ntnu

Budsjettlekkasje: Lover Kulset tolv mill. ekstra i året!

~ Nora Bilalovic Kulset ~ 1 kommentar

Lekkasjene av budsjettforslag og gladnyheter står i kø valgkampen. Siste nytt: Institutt for musikk og instituttleder Kulset får den utvidede støtten til kunstfag som tidligere rektor Gunnar Bovim kjempet så varmt og høylytt for.

Det var på et uventet besøk på én av Institutt for musikk sine mange campuser som ligger spredt rundt omkring, at den gode nyheten ble lekket av statsråden. «Vi har blitt overrasket over det faktum at det viser seg at musikk likevel ikke bare er et kosefag», sier hun til avisas utsendte og slår overveldet ut med armene før hun ivrig fortsetter: «tenk at det først og fremst handler om tilknytning mellom mennesker, og om det å kunne kommunisere på andre måter enn når vi bare snakker sammen. Hvilke muligheter!»

«Her har vi gått og tenkt at musikk er så lite viktig at vi har kuttet det helt ut som obligatorisk fag i utdanningen av nye barnehage- og grunnskolelærere. Helt til vi nå står i den situasjonen at nesten ingen som underviser i musikk og andre praktisk-estetiske fag på skolen, har utdanning innen feltet. Det er jo litt pinlig når vi tenker på hvordan vi krever en firer i matte for å bli lærer, selv om man ikke skal bli mattelærer. Mens musikk derimot…»

Hun er synlig skamfull før hun tar det i seg og begeistret fortsetter med punktene fra Humaniorameldingen, om integrering, migrasjon og konflikter, om de store teknologiskiftene, og om klima, miljø og bærekraft. «Tenk at musikk kan svare ut alle disse utfordringene, både som kunstart og som samværsform! Tenk på hvor mye musikk kan gjøre i det å bygge trygge og velfungerende lokalsamfunn i en globalisert verden. En annen type språk, en annen type samværsform, noe som sørger for tilknytning og fellesskapsfølelse på tvers av det meste. Felles opplevelser. Nye opplevelser. Opplysende opplevelser. Skape musikk sammen, lytte til musikk sammen, lytte til hverandre. Har du forresten sett Fargespill?»

«Og tenk på hvordan musikk kan formidle og bidra til å sette fokus på klimautfordringene vi lever i. Andre måter å formidle dette på enn at vi står og snakker. Altså, angående begge disse punktene fra humaniorameldingen: på program for musikkvitenskap her ved IMU underviser de i emner som «Musikk og sosial rettferdighet: kunstnerisk aktivisme» og «Musikk, makt og politikk». Visste du det? At det går an å undervise i slike ting i tilknytning til kosefaget musikk? Tenk så viktig, å vite noe om hvordan musikk kan være manipulerende i politiske maktsituasjoner. Og nyttig, hehe!»

«Og ikke minst, her i teknologihovedstaden, så har IMU faktisk sin egen teknologiske utdannelse! På musikkteknologi har de allerede jobbet lenge med alle utfordringene vi står overfor knyttet til de store teknologiskiftene. De samarbeider sågar med teknologimiljøet på Gløshaugen om dette! Jeg mener, Gløshaugen! Studentene på musikkteknologi har hatt flere installasjoner om støy under havet for å formidle dette problemet på andre måter enn med ord, både på Ocean Week og The Big Challenge. Institutt for musikk altså! Tenk at de kan brukes til andre ting enn å opptre på immatrikuleringen! Hvem hadde trodd det!»

Instituttleder Kulset står smilende ved siden av med deler av ledergruppa og administrasjonen, og dette minner statsråden på flere ting hun har på hjertet: «I tillegg så er det jo faktisk slik at Institutt for musikk ikke kan være en del av den normale ABE-reformen, det forstår jo alle. Er du klar over hvor mye mere administrativt arbeid som kreves for å drive et så komplekst institutt som dette? La oss ta eksamensarbeidet som et eksempel. To ganger i året arrangerer dette instituttet gedigne festivaler med gratiskonserter rundt omkring i hele byen. Før sommeren varer denne eksamensfestivalen i over en hel måned! Kan du tenke deg den logistikken? Og alle de enkeltsensorene?»

