Ny utgave av boka «Musikk og andrespråk»

Til høsten kommer andreutgaven av min akademiske debut «Musikk og andrespråk» til å stå klar i hyllene. Har ikke designeren gjort en herlig jobb med coveret? Den samme boka men likevel ny.

Andreutgaven skal ikke bli lengre – det skal være den samme lille lettleste boka – men noe skal ut, og teoriene skal oppdateres til 2018.

Så nå er spørsmålet: hva har du lyst til å lese mer om i den nye utgaven? Hva kunne du ha ønsket deg mer av? Er det noe du savnet i førsteutgaven som du håper at jeg tar med i andreutgaven? FORTELL DET TIL MEG! 🙂

#MusikkogAndrespråk #ntnumusikk

Lek og språk og testing, testing.

Er språkgrupper bra? Er språktesting lurt? Hvordan skal vil sørge for at alle lærer seg norsk mens de går i norsk barnehage? Øve i små grupper? Teste om de lærer noe? TRAS? Aktivt ordforråd? Passivt ordforråd? Hva med de sjenerte? Er de bare tause eller kan de masse? Hva betyr det at de ikke vil snakke når vi utfører språktesten? Og hva med de sinte? Hvorfor er de så utagerende? Og hvem har språkvansker, og hvem er bare treg fordi norsk er deres tredje språk? Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi høre på? Politikerene? Torbjørn Røe Isaksen?

Sukk.

Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde denne uka et fra mitt ståsted glimrende innlegg i denne debatten (eller i dette dilemmaet, som man vel også kan kalle det). Hun understreker at LEK er det sentrale for små barn, og at de i leken får oppleve glede og samhold, tilhørighet og det å bli sett. I slike settinger kan et lite barn best tilegne seg et nytt språk, sier hun, og ikke ved et økt fokus på læring, slik Torbjørn Røe Isaksen ønsker. (Les hele innlegget her.)

skjermbilde-2016-09-29-13-50-43

Men dette er det ikke alle som er enige i. Ganske raskt kom Monica Melby-Lervåg fra Institutt for spesialpedagogikk ved UiO på banen og viste til sine nyeste studier hvor pedagogiske læringstiltak som språkgrupper derimot viste seg å ha stor effekt på barnas språktilegnelse. Hun kritiserte Anne Greves innspill som «anekdotisk» (en ikke-dokumentert historie) og kaller barnehagenorges opprør mot mindre tid til lek og mer fokus på læring i barnehagen, for en «empiriløs reproduksjon av ‘urban myths’». (Les hele innlegget fra Læringsbloggen.no her.)

At studien hun viste til kun ble utført på barn som var 5 år – altså året før skolestart, og at den dermed ikke kan sies å være gyldig for barnehagebarn som sådan – fikk jeg oppgitt av Melby-Lervåg på direkte forespørsel. Riktignok har de i studien angitt gjennomsnittsalder til 5,5 år, men samtidig avviser Melby-Lervåg funn fra Golberg et al. (2008) som peker på at barn under 5 år har svært dårlig utbytte av å få «skoleliknende» språkstimulering sammenliknet med barna over 5 år. Hvorfor avviser Melby-Lervåg andre liknende funn? Vil hun at sin egen studie skal framstå som den har større overføringsverdi enn den egentlig har? Prøver hun å gjøre seg populær blant politikerne som sitter på pengesekken? Gjett om Røe Isaksen blir glad for slike funn som Melby-Lervåg produserer.

skjermbilde-2016-09-29-13-54-47
Skjermdump fra Læringsbloggen.no

Selvsagt vil det bedre barns språktilegnelse når man setter inn ekstra ressurser (altså pedagoger) som er spesialtrent i språkstimulering. Hallo. Jeg er nesten fristet til å si «er det dette skattepengene mine brukes til?», men jeg sier det ikke. Men det kan ikke sies å være et oppsiktsvekkende funn. Argumentasjonen ut fra funnet kunne da også ha vært «bemanningsnorm» i stedet for «språknorm». Det hjelper med flere ansatte, flere pedagoger, flere med god utdannelse – som også blant annet kan legge til rette for en god og trygg hverdag for alle hvor lek kan foregå i trygge rammer, uavhengig av sosial og kulturell kapital. I stedet velger Melby-Lervåg å kritisere oss som fremmer lek som inngangsport til erfaring og dannelse for et menneske i starten av livet og roper heller om en mer læringsbasert barnehagehverdag. Hun gjør sågar narr av måten Anne Greves innspill er presentert på: «Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?» Nei, men er det dét vi innen humaniora og samfunnsvitenskap skal sammenlikne oss med for å drive med gyldig forskningsformidling til folket?

Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?

Jeg har også forsket på språktilegnelse hos minoritetsspråklige barn i barnehage. Jeg har sett på de barna som IKKE kommer seg inn i leken og samspillet (til tross for at de er med i språkgrupper). Jeg har sett på hva økt bruk av sang i hverdagen kan bidra med sosialt for disse barna. Resultatene peker tydelig i retning av at et felles sangrepertoar hjelper barna med å bryte inn i leken, og dermed kommer de også raskere i gang med språket (Kulset, 2015). Dette er kvalitativ forskning, og som en nyhet til Røe Isaksen og hans folk (muligens inkludert Melby-Lervåg) kan jeg opplyse om at kvalitativ forskning oppsto som en motreaksjon til kvantitativ forskning nettopp fordi sistnevnte ikke maktet å fange opp kompleksiteten i situasjonen til ulike former for marginaliserte grupper. Alt kan ikke bevises med statistikk: det er som kjent også mange sannheter med sterke modifikasjoner som kan frambringes på denne måten.

