Struktur og kaos = sant

«Vi kan ikke ha samling, for det blir bare kaos».

Det var begrunnelsen som ble gitt av de voksne i barnehagen hvor én av studentene jeg foreleste for i går har sitt nye arbeidssted. Hun kom og snakket med meg etter forelesningen om musikk og språk som jeg hadde hatt i masteremnet «Kommunikasjon, språkstimulering og relasjonskompetanse» ved Dronning Mauds Minnes Høgskole i Trondheim.

«Du», sa hun, «Jeg jobber i en barnehage hvor svært mange barn ikke kan norsk. Jeg har tenkt at det må være bra for dem å synge sammen, og etter å ha hørt på din forelesning så har jeg jo fått bekreftet dette. Problemet er bare at de som allerede jobber i barnehagen sier at det ikke går an å ha samlingsstund fordi det bare blir kaos».

Kaos ja.

«De forventer at barna skal sitte rolig sånn med én gang vi starter samlinga. Og mange av barna vil ikke sette seg ned sånn med én gang. Så da gir de bare opp. Hva synes du jeg skal gjøre?»

Ja, hva synes jeg hun skal gjøre? Ha samling, selvsagt. I «kaoset».

«Jeg synes du tenker helt rett», svarte jeg. «De trenger å synge mye sammen. Men kanskje du skal tenke litt annerledes på hvordan en sangsamling kan se ut og hva den kan være». «Hva mener du?», spurte hun. «Jo, bare begynn å syng, sett deg ned, ta med deg noen av barna som i utgangspunktet har lyst til å være med, og så starter du bare. Forvent lite av deg selv i starten, og ikke planlegg en lang samling. Bestem deg for kanskje to sanger og ei regle, og en fin start og en fin slutt. Noe du selv liker og har lyst til å gjøre. Dersom du kjenner at det funker for deg, så beholder du dette lille ritualet – hver dag. Så skal du se at stadig flere kommer til deg og de barna som allerede sitter der».

«Du får det til å høres så enkelt ut», sa hun. «Det er enkelt», sa jeg. «Du må bare ikke forvente at du skal ha årets mest vellykkede og spennende samling med 20 superfokuserte barn sittende pent i en ring. Det holder at du setter deg ned og synger deg gjennom ritualet hver dag, med 3-4 barn rundt deg. Det kommer til å balle på seg av seg selv. Bare ikke forvent det sånn i starten».

«Åh!» utbrøt hun, lettet, «det er så deilig å høre at noen faktisk sier at det ikke trenger å være vellykket med én gang for å være en vellykket greie! Og at det er helt greit at det er litt kaos!»

I heart kaos! Jeg forklarte henne om struktur/kaos-teorien min, om at det er akkurat i den åpningen der at magien kan skje: den faste indre strukturen – ritualet – kombinert med den frie ytre strukturen – aksepten for kaos.

«Dette er det veldig mange flere som trenger å høre mer om», avsluttet hun, «vi stresser så mye med at barna skal sitte i ro og tar det til og med ofte som en direkte tilbakemelding på hvorvidt det vi gjør er morsomt eller ikke. Og så blir vi usikre, og så slutter vi. Tenk at til og med du opplever kaos på dine musikksamlinger!» «Ja gjett om jeg gjør», sa jeg, «men det er et godt kaos, med positiv energi. Og når du tillater kaoset, men holder på ditt eget rituale, da blir det mindre og mindre kaos».

Så jeg tok henne på ordet og lar flere få høre om dette. Her kommer modellen min over fire væremåter hos den voksne som kan ha positiv innvirkning på sangsamværet i barnehagen – og hvor du kan se den sentrale struktur/kaos-forbindelsen.

Skjermbilde 2018-12-06 12.44.25

Les mer om dette i boka «Din musikalske kapital» (Universitetsforlaget, 2018) eller i doktorgradsavhandlingen min «Musickhood» fra 2017.