«Og tenk på den staben de administrerer, på alle de ulike hovedinstrumentlærerne som skal ha nye kontrakter hvert år basert på hva slags studenter det er som har kommet inn på de ulike programmene. Munnspill i år? Nei. Oj, sytten på el-gitar, da må vi ha inn en lærer til. Dessuten driver de jo sine egne campuser som om de var private kulturskoler. Bare her i sentrum har de tre ulike lokaler som de selv i praksis sørger for at er i drift. Det er ingen Campusservice eller IT/AV-tjeneste rundt neste sving her, for å si det sånn. Nei, disse folkene altså», sier hun og slår ut med armene mot en noe forfjamset IMU-stab.

«Altså, nå ga vi Moserne noen ekstra millioner også, det fikk du kanskje med deg, og det skal naturligvis gå til å forske på musikk. Men ikke sånn «du blir flinkere i matte hvis du driver med musikk»-forskning. Nei, det har selv jeg forstått at er en…umusikalsk måte å argumentere for musikkens viktighet på, hvis jeg kan si det sånn». Hun ler godt.

«Nei, det vi må forske på er den usynlige verdien musikk og kunst har på oss mennesker. På verdien av å sitte stille på en konsert og lytte, for eksempel. Eller på verdien av å synge sammen uten at du nødvendigvis har meldt deg på i et kor. Eller på de nye tankene du kan komme til å tenke når du enten lytter til eller gjør musikk med andre».

«Og ikke minst trenger vi å forske på hvorfor så mange av oss tror at musikk er et unødvendig kosefag. Når skjedde det? Og at vi sier at vi ikke kan synge! Enn det, når vi allerede har forskning som viser at arten homo sapiens faktisk kan synge! Visste du det? At alle kan synge, bortsett fra den lille prosenten med amusi? Du vet ikke hva amusi er? Les én av bøkene til denne dama her», sier hun og peker mot instituttleder Kulset før hun fortsetter: «så jeg regner med at Moserne sammen med IMU klarer å forske fram noen svar på dette, siden Moserne tross alt klarte å finne noe så abstrakt som stedssansen. Så da blir det et lite pengedryss på dem også. Klingende mynt, kan du si, hahaha!»

En trillende latter i sopranleiet klinger i Institutt for musikk sine lokaler, hvor en sparsommelig rehabilitering – den aller første siden Olavskvartalet ble bygget for 30 år siden, skyter instituttleder Kulset inn – snart er ved veis ende.

Statsråden avslutter tydelig beveget: «Kunst er det som skiller oss fra andre dyrearter. Det er det som gjør oss til mennesker. Enkelte forskere mener til og med at det er derfor vår art overlevde alle de andre menneskeartene. Det knytter oss sammen, hjelper oss å forstå oss selv, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Det hjelper oss å komme oss dit vi skal. Gjøre det vi skal. Vite hva vi vil. Derfor skal vi fra nå av begynne å hegne om musikk – og kunst – i mye større grad. Dette blir NTNUs nye flaggskip. Og derfor har jeg også gitt klarsignal til det første spadestikket for kunstfagbygget straks dere har planene klare, og jeg har selvsagt doblet budsjettet. KAMD, er det dét dere kaller det?»

Om bare.

Den statsråden hadde i alle fall fått min stemme.

Men bruk stemmeretten din uansett

Hilsen Nora, instituttleder Kulset.

Denne kronikken sto først på trykk i Universitetsavisa

Lek og språk og testing, testing.

