Dette spørsmålet har jeg fått stadig oftere det siste halve året. Kanskje ikke så rart siden forskningsprosjektet mitt er like lite glad i fastsatte rammer som jeg selv har vært hele livet. Sånn sett får jeg nå som fortjent. Det jeg hadde bestemt for forskningsprosjektet, det ville seg ikke. Ganske enkelt.
Nei, jeg tester ikke språkutviklingen til barn som har norsk som andrespråk. Ja, det var det jeg skulle gjøre. Du får vite mer om hvorfor det gikk sånn om noen uker eller måneder – eller om et og et halvt år. Og joda, jeg forsker fremdeles på musikk og minoritetsbarn.
MEN – svaret på hva det er jeg forsker på, det ser du her:
og her:
Hvem ser du på begge disse bildene? Fru Nora Bilalovic Kulset i egen høye person. Ja, jeg forsker rett og slett på meg selv. Og det må sies at det er en delt opplevelse å for første gang sitte å studere videoopptak av seg selv i aksjon etter 20 år i aktiv tjeneste.
Jeg hilser herved ærbødig til alle som har vært på mine musikkgrupper siden 1993.
One happy and content author! My new book has arrived in the mail and it’s a special feeling to finally hold it in my hand. Yeah! Unfortunately yet only available in Norwegian. (Overall content: how making music facilitates second language acquisition.)
I dag var jeg «ekspert» i Adresseavisas oppslag om allsang på 17. mai. Dyktig journalist Norunn Bergesen hadde selv tatt tak i det faktum at 17. mai er én av få anledninger vi synger sammen til tross for at vi synes det er flaut. Etter å ha snakket med barn og unge om saken, tok hun derfor kontakt med meg. Vi hadde en lang og gjensidig engasjert prat om emnet. I dag hadde Norunn laget en fin og informativ sak om temaet i Adresseavisa
Håper alle synger av fulle lunger når anledningen byr seg, både på 17. mai og ellers!
Music Educators and Researchers of Young Children gjemmer seg bak akronymet #meryc. Det var første gang jeg møtte dette europeiske forskermiljøet, i et land og i en by jeg aldri før har vært i: Tallinn, Estland.
Trenger jeg å si at jeg ble tatt med storm, både av forskningsmiljø og sted?
Og jeg fikk min første opplevelse med et baltisk kor. Trenger jeg å si at jeg gråt? Du vet, sånn ustilig stygg-gråting fordi man blir fullstendig overrumplet. Heldigvis var dirigenten såpass empatisk at han takket meg for tårene da jeg møtte han et par dager etter. Mens jeg tenkte: «Å ja. Såpass. Han husker meg fremdeles selv om han stort sett sto med ryggen til meg».
Ellers hadde doktogradsstipendiat Kulset et revolusjonerende paper å presentere. I stedet for å trekke meg (ja, hele forskninga mi har gått i dass og jeg forsker på noe annet, som jeg ikke gjorde da jeg sendte inn paperet for et halvt år siden), bestemte jeg meg i stedet for å gi de ikke ofte omtalte sidene ved forskning et ansikt.Så jeg entret podiet (tok en liten #haka med meg selv først) for å fortelle at alt jeg hadde gjort ikke hadde gått som jeg trodde, og at jeg hadde funnet ut at jeg måtte forske på noe helt annet enn jeg trodde jeg skulle forske på.
Jepp.
Fikk heldigvis jubel og applaus. (Som sagt, både forskningsmiljø og sted tok meg med storm).
En tålmodig stipendiat mottar spørsmål nr 137 etter å ha tapt ansikt med viten og vilje.
Om to år møtes MERYC igjen, og denne gang i Oxford. Også et sted jeg aldri har vært. Men maten i Tallinn slår de nok ikke.
Sist uke da jeg befant meg i én av mine forskningsbarnehager, observerte jeg to treåringer som kommuniserte problemfritt. Dette til tross for at de ikke snakket samme språk. Ingen av dem hadde norsk som morsmål, og selv om de så ut som tvillinger for meg (og kanskje også for hverandre – hvem vet om det er derfor de leker så godt sammen?) så snakket de heller ikke samme morsmål.
«Bada bada dido!» «Beidi! Didoba blidi!»
Slik hørtes de ut. Mens jeg filmet dem i en halvtime.
To kyndige scattere!
