Overbevisende og udiskutable bevis for at musikk er en nødvendig del av det å skulle dannes som menneske. Intet mindre!
Susan Hallam er professor på Keele University i London, og hun kom denne uka ut med forskningsrapporten The Power of Music – a research synthesis of the impact of actively making music on the intellectual, social and personal development of children and young people. I den kan du lese om de seneste års forskning som både samlet og hver for seg peker på hvor viktig musikkfaget er for barns danning.
Denne 80 siders forskningsrapporten kan du laste ned gratis!
Jeg siterer:
Forskningen viser at det er overveldende bevis for fordelene av musikkfaget på et bredt spekter av ferdigheter: lytteferdigheter som støtter utvikling av språk, bevissthet om fonetikk som forbedrer leseferdighet, romlig resonnement som støtter utviklingen av matematiske ferdigheter – og i musikalske aktiviteter som innebærer å jobbe i grupper, fremmes et bredt spekter av personlige og sosiale ferdigheter som også tjene til å forbedre den generelle akademiske oppnåelse. Dette stemmer selv når det er tatt hensyn til variabler som IQ.
Fordelene er størst når den musikalske aktiviteten starter tidlig og fortsetter over en lang tidsperiode. Undervisningen i musikk må også være av høy kvalitet for at fordelene skal synliggjøre seg. Hvis kvaliteten er dårlig vil fordelene ikke være tydelig.
Ja. Det må altså ikke bare musikk inn i skolen igjen, men også utdannede faglærere på området musikk.
Jeg har akkurat sett Fargespill i Bergen. Hver gang man har sett en Fargespillforestilling, så fyller den deg med varme, farger, glede og takknemlighet i mange dager etterpå. Feel-good big time, for å si det på norsk. Da jeg gikk mot Grieghallen i dag, møtte jeg skoleklasser som hadde vært på forestillingen før meg. De var på vei tilbake til skolene sine, skravlende og snublende i sine rekker på to og to. Og alle de voksne smilte. Tilfredse, lykkelige, oppriktig glade, drømmende. Og jeg, jeg gyste av fryd fordi det fikk meg til å glede meg enda mer – snart var det jeg som skulle ha et slikt uttrykk i ansiktet etter å ha sett enda et Fargespill.
Foto hentet fra Bergens Tidende, fotograf Odd Nerbø.
Fargespill ble startet av Sissel Saue og Ole Hamre i 2004, og det er fremdeles disse to som er kunsteriske ledere for Fargespill Bergen 10 år etter. De er også mentorer for de andre Fargespillene som etter hvert har dukket opp i landet. I Trondheim hadde vi vårt tredje Fargespill i høst, under Trondheim kammermusikkfestival. Det finnes også i Larvik og Sarpsborg.
Fornøyd Nora med Ole Hamre og Sissel Saue i Grieghallen i dag.
Sissel og Ole siterer blant annet filosofiprofessor Robert R. Williams for å forklare noe av filosofien bak Fargespill:
«Et selvbevisst subjekt er noe mennesket blir ved en oppfordring om å være det, ved forventninger om å være det, og ved anerkjennende bekreftelse fra andre på at man er det».
Dagens Fargespillforestilling ble derfor passende nok etterfulgt av konferansen «Når forskjeller møtes» som ble arrangert i samarbeid med Bergen Røde Kors. Her ble spørsmål som «hva er annerledeshet?», «hva er forskjellen på å være nysgjerrig og å være uforskammet?» og «når er man integrert?» debattert med bl.a. homofile innen idretten som én av innfallsvinklene (idretten er jo som kjent for alle…eller?). Det er høyt under taket i Grieghallen.
Ole Hamre fra Fargespill, Safia Abde Haase (nylig tildelt St. Olavs orden Ridder av 1. klasse for sitt arbeid for minoritetkvinners helse og levevilkår – en fantastisk formidler!), Håvard B. Øvregård fra Norges Idrettsforbund og debattleder Halvor Folgerø.To av Fargespillaktørene, Mona Ibrahim (t venstre) og Irene Kinunda (t høyre), forteller fra sine historier. I midten debattleder Halvor Folgerø og Ole Hamre.
Mona Ibrahim, en av Fargespillaktørene, sto for én av ettermiddagens mest gripende historier da hun fortalte om hvordan hun etterlot kjole og hijab på prøverommet på Cubus og kom hjem i bukse og genser til en mamma som nektet å åpne døra for henne. Om at det å velge bukse framfor hijab førte til at hun mistet venner i det somaliske miljøet, om den saktegående prosessen med å få foreldrene til å akseptere henne som buksekledd muslimsk jente i Norge. Om det å verken føle seg somalisk nok eller norsk nok. Veltalende jente med kloke perspektiv.