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Er språkgrupper bra? Er språktesting lurt? Hvordan skal vil sørge for at alle lærer seg norsk mens de går i norsk barnehage? Øve i små grupper? Teste om de lærer noe? TRAS? Aktivt ordforråd? Passivt ordforråd? Hva med de sjenerte? Er de bare tause eller kan de masse? Hva betyr det at de ikke vil snakke når vi utfører språktesten? Og hva med de sinte? Hvorfor er de så utagerende? Og hvem har språkvansker, og hvem er bare treg fordi norsk er deres tredje språk? Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi høre på? Politikerene? Torbjørn Røe Isaksen?

Sukk.

Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde denne uka et fra mitt ståsted glimrende innlegg i denne debatten (eller i dette dilemmaet, som man vel også kan kalle det). Hun understreker at LEK er det sentrale for små barn, og at de i leken får oppleve glede og samhold, tilhørighet og det å bli sett. I slike settinger kan et lite barn best tilegne seg et nytt språk, sier hun, og ikke ved et økt fokus på læring, slik Torbjørn Røe Isaksen ønsker. (Les hele innlegget her.)

skjermbilde-2016-09-29-13-50-43

Men dette er det ikke alle som er enige i. Ganske raskt kom Monica Melby-Lervåg fra Institutt for spesialpedagogikk ved UiO på banen og viste til sine nyeste studier hvor pedagogiske læringstiltak som språkgrupper derimot viste seg å ha stor effekt på barnas språktilegnelse. Hun kritiserte Anne Greves innspill som «anekdotisk» (en ikke-dokumentert historie) og kaller barnehagenorges opprør mot mindre tid til lek og mer fokus på læring i barnehagen, for en «empiriløs reproduksjon av ‘urban myths’». (Les hele innlegget fra Læringsbloggen.no her.)

At studien hun viste til kun ble utført på barn som var 5 år – altså året før skolestart, og at den dermed ikke kan sies å være gyldig for barnehagebarn som sådan – fikk jeg oppgitt av Melby-Lervåg på direkte forespørsel. Riktignok har de i studien angitt gjennomsnittsalder til 5,5 år, men samtidig avviser Melby-Lervåg funn fra Golberg et al. (2008) som peker på at barn under 5 år har svært dårlig utbytte av å få «skoleliknende» språkstimulering sammenliknet med barna over 5 år. Hvorfor avviser Melby-Lervåg andre liknende funn? Vil hun at sin egen studie skal framstå som den har større overføringsverdi enn den egentlig har? Prøver hun å gjøre seg populær blant politikerne som sitter på pengesekken? Gjett om Røe Isaksen blir glad for slike funn som Melby-Lervåg produserer.

skjermbilde-2016-09-29-13-54-47
Skjermdump fra Læringsbloggen.no

Selvsagt vil det bedre barns språktilegnelse når man setter inn ekstra ressurser (altså pedagoger) som er spesialtrent i språkstimulering. Hallo. Jeg er nesten fristet til å si «er det dette skattepengene mine brukes til?», men jeg sier det ikke. Men det kan ikke sies å være et oppsiktsvekkende funn. Argumentasjonen ut fra funnet kunne da også ha vært «bemanningsnorm» i stedet for «språknorm». Det hjelper med flere ansatte, flere pedagoger, flere med god utdannelse – som også blant annet kan legge til rette for en god og trygg hverdag for alle hvor lek kan foregå i trygge rammer, uavhengig av sosial og kulturell kapital. I stedet velger Melby-Lervåg å kritisere oss som fremmer lek som inngangsport til erfaring og dannelse for et menneske i starten av livet og roper heller om en mer læringsbasert barnehagehverdag. Hun gjør sågar narr av måten Anne Greves innspill er presentert på: «Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?» Nei, men er det dét vi innen humaniora og samfunnsvitenskap skal sammenlikne oss med for å drive med gyldig forskningsformidling til folket?

Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?

