Ulovlig å synge, og særlig for kvinner. Ulovlig å danse. Ulovlig å lytte til musikk. Faktisk ulovlig med musikk som sådan.

Det er historien jeg hørte fra en konferansedeltaker fra Iran i dag. Jobben min (Institutt for musikk ved NTNU) har nemlig vært vertskap for en internasjonal konferanse i musikkforskning denne uka.

Som avslutning delte de av oss som var igjen, tanker og inntrykk fra disse fire dagene sammen. Da fortalte hun det, den unge iranske jenta som nå tar master i #dansevitenskap gjennom #choreomundus ved #ntnumusikk. At sangen hun sang for oss på tirsdagens åpningsnummer – selv om hun mente hun ikke kunne synge og gruet seg til å synge foran en sal full av musikere, som hun sa – jo, at den sangen hun sang var en sang det var forbudt å synge i Iran. Den kunne til nød synges i helt lukkede private samlinger med kun kvinner til stede. Hun sang akkurat den forbudte sangen for oss.

Da snakker vi om flere barrierer enn å overvinne sin egen stemmeskam. Hun sang – med sangstemmen hun følte ikke var bra nok – en forbudt sang i en forbudt forsamling (ja, det var også menn til stede på konferansen.) Og sa ingenting om det der og da; vi som var tilhørere bare nøt hennes vakre uskolerte hverdagsstemme i det vi antok var en helt normal arabisk sang. Men det var det altså ikke.

Jeg fikk gåsehud da hun fortalte oss dette. Og derfor har jeg heller ikke ord for å skrive mer om det. Tenk og føl selv. Hva har mer slagkraft enn musikk?

#musickhood