Budsjettlekkasje: Lover Kulset tolv mill. ekstra i året!

Lekkasjene av budsjettforslag og gladnyheter står i kø valgkampen. Siste nytt: Institutt for musikk og instituttleder Kulset får den utvidede støtten til kunstfag som tidligere rektor Gunnar Bovim kjempet så varmt og høylytt for.

Det var på et uventet besøk på én av Institutt for musikk sine mange campuser som ligger spredt rundt omkring, at den gode nyheten ble lekket av statsråden. «Vi har blitt overrasket over det faktum at det viser seg at musikk likevel ikke bare er et kosefag», sier hun til avisas utsendte og slår overveldet ut med armene før hun ivrig fortsetter: «tenk at det først og fremst handler om tilknytning mellom mennesker, og om det å kunne kommunisere på andre måter enn når vi bare snakker sammen. Hvilke muligheter!»

«Her har vi gått og tenkt at musikk er så lite viktig at vi har kuttet det helt ut som obligatorisk fag i utdanningen av nye barnehage- og grunnskolelærere. Helt til vi nå står i den situasjonen at nesten ingen som underviser i musikk og andre praktisk-estetiske fag på skolen, har utdanning innen feltet. Det er jo litt pinlig når vi tenker på hvordan vi krever en firer i matte for å bli lærer, selv om man ikke skal bli mattelærer. Mens musikk derimot…»

Hun er synlig skamfull før hun tar det i seg og begeistret fortsetter med punktene fra Humaniorameldingen, om integrering, migrasjon og konflikter, om de store teknologiskiftene, og om klima, miljø og bærekraft. «Tenk at musikk kan svare ut alle disse utfordringene, både som kunstart og som samværsform! Tenk på hvor mye musikk kan gjøre i det å bygge trygge og velfungerende lokalsamfunn i en globalisert verden. En annen type språk, en annen type samværsform, noe som sørger for tilknytning og fellesskapsfølelse på tvers av det meste. Felles opplevelser. Nye opplevelser. Opplysende opplevelser. Skape musikk sammen, lytte til musikk sammen, lytte til hverandre. Har du forresten sett Fargespill?»

«Og tenk på hvordan musikk kan formidle og bidra til å sette fokus på klimautfordringene vi lever i. Andre måter å formidle dette på enn at vi står og snakker. Altså, angående begge disse punktene fra humaniorameldingen: på program for musikkvitenskap her ved IMU underviser de i emner som «Musikk og sosial rettferdighet: kunstnerisk aktivisme» og «Musikk, makt og politikk». Visste du det? At det går an å undervise i slike ting i tilknytning til kosefaget musikk? Tenk så viktig, å vite noe om hvordan musikk kan være manipulerende i politiske maktsituasjoner. Og nyttig, hehe!»

«Og ikke minst, her i teknologihovedstaden, så har IMU faktisk sin egen teknologiske utdannelse! På musikkteknologi har de allerede jobbet lenge med alle utfordringene vi står overfor knyttet til de store teknologiskiftene. De samarbeider sågar med teknologimiljøet på Gløshaugen om dette! Jeg mener, Gløshaugen! Studentene på musikkteknologi har hatt flere installasjoner om støy under havet for å formidle dette problemet på andre måter enn med ord, både på Ocean Week og The Big Challenge. Institutt for musikk altså! Tenk at de kan brukes til andre ting enn å opptre på immatrikuleringen! Hvem hadde trodd det!»

Instituttleder Kulset står smilende ved siden av med deler av ledergruppa og administrasjonen, og dette minner statsråden på flere ting hun har på hjertet: «I tillegg så er det jo faktisk slik at Institutt for musikk ikke kan være en del av den normale ABE-reformen, det forstår jo alle. Er du klar over hvor mye mere administrativt arbeid som kreves for å drive et så komplekst institutt som dette? La oss ta eksamensarbeidet som et eksempel. To ganger i året arrangerer dette instituttet gedigne festivaler med gratiskonserter rundt omkring i hele byen. Før sommeren varer denne eksamensfestivalen i over en hel måned! Kan du tenke deg den logistikken? Og alle de enkeltsensorene?»

«Og tenk på den staben de administrerer, på alle de ulike hovedinstrumentlærerne som skal ha nye kontrakter hvert år basert på hva slags studenter det er som har kommet inn på de ulike programmene. Munnspill i år? Nei. Oj, sytten på el-gitar, da må vi ha inn en lærer til. Dessuten driver de jo sine egne campuser som om de var private kulturskoler. Bare her i sentrum har de tre ulike lokaler som de selv i praksis sørger for at er i drift. Det er ingen Campusservice eller IT/AV-tjeneste rundt neste sving her, for å si det sånn. Nei, disse folkene altså», sier hun og slår ut med armene mot en noe forfjamset IMU-stab.