Jeg har også forsket på språktilegnelse hos minoritetsspråklige barn i barnehage. Jeg har sett på de barna som IKKE kommer seg inn i leken og samspillet (til tross for at de er med i språkgrupper). Jeg har sett på hva økt bruk av sang i hverdagen kan bidra med sosialt for disse barna. Resultatene peker tydelig i retning av at et felles sangrepertoar hjelper barna med å bryte inn i leken, og dermed kommer de også raskere i gang med språket (Kulset, 2015). Dette er kvalitativ forskning, og som en nyhet til Røe Isaksen og hans folk (muligens inkludert Melby-Lervåg) kan jeg opplyse om at kvalitativ forskning oppsto som en motreaksjon til kvantitativ forskning nettopp fordi sistnevnte ikke maktet å fange opp kompleksiteten i situasjonen til ulike former for marginaliserte grupper. Alt kan ikke bevises med statistikk: det er som kjent også mange sannheter med sterke modifikasjoner som kan frambringes på denne måten.

Hvor vil jeg hen med dette? Forskning skal være gjennomsiktig og redelig. Hva vil Melby-Lervåg med sine utspill? Ha rett? Når Melby-Lervåg angriper Anne Greve og kaller hennes utspill (og forskning) om viktigheten av lek, samhold, tilhørighet og glede for «anekdotisk», for deretter å forsvare dette med å vise til sin egen studie som motbevis, en kvantitativ studie hvor 5-åringer ble bedre i språk etter å ha blitt stimulert både i små grupper og én og én av spesialtrente pedagoger, og aldeles uten å samtidig argumentere (hovedsakelig) for økt pedagogtetthet – da forstår jeg ikke at hun er ute etter annet enn å plise bevilgende myndigheter for å sikre sin plassering i tildelinger om forskningsmidler.

Slik forskning kan jeg ikke annet enn stille et stort spørsmålstegn ved.

Og i stedet for å gjøre narr av andre, kan man ikke heller slå seg sammen og samarbeide til beste for barna? Og for å finne ut hva dét er, så må man nok dessverre også gå kvalitativt til verks. Selv om Torbjørn Røe Isaksen liker positivistiske bevis. Det er det dessverre umulig å frambringe når det gjelder mennesker og deres livsverden. Også for Melby-Lervåg.

***

(Melby-Lervåg gikk forresten også ut for en tid siden og understrekte farene med tospråklighet. Også da ble hun bedt om å nyansere seg en tanke, blant annet fra andrespråksforskere ved NTNU.)

 

 

 

 

Skriveeksilet

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!

IMG_2139

 

Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.

Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.

Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!

IMG_2158

IMG_2156
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.

Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!

Åh, hunden min! Tito the Dog!

tito

Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…

#ntnumusikk

Når målstreken er i synsfeltet

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.

«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»

Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?

«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».

Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?

«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»

IMG_0658
Ja, jeg har kjøpt den permen nå.

Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.

Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.

IMG_0659.JPG

Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.

Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!

Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.

20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.

Om tre måneder, altså.

Og 15. august tar stipendpengene slutt.

#ntnumusikk #PhD-life

Alle tog går til Paris

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Tous le trains

Alle veier fører til Rom(a), men visste du at alle tog fører til Paris?

Med en koffert som var over vanlig kabinstørrelse (noe som stort sett faktisk er mitt maksimumsvolum på reiser av varighet), både på grunn av oppholdets lengde (tre hele uker, da er det jo litt man må ha med seg) og oppholdets natur (diverse akademiske duppeditter som et nøysomt utvalg litteratur og så videre…), så hadde jeg en uvant stor og tung koffert å slepe meg gjennom metrosystemet med i morgentimene i dag. Rulletrapper, der de faktisk i det hele tatt finnes, har en tendens til å ikke virke i denne byen. I tillegg kan det godt være ca 10 minutter å gå til din metrolinje når man befinner seg på den gedigne metrostasjonen Chatelet. Og det var det for meg. Altså et skilt om 10 minutters gange. Pytt, det er vel ikke langt, tenker du nå. Jo, med en stor og tung koffert opp og ned lange trapper så er det faktisk langt. Og mye mer enn 10 minutter. Heldigvis er jo franskmenn galante, og i flere trapper fikk jeg hjelp. Men jeg har en mistanke om at jeg så ordentlig selvhjulpen nordisk kvinne ut der jeg slepte avgårde på kofferten i gode sko, løse og ledige flyklær og renskrubbet for noe som kunne ha forskjønnet mitt ytre. Jeg sto faktisk opp kl 0430 i morges. Måtte dunke den opp en god del trapper helt selv, med andre ord.

Men men. En strevsom halvtime, så var det over. (Vel og merke etter at jeg hadde kommet meg opp vindeltrappen til leiligheten i 4. etasje).

Jeg tenker igjen på hvordan det er å være handikappet i denne byen. Et mysterium. De må jo emigrere.

Men ikke bare går alle tog til Paris, nå kan jeg motta all posten til hele Norge, også!

postnorge

Det er med ydmyk luksusfølelse at jeg har innstallert meg her i forskerleiligheten som brukes av bl.a. ansatte ved NTNU og UiO. For meg som er en glad og fornøyd mamma og kone, så er det godt å reise litt fra de der hjemme – som man gjerne vil stulle og stelle for – og i stedet kun være et jobbedyr i noen uker.

Og denne leiligheten er laget for at man skal være et jobbedyr, noe en gjestebok med innskrivinger fra 2004 forteller. Ganske fornøyelig var det da jeg åpnet den og leste fra 7. februar 2004, at den første forskeren som gjestet leiligheten kommenterte at telefonen ikke egnet seg til hans type Internett-tilknytning, men at det litt oppe i gata fantes en utmerket «Internett-kafé» (i gåsetegn) hvor man kunne lese e-post for en billig penge. Det aller første jeg gjorde da jeg satte fra meg kofferten, var å lete febrilsk etter navn og kode for wifi’en. I en perm merket «IT/EDB» fant jeg både navn og passord. Ingenting funket. Små bokstaver, store bokstaver. Bytte ut null med bokstaven O. Funket ikke. Fra utleiers side fikk jeg vite at IT-avdelingen hadde ferie i enda et par uker, så her var det ingenting å gjøre. De hadde kjøpt inn nytt modem og router, og ingen visste helt hva som nå var greia. Min første innskytelse var at uten Internett er det bare å booke om hjemreisen og ta første fly hjem i morgen. Så da satte jeg meg og leste i gjesteboka for å klarne hodet. Og der dukket Petter Aaslestad fra HF ved NTNU opp med sin «Internett-kafé» og oppkobling via telefon som ikke helt fungerte med hans PC. Pytt sann. Ikke så forferdelig viktig. Han kunne jo gå på kafeen i ny og ne og lese litt e-post om det var så mye om å gjøre. Og dét for en billig penge, til og med. I 2004. Hvordan er det da om elleve nye år? internettkafe

(Det ordnet seg med oppkobling. Da jeg så nærmere på selve boksen, viste det seg at det sto både et navn og en kode fra leverandøren der. Så nestemann skal få en grei lapp å lese og slippe Wifipanikk.)

Av andre hyggelige ting jeg fant:

metrobill

Takk, Marit! Jeg vet ikke hvem du er, for du har ikke skrevet i boka. Men i morgen skal jeg ta meg en fin lørdagstur for billettene du la igjen.

Og nå er dere offer for en av de viktigste øvelsene i all form for utøving, nemlig oppvarming. Når man skal skrive, så må man varme opp. Og dere er mitt oppvarmingspublikum. Kanskje blir det flere oppvarmingsøvelser som kommer. Online, over wifi’en.

skrivestua

#ntnumusikk

Nesten natt i plaskregn…  

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

…er jeg på vei til mitt første skriveeksil. Jeg har reist fra mann og barn og hus og hjem for å sitte i en liten leilighet i tre uker med laptopen oppslått og brillene på nesa. 

Forhåpentligvis blir det tre produktive uker. 

Siden det er en universitetsleilighet så regner jeg uansett med at man ikke slipper ut på den tildelte daglige lufteturen før man kan framvise minst 10 000 tegn inkludert mellomrom i en høyteknologisk skanner som låser opp døra. 

#ntnumusikk

 

 
 

.

