Ny utgave av boka «Musikk og andrespråk»

Til høsten kommer andreutgaven av min akademiske debut «Musikk og andrespråk» til å stå klar i hyllene. Har ikke designeren gjort en herlig jobb med coveret? Den samme boka men likevel ny.

Andreutgaven skal ikke bli lengre – det skal være den samme lille lettleste boka – men noe skal ut, og teoriene skal oppdateres til 2018.

Så nå er spørsmålet: hva har du lyst til å lese mer om i den nye utgaven? Hva kunne du ha ønsket deg mer av? Er det noe du savnet i førsteutgaven som du håper at jeg tar med i andreutgaven? FORTELL DET TIL MEG! 🙂

#MusikkogAndrespråk #ntnumusikk

Gåsehud og musikk

gåsehud

Gåsehud er noe vi får når vi er kalde eller redde – men hvorfor får vi gåsehud ved sterke musikkopplevelser?

Gåsehud kommer fra tiden da vi hadde mer pels på kroppen enn nå. At hårene reiste seg kunne enten hjelpe oss med å holde varmen, eller det kunne få oss til å se større ut enn vi egentlig var, og dermed kunne vi skremme bort en fiende som nærmet seg.

 

kattbust

 

Det er adrenalin som får hårene til å reise seg og framkalle gåsehud. Og det kan vi jo framkalle på så mange ulike vis:

 

adrenalin

 

stagediving

 

Men hva har dette med den gåsehuden vi kan få av å høre på denne dama? Eller den gåsehuden hun selv og andre musikere kan oppleve når man lager musikk?

tone
Tone Åse i aksjon med bandet BOL & SNAH

 

For å finne ut av det, må vi gå til livets fire F’er:

Fight, Flight, Feed, Breed

(jada, den siste der er jo ikke en F, men alle skjønner at man ikke kan skrive den F’en. Derfor passer det bedre med et ord som rimer på feed)

fire F

Fight, flight, feed or breed

 

Hjernen belønner oss for adferd som fremmer overlevelse, og de fire F’er dekker de mest grunnleggende faktorene for å sikre oss et så langt liv som mulig. Hver gang vi gjør noen av disse F’ene, sender hjernen signaler til belønningssystemet. Belønningen blir lagret i hukommelsen og skal tjene som en forsterker for at vi skal gjenta oppførselen. Dette var superbra! Gjør mer av dette!

Og nå snakker vi ikke om adrenalin lenger, men om DOPAMIN, kroppens eget kokain. Dopamin er belønningssystemets utbetaling, og det gir oss rett og slett en rus. Vi føler oss høye, avslappede, lykkelige – kort sagt svært fornøyde. Og så vil vi gjenta det som ga oss denne belønningen. Ett av hovedmålene for hjernen er faktisk å forutsi belønnende hendelser. Hjernen er en dopaminjunkie som hele tida prøver å tolke og gjette seg fram etter noe å kjenne igjen, ett eller annet som kan gi oss et rush av belønningsrus.

dopamin
Den kjemiske strukturen til dopamin

 

Menneskehjernen er faktisk en kløpper på å kjenne igjen mønstre. Evolusjonært sett er dette en praktisk vane å ha: å gjøre gode forutsigelser er avgjørende for å overleve. Og derfor fungerer hjernen vår slik som dette:

Skjermbilde 2016-02-15 13.40.24Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.

 

trenøttertilaskepott

 

Men så var det musikken da.

Musikk stimulerer belønningssystemet i hjernen som fører til at hjernen oversvømmes av dopamin.

lyttemusikk

Når vi lytter til musikk, eller når vi selv lager musikk, så kan vi oppleve voldsomme rush av gåsehud og ilinger nedover ryggen. Hva har dette med livets fire F’er å gjøre?

spillemusikk

Jo, det handler om hjernens dopamindrevne gjettelek. Forventningen om mønsteret som skal gjentas, eller på opplevelsen av et nytt mønster, gjør at hjernen så og si holder pusten. Det merkelige er at dopaminnivået kan toppe seg flere sekunder før sangen du elsker når sitt spesielle øyeblikk. Det er fordi hjernen din er en god lytter – den forutsier stadig hva som kommer til å skje videre.

Men musikk er vanskelig. Den kan være uforutsigbar, erte hjernen vår og holde de gjettende dopaminutløserne på pinebenken. Og det er der gåsehuden kan komme inn. For når du endelig høre en etterlengtet akkord, sukker hjernen i dopaminoversvømt tilfredshet og – ahhh – du får frysninger. Jo større oppbygging, desto større er gåsehuden.

Og når alt dette skjer, så er det som om alle røde varsellamper lyser og uler og blinker oppe i hjernen. Inntrykkene som kommer inn er massive! Er de farlige, mon tro? Fight or flight? Når det så viser seg at denne over-kill’en av supersizede inntrykk slett ikke var farlige, så kommer det gode rushet i stedet for nødreaksjonen: gåsehuden blir av det behagelige slaget, og hjernen belønner oss for riktig reaksjon. Vi ble jo på vakt, vi passet på livet vårt, selv om det viste seg at det ikke var noe farlig.

Eller?

Er det på grunn av dette at hjernen aktiverer belønningssystemet og sender ut dopamin når vi lytter oppmerksomt til musikken?

babytalk

Det nyfødte spedbarnet er helt avhengig av å snu ansiktet sitt mot lyden av et annet menneske. Slik sikrer det overlevelse. Dermed belønner hjernen spedbarnet hver gang det snur seg mot mor eller far som snakker. Var det her det hele startet? Er det her gåsehuden vi belønnes med når vi lytter til eller skaper musikk, egentlig kommer fra? I det helt grunnleggende behovet et nyfødt menneskebarn har til å bli tatt vare på og elsket av sine nærmeste?

Det vet vi rett og slett ikke. Ikke enda.

Det vi derimot vet er at 50% av befolkning opplever gåsehud når de lytter til musikk, og hele 90% av musikere opplever det samme. Så da er spørsmålet: ble de musikere fordi de har lettere for å ha sterke musikkopplevelser, eller har de sterkere musikkopplevelser fordi de er musikere?

Også et spørsmål for framtidig forskning.


Les mer:

Nagel, Kopiez, Grewe, & Altenmüller (2007). EMuJoy: Software for continuous measurement of perceived emotions in music. Behavior Research Methods, Vol.39 (2), s.283-290.
Salimpoor, Zald, Zatorre, Dagher & McIntosh (2015). Predictions and the brain: how musical sounds become rewarding. Trends in Cognitive Sciences, 19 (2), s. 86-91. doi:10.1016/j.tics.2014.12.001
Vuust & Kringelbach (2010). The Pleasure of Making Sense of Music. Interdisciplinary Science Reviews, 35 (2), s. 166-182. doi:10.1179/030801810×12723585301192
Zatorre (2015). Musical pleasure and reward: mechanisms and dysfunction. I E. Bigand, B. Tillmann, I. Peretz, R. J. Zatorre, L. Lopez, & M. Majno (red.), Neurosciences and Music V: Cognitive Stimulation and Rehabilitation (Vol. 1337, s. 202-211).
Zatorre & Salimpoor (2013). From perception to pleasure: Music and its neural substrates. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 110, s. 10430-10437. doi:10.1073/pnas.1301228110

 

«Musikk og andrespråk»

DSC_0124

«Musikk og andrespråk – om musikk som verktøy i andrespråkopplæringen av minoritetsspråklige førskolebarn» er pr august 2014 solgt i over 200 eksemplarer.

«Musikk og andrespråk» ble nominert til årets beste master ved NTNU, og i juryens uttalelser trekkes det blant annet fram at den er skrevet i et lettforståelig og engasjerende språk selv om den holder et høyt faglig nivå. Dette er altså en lettlest og lett tilgjengelig liten bok på ca 100 sider som kan lese av alle.

«Musikk og andrespråk» gir en enkel innføring i hvorfor og hvordan musisering bidrar til en lettere norsktilegnelse hos minoritetsspråklige 3-5-åringer i barnehagen. Det er særlig lagt fokus på det sosiale aspektet, om hvordan et felles sangrepertoar hjelper minoritetsbarnet inn i den daglige leken – og dermed også inn i språket. Nevrologisk forskning som handler om gunstige innlæringsstiuasjoner, omfattes også.

«Musikk og andrespråk» bestilles via nora.kulset@ntnu.no. Den koster kr 250,- pluss porto.

Neuromusic i Dijon

Neuromusic Dijon 2014

29. mai – 1. juni ble den femte konferansen «The Neurosciences and Music» arrangert i Dijon. Konferansen holdes hvert tredje år og samler forskere fra hele verden som på én eller annen måte holder på med musikk og hjerne-forskning.  I år var temaet «kognitiv stimulering og rehabilitering», og programmet omfattet alt fra demente til slagpasienter og babyers tilknytningsevne.

Her møter man også de store kjente stjerneforskerne fra tunge prestisjeuniversiteter rundt om i verden, som for eksempel Isabelle Peretz, Robert Zatorre, Sylvain Moreno, Stefan Koelsch, Sandra Trehub, Aniruddh Patel…

Og ferske smånervøse doktorgradsstipendiater fra Institutt for musikk på Dragvoll, som Nora Bilalovic Kulset. Her ørlite granne star struck og ganske liten.

Litt spent her, fru Bilalovic?