«Altså, nå ga vi Moserne noen ekstra millioner også, det fikk du kanskje med deg, og det skal naturligvis gå til å forske på musikk. Men ikke sånn «du blir flinkere i matte hvis du driver med musikk»-forskning. Nei, det har selv jeg forstått at er en…umusikalsk måte å argumentere for musikkens viktighet på, hvis jeg kan si det sånn». Hun ler godt.

«Nei, det vi må forske på er den usynlige verdien musikk og kunst har på oss mennesker. På verdien av å sitte stille på en konsert og lytte, for eksempel. Eller på verdien av å synge sammen uten at du nødvendigvis har meldt deg på i et kor. Eller på de nye tankene du kan komme til å tenke når du enten lytter til eller gjør musikk med andre».

«Og ikke minst trenger vi å forske på hvorfor så mange av oss tror at musikk er et unødvendig kosefag. Når skjedde det? Og at vi sier at vi ikke kan synge! Enn det, når vi allerede har forskning som viser at arten homo sapiens faktisk kan synge! Visste du det? At alle kan synge, bortsett fra den lille prosenten med amusi? Du vet ikke hva amusi er? Les én av bøkene til denne dama her», sier hun og peker mot instituttleder Kulset før hun fortsetter: «så jeg regner med at Moserne sammen med IMU klarer å forske fram noen svar på dette, siden Moserne tross alt klarte å finne noe så abstrakt som stedssansen. Så da blir det et lite pengedryss på dem også. Klingende mynt, kan du si, hahaha!»

En trillende latter i sopranleiet klinger i Institutt for musikk sine lokaler, hvor en sparsommelig rehabilitering – den aller første siden Olavskvartalet ble bygget for 30 år siden, skyter instituttleder Kulset inn – snart er ved veis ende.

Statsråden avslutter tydelig beveget: «Kunst er det som skiller oss fra andre dyrearter. Det er det som gjør oss til mennesker. Enkelte forskere mener til og med at det er derfor vår art overlevde alle de andre menneskeartene. Det knytter oss sammen, hjelper oss å forstå oss selv, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Det hjelper oss å komme oss dit vi skal. Gjøre det vi skal. Vite hva vi vil. Derfor skal vi fra nå av begynne å hegne om musikk – og kunst – i mye større grad. Dette blir NTNUs nye flaggskip. Og derfor har jeg også gitt klarsignal til det første spadestikket for kunstfagbygget straks dere har planene klare, og jeg har selvsagt doblet budsjettet. KAMD, er det dét dere kaller det?»

Om bare.

Den statsråden hadde i alle fall fått min stemme.

Men bruk stemmeretten din uansett

Hilsen Nora, instituttleder Kulset.

Denne kronikken sto først på trykk i Universitetsavisa

Ny utgave av boka «Musikk og andrespråk»

Til høsten kommer andreutgaven av min akademiske debut «Musikk og andrespråk» til å stå klar i hyllene. Har ikke designeren gjort en herlig jobb med coveret? Den samme boka men likevel ny.

Andreutgaven skal ikke bli lengre – det skal være den samme lille lettleste boka – men noe skal ut, og teoriene skal oppdateres til 2018.

Så nå er spørsmålet: hva har du lyst til å lese mer om i den nye utgaven? Hva kunne du ha ønsket deg mer av? Er det noe du savnet i førsteutgaven som du håper at jeg tar med i andreutgaven? FORTELL DET TIL MEG! 🙂

#MusikkogAndrespråk #ntnumusikk

Dagens #musickhood

Jeg har gitt meg selv en utfordring, nemlig å poste #DagensMusickhood – hver dag – for å synliggjøre den altomfattende og viktige (og selvsagte) rollen musikk og vår musikalitet spiller i menneskelivet.

Vi har bruk for musikaliteten vår overalt i hverdagen, og vi bruker den og opplever den hos oss selv og andre i mye større grad enn vi kanskje går rundt og tenker over.

(Og nå tenker jeg absolutt ikke på de som har som jobb å drive med musikk. Dvs, jeg tenker også på dem, de profesjonelle musikerne, men først og fremst handler dette om alle de andre milliardene av mennesker som ikke har musikk som yrke.)

Og derfor har jeg altså gitt meg selv denne utfordringen, «dagens musickhood».

Ja, jeg fikk faktisk ei T-skjorte med påtrykk #musickhood anonymt i posten for et år siden.

Hva er «musickhood» spør du kanskje nå. Det er et begrep jeg har funnet på sjøl («konstruert», som det heter i forskningsverdenen). Med det ordet prøver jeg å beskrive vår menneskelige medfødte musikalitet, men også hva som skal til for at vi skal klare/tørre å bruke den.