Forskningskommunikasjon

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar
Glad HFEL8000-gjeng!
Glad HFEL8000-gjeng! (Nei, du finner ikke meg her – jeg er bak kamera!)

Jeg har akkurat vært med på ett av de nyttigste og artigste kursene jeg har deltatt på som stipendiat: HFEL8000! Bak denne fiffige akademiske koden, skjuler det seg en mer forståelig tittel «Vitenskapelig kommunikasjon og publisering». Det har med andre ord handlet om hvordan vi kan videreformidle det vi forsker på. Nyttig! Og som sagt, artig! Vi har nemlig måttet øve oss på hverandre, og det er utrolig spennende å skulle lese vitenskapelige tekster fra fagfelt du ikke kjenner til, men som du likevel skal gi tilbakemelding på – kommunikasjonsmessig. Og enda artigere er det å lese hverandres blogginnlegg. I dag har jeg bl.a. fått flere aha-opplevelser fra både byggebransjen og overbruk av fosfor i landbruket. For eksempel.

Takk til Nancy Lea Eik-Ness ved NTNU som har vært ansvarlig for kurset, og takk til alle andre foredragsholdere som har opplyst oss i vår lille nerdeboble. I går koste vi oss spesielt mye med Anne Steenstrup-Duch fra Sintef, og i dag med Chris Veløy fra NRK Viten. Takk!

Vennlig hilsen en fornøyd stipendiat ved @NTNU.

Forsker til lunsj

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Forskningsdagene

Forskningsdagene 2014 med sine mange ulike arrangementer over hele landet, er over for i år. Og vel så det. Det er bare mine forskningsdager som har vart litt ekstra lenge. Ett av arrangementene er nemlig «Forsker til lunsj»: bedrifter kan bestille en forsker til å holde et foredrag i lunsjpausen. Dette er en utmerket anledning for oss som jobber med ny kunnskap til å få delt denne kunnskapen med de som har behov for den i praksis. «Kunnskap for en bedre verden!», som vi sier på NTNU.

Jeg er så heldig at jeg har vært lunsjbestilt i både september og oktober. Det har blitt mer «Forskningsukene 2014». Blant de jeg har besøkt, er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Enhet for voksenopplæring, flere fakultetsadministrasjoner ved NTNU og mange skoler.

Å reise rundt som Forsker til lunsj er utrolig artig. Folk spiser faktisk matpakken sin og sender rundt kaffekanna. Mens du selv holder lynforedrag (det er jo bare en lunsjpause – folk skal tilbake til jobben sin om 24 minutter. 23!). Og disse lynforedragene holdes ved hjelp av alt fra moderne SmartBoards til grønne tavler med kritt. Av og til må jeg innrømme at jeg fremdeles foretrekker sistnevnte. Hvem fukter svampen for frøken?

Jeg gleder meg til neste år!

«Musikk og andrespråk»

~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

DSC_0124

«Musikk og andrespråk – om musikk som verktøy i andrespråkopplæringen av minoritetsspråklige førskolebarn» er pr august 2014 solgt i over 200 eksemplarer.

«Musikk og andrespråk» ble nominert til årets beste master ved NTNU, og i juryens uttalelser trekkes det blant annet fram at den er skrevet i et lettforståelig og engasjerende språk selv om den holder et høyt faglig nivå. Dette er altså en lettlest og lett tilgjengelig liten bok på ca 100 sider som kan lese av alle.

«Musikk og andrespråk» gir en enkel innføring i hvorfor og hvordan musisering bidrar til en lettere norsktilegnelse hos minoritetsspråklige 3-5-åringer i barnehagen. Det er særlig lagt fokus på det sosiale aspektet, om hvordan et felles sangrepertoar hjelper minoritetsbarnet inn i den daglige leken – og dermed også inn i språket. Nevrologisk forskning som handler om gunstige innlæringsstiuasjoner, omfattes også.

«Musikk og andrespråk» bestilles via nora.kulset@ntnu.no. Den koster kr 250,- pluss porto.