Mindre sang i skolen – igjen

Tror dere vi lager bråk fordi vi har lite å gjøre?

Hei, alle dere som nå velmenende kommer på banen og forsikrer oss om at sang overhodet ikke er tenkt FJERNET fra norskfaget, det er bare lærerens VALGFRIHET som blir styrket. Det vil nå tvert i mot kunne åpnes for MYE MERE sang enn det har vært før. Vi har faktisk misforstått det fullstendig, akkurat som vi også misforsto da vi bråkte fordi ordet «sang» var tatt ut av den overordnede læreplanen.

Ja, hei til nettopp alle dere. Her kommer en kjapp beskjed. Mange av oss som roper og skriver om denne saken er travle akademikere. Vi har stappfulle døgn som alle andre forskere/undervisere, så vi lager oss ikke mer jobb enn det vi strengt tatt må.

Vi hadde altså ikke brukt tid og energi på å engasjere oss i saken om at sang nå er ute av norskfaget dersom det ikke var en sak å ta tak i. Derimot er det slik at det er nettopp dette vi forsker på: hvordan sang er en stadig mindre del av vårt samfunn og på arenaer der alle dannes og ferdes (som feks skole og barnehage) – og hvordan stadig færre voksne synes at det er ok å synge.

Vi forsker på det.

Det hadde vært lurt å høre på oss i stedet for å berolige oss om at vi har misforstått.

Vennlig hilsen

Nora, musikkforsker, PhD.

Tidsperspektivet på sang i skolen?

Hei Henrik Asheim

Jeg liker deg egentlig godt som kunnskapsminister. Du plukker opp hansker og du synes og høres.

Derfor vil jeg nå bare fortelle deg noe i en vennskapelig og faktisk velment tone (dette er ikke ironi).

Du skriver i ballade.no at «Ole-Henrik Holøs Pettersen og Ulrika Bergroth-Plur [tok] til orde for at utdanningssektoren må gjeninnføre sangen i lærerutdanningen. Musikk er imidlertid aldri tatt ut av grunnskolelærerutdanningen».

Hvilket tidsperspektiv har du da, Asheim? Dersom du forholder deg til et regjeringsperspektiv på fire år, så skjønner jeg godt at du tror at dette er sant.

Dersom man derimot forholder seg til utviklingen i samfunnet i et lengre perspektiv, så er det ingen tvil om at musikkfaget (det være seg spontan sang i klasserommet eller musikktimer som sådan) har en dårligere plass i skolen og i lærerutdanningen nå enn tidligere.

Det er derfor vi ropte høyt nå. Vi har fulgt med i mer enn fire år. Vi har bekymret oss lenge og faktisk også sagt fra lenge.

Så takk for at du hører på oss nå. Ikke blås det bort. Oppdatér deg på forskningen på området i stedet for å si ting som: «Sang og musikk i opplæringen er bra. Likevel vil ikke regjeringen pålegge lærere rundt om i landet å synge så og så mye i de ulike timene» eller «Vi ønsker at lærerne skal ha frihet til å velge de pedagogiske metodene de mener er best for elevene. Vi har stor tiltro til at lærerne klarer å avgjøre hva de er».

Da hadde du nemlig visst at det er et STORT PROBLEM at lærere som ikke simpelthen elsker å synge, velger det bort. Det er derfor vi trenger ting som Krafttak for Sang og Syngende Skole (og faktisk også Syngende Barnehage). Leste du f.eks. dette blogginnlegget om en pensjonert lærer som fortalte om at før i tida måtte alle lærere kunne synge like selvsagt som å regne?

Som eksempel kan jeg jo fortelle at jeg for et par år tilbake ble kontaktet av en kommende Syngende Skole som ville ha kurs med meg på forhånd fordi de grudde seg sånn til å begynne å synge. Bortsett fra musikklæreren som altså hadde valgt musikk på lærerutdanninga.