Sang ute av skolen

Nå har sang blitt så lite viktig at ordet er fjernet fra skolens overordnede læreplan. Det er borte.

Først ble musikk fjernet som obligatorisk fag i utdanningen av pedagoger til skole og barnehage (du vet vel at man kan være ferdig utdannet lærer og ikke ha hatt en eneste time med musikk? Og at det ikke fins i barnehagelærerutdanningen mer, kun forkledt under faget KKK, som står for kunst, kultur og kreativitet. Der kan hver institusjon putte hva de vil. Musikk eller ikke).

Nå er det også fjernet fra skolen. Man trenger ikke synge på skolen hvis man ikke absolutt insisterer. Det er helt unødvendig å synge. Ta det bort.

Dette er så absurd her jeg sitter og skriver på en ny lærebok om hvorfor sang og musikk (tilgi meg for at jeg bruker denne doble betegnelsen – alt er jo musikk), men altså hvorfor sang og musikk har vært et avgjørende element i vår art – homo sapiens – sin overlevelse og framvekst.

Det er så absurd å lese dette mens jeg altså sitter her og henviser til SOLID forskning som viser hvordan sang bidrar til å knytte folk sammen, til å etablere en positiv og inkluderende gruppefølelse, gjøre oss mer empatiske, mere villige til å hjelpe andre, til å forstå hverandre bedre, til å undertrykke egne individuelle interesser til det beste for gruppa. Til å etablere nye vennskap. I en tid med stadig økende «oss og dem» på den politiske fronten samtidig som vi aldri har sett en større flyktningestrøm…hvorfor kutte ut sang? Det er jo til og med helt gratis!

Sang øker vår empatiske evne, visste du det, Kunnskapsminister? Visste du at å synge utløser store mengder av hormonet oxytocin (google ordet du) som samtidig fører til et kraftig fall av hormonet kortisol? Også kjent som stresshormonet? Visste du det? I dét du satte et krav om 4 i matematikk for å kunne bli lærer og samtidig sier at det ikke er viktig å synge?

Å lage musikk sammen er noe det moderne mennesket har gjort i minst 35.000 – trettifemtusen – år. På slutten av steinalderen da vi drev neandertalerne bort fra Europa – og overlevde dem. Det er veldig lenge siden. I trettifemtusen år har det å synge sammen vært en selvsagt del av det å være menneske. Og som sagt kanskje til og med det som bidro til at vår art overlevde de andre samtidige menneskeartene. Den kreativiteten, den kommunikasjonen, den gruppefølelsen. Den tilknytningen mellom nyfødt spedbarn og omsorgsperson. Og ikke minst: den formidlingen av det kulturelle, om hvem vi er og hvem vi har vært.

Men sang er ikke viktig?

Hvorfor tildeler dere oss forskningsmidler når dere likevel ikke har tenkt å bruke forskningen, men bare gjøre det dere finner for godt selv?

Les også Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om saken.

Til slutt noen svært få og kjapt sammenraskede referanser. Det finnes HAUGEVIS.

(Og til info: det finnes INGEN forskning som viser til at å kutte sang i skolen bidrar til noe som helst positivt på noen som helst måte.)

***

Anshel, A., & Kipper, D.A. (1988). The influence of group singing on trust and cooperation. Journal of Music Therapy, 25(3), 145–155.

Carter, C.S. (2014). Oxytocin Pathways and the Evolution of Human Behavior. Annual review of psychology, 65, 17–39. doi: 10.1146/annurev-psych-010213-115110

Conard, N.J., Malina, M., & Münzel, S.C. (2009). New flutes document the earliest musical tradition in southwestern Germany. Nature, 460(7256), 737-740. doi: 10.1038/nature08169. <Go to ISI>://WOS:000268670300038

Cross, I. (2005). Music and meaning, ambiguity and evolution. I Dorothy Miell, Raymond MacDonald & David J. Hargreaves (Red.), Musical communication (s. 27–43). New York: Oxford University Press.

Cross, I., & Morley, I. (2009). The evolution of music: theories, definitions and the nature of the evidence. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 61–81). New York: Oxford University Press.

Cross, I. (2012). Music and Biocultural Evolution. I Martin Clayton, Trevor Herbert & Richard Middleton (Red.), The Cultural Study of Music : A Critical Introduction (2 utg., s. 27–34). New York: Routledge.

Cross, I., Laurence, F., & Rabinowitch, T.C. (2012). Empathy and creativity in musical group practices : towards a concept of empathic creativity. I Gary E. McPherson & Graham F. Welch (Red.), The Oxford Handbook of Music Education (Vol. 2, s. 337–353). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2009). Root, leaf, blossom, or bole: Concerning the origin and adaptive function of music. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality (s. 17–30). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2009). Bodies swayed to music: The temporal arts as integral to ceremonial ritual. I S Malloch & C Trevarthen (Red.), Communicative Musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 533–544). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2014). A bona fide ethological view of art: The Artification hypothesis. I C. Sütterlin, W. Schiefenhövel, C. Lehmann, J. Forster & G. Apfelauer (Red.), Art As Behaviour: An Ethological Approach to Visual and Verbal Art, Music and Architecture (s. 43–62). Vol. 10 Hanse Studies: BIS-Verlag der Carl von Ossietzky Universität Oldenburg.

Ditzen, B., Schaer, M., Gabriel, B., Bodenmann, G., Ehlert, U., & Heinrichs, M. (2009). Intranasal Oxytocin Increases Positive Communication and Reduces Cortisol Levels During Couple Conflict. Biological Psychiatry, 65(9), 728–731. doi: 10.1016/j.biopsych.2008.10.011

Eerola, P. S., og T. Eerola. (2014). Extended music education enhances the quality of school life. Music Education Research nr. 16 (1):88-104. doi: 10.1080/14613808.2013.829428.

Freeman, W. (2000). A Neurobiological Role of Music in Social Bonding. I N. L. Wallin, B. Merker & S. Brown (Red.), The Origins of Music. Cambridge: The MIT Press.

Grape, C., Sandgren, M., Hansson, L.-O., Ericson, M., & Theorell, T. (2003). Does singing promote well-being?: An empirical study of professional and amateur singers during a singing lesson. Integrative Physiological and Behavioral Science, 38(1), 65–74. doi: 10.1007/BF02734261

Heinrichs, M., von Dawans, B., & Domes, G. (2009). Oxytocin, vasopressin, and human social behavior. Frontiers in neuroendocrinology, 30(4), 548–557. doi: 10.1016/j.yfrne.2009.05.005

Keeler, J.R., Roth, E.A., Neuser, B.L., Spitsbergen, J.M., Waters, D.J.M., & Vianney, J.-M. (2015). The neurochemistry and social flow of singing: bonding and oxytocin. Frontiers in Human Neuroscience, 9:518. doi: 10.3389/fnhum.2015.00518

Kirschner, S., & Tomasello, M. (2010). Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31(5), 354–364. doi: 10.1016/j.evolhumbehav.2010.04.004

Kosfeld, M., Heinrichs, M., Zak, P., Fischbacher, U., & Fehr, E. (2005). Oxytocin increases trust in humans. Nature, 435(7042), 673–676. doi: 10.1038/nature03701

Kreutz, G. (2014). Does Singing Facilitate Social Bonding? Music & Medicine, 6(2), 51–60.

Kulset, N.B. (2015a). Musikk og andrespråk. Norsktilegnelse hos små barn med et annet morsmål. Oslo: Universitetsforlaget.

Kulset, N.B. (2015b). Sang som døråpner til et nytt språk for barn med et annet morsmål. I Stine Isaksen & Peter Frost (Red.), Hjertesproget : 16 forsknings- og praksisbaserede studier af sangens egenskaber, vilkår og virkning (s. 115–125). Herning: Videncenter for Sang.