Fargespill representerte det ene fristedet for Mona. Det ene stedet der man kunne ha det artig, der det ikke var kulturelle skiller av det negative slaget. I Fargespill var annerledesheten en styrke, og hun fikk selv velge hvor annerledes hun ville være. Med bukse, men fra Somalia. Også Irene Kinunda, som flyktet fra Kongo som 14-åring med de eneste gjenlevende i familien, onkelens familie, fant ut at Fargespill representerte et fristed i verden. Som kongoleser og part i konflikten der mellom hutuer og tutsier, møtte hun den andre parten i konflikten som meddeltakere i Fargespill. Den parten som var ansvarlige for at foreldrene hennes ble drept. Dermed var det over og ut for Fargespilldeltakelse for hennes del, fortalte hun. Ikke kunne hun vel leke og synge og danse med fienden! Men så var det så artig å være med, og det fantes jo ikke noe liknende noe annet sted. Og dermed så ble hun værende
Foto fra Bergens Tidende. Fotograf: Odd Nerbø.
Ole og Sissel er hele tiden tydelige på at Fargespill ikke først og fremst er et sosialt prosjekt. Det er først og fremst et kunstprosjekt. Det disse barna og ungdommene har med seg av sanger og danser, klær og musikk fra foreldrenes hjemland, er selve utgangspunktet for at denne forestillingen skal bli til. «Vi trenger dem for å lage Fargespill», sier Ole. «Vi gjør ikke dette for å være snille». Og nettopp denne kunstfaglige innstillingen er det som gjør at Fargespill nettopp blir et vellykket sosialt prosjekt – helt av seg selv. Aktørene blir tatt på alvor som mennesker, ikke som innvandrerbarn eller asylsøkere. Det de har av annerledeshet blir en styrke, noe å framdyrke, noe å vise fram. Kun i kraft av uttrykket. Slik som den indiske jenta på dagens forestilling som sang (hoderystende presist) med tablaspilleren, mens en annen indisk jente danset uendelig vakkert. Plutselig befant jeg meg i et tempel i Bharatanatyam med Sheherazad ved min side. Inntrykket var sterkt, solid, ekte, kvalitet. Ikke noe tegn til: «Å, ta nå den fine lille dansen for oss i de fine eksotiske klærne dine» mens publikum har kommet gratis inn i en liten sal. Nei, dette er formidling på høyt nivå, i Grieghallens største sal (som er fullstappet for tredje gang), og billettene koster akkurat så mye som vi ville ha betalt for å se andre profesjonelle aktører på dette nivået.
Foto hentet fra Bergens Tidende, fotograf Odd Nerbø.
Akkurat her tror jeg at grunnen til Fargespills enorme slagkraft ligger. Sissel og Ole er knallharde på at kvaliteten i forestillingene er hovedfokuset. De sosiale ringvirkningene kommer av seg selv. Og ikke nok med det, de kommer på grunn av at den kunstneriske kvaliteten er høy. De kommer på grunn av at kommunikasjonen i musikken og dansen får stå i hovedsetet. Og på grunn av dette, sitter vi i salen hver eneste gang med bakoversveis, tårer på kinnene og går derfra med salige tilfredse smil. Vi kjenner alle sammen langt inne i vår innerste biologi at her var det kommunikasjon. Dette forsto vi. Dette samholdet kunne vi føle. Smilene til de på scenen kunne vi dele. Dette er kommunikasjon og bekreftelse på fellesskap i sin reneste form. Og derfor treffer Fargespill.
‘Wannabe’ med Spice Girls, tidenes mest fengende låt
Fikk du med deg dette i nyhetene for få dager siden? Allerede har noen lurt på om det er slike ting musikkforskere bruker forskningspenger på å finne ut av, og om hvor nyttig det kan være å vite slikt.
Derfor forteller jeg dere her at hensikten med denne forskningen, er å finne ut mer om hvordan hukommelse fungerer sammen med musikk. Dette vil igjen brukes til forskning rundt demente.
Det som blir slått opp i media, er ikke alltid den sanne historien. Du kan få med deg litt mer dybde hos BBC.
«Lærere melder om økt konfliktnivå i skolen på grunn av elevenes manglende evne til å lese kroppsspråk». Oj!
«Derfor bruker skolen tid på å lære elevene forskjellen mellom å snakke i det virkelige liv og på nettet». Oj!
Skoletimer i hvordan man skal kommunisere med andre mens man også tyder ansiktsuttrykk og stemmeleie! Dette melder NRK Rogaland i dag.
For kort tid siden ville vi ha sagt at de som mangler evnen til dette, har bemerkelsesverdig lav sosial intelligens. Muligens en diagnose. Er vår evne til å tolke andre mennesker virkelig på vei til å bli en utdøende ferdighet?