(Pluss: sang og musikk er ikke bare – som du sier – «beroligende» eller et pedagogisk virkemiddel lærerne står fritt til å bruke eller ikke. Det ligger mye mer i å synge sammen enn å lære seg gangetabellen eller alfabetet. Vi er mange som sitter med denne kunnskapen. Snakk med oss.)

Heia deg, Asheim!

 

 

«Ein lærar som ikkje song var det eit lyte med»

Han er 89 år og skriver e-post til meg i stor skrift. Han forteller om et langt liv som lærer – og etter hvert rektor – i det han omtaler som «den gamle norske folkeskulen». Fra den tida det å synge var en selvsagt del av det å være lærer

Ein lærar som ikkje kunne syngja, var det eit lyte ved. Eg hugsar frå barndom ein slik lærar som det vart snakka om.

Denne kloke mannen på 89 år undrer på om det at vi også skulle lære å spille blokkfløyte, var starten på slutten for sangens plass i skolen. Nå skulle elevene også lære seg å spille et instrument, og mange streva med notene, forteller han. Sang og musikk ble noe man kunne eller ikke kunne.

Han skriver også til meg om det siste årets debatt om hva det norske er, om hva norsk kultur er, og hva det vil si å være norsk. Det er jo ikke rart at vi famler etter dette når vi som nasjon har sluttet å synge, sier han, for hvor mange er det som synger «Vår herres klinkekule» eller «Til ungdommen» med elevene sine i dag? Han fortsetter med å sitere «éin som har sagt»: Lat meg få skrive songane for folket, så kan det vera det same kven som lagar lovene.

For som en annen klok eldre herremann skrev til meg nylig: «Tror du Martin Luther King eller Nelson Mandela ville fått gjennomført det de ønsket uten sang? Free Nelson Mandela, sang biskop Tutu og resten av verden. Etter volden, var det var sangen som løftet ideene frem».

Jeg får mange slike e-poster nå om dagen. De gjør meg glade.

Takk for kloke voksne mennesker som har vært med ei god stund og som ser hva som skjer med oss som folk og samfunn når sangen fratas oss.

Stormen om sangen

Et irritert hjertesukk traff en nerve i befolkningen. Tre døgn med storm: media, nett-troll, entusiasme, kritikk og engasjement.

Kritikken dreier seg bl.a. om at ALLE fagspesifikke ord nå er ute av den overordnede læreplanen, som altså er et nytt type dokument slått sammen av det som tidligere het generell del og prinsipper for opplæring.

Det er altså ingen fare med musikkfaget og sangen, hevder kritikerne. Dessuten var da dette innlegget ditt fryktelig lite nyansert og altfor generaliserende til å komme fra en forsker (eller «forsker», som mange skriver).

Jeg vil derfor oppklare. Kort.

Ja, den nye overordna læreplanen er annerledes formulert. Den forteller om skolens verdier og prinsipper, og ikke om fagspesifikke mål eller innhold. Og dette er poenget mitt. Er sang kun et fagspesifikt mål? Eller er det en del av det å være et menneske? Hva slags filosofisk grunnsyn på sang har sittende kunnskapsdepartement? For min del bør sang nemlig nevnes under flere av den overordnede læreplanens punkter, slik som «menneskeverdet», «identitet og kulturelt mangfold», «sosial læring og utvikling», «et inkluderende læringsmiljø» og ikke minst «folkehelse og livsmestring». Et slikt syn på sang har jeg. Forskningsbasert sådan.

Og så er det den andre saken som spøkte i bakgrunnen da jeg skrev det første blogginnlegget om dette, og det er forslaget til den nye fagplanen for musikkfaget som nå er ute på høring. Der er nemlig fagspesifikke ord som å synge, spille, musisere og danse helt ute. Man skal altså kunne fylle musikktimene med hva som helst, velsignet av Kunnskapsdepartementets nyspråk om musikk i skolen.

Nå vi samtidig sitter med informasjon om at under halvparten av lærerne som underviser i musikk på 1. – 4. trinn har utdannning i faget, at det heller ikke kreves at man har utdanning i faget for å undervise i musikk på barneskolen OG at til tross for at dette kreves på ungdomsskolen så har også der opptil 43% ingen utdanning…ja, da går det ei kule varmt for å si det på en ikke-akademisk måte, og da tenker man at NÅ, nå roper jeg!

Rop!

Her kan du lese det første blogginnlegget, og her kan du høre min samtale med statssekretær Magnus Thue på NRK Klassisk torsdag 05.10.17. Og her kan du lese Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om samme sak.

 

Sang ute av skolen

Nå har sang blitt så lite viktig at ordet er fjernet fra skolens overordnede læreplan. Det er borte.

Først ble musikk fjernet som obligatorisk fag i utdanningen av pedagoger til skole og barnehage (du vet vel at man kan være ferdig utdannet lærer og ikke ha hatt en eneste time med musikk? Og at det ikke fins i barnehagelærerutdanningen mer, kun forkledt under faget KKK, som står for kunst, kultur og kreativitet. Der kan hver institusjon putte hva de vil. Musikk eller ikke).

Nå er det også fjernet fra skolen. Man trenger ikke synge på skolen hvis man ikke absolutt insisterer. Det er helt unødvendig å synge. Ta det bort.

Dette er så absurd her jeg sitter og skriver på en ny lærebok om hvorfor sang og musikk (tilgi meg for at jeg bruker denne doble betegnelsen – alt er jo musikk), men altså hvorfor sang og musikk har vært et avgjørende element i vår art – homo sapiens – sin overlevelse og framvekst.

Det er så absurd å lese dette mens jeg altså sitter her og henviser til SOLID forskning som viser hvordan sang bidrar til å knytte folk sammen, til å etablere en positiv og inkluderende gruppefølelse, gjøre oss mer empatiske, mere villige til å hjelpe andre, til å forstå hverandre bedre, til å undertrykke egne individuelle interesser til det beste for gruppa. Til å etablere nye vennskap. I en tid med stadig økende «oss og dem» på den politiske fronten samtidig som vi aldri har sett en større flyktningestrøm…hvorfor kutte ut sang? Det er jo til og med helt gratis!

Sang øker vår empatiske evne, visste du det, Kunnskapsminister? Visste du at å synge utløser store mengder av hormonet oxytocin (google ordet du) som samtidig fører til et kraftig fall av hormonet kortisol? Også kjent som stresshormonet? Visste du det? I dét du satte et krav om 4 i matematikk for å kunne bli lærer og samtidig sier at det ikke er viktig å synge?

Å lage musikk sammen er noe det moderne mennesket har gjort i minst 35.000 – trettifemtusen – år. På slutten av steinalderen da vi drev neandertalerne bort fra Europa – og overlevde dem. Det er veldig lenge siden. I trettifemtusen år har det å synge sammen vært en selvsagt del av det å være menneske. Og som sagt kanskje til og med det som bidro til at vår art overlevde de andre samtidige menneskeartene. Den kreativiteten, den kommunikasjonen, den gruppefølelsen. Den tilknytningen mellom nyfødt spedbarn og omsorgsperson. Og ikke minst: den formidlingen av det kulturelle, om hvem vi er og hvem vi har vært.

Men sang er ikke viktig?

Hvorfor tildeler dere oss forskningsmidler når dere likevel ikke har tenkt å bruke forskningen, men bare gjøre det dere finner for godt selv?

Les også Solveig Salthammer Kolaas sin kronikk om saken.

Til slutt noen svært få og kjapt sammenraskede referanser. Det finnes HAUGEVIS.

(Og til info: det finnes INGEN forskning som viser til at å kutte sang i skolen bidrar til noe som helst positivt på noen som helst måte.)

***

Anshel, A., & Kipper, D.A. (1988). The influence of group singing on trust and cooperation. Journal of Music Therapy, 25(3), 145–155.

Carter, C.S. (2014). Oxytocin Pathways and the Evolution of Human Behavior. Annual review of psychology, 65, 17–39. doi: 10.1146/annurev-psych-010213-115110

Conard, N.J., Malina, M., & Münzel, S.C. (2009). New flutes document the earliest musical tradition in southwestern Germany. Nature, 460(7256), 737-740. doi: 10.1038/nature08169. <Go to ISI>://WOS:000268670300038

Cross, I. (2005). Music and meaning, ambiguity and evolution. I Dorothy Miell, Raymond MacDonald & David J. Hargreaves (Red.), Musical communication (s. 27–43). New York: Oxford University Press.

Cross, I., & Morley, I. (2009). The evolution of music: theories, definitions and the nature of the evidence. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 61–81). New York: Oxford University Press.

Cross, I. (2012). Music and Biocultural Evolution. I Martin Clayton, Trevor Herbert & Richard Middleton (Red.), The Cultural Study of Music : A Critical Introduction (2 utg., s. 27–34). New York: Routledge.

Cross, I., Laurence, F., & Rabinowitch, T.C. (2012). Empathy and creativity in musical group practices : towards a concept of empathic creativity. I Gary E. McPherson & Graham F. Welch (Red.), The Oxford Handbook of Music Education (Vol. 2, s. 337–353). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2009). Root, leaf, blossom, or bole: Concerning the origin and adaptive function of music. I Stephen Malloch & Colwyn Trevarthen (Red.), Communicative musicality (s. 17–30). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2009). Bodies swayed to music: The temporal arts as integral to ceremonial ritual. I S Malloch & C Trevarthen (Red.), Communicative Musicality: Exploring the basis of human companionship (s. 533–544). New York: Oxford University Press.

Dissanayake, E. (2014). A bona fide ethological view of art: The Artification hypothesis. I C. Sütterlin, W. Schiefenhövel, C. Lehmann, J. Forster & G. Apfelauer (Red.), Art As Behaviour: An Ethological Approach to Visual and Verbal Art, Music and Architecture (s. 43–62). Vol. 10 Hanse Studies: BIS-Verlag der Carl von Ossietzky Universität Oldenburg.

Ditzen, B., Schaer, M., Gabriel, B., Bodenmann, G., Ehlert, U., & Heinrichs, M. (2009). Intranasal Oxytocin Increases Positive Communication and Reduces Cortisol Levels During Couple Conflict. Biological Psychiatry, 65(9), 728–731. doi: 10.1016/j.biopsych.2008.10.011

Eerola, P. S., og T. Eerola. (2014). Extended music education enhances the quality of school life. Music Education Research nr. 16 (1):88-104. doi: 10.1080/14613808.2013.829428.

Freeman, W. (2000). A Neurobiological Role of Music in Social Bonding. I N. L. Wallin, B. Merker & S. Brown (Red.), The Origins of Music. Cambridge: The MIT Press.

Grape, C., Sandgren, M., Hansson, L.-O., Ericson, M., & Theorell, T. (2003). Does singing promote well-being?: An empirical study of professional and amateur singers during a singing lesson. Integrative Physiological and Behavioral Science, 38(1), 65–74. doi: 10.1007/BF02734261

Heinrichs, M., von Dawans, B., & Domes, G. (2009). Oxytocin, vasopressin, and human social behavior. Frontiers in neuroendocrinology, 30(4), 548–557. doi: 10.1016/j.yfrne.2009.05.005

Keeler, J.R., Roth, E.A., Neuser, B.L., Spitsbergen, J.M., Waters, D.J.M., & Vianney, J.-M. (2015). The neurochemistry and social flow of singing: bonding and oxytocin. Frontiers in Human Neuroscience, 9:518. doi: 10.3389/fnhum.2015.00518

Kirschner, S., & Tomasello, M. (2010). Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31(5), 354–364. doi: 10.1016/j.evolhumbehav.2010.04.004

Kosfeld, M., Heinrichs, M., Zak, P., Fischbacher, U., & Fehr, E. (2005). Oxytocin increases trust in humans. Nature, 435(7042), 673–676. doi: 10.1038/nature03701

Kreutz, G. (2014). Does Singing Facilitate Social Bonding? Music & Medicine, 6(2), 51–60.

Kulset, N.B. (2015a). Musikk og andrespråk. Norsktilegnelse hos små barn med et annet morsmål. Oslo: Universitetsforlaget.

Kulset, N.B. (2015b). Sang som døråpner til et nytt språk for barn med et annet morsmål. I Stine Isaksen & Peter Frost (Red.), Hjertesproget : 16 forsknings- og praksisbaserede studier af sangens egenskaber, vilkår og virkning (s. 115–125). Herning: Videncenter for Sang.

Kulset, N.B. (2017). Musickhood : Om verdien av musikalsk kapital og musikalsk trygghet i væremåten hos voksne i flerspråklige barnehager. En selvstudie av egen musikkpraksis. (Ph.D.), Institutt for musikk, NTNU.

Kulset, N.B. (utkommer 2018). Språk via sang. Om empati. I S. Kibsgaard (Red.), Veier til språk. Oslo: Universitetsforlaget.

Malloch, S., & Trevarthen, C. (Red.). (2009). Communicative musicality. New York: Oxford University Press.

Mithen, S. (2005). The singing Neanderthals: the origins of music, language, mind and body. London: Weidenfeld & Nicolson.

Overy, K., & Molnar-Szakacs, I. (2009). Being Together in Time: Musical Experience and the Mirror Neuron System. Music Perception: An Interdisciplinary Journal, 26(5), 489–504. doi: 10.1525/mp.2009.26.5.489

Pearce, E., Launay, J., & Dunbar, R.I.M. (2015). The ice-breaker effect: singing mediates fast social bonding. Royal Society Open Science, 2(10). doi: 10.1098/rsos.150221

Ruud, E. (2004). Foreword. Reclaiming Music. I Gary Ansdell & Mercedes Pavlicevic (Red.), Community music therapy (s. 11–14). London: Jessica Kingsley Publishers.

Schneiderman, I., Zagoory-Sharon, O., Leckman, J.F., & Feldman, R. (2012). Oxytocin During the Initial Stages of Romantic Attachment: Relations to Couples’ Interactive Reciprocity. Psychoneuroendocrinology, 37(8), 1277–1285. doi: 10.1016/j.psyneuen.2011.12.021

Seltzer, L.J., Ziegler, T.E., & Pollak, S.D. (2010). Social vocalizations can release oxytocin in humans. Proceedings of the Royal Society of London B: Biological Sciences, 277(1694), 2661–2666. doi: 10.1098/rspb.2010.0567

Small, C. (1998). Musicking: the meanings of performing and listening. Hanover: University Press of New England.

Takahashi, T., Gribovskaja-Rupp, I., & Babygirija, R. (2013). The Physiology of Love: Role of Oxytocin in Human Relationships, Stress Response, and Health. New York, NY: Nova Science Publishers Inc.

Tomasello, M., Carpenter, M., Call, J., Behne, T., & Moll, H. (2005). Understanding and sharing intentions: The origins of cultural cognition. Behavioral Brain Science, 28(5), 675–691. doi: 10.1017/S0140525X05000129.

Vickhoff, B., Malmgren, H., Åström, R., Nyberg, G., Engvall, M., Snygg, J., Nilsson, M., & Jörnsten, R. (2013). Music determines heart rate variability of singers. Frontiers in Psychology, 4. doi: 10.3389/fpsyg.2013.00334

Wiltermuth, S., Heath, C., & Wiltermuth, S. (2009). Synchrony and Cooperation. Psychological Science, 20(1), 1–5. doi: 10.1111/j.1467-9280.2008.02253.x

Zak, P., Stanton, A., & Ahmadi, S. (2007). Oxytocin Increases Generosity in Humans. PLoS ONE, 2(11), 224–227. doi: 10.1371/journal.pone.0001128

 

 

Lek og språk og testing, testing.

Er språkgrupper bra? Er språktesting lurt? Hvordan skal vil sørge for at alle lærer seg norsk mens de går i norsk barnehage? Øve i små grupper? Teste om de lærer noe? TRAS? Aktivt ordforråd? Passivt ordforråd? Hva med de sjenerte? Er de bare tause eller kan de masse? Hva betyr det at de ikke vil snakke når vi utfører språktesten? Og hva med de sinte? Hvorfor er de så utagerende? Og hvem har språkvansker, og hvem er bare treg fordi norsk er deres tredje språk? Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi høre på? Politikerene? Torbjørn Røe Isaksen?

Sukk.

Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde denne uka et fra mitt ståsted glimrende innlegg i denne debatten (eller i dette dilemmaet, som man vel også kan kalle det). Hun understreker at LEK er det sentrale for små barn, og at de i leken får oppleve glede og samhold, tilhørighet og det å bli sett. I slike settinger kan et lite barn best tilegne seg et nytt språk, sier hun, og ikke ved et økt fokus på læring, slik Torbjørn Røe Isaksen ønsker. (Les hele innlegget her.)

skjermbilde-2016-09-29-13-50-43

Men dette er det ikke alle som er enige i. Ganske raskt kom Monica Melby-Lervåg fra Institutt for spesialpedagogikk ved UiO på banen og viste til sine nyeste studier hvor pedagogiske læringstiltak som språkgrupper derimot viste seg å ha stor effekt på barnas språktilegnelse. Hun kritiserte Anne Greves innspill som «anekdotisk» (en ikke-dokumentert historie) og kaller barnehagenorges opprør mot mindre tid til lek og mer fokus på læring i barnehagen, for en «empiriløs reproduksjon av ‘urban myths’». (Les hele innlegget fra Læringsbloggen.no her.)

At studien hun viste til kun ble utført på barn som var 5 år – altså året før skolestart, og at den dermed ikke kan sies å være gyldig for barnehagebarn som sådan – fikk jeg oppgitt av Melby-Lervåg på direkte forespørsel. Riktignok har de i studien angitt gjennomsnittsalder til 5,5 år, men samtidig avviser Melby-Lervåg funn fra Golberg et al. (2008) som peker på at barn under 5 år har svært dårlig utbytte av å få «skoleliknende» språkstimulering sammenliknet med barna over 5 år. Hvorfor avviser Melby-Lervåg andre liknende funn? Vil hun at sin egen studie skal framstå som den har større overføringsverdi enn den egentlig har? Prøver hun å gjøre seg populær blant politikerne som sitter på pengesekken? Gjett om Røe Isaksen blir glad for slike funn som Melby-Lervåg produserer.

skjermbilde-2016-09-29-13-54-47
Skjermdump fra Læringsbloggen.no

Selvsagt vil det bedre barns språktilegnelse når man setter inn ekstra ressurser (altså pedagoger) som er spesialtrent i språkstimulering. Hallo. Jeg er nesten fristet til å si «er det dette skattepengene mine brukes til?», men jeg sier det ikke. Men det kan ikke sies å være et oppsiktsvekkende funn. Argumentasjonen ut fra funnet kunne da også ha vært «bemanningsnorm» i stedet for «språknorm». Det hjelper med flere ansatte, flere pedagoger, flere med god utdannelse – som også blant annet kan legge til rette for en god og trygg hverdag for alle hvor lek kan foregå i trygge rammer, uavhengig av sosial og kulturell kapital. I stedet velger Melby-Lervåg å kritisere oss som fremmer lek som inngangsport til erfaring og dannelse for et menneske i starten av livet og roper heller om en mer læringsbasert barnehagehverdag. Hun gjør sågar narr av måten Anne Greves innspill er presentert på: «Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?» Nei, men er det dét vi innen humaniora og samfunnsvitenskap skal sammenlikne oss med for å drive med gyldig forskningsformidling til folket?

Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?

Jeg har også forsket på språktilegnelse hos minoritetsspråklige barn i barnehage. Jeg har sett på de barna som IKKE kommer seg inn i leken og samspillet (til tross for at de er med i språkgrupper). Jeg har sett på hva økt bruk av sang i hverdagen kan bidra med sosialt for disse barna. Resultatene peker tydelig i retning av at et felles sangrepertoar hjelper barna med å bryte inn i leken, og dermed kommer de også raskere i gang med språket (Kulset, 2015). Dette er kvalitativ forskning, og som en nyhet til Røe Isaksen og hans folk (muligens inkludert Melby-Lervåg) kan jeg opplyse om at kvalitativ forskning oppsto som en motreaksjon til kvantitativ forskning nettopp fordi sistnevnte ikke maktet å fange opp kompleksiteten i situasjonen til ulike former for marginaliserte grupper. Alt kan ikke bevises med statistikk: det er som kjent også mange sannheter med sterke modifikasjoner som kan frambringes på denne måten.

Hvor vil jeg hen med dette? Forskning skal være gjennomsiktig og redelig. Hva vil Melby-Lervåg med sine utspill? Ha rett? Når Melby-Lervåg angriper Anne Greve og kaller hennes utspill (og forskning) om viktigheten av lek, samhold, tilhørighet og glede for «anekdotisk», for deretter å forsvare dette med å vise til sin egen studie som motbevis, en kvantitativ studie hvor 5-åringer ble bedre i språk etter å ha blitt stimulert både i små grupper og én og én av spesialtrente pedagoger, og aldeles uten å samtidig argumentere (hovedsakelig) for økt pedagogtetthet – da forstår jeg ikke at hun er ute etter annet enn å plise bevilgende myndigheter for å sikre sin plassering i tildelinger om forskningsmidler.

Slik forskning kan jeg ikke annet enn stille et stort spørsmålstegn ved.

Og i stedet for å gjøre narr av andre, kan man ikke heller slå seg sammen og samarbeide til beste for barna? Og for å finne ut hva dét er, så må man nok dessverre også gå kvalitativt til verks. Selv om Torbjørn Røe Isaksen liker positivistiske bevis. Det er det dessverre umulig å frambringe når det gjelder mennesker og deres livsverden. Også for Melby-Lervåg.

***

(Melby-Lervåg gikk forresten også ut for en tid siden og understrekte farene med tospråklighet. Også da ble hun bedt om å nyansere seg en tanke, blant annet fra andrespråksforskere ved NTNU.)

 

 

 

 

Forsvinner sangen fra skolen?

Jon-Roar Bjørkvold har helt rett når han via #nrk peker på at myndighetene ikke forstår sangens betydning. Han frykter at dette bidrar til at sangen er i ferd med å forsvinne fra skolen.

Bjørkvold
Jon-Roar Bjørkvold

Jeg strekker det lengre og påstår at de fleste av oss, og dermed vi som samfunn, ikke lengre forstår sangens betydning.

Vi har latt musikk bli et ferdighetsfag på lik linje med andre fag i skolen, og dermed har vi mistet det.

Vi vet ikke lengre hvorfor det å synge sammen, skape noe sammen her og nå, å være i en felles puls, faktisk er viktig for helsa vår, for å kunne fungere sammen, for livskvaliteten vår. Vi har glemt det. Vi har tillatt musikk å bli et litt unødvendig kosefag som det ikke er så viktig å ha med. Noe som er mest for de spesielt interesserte, de «musikalske». Og de kan jo bare gå på kulturskolen.

Les innlegget i nrk Møre og Romsdal her.

#ntnumusikk @ntnu