De to jentene hadde en komplisert lek. Den innebar blant annet at den ene av dem etterlyste en tredje jente som hadde gått for å leke et annet sted, at de sammen gikk for å finne henne (med meg på slep), at de sammen ga opp å få kontakt med henne (den ene tydeligvis mer ivrig på å returnere til utgangspunktet enn den andre), og på å bytte på å være baby i ei dukkevogn. Som også betydde at de måtte bli enige om når de skulle bytte, hjelpe hverandre inn og ut av dukkevogna, samt bli enige om den som trillet dukkevogna skulle ha på seg veske eller hatt – og hvor fort vogna skulle trilles. Det måtte være fort som i artig, men ikke som i skummelt. De var to små jazzmusikere i en fantastisk improvisasjon.
Dette fikk meg til å tenke på forskningen som pågår knyttet til musikere som improviserer. Det forskes både på improviserende jazzmusikere og rap-artister som driver med free style (som altså er improvisasjon). Jeg har her lyst til å snakke litt om forskningen knyttet til improviserende jazzmusikere siden det minnet meg mest om situasjonen med de to små jentene.
Charles Limb ved Johns Hopkins University School of Medicine i USA har sammen med andre forskere, skannet hjernen til jazzmusikere mens de improviserer. De har gjort studier både på musikere som improviserer solo, og som er i en improviserende dialog med andre medmusikere, nærmere bestemt det som kalles «trading fours» (to musikere bytter på å improvisere over fire takter hver).
Dr. Charles Limb
Det de fant etter én times jamming inne i fMRI-maskinen, var ganske fascinerende. Begge de to områdene som er mest kjent for språkproduksjon, fikk økt blodtilførsel. Med andre ord: de var aktive som når vi snakker med noen. Disse to områdene knyttes til både produksjon av språk (Broccas område) og oppfattelsen av språklig betydning og indre bildedannelse (Wernickes område).
For hjernen ser det altså ut som at det å improvisere en dialog via nonverbale lyder, er det samme som å snakke sammen. Ut fra disse resultatene, forskes det videre på ideen om at musikk og språk deler et syntaktisk system i hjernen, selv om det semantiske systemet nødvendigvis må være ulikt (se f. eks. Aniruddh Patel).
De to små jentene i barnehagen improviserte dialogen sin, det ga dem mening, og de samhandlet ut fra meningen den ga dem. For å kunne gjøre dette så fritt og åpent, kunne de ikke være altfor selvkritiske – men de måtte likevel tilpasse seg den andres innspill i dialogen. De var tross alt ikke solister. Og her kommer et annet interessant moment inn fra forskningen til Charles Limb-gruppa. Hos musikerne som jammet alene inne i fMRI-skanneren, ble området for å overvåke seg selv skrudd av. Forskerne mener at dette henger sammen med at dersom du skal klare å være kreativ, så kan du ikke hele tiden vurdere om det du gjør vil bli feil eller ikke. MEN – når du skal være kreativ sammen med andre, når du skal klare å lage en dialog som også tar hensyn til den andres innspill, da blir området for selvovervåking skrudd på igjen.
Litt av konklusjonen her innebærer at dersom man lar denne selvovervåkingen ta overhånd, da dør kreativiteten. Og evnen til å improvisere. Kanskje kan et filmopptak med to små treåringer i ubekymret og perfekt timet babledialog tjene til inspirasjon?
Og hvorfor er dette nyttig for folk som verken er jazzmusikere eller treåringer som ikke snakker samme språk? Jo, fordi vi trenger nemlig også evnen til å improvisere når vi skal samhandle med andre mennesker i sosiale situasjoner som er litt annerledes enn det aller mest komfortable og trygge. Da vil vår evne til å bruke musikalske virkemidler kunne komme godt med. For i hjernen er det altså i stor grad samme sak.
Referanser:
Donnay GF, Rankin SK, Lopez-Gonzalez M, Jiradejvong P, Limb CJ (2014): Neural Substrates of Interactive Musical Improvisation: An fMRI Study of ‘Trading Fours’ in Jazz. PLoS ONE 9(2): e88665. doi:10.1371/journal.pone.0088665
Limb CJ, Braun AR (2008): Neural Substrates of Spontaneous Musical Performance: An fMRI Study of Jazz Improvisation. PLoS ONE 3(2): e1679. doi:10.1371/journal.pone.0001679@
Patel AD (2003): Language, music, syntax and the brain. Nature Neuroscience 6: 674–681.
Er det riktig av Den norske kirke å tilby gratis musikkgrupper for foreldre og barn på dagtid under statsbudsjettposten for trosopplæring på bekostning av profesjonelt utdannede musikkpedagoger som dermed må legge ned sine babysangtilbud?
Skjermdump fra Vårt Land 12.02.2015
I går kunne vi lese i Vårt Land at flere av landets musikkgruppetilbud for foreldre og barn etter hvert legges ned fordi kirkene har overtatt markedet. Problemet dreier seg om at private aktører er avhengige av å ta betalt for å finansiere tilbudet, mens Den norske kirke kan tilby dette mer eller mindre gratis siden det finansieres gjennom posten for trosopplæring.
I går gikk debatten rundt omkring på Facebooksidene til oss som delte denne saken. Jeg vil gjerne nyansere problemstillingen slik at alle bedre kan forstå hva dette dreier seg om, utover å småkrangle om hvorvidt det er noen som har mer rett til å eie konseptet «babysang» enn andre.
Ingen kan eie musikken. Ingen kan eie sjangeren «babysang». Og at kirka kan/bør/skal være et naturlig samlingssted i et lokalsamfunn, det skal jeg heller ikke benekte. Vi lever i ett av verdens mest sekulariserte samfunn. Det er ikke i mange andre land folk ville ha reagert så kraftig på at aktiviteter foregår i ei kirke som det vi gjør i Norge. Dette handler derfor ikke om hvorvidt det er riktig å ha «babysang» i kirkene eller ikke. Det handler om hvem det er som betaler for tilbudet, og om konsekvensene av dette.
foto: Nora B. Kulset
For 10-15 år siden var det nesten ingen kirker som hadde tilbudet «babysang». Derimot var det et blomstrende tilbud ellers i landet. Å ha musikkgrupper for foreldre og barn på dagtid, var en viktig del av jobben til mange musikkpedagoger. Dette gjaldt både de som jobbet i kulturskolene og de som drev eget privat tilbud. Interesseorganisasjonen for dette fagområdet, Foreningen Musikk fra livets begynnelse, sørget for videreutdanningstilbud slik at musikkpedagogene stadig vekk kunne øke sin kompetanse innen dette fremdeles relativt nye fagområdet. Gruppene i «babysang» var ikke hobbyen eller ekstrajobben til disse musikkpedagogene, det var jobben deres. Rundt dette miljøet vokste det fram kunnskap og forskning om det å synge for sine små barn: hvordan det bidrar til god kommunikasjon mellom foreldre og små barn med tanke på tilknytning, emosjonell velvære, språklig utvikling og så videre. Ting vi i dag tar som en selvfølge at vi kjenner til.
Foto: Nora B. Kulset
Disse babysanggruppene var et musikkfaglig tilbud. Musikkfaglig. Smak på ordet, og du forstår med én gang at det ikke akkurat var noen budsjettvinner. Musikkfaget har jo havnet stadig lengre ned på alle budsjettposter og prioriterte lister.
Men så kom det inn noen fra sidelinja for ca 10 år siden som hadde et helt annet budsjett å ta av, nemlig trosopplæringsbudsjettet. Nå skal jeg ikke påstå at det er så stort som kirka sikkert ønsker at det skal være, men det er en god del hundre millioner. Iallefall nok til at de kunne starte babysanggrupper som det ikke kostet noenting å delta på.
Foto: Nora B. Kulset
Så hva om du innenfor en radius på 50 meter hadde valget mellom to dagtilbud med musikk. Det ene koster kr 1800,- for 10 ganger, det andre koster 50,- kroner som du kun betaler de gangene du møter opp.
På det ene tilbudet får du en høyt utdannet musikkpedagog, på det andre… muligens også en høyt utdannet musikkpedagog.
Foto: Nora B. Kulset
Ja, nettopp. Også en høyt utdannet musikkpedagog. Tilbudene i kirkene er nemlig nødvendigvis ikke dårligere enn de private, eller hos kulturskolen. Mange kirker er bevisste kulturinstitusjoner som hyrer inn dyktige musikkpedagoger til å drive babysanggruppene. Og det er NÅ diskusjonen blir vanskelig. For hvordan skal man da forholde seg til det? Tilbudene er kanskje akkurat like gode, men det ene koster fire ganger mer fordi det ikke er finansiert av statsbudsjettet.
Og dermed kommer vi til sakens kjerne. Det aller mest triste i denne saken er nemlig ikke at «kirken stjeler våre kunder», som det av og til blir uttrykt på en svært tabloid måte fra den ikke-kirkelige siden. (Og skal jeg være aldeles ærlig, så kan musikkpedagoger godt være sitt yrke bevisst og sørge for at kirka tar ordentlig betalt for tilbudet). Det aller mest triste er at tusenvis av små barn og deres foreldre blir gitt mengder med viktig musikkopplæring helt uten at det synes på noen som helst budsjettpost musikkfaglig sett. Disse pengene kommer i tillegg fra en budsjettpost som bare kan benyttes av Den norske kirke. Og i dag, når musikkfaget har blitt alles stesøskenbarn, på vei ut av skole og barnehage, på vei ut av utdanningen av nye pedagoger, da er det viktigere enn noensinne at vi ikke usynliggjør den musikkopplæringen og de kulturelle musikkopplevelsene som faktisk finnes, som er etterspurte og som burde ha fått penger i kraft av å være musikk – og ikke trosopplæring.
Overbevisende og udiskutable bevis for at musikk er en nødvendig del av det å skulle dannes som menneske. Intet mindre!
Susan Hallam er professor på Keele University i London, og hun kom denne uka ut med forskningsrapporten The Power of Music – a research synthesis of the impact of actively making music on the intellectual, social and personal development of children and young people. I den kan du lese om de seneste års forskning som både samlet og hver for seg peker på hvor viktig musikkfaget er for barns danning.
Denne 80 siders forskningsrapporten kan du laste ned gratis!
Jeg siterer:
Forskningen viser at det er overveldende bevis for fordelene av musikkfaget på et bredt spekter av ferdigheter: lytteferdigheter som støtter utvikling av språk, bevissthet om fonetikk som forbedrer leseferdighet, romlig resonnement som støtter utviklingen av matematiske ferdigheter – og i musikalske aktiviteter som innebærer å jobbe i grupper, fremmes et bredt spekter av personlige og sosiale ferdigheter som også tjene til å forbedre den generelle akademiske oppnåelse. Dette stemmer selv når det er tatt hensyn til variabler som IQ.
Fordelene er størst når den musikalske aktiviteten starter tidlig og fortsetter over en lang tidsperiode. Undervisningen i musikk må også være av høy kvalitet for at fordelene skal synliggjøre seg. Hvis kvaliteten er dårlig vil fordelene ikke være tydelig.
Ja. Det må altså ikke bare musikk inn i skolen igjen, men også utdannede faglærere på området musikk.
Jeg har blitt oppfordret til å skrive litt om tonedøvhet. Én av mine venninner som jobber som musikklærer, fikk i høst en tonedøv elev. Eller var vedkommende virkelig tonedøv? Kunne min venninne kanskje hjelpe eleven å trene opp øret slik at det ble mulig å synge en sang med riktige toner?
Kan øret trenes opp til ikke å være tonedøvt?
Å være tonedøv – eller å ha amusia som den korrekte vitenskapelige betegnelsen er – er en nevrologisk forstyrrelse, eller en feilkobling i hjernen om du vil. Det er ulike former for tonedøvhet. Jeg kommer her til å fokusere på det vi kaller medfødt amusia.
4% av befolkningen er medfødt tonedøve.
Medfødt amusia er tonedøvhet man er født med, til forskjell fra den som kan bli påført senere i livet gjennom hjerneskader ved for eksempel slag, sykdom eller ulykker. Medfødt tonedøvhet er arvelig, og det er en livslang lidelse man ikke kan trene opp øret til å komme ut av.
(Selv om det altså er en skrekkelig tanke, så kan man miste evnen til å oppleve musikk etter for eksempel et slag. Akkurat som at man kan miste evnen til å snakke men fremdeles kunne synge, kan det også gå motsatt vei. Enkelte som før elsket musikk, kan etter et slag oppleve det kun som støy. Eller man kan nyte musikk som allerede finnes i minnene fra før slaget, men ikke klare å produsere eller oppleve ny musikk. Komponisten og pianisten Maurice Ravel (1875-1937) er et kjent eksempel på dette. Etter en bilulykke i 1932, kunne han ikke lengre skrive ned eller spille musikken han hadde i hodet sitt. Hjernen klarte ganske enkelt ikke å sende de riktige signalene på rett måte.)
Maurice Ravel
Hva tonedøvhet er, ligger i selve navnet vi har gitt det. Man er døv for tonehøyden. En defekt i hjernen gjør at man ikke har evnen til å gjenkjenne tonehøyde på samme måte som andre. Tonedøve kan ikke gjenkjenne en kjent melodi uten at de også får høre teksten, de kan ikke høre når de selv (eller andre) synger «falskt» eller «surt», og de viser ingen reaksjon på åpenbare dissonanser (toner som overhodet ikke passer inn) i musikken – en sensitivitet som finnes hos andre allerede i spedbarnsalderen.
Det som er spennende, er at de tonedøve likevel stort sett gjenkjenner musikken i det talte språket. Så lenge det er ord, kan de (med unntak) gjenkjenne prosodien – språkmelodien – i setninger. De kan dermed avgjøre om det stilles et spørsmål, og de kan forstå forskjellen i talte setninger som «heng han ikke, vent til jeg kommer» og «heng han, ikke vent til jeg kommer». De kan også gjenkjenne stemmefrekvenser, altså hvem sin stemme de hører, noe som også handler om å gjenkjenne tonehøyde. De vet forskjell på ulike dyrelyder og gjenkjenner andre normale lyder i nærmiljøet sitt. Hva er det som gjør at de ikke kan gjenkjenne tonene i en sang da?
Det som de tonedøve ser ut til å mangle, er evnen til å kartlegge tonene de hører. Vi musikere kaller det en skala. På ei linje er det noen toner vi plasserer høyt oppe, andre plasserer vi lengre nede. Dette gjør hjernen vår av seg selv. Hos de tonedøve fungerer ikke dette. En mulig forklaring er fordi arbeidsminnet – altså korttidshukommelsen – som er knyttet til akkurat dette, ikke eksisterer. Man kan si at white-board’en der vi andre noterer ned tonene vi hører, den er helt tom hele tida hos de tonedøve. Dermed blir det heller ingenting å arkivere i langstidsminnet.
Mangler hukommelse for musikk
Forsøk viser at det for tonedøve er bedre å synge sammen med andre enn å synge ut fra hukommelsen. De synger surt og feil uansett, men det er enda verre om de skal hente melodien fram fra egen hukommelse. Kanskje ikke så rart om det ikke finnes noe å huske?
Helt blankt!
Tonedøve har vanskeligheter med å høre endringer i tonehøyde som er mindre enn to semitoner. Det normale er å høre minst fire ganger så finkornet. Denne manglende evnen til å høre endringer i tonehøyden, fører deretter til en kjedereaksjon som går ut over flere områder. Dette kan for eksempel være å gjenkjenne puls eller å i det hele tatt bevege seg til musikk. For den tonedøve oppleves musikk som et fremmedspråk de ikke forstår noe som helst av.
Men enkelte tonedøve har faktisk 100% intakt rytmefølelse. En trommeslager kan dermed være tonedøv. Det finnes nemlig flere underkategorier av tonedøvhet. Akkurat som at enkelte tonedøve har rytmesansen in takt (bokstavelig talt…), så finnes det også noe som heter beat deaf. Dette er tonedøve som kan gjenkjenne tonehøyde men som ikke har noen oppfattelse av puls. I tillegg har man så vidt begynt å se på purely vocal tone deafness, altså at det kun er toner som synges man ikke klarer å skjelne tonehøyden på.
Men hva med min venninnes elev? Vil hun kunne trene opp vedkommende? Kanskje synger hun bare surt uten å være tonedøv? Én ting er å oppfatte tonehøyden. En annen ting er å reprodusere den, altså gjenta den. Fra å bare handle om det rent auditive, blir dermed også plutselig det motoriske planet koblet inn. Hvordan skal tonen gjenskapes? Hjernen må velge den rette motoriske planen, og deretter må den settes ut i livet. Også her ligger skjær i sjøen for de med medfødt tonedøvhet. Det er også her vi kan finne de som kalles poor pitch singers, altså de som bare synger rimelig falskt, men som ikke er helt tonedøve. Ca 10-20 % av befolkningen i et vestlig land, faller inn under kategorien som «sursangere». Her er det nok mange som faller for fristelsen å omtale seg selv (eller bli omtalt som) tonedøv. Det er man altså ikke. Derimot kan det hende man har rusk i apparatet som går fra det å høre tonen (det kan også gjelde å høre sangen i hodet sitt), via å mobilisere den rette motorplanen, at denne planen skal utføres på riktig vis, og at tonen deretter skal komme ut i riktig form. Her kan det godt være at det hjelper dersom man synger mer, men da er det som sagt mye nyttigere å synge sammen med andre enn å skulle synge alene.
Isabelle Peretz
Og ja, det finnes en test for å fastslå om noen er tonedøv eller ikke. Isabelle Peretz ved Brain, Music, and Sound Research (BRAMS) på Universitetet i Montreal, Canada, er en av de fremste forskerne på amusia. Hun utviklet i 2003 The Montreal Battery of Evaluation of Amusia (MBEA) sammen med Anne Sophie Champod og Krista Hyde. Hun arbeider nå for å lage en online-test som skal gi like trygge resultater som MBEA. Det er altså bare å google i vei.
Amusia er et stort og spennende felt. Og ved å forske på dette, lærer man mer om hvordan hjernen fungerer. Ved å se på de som ikke klarer å motta og behandle musikk som andre, finner man også ut hvilke områder i hjernen som er berørt og hvilke områder som likevel fungerer normalt. I forhold til slagpasienter og sykdommer som rammer hjernen, er dette avgjørende.
Hva er så det vi kaller «brummere»? Jeg overlater den diskusjonen til dere!
Litteratur:
Hutchins, Sean, & Isabelle Peretz. (2010). Perception and action in singing. Progress in brain research, vol 191.
Peretz, Isabelle m. fl. (2008). On-line identification of congenital amusia. Music Perception, 25(4).
Peretz, Isabelle m. fl. (2002). Congenital amusia: A disorder of fine-grained pitch discrimination. Neuron, 33(2).
Phillips-Silver, J. m. fl. (2013). Amusic does not mean unmusical: Beat perception and synchronization ability despite pitch deafness. Cognitive Neuropsychology, 30(5)
Tremblay-Champoux, A. m. fl. (2010). Singing proficiency in congenital amusia: Imitation helps. Cognitive Neuropsychology, 27(6)
Puh, nå er det lenge siden forrige blogg-innlegg. Å være doktorgradsstipendiat innebærer enkelte perioder med så mye mentalt stress at jeg er glad jeg ikke visste om det på forhånd.
Men nok om det. Noe av det jeg har brukt tida mi på etter jul, er å lese om hvordan musikkaktiviteter som for eksempel sang, fremmer vår evne til å samarbeide. Vår sosiale kompetanse øker med andre ord – noe å bite seg merke i for de som har fjernet musikkfaget fra utdanningen av nye pedagoger?…
Foto: Nora B. Kulset
For 30 år siden undersøkte Anat Anshel og David A. Kipper om det å synge sammen ville forsterke deltakernes samarbeidsevne og tillit til hverandre. De hadde 96 menn i alderen 22–41 år som ble delt i fire grupper. Faktorene var musikk og ikke-musikk vs. aktiv og passiv. Dette ga dem fire muligheter: aktiv med musikk (sang), passiv med musikk (lytte til innspilling av samme sanger), aktiv med ikke-musikk (diktlesing) og passiv med ikke-musikk (se på en dokumentarfilm).
Soweto Gospel Choir
Alle aktiviteter varte ca én time. Deretter fikk deltakerne to oppgaver. Den ene oppgaven var å svare på The Giffin-Trust-Differential spørreskjemaet. Dette består av en liste med adjektiver som rangeres på en poengskala fra 1–7. Hver deltaker skulle rangere én av de andre ut fra førsteinntrykket de hadde fått av vedkommende. Høye rangeringer (som 5, 6 og 7) betyr en mer positiv og tillitsfull vurdering.
Den neste oppgaven måtte utføres i par og besto av The Prisoner’s Dilemma game. Her måles samarbeidsevnen (og samarbeidsviljen) samt det motsatte: konkurranseinstinktet for å vinne på egne vegne. Dette er en enkel liste som handler om å velge mellom fargen rød eller blå på 30 gjenstander. Når begge så sammenlikner hva de har valgt, regnes poengene ut på følgende måte: Om begge har valgt blå, får begge tre poeng. Om begge har valgt rød, får de bare ett poeng. Dersom den ene parten har valgt rød og den andre blå, får den som har valgt rød fem poeng, mens den som har valgt blå får null poeng. Dette er regler spillerne blir forklart på forhånd. Det lønner seg altså for egen vinnings skyld å alltid velge rød – men for å samle mest mulig poeng også for partneren, lønner det seg å velge blå. Ingen kommunikasjon eller «lurkikking» var tillatt under utfylling av skjemaet.
Fra nrk.no
Nå ligger det vel i kortene at det var gruppa som sang aktivt som gikk av med seieren i begge tester. «Tillit og samarbeid er grunnleggende faktorer for å skape samhørighet og gruppetilhørighet – noe som er en nødvendig ingrediens for å få folk til å fungere sammen i det hele tatt», slår forfatterne fast. Og én av bidragsyterne til dette er altså det å drive aktivt med musikk sammen. Mere allsang gir ganske enkelt et bedre sosialt miljø i følge denne rapporten. Ingen bombe for mange av oss, men likevel forsvinner musikkfaget. Og dette er 30 år gamle resultater. På tide å løfte de fram igjen?
I 2010 ville Sebastian Kirschner og Michael Tomasello undersøke om dette også gjaldt for små barn. De designet et eksperiment hvor 96 fire-åringer ble gitt to ulike aktiviteter som de deltok på i par. Begge gruppene deltok i en lek om frosker og fisker, men i den ene gruppa var det også innbakt sang og rytmiske leker. Hver «leksjon» varte i 20 minutter og besto av fire deler: (1) arrangert lek (2) eksperiment A (3) arrangert lek og (4) eksperiment B. Den arrangerte leken besto av voksenregissert lek med eller uten musikalske elementer. Eksperimentene besto av to oppgaver knyttet til leken som barna skulle utføre (mens de trodde at de fremdeles var i leken). Disse eksperimentene målte barnas prososiale evner, det vil si oppførsel som er positiv, konstruktiv og hjelpende.
Illustrasjon fra den omtalte artikkelen.
Slike empatiske eksepriment består av at den ene har et uhell (som er forhåndsfikset uten at noen vet det), og at man deretter ser om den andre hjelper til eller fortsetter videre for egen vinnings skyld.
Man må nesten si at det er urovekkende hvor mye mer barna som hadde drevet med musikk i aktivitene, hjalp hverandre enn de som ikke hadde musikk inkludert i sin lek. Spesielt for guttene slår dette voldsomt ut. Gutter som ikke hadde hatt musikk, hjalp omtrent ikke «offeret» i det hele tatt. Etter musikkaktiviteten firedobles guttenes aktive hjelp. Dette er voldsomme resultater som vi ganske enkelt må ta innover oss slik at vi slutter å se på musikk som et unødvendig «kosefag».
Felles musisering skaper en gruppefølelse som gjør at vi blir bedre i stand til å ta vare på hverandre.
Referanser:
Anshel, Anat og David A. Kipper: The Influence of Group Singing on Trust and Cooperation. Journal of Music Therapy, vol 25, 1988.
Kirschner, Sebastian og Michael Tomasello: Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31, 2010.
Jeg har akkurat sett Fargespill i Bergen. Hver gang man har sett en Fargespillforestilling, så fyller den deg med varme, farger, glede og takknemlighet i mange dager etterpå. Feel-good big time, for å si det på norsk. Da jeg gikk mot Grieghallen i dag, møtte jeg skoleklasser som hadde vært på forestillingen før meg. De var på vei tilbake til skolene sine, skravlende og snublende i sine rekker på to og to. Og alle de voksne smilte. Tilfredse, lykkelige, oppriktig glade, drømmende. Og jeg, jeg gyste av fryd fordi det fikk meg til å glede meg enda mer – snart var det jeg som skulle ha et slikt uttrykk i ansiktet etter å ha sett enda et Fargespill.
Foto hentet fra Bergens Tidende, fotograf Odd Nerbø.
Fargespill ble startet av Sissel Saue og Ole Hamre i 2004, og det er fremdeles disse to som er kunsteriske ledere for Fargespill Bergen 10 år etter. De er også mentorer for de andre Fargespillene som etter hvert har dukket opp i landet. I Trondheim hadde vi vårt tredje Fargespill i høst, under Trondheim kammermusikkfestival. Det finnes også i Larvik og Sarpsborg.
Fornøyd Nora med Ole Hamre og Sissel Saue i Grieghallen i dag.
Sissel og Ole siterer blant annet filosofiprofessor Robert R. Williams for å forklare noe av filosofien bak Fargespill:
«Et selvbevisst subjekt er noe mennesket blir ved en oppfordring om å være det, ved forventninger om å være det, og ved anerkjennende bekreftelse fra andre på at man er det».
Dagens Fargespillforestilling ble derfor passende nok etterfulgt av konferansen «Når forskjeller møtes» som ble arrangert i samarbeid med Bergen Røde Kors. Her ble spørsmål som «hva er annerledeshet?», «hva er forskjellen på å være nysgjerrig og å være uforskammet?» og «når er man integrert?» debattert med bl.a. homofile innen idretten som én av innfallsvinklene (idretten er jo som kjent for alle…eller?). Det er høyt under taket i Grieghallen.
