Tonedøv – hva er det?

Jeg har blitt oppfordret til å skrive litt om tonedøvhet. Én av mine venninner som jobber som musikklærer, fikk i høst en tonedøv elev. Eller var vedkommende virkelig tonedøv? Kunne min venninne kanskje hjelpe eleven å trene opp øret slik at det ble mulig å synge en sang med riktige toner?

Kan øret trenes opp til ikke å være tonedøvt?

Å være tonedøv – eller å ha amusia som den korrekte vitenskapelige betegnelsen er – er en nevrologisk forstyrrelse, eller en feilkobling i hjernen om du vil. Det er ulike former for tonedøvhet. Jeg kommer her til å fokusere på det vi kaller medfødt amusia. 

4% av befolkningen er medfødt tonedøve.

Medfødt amusia er tonedøvhet man er født med, til forskjell fra den som kan bli påført senere i livet gjennom hjerneskader ved for eksempel slag, sykdom eller ulykker. Medfødt tonedøvhet er arvelig, og det er en livslang lidelse man ikke kan trene opp øret til å komme ut av.

(Selv om det altså er en skrekkelig tanke, så kan man miste evnen til å oppleve musikk etter for eksempel et slag. Akkurat som at man kan miste evnen til å snakke men fremdeles kunne synge, kan det også gå motsatt vei. Enkelte som før elsket musikk, kan etter et slag oppleve det kun som støy. Eller man kan nyte musikk som allerede finnes i minnene fra før slaget, men ikke klare å produsere eller oppleve ny musikk. Komponisten og pianisten Maurice Ravel (1875-1937) er et kjent eksempel på dette. Etter en bilulykke i 1932, kunne han ikke lengre skrive ned eller spille musikken han hadde i hodet sitt. Hjernen klarte ganske enkelt ikke å sende de riktige signalene på rett måte.)

ravel-2
Maurice Ravel

Hva tonedøvhet er, ligger i selve navnet vi har gitt det. Man er døv for tonehøyden. En defekt i hjernen gjør at man ikke har evnen til å gjenkjenne tonehøyde på samme måte som andre. Tonedøve kan ikke gjenkjenne en kjent melodi uten at de også får høre teksten, de kan ikke høre når de selv (eller andre) synger «falskt» eller «surt», og de viser ingen reaksjon på åpenbare dissonanser (toner som overhodet ikke passer inn) i musikken – en sensitivitet som finnes hos andre allerede i spedbarnsalderen.

Det som er spennende, er at de tonedøve likevel stort sett gjenkjenner musikken i det talte språket. Så lenge det er ord, kan de (med unntak) gjenkjenne prosodien – språkmelodien – i setninger. De kan dermed avgjøre om det stilles et spørsmål, og de kan forstå forskjellen i talte setninger som «heng han ikke, vent til jeg kommer» og «heng han, ikke vent til jeg kommer». De kan også gjenkjenne stemmefrekvenser, altså hvem sin stemme de hører, noe som også handler om å gjenkjenne tonehøyde. De vet forskjell på ulike dyrelyder og gjenkjenner andre normale lyder i nærmiljøet sitt. Hva er det som gjør at de ikke kan gjenkjenne tonene i en sang da?

cute dog

Det som de tonedøve ser ut til å mangle, er evnen til å kartlegge tonene de hører. Vi musikere kaller det en skala. På ei linje er det noen toner vi plasserer høyt oppe, andre plasserer vi lengre nede. Dette gjør hjernen vår av seg selv. Hos de tonedøve fungerer ikke dette. En mulig forklaring er fordi arbeidsminnet – altså korttidshukommelsen – som er knyttet til akkurat dette, ikke eksisterer. Man kan si at white-board’en der vi andre noterer ned tonene vi hører, den er helt tom hele tida hos de tonedøve. Dermed blir det heller ingenting å arkivere i langstidsminnet.

Mangler hukommelse for musikk

Forsøk viser at det for tonedøve er bedre å synge sammen med andre enn å synge ut fra hukommelsen. De synger surt og feil uansett, men det er enda verre om de skal hente melodien fram fra egen hukommelse. Kanskje ikke så rart om det ikke finnes noe å huske?

Whiteboard_with_markers
Helt blankt!

Tonedøve har vanskeligheter med å høre endringer i tonehøyde som er mindre enn to semitoner. Det normale er å høre minst fire ganger så finkornet. Denne manglende evnen til å høre endringer i tonehøyden, fører deretter til en kjedereaksjon som går ut over flere områder. Dette kan for eksempel være å gjenkjenne puls eller å i det hele tatt bevege seg til musikk. For den tonedøve oppleves musikk som et fremmedspråk de ikke forstår noe som helst av.

Men enkelte tonedøve har faktisk 100% intakt rytmefølelse. En trommeslager kan dermed være tonedøv. Det finnes nemlig flere underkategorier av tonedøvhet. Akkurat som at enkelte tonedøve har rytmesansen in takt (bokstavelig talt…), så finnes det også noe som heter beat deaf. Dette er tonedøve som kan gjenkjenne tonehøyde men som ikke har noen oppfattelse av puls. I tillegg har man så vidt begynt å se på purely vocal tone deafness, altså at det kun er toner som synges man ikke klarer å skjelne tonehøyden på.

Ila Husmorkor

Men hva med min venninnes elev? Vil hun kunne trene opp vedkommende? Kanskje synger hun bare surt uten å være tonedøv? Én ting er å oppfatte tonehøyden. En annen ting er å reprodusere den, altså gjenta den. Fra å bare handle om det rent auditive, blir dermed også plutselig det motoriske planet koblet inn. Hvordan skal tonen gjenskapes? Hjernen må velge den rette motoriske planen, og deretter må den settes ut i livet. Også her ligger skjær i sjøen for de med medfødt tonedøvhet. Det er også her vi kan finne de som kalles poor pitch singers, altså de som bare synger rimelig falskt, men som ikke er helt tonedøve. Ca 10-20 % av befolkningen i et vestlig land, faller inn under kategorien som «sursangere». Her er det nok mange som faller for fristelsen å omtale seg selv (eller bli omtalt som) tonedøv. Det er man altså ikke. Derimot kan det hende man har rusk i apparatet som går fra det å høre tonen (det kan også gjelde å høre sangen i hodet sitt), via å mobilisere den rette motorplanen, at denne planen skal utføres på riktig vis, og at tonen deretter skal komme ut i riktig form. Her kan det godt være at det hjelper dersom man synger mer, men da er det som sagt mye nyttigere å synge sammen med andre enn å skulle synge alene.

Superstjernene
Isabelle Peretz

Og ja, det finnes en test for å fastslå om noen er tonedøv eller ikke. Isabelle Peretz ved Brain, Music, and Sound Research (BRAMS) på Universitetet i Montreal, Canada, er en av de fremste forskerne på amusia. Hun utviklet i 2003 The Montreal Battery of Evaluation of Amusia (MBEA) sammen med Anne Sophie Champod og Krista Hyde. Hun arbeider nå for å lage en online-test som skal gi like trygge resultater som MBEA. Det er altså bare å google i vei.

Amusia er et stort og spennende felt. Og ved å forske på dette, lærer man mer om hvordan hjernen fungerer. Ved å se på de som ikke klarer å motta og behandle musikk som andre, finner man også ut hvilke områder i hjernen som er berørt og hvilke områder som likevel fungerer normalt. I forhold til slagpasienter og sykdommer som rammer hjernen, er dette avgjørende.

Hva er så det vi kaller «brummere»? Jeg overlater den diskusjonen til dere!


Litteratur:

Hutchins, Sean, & Isabelle Peretz. (2010). Perception and action in singing. Progress in brain research, vol 191.

Peretz, Isabelle m. fl. (2008). On-line identification of congenital amusia. Music Perception, 25(4).

Peretz, Isabelle m. fl. (2002). Congenital amusia: A disorder of fine-grained pitch discrimination. Neuron, 33(2).

Phillips-Silver, J. m. fl. (2013). Amusic does not mean unmusical: Beat perception and synchronization ability despite pitch deafness. Cognitive Neuropsychology, 30(5)

Tremblay-Champoux, A. m. fl. (2010). Singing proficiency in congenital amusia: Imitation helps. Cognitive Neuropsychology, 27(6)

One thought on “Tonedøv – hva er det?

  1. Interessant, jeg er særlig interessert i grensesnittet mot språk. Jeg liker også at du så tydelig trekker inn den motoriske komponenten når det gjelder utføring.

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s