Kulset, N.B. (2017). Musickhood : Om verdien av musikalsk kapital og musikalsk trygghet i væremåten hos voksne i flerspråklige barnehager. En selvstudie av egen musikkpraksis. (Ph.D.), Institutt for musikk, NTNU.

Kulset, N.B. (utkommer 2018). Språk via sang. Om empati. I S. Kibsgaard (Red.), Veier til språk. Oslo: Universitetsforlaget.

Malloch, S., & Trevarthen, C. (Red.). (2009). Communicative musicality. New York: Oxford University Press.

Mithen, S. (2005). The singing Neanderthals: the origins of music, language, mind and body. London: Weidenfeld & Nicolson.

Overy, K., & Molnar-Szakacs, I. (2009). Being Together in Time: Musical Experience and the Mirror Neuron System. Music Perception: An Interdisciplinary Journal, 26(5), 489–504. doi: 10.1525/mp.2009.26.5.489

Pearce, E., Launay, J., & Dunbar, R.I.M. (2015). The ice-breaker effect: singing mediates fast social bonding. Royal Society Open Science, 2(10). doi: 10.1098/rsos.150221

Ruud, E. (2004). Foreword. Reclaiming Music. I Gary Ansdell & Mercedes Pavlicevic (Red.), Community music therapy (s. 11–14). London: Jessica Kingsley Publishers.

Schneiderman, I., Zagoory-Sharon, O., Leckman, J.F., & Feldman, R. (2012). Oxytocin During the Initial Stages of Romantic Attachment: Relations to Couples’ Interactive Reciprocity. Psychoneuroendocrinology, 37(8), 1277–1285. doi: 10.1016/j.psyneuen.2011.12.021

Seltzer, L.J., Ziegler, T.E., & Pollak, S.D. (2010). Social vocalizations can release oxytocin in humans. Proceedings of the Royal Society of London B: Biological Sciences, 277(1694), 2661–2666. doi: 10.1098/rspb.2010.0567

Small, C. (1998). Musicking: the meanings of performing and listening. Hanover: University Press of New England.

Takahashi, T., Gribovskaja-Rupp, I., & Babygirija, R. (2013). The Physiology of Love: Role of Oxytocin in Human Relationships, Stress Response, and Health. New York, NY: Nova Science Publishers Inc.

Tomasello, M., Carpenter, M., Call, J., Behne, T., & Moll, H. (2005). Understanding and sharing intentions: The origins of cultural cognition. Behavioral Brain Science, 28(5), 675–691. doi: 10.1017/S0140525X05000129.

Vickhoff, B., Malmgren, H., Åström, R., Nyberg, G., Engvall, M., Snygg, J., Nilsson, M., & Jörnsten, R. (2013). Music determines heart rate variability of singers. Frontiers in Psychology, 4. doi: 10.3389/fpsyg.2013.00334

Wiltermuth, S., Heath, C., & Wiltermuth, S. (2009). Synchrony and Cooperation. Psychological Science, 20(1), 1–5. doi: 10.1111/j.1467-9280.2008.02253.x

Zak, P., Stanton, A., & Ahmadi, S. (2007). Oxytocin Increases Generosity in Humans. PLoS ONE, 2(11), 224–227. doi: 10.1371/journal.pone.0001128

 

 

Verb, ikke substantiv

I dag anbefaler jeg å rette oppmerksomheten mot Christopher Small (bruk Google).

Jeg gjenoppdager han til stadighet på nye plan. I dag er det disse to setningene som roper mot meg:

«The fundamental nature and meaning of music lie not in objects, not in musical works at all, but in action, in what people do. It is only by understanding what people do as they take part in a musical act that we can hope to understand its nature and the function it fulfills in human life». 

(Fra boka «Musicking» 1998, s. 8)

Takk, Mr. Small!

Chr. Small (1927-2011)