Hvor vil jeg hen med dette? Forskning skal være gjennomsiktig og redelig. Hva vil Melby-Lervåg med sine utspill? Ha rett? Når Melby-Lervåg angriper Anne Greve og kaller hennes utspill (og forskning) om viktigheten av lek, samhold, tilhørighet og glede for «anekdotisk», for deretter å forsvare dette med å vise til sin egen studie som motbevis, en kvantitativ studie hvor 5-åringer ble bedre i språk etter å ha blitt stimulert både i små grupper og én og én av spesialtrente pedagoger, og aldeles uten å samtidig argumentere (hovedsakelig) for økt pedagogtetthet – da forstår jeg ikke at hun er ute etter annet enn å plise bevilgende myndigheter for å sikre sin plassering i tildelinger om forskningsmidler.

Slik forskning kan jeg ikke annet enn stille et stort spørsmålstegn ved.

Og i stedet for å gjøre narr av andre, kan man ikke heller slå seg sammen og samarbeide til beste for barna? Og for å finne ut hva dét er, så må man nok dessverre også gå kvalitativt til verks. Selv om Torbjørn Røe Isaksen liker positivistiske bevis. Det er det dessverre umulig å frambringe når det gjelder mennesker og deres livsverden. Også for Melby-Lervåg.

***

(Melby-Lervåg gikk forresten også ut for en tid siden og understrekte farene med tospråklighet. Også da ble hun bedt om å nyansere seg en tanke, blant annet fra andrespråksforskere ved NTNU.)

 

 

 

 

Nå også på engelsk! Now even in English!

Dear all,

I have finally decided to publish an English edited version of my study from 2012 (published in the yet-only-in-Norwegian book «Musikk og andrespråk» earlier this year by Universitetforlaget), and my most keen followers will be happy to see that I have included more on the OPERA-hypothesis than in the original study. (Little did I know in 2012 that Mr. Dr. Patel himself was on the same pathway as I was).

So here it is, a gift (hopefully), from me to you. Use it well and a lot (again hopefully).

Singing in the multicultural kindergarten leads to second language acquisition and social inclusion. Explained by the OPERA hypothesis

Sincerely yours

Nora, the researcher.

Ny artikkel i ny bok

  
I denne ferske og fine boka har jeg skrevet kapittel nummer fem. 

  
Det er min første PhD-avhandlingsartikkel jeg har på trykk, så det er faktisk ganske stas. Min PhD-avhandling er nemlig ikke ei tjukk bok, men det som kalles artikkelbasert. Det betyr at jeg skriver flere artikler knyttet til forskningen min – som altså skal være gode nok og interessante nok til å publiseres/utgis. I tillegg skriver jeg (skal jeg skrive…) en kortere avhandling på ca 100 sider. 

Bak den kanskje litt nerdete kapitteltittelen du ser over her, venter det leseren bl.a. forklaringer på sosiale og nevrologiske gevinster ved det å synge sammen. Det er det ganske så lurt å vite noe om, særlig for deg som jobber som pedagog i barnehage og skole. Men i grunnen for alle – som kanskje til og med lever i den misoppfattelsen at musikk er et overflødig kosefag. Vi kan ikke ta mere feil. 

Redaktørhyllest

I går hadde vi en feiring, jeg og hun som jeg har laget boka mi sammen med. Man skriver nemlig ikke ei bok alene. Ingen gjør det. Joda, man er the one and only forfatter, men med seg på laget har man både språkvaskere (ja, minst to), eksterne lesere/konsulenter – og ikke minst REDAKTØREN.  

Redaktøren er den som i praksis skriver boka sammen med deg. Forfatteren bidrar med råstoffet: innholdet, oppsettet, språktonen. Redaktøren sier: «Denne delen bør du omarbeide, hva om du bytter rekkefølge sånn og sånn». Eller «Dette skriver du altfor kjipt og komplisert, husk hvem leseren din er». Med andre ord: en viktig veileder å spille ball med, en som i stor grad bearbeider og former teksten. Helt «usynlig».

(Og jeg er overbevist om at i enkelte tilfeller kunne redaktørens navn også ha stått på coveret.)

Så tenk på det neste gang du leser en takk til redaktøren i et forord. Det er meget mulig at denne personen har mye av æren for at boka du leser og liker har blitt akkurat slik som den er. 

Her er jeg og min redaktør Laila Brantenberg fra Universitetsforlaget i går etter at vi hadde feiret utgivelsen på tomannshånd med litt godt på fatet og i glasset. 

  
Og Laila er det en fryd for meg å samarbeide med. Som dere ser.

«Fra musikk til språk» i Bergen kommune

Bergen kommune var raskt ute med å bruke innholdet i masteren «Musikk og andrespråk» da den var ferdig trykket. Cecilie Sæverud, rådgiver innen minoritetsspråklige førskolebarn i fagavdeling for barnehage og skole, satte i gang prosjektet «Fra musikk til språk» høsten 2012 med ni deltakende barnehager. Gode erfaringer gjorde at ti nye barnehager ble med i prosjektet fra og med høsten 2013. Tilbakemeldingene fra barnehagene er fremdeles bare positive, og derfor får atter ti nye barnehager være med i prosjektet fra og med høsten 2014. Jeg gleder meg til kick-off i september!

Fra musikk til språk

Fra musikk til språk i Bergen