Det handler om det jeg kaller «musikalsk trygghet», altså å tørre å bruke musikaliteten sin (og ikke gå rundt og kalle seg «umusikalsk» feks). Det handler om å se alle de ulike musikalske elementene som fins i vår helt normale dagligdagse menneskelige adferd. Det handler om hvordan vi bruker musikaliteten vår for å fungere sammen med andre – men også hvordan vi i en enorm utstrekning bruker den for å fungere godt sammen med oss selv i vårt eget liv.

Musickhood er med andre ord både vår menneskelige medfødte musikalitet, og vår trygghet i å kunne bruke den fritt.

Har du tenkt på hvor mye rytme det er i å strikke?

#DagensMusickhood har et hårete mål, nemlig å bidra til å øke vår bevissthet rundt at den medfødte musikaliteten vår er en nødvendig del av det å være et menneske – men at den trenger å kultiveres på lik linje med språk. Hvis ingen snakker til oss, lærer vi oss heller ikke å snakke.

Og husk: dette handler altså ikke om den spesialiserte enden av musikaliteten vår hvor man skal lære seg å håndtere et instrument og bli så god som mulig. Alle som går på ski trenger ikke bli som Marit Bjørgen. Dette handler derimot om den normative enden av musikaliteten vår. Dette handler om skituren i påskesol, 100 meter eller 10 mil, i dongerybukse eller Fjällräven. Skitur er skitur. Og vi (og kulturen vår) tillater oss de turene – selv om vi ikke er Marit Bjørgen.

#DagensMusickhood i dag er musikken jeg akkurat nå spiller for meg selv for å komme i en tilstand av skikkelig godfølelse – og samtidig bli inspirert til å endelig ta meg på tak og skrive denne teksten. Utenfor vinduet er det tiltakende gråvær og høstregn i anmarsj, og i tillegg er det er første vinterdag på primstaven. Jeg er ikke spesielt glad i vinteren, for å si det forsiktig. Men med den rette musikken rundt meg (eller på øret), sier det hokus pokus! – og jeg blir både i fokusert skrivehumør, jeg tenker at vinteren ikke er lang, og jeg blir fylt med den beste godfølelsen man kan tenke seg. Livet er herlig.

Abdullah Ibrahim-feelgood for Nora (og kanskje deg?):

https://open.spotify.com/user/musikkmanesjen/playlist/6hNd4lPnywsmor8EAPngdU?si=QhCB0BxlS3i2eSJfV9JL6w

#DinMusikalskeKapital #ntnumusikk

Conference on research in Music Education

Hvert år møtes nordiske forskere innen feltet musikkpedagogikk til konferanse og fagprat. I år ble konferansen holdt på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm 23. – 25. april.

stockholm

Jeg sjekker aldri inn bagasje på reiser av denne lengden, men siden jeg skulle rett til Oslo etterpå og verdenspremieren av Alexander Ekmans «A Swan Lake» i Operaen, så måtte hårsprayen med. Og kofferten ble sjekket inn. Og dermed var den borte.

Bagasjebåndet på Arlanda stoppet uten at min koffert hadde dukket opp. Litt stresset stilte jeg meg i en endeløs kø for å melde bagasjen savnet. Klokka tikket mot avspark for stipendiatseminaret jeg skulle delta på. Mens jeg sto i kø. I ei lang kø. Da det endelig ble min tur, fant de ut at kofferten min faktisk befant seg på Arlanda, men at den var på vei inn i et fly til fjerne himmelstrøk. Den syntes tydeligvis den kunne ta seg en litt lengre tur når den først fikk lov til å være med i bagasjerommet. Dermed var det bare å vente enda litt mer før den uskikkelige kofferten kom trillende mot meg og vi sammen kunne løpe inn på flytoget. Og ja, jeg kom altfor seint. Ingen god start på mitt akademiske liv med andre ord. På grunn av hårspray. Men jeg kom fram.

Utpust på flytoget
Utpust på flytoget

Doktorgradsstipendiatene hadde altså et seminar i forkant av selve konferansen. Der fikk vi presentert prosjektet vårt med tilbakemeldinger fra medstipendiater og professorer, og vi fikk i oppgave å på forhånd forberede tilbakemeldinger og spørsmål til én av presentasjonene. Lærerrikt – og ganske skummelt for en fersking. Men som ellers i livet så viser det seg at det sjelden er noen vits i å grue seg. Ting blir som de blir. 

NNMPF 2014

Og det var også her jeg fikk høre de uforglemmelige ordene: «You´re not Jesus, you know. You´re not here to give us salvation, merely to tell us that language MIGHT benefit from singing». OK, ikke Jesus.

Neste NNMPF-konferanse holdes på University of Arts i Helsinki, 3. – 5. mars 2015.