Professor Steven Mithen
Det å uten ord kunne føle og vise egne emosjoner, og å kunne tolke andres på samme måte, er viktigere enn vi kanskje umiddelbart tenker på. (Og derfor er det heller ikke særlig lurt å lamme ansiktsmuskulaturen med botox). Steven Mithen, professor i arkeologi og forsker på utviklingen av menneskeslekten homo, mener bestemt at det å kunne se andres følelser, er avgjørende for at man i det hele tatt skal kunne leve sammen. Han forteller i boka «The Singing Neanderthals» om hvordan neandertalerne nødvendigvis må ha hatt det samme spekteret av følelser som også det moderne mennesket har – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – for hvis de ikke hadde hatt det, ville de ikke ha klart å leve sammen i slike store og komplekse grupper som de gjorde. De ville rett og slett ikke ha stolt på hverandre og derfor i stedet ha tatt livet av så mange som mulig. Og vi vet jo at det ikke var derfor neandertalerne døde ut.
The Singing Neanderthals – the Origins of Music, Language, Mind, and Body
Ansiktsuttrykkene for disse sju følelsene – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – tolkes likt i alle kulturer. Det forteller oss noe om hvor biologisk dette ligger nedfelt i mennesket som art. Hvis denne evnen nå ser ut til å forsvinne, må vi stoppe opp og spørre oss selv om hva det er vi holder på med.
Èn ting vi kan gjøre er å peke med en streng og stygg finger mot diverse skjermaktiviteter, det nye som har kommet inn i livene våre. Men en annen ting vi kan gjøre, er å spørre om hva det er vi har tatt bort i det siste. Hva er det som har forsvunnet ut av skolen som bidrar til at den sosiale kompetansen går nedover?
Om vi går tilbake til neandertalerne, eller til de første homo, så hadde de rett og slett verken hjerne eller fysiologi til å lage ord slik som vi kan i dag. De kommuniserte følelsene sine ved hjelp av ansiktsuttrykk og vokaliseringer. De brukte stemmen sin til å fortelle, men uten ord. For to millioner år siden var det altså ikke særlig langt mellom sang og språk. Det var slik vi bl.a. knyttet bånd, beskyttet oss, markerte oss og sørget for at andre visste at vi var til å stole på.
I dag blir vi også på «mystisk» vis utrolig tilfredse av å synge sammen med andre. Vi får en opplevelse av å koble oss på – både på oss selv og de andre. Vi får en følelse av fellesskap. Og det er kanskje ikke så rart når vi tenker på at dypt inne i vår biologiske arkeologi, er dette det samme som å bekrefte nettopp samholdet i gjengen. En kommunikasjon uten ord.
Når sang og musikk tas bort fra skolen, tar vi også bort barns mulighet til å utvikle dette sosiale språket. Vi tar bort muligheten deres til å oppleve tilhørighet og samhørighet via det å synge (og evt spille) sammen. Om man må ha egne timer i kommunikasjonskompetanse, da er det på tide å satse tungt på den aller mest grunnleggende kommunikasjonskompetansen i biologien: sang og musisering
Musikk er ikke et valgfag. Musikk er et dannelsesfag.
Dette oppslaget fra Vårt Land 230914, preger fremdeles store deler av min Facebook-vegg. I stedet for å kommentere til hver enkelt person som finner det for godt å trykke «del» på den lille artikkelen, skriver jeg i stedet min egen lille artikkel.
Jeg må si det som det er (for å bruke artikkelforfatter Karen Nystøyl sine ord). Jeg får hetta av slike oppslag. «Voksne ødelegger barnas sangglede» – og umiddelbar lesing uten å klikke for å få opp hele artikkelen, får oss til å forstå at det her er snakk om voksne i barnehagen som ødelegger barnas sangglede. Årsaken til dette er at de nemlig synger i et for lavt toneleie. De utvikler brummere. Det vises til og med til forskning hvor det er påvist at det utvikles flere brummere i dag fordi voksne i barnehagen er så dårlige til å synge. Her er det med andre ord fare på ferde.
La meg slå fast først som sist: det er helt riktig at barn har mye lysere stemmer enn oss voksne. Det er også riktig at dersom du skal få barn til å synge sammen med deg, så må du legge sangene lysere enn hva som føles naturlig for deg – og for alle andre voksne som ikke enten er lys sopran eller lys tenor. Alt dette er helt riktig. Men – og følg godt med du som allerede har blitt irritert, for her kommer poenget – det er ikke stemmeleiet hos de voksne som ødelegger barnas sangglede! Hvordan skal man da forholde seg til kