylig: «Tror du Martin Luther King eller Nelson Mandela ville fått gjennomført det de ønsket uten sang? Free Nelson Mandela, sang biskop Tutu og resten av verden. Etter volden, var det var sangen som løftet ideene frem».

Jeg får mange slike e-poster nå om dagen. De gjør meg glade.

Takk for kloke voksne mennesker som har vært med ei god stund og som ser hva som skjer med oss som folk og samfunn når sangen fratas oss.

Stormen om sangen

Et irritert hjertesukk traff en nerve i befolkningen. Tre døgn med storm: media, nett-troll, entusiasme, kritikk og engasjement.

Kritikken dreier seg bl.a. om at ALLE fagspesifikke ord nå er ute av den overordnede læreplanen, som altså er et nytt type dokument slått sammen av det som tidligere het generell del og prinsipper for opplæring.

Det er altså ingen fare med musikkfaget og sangen, hevder kritikerne. Dessuten var da dette innlegget ditt fryktelig lite nyansert og altfor generaliserende til å komme fra en forsker (eller «forsker», som mange skriver).

Jeg vil derfor oppklare. Kort.

Ja, den nye overordna læreplanen er annerledes formulert. Den forteller om skolens verdier og prinsipper, og ikke om fagspesifikke mål eller innhold. Og dette er poenget mitt. Er sang kun et fagspesifikt mål? Eller er det en del av det å være et menneske? Hva slags filosofisk grunnsyn på sang har sittende kunnskapsdepartement? For min del bør sang nemlig nevnes under flere av den overordnede læreplanens punkter, slik som «menneskeverdet», «identitet og kulturelt mangfold», «sosial læring og utvikling», «et inkluderende læringsmiljø» og ikke minst «folkehelse og livsmestring». Et slikt syn på sang har jeg. Forskningsbasert sådan.

Og så er det den andre saken som spøkte i bakgrunnen da jeg skrev det første blogginnlegget om dette, og det er forslaget til den nye fagplanen for musikkfaget som nå er ute på høring. Der er nemlig fagspesifikke ord som å synge, spille, musisere og danse helt ute. Man skal altså kunne fylle musikktimene med hva som helst, velsignet av Kunnskapsdepartementets nyspråk om musikk i skolen.

Nå vi samtidig sitter med informasjon om at under halvparten av lærerne som underviser i musikk på 1. – 4. trinn har utdannning i faget, at det heller ikke kreves at man har utdanning i faget for å undervise i musikk på barneskolen OG at til tross for at dette kreves på ungdomsskolen så har også der opptil 43% ingen utdanning…ja, da går det ei kule varmt for å si det på en ikke-akademisk måte, og da tenker man at NÅ, nå roper jeg!

Rop!

Her kan du lese det første blogginnlegget, og her kan du høre min samtale med statssekretær Magnus Thue på NRK Klassisk torsdag 05.10.17. Og her kan du lese Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om samme sak.