Ole Hamre fra Fargespill, Safia Abde Haase (nylig tildelt St. Olavs orden Ridder av 1. klasse for sitt arbeid for minoritetkvinners helse og levevilkår – en fantastisk formidler!), Håvard B. Øvregård fra Norges Idrettsforbund og debattleder Halvor Folgerø.To av Fargespillaktørene, Mona Ibrahim (t venstre) og Irene Kinunda (t høyre), forteller fra sine historier. I midten debattleder Halvor Folgerø og Ole Hamre.
Mona Ibrahim, en av Fargespillaktørene, sto for én av ettermiddagens mest gripende historier da hun fortalte om hvordan hun etterlot kjole og hijab på prøverommet på Cubus og kom hjem i bukse og genser til en mamma som nektet å åpne døra for henne. Om at det å velge bukse framfor hijab førte til at hun mistet venner i det somaliske miljøet, om den saktegående prosessen med å få foreldrene til å akseptere henne som buksekledd muslimsk jente i Norge. Om det å verken føle seg somalisk nok eller norsk nok. Veltalende jente med kloke perspektiv.
Fargespill representerte det ene fristedet for Mona. Det ene stedet der man kunne ha det artig, der det ikke var kulturelle skiller av det negative slaget. I Fargespill var annerledesheten en styrke, og hun fikk selv velge hvor annerledes hun ville være. Med bukse, men fra Somalia. Også Irene Kinunda, som flyktet fra Kongo som 14-åring med de eneste gjenlevende i familien, onkelens familie, fant ut at Fargespill representerte et fristed i verden. Som kongoleser og part i konflikten der mellom hutuer og tutsier, møtte hun den andre parten i konflikten som meddeltakere i Fargespill. Den parten som var ansvarlige for at foreldrene hennes ble drept. Dermed var det over og ut for Fargespilldeltakelse for hennes del, fortalte hun. Ikke kunne hun vel leke og synge og danse med fienden! Men så var det så artig å være med, og det fantes jo ikke noe liknende noe annet sted. Og dermed så ble hun værende
Foto fra Bergens Tidende. Fotograf: Odd Nerbø.
Ole og Sissel er hele tiden tydelige på at Fargespill ikke først og fremst er et sosialt prosjekt. Det er først og fremst et kunstprosjekt. Det disse barna og ungdommene har med seg av sanger og danser, klær og musikk fra foreldrenes hjemland, er selve utgangspunktet for at denne forestillingen skal bli til. «Vi trenger dem for å lage Fargespill», sier Ole. «Vi gjør ikke dette for å være snille». Og nettopp denne kunstfaglige innstillingen er det som gjør at Fargespill nettopp blir et vellykket sosialt prosjekt – helt av seg selv. Aktørene blir tatt på alvor som mennesker, ikke som innvandrerbarn eller asylsøkere. Det de har av annerledeshet blir en styrke, noe å framdyrke, noe å vise fram. Kun i kraft av uttrykket. Slik som den indiske jenta på dagens forestilling som sang (hoderystende presist) med tablaspilleren, mens en annen indisk jente danset uendelig vakkert. Plutselig befant jeg meg i et tempel i Bharatanatyam med Sheherazad ved min side. Inntrykket var sterkt, solid, ekte, kvalitet. Ikke noe tegn til: «Å, ta nå den fine lille dansen for oss i de fine eksotiske klærne dine» mens publikum har kommet gratis inn i en liten sal. Nei, dette er formidling på høyt nivå, i Grieghallens største sal (som er fullstappet for tredje gang), og billettene koster akkurat så mye som vi ville ha betalt for å se andre profesjonelle aktører på dette nivået.
Foto hentet fra Bergens Tidende, fotograf Odd Nerbø.
Akkurat her tror jeg at grunnen til Fargespills enorme slagkraft ligger. Sissel og Ole er knallharde på at kvaliteten i forestillingene er hovedfokuset. De sosiale ringvirkningene kommer av seg selv. Og ikke nok med det, de kommer på grunn av at den kunstneriske kvaliteten er høy. De kommer på grunn av at kommunikasjonen i musikken og dansen får stå i hovedsetet. Og på grunn av dette, sitter vi i salen hver eneste gang med bakoversveis, tårer på kinnene og går derfra med salige tilfredse smil. Vi kjenner alle sammen langt inne i vår innerste biologi at her var det kommunikasjon. Dette forsto vi. Dette samholdet kunne vi føle. Smilene til de på scenen kunne vi dele. Dette er kommunikasjon og bekreftelse på fellesskap i sin reneste form. Og derfor treffer Fargespill.
Nora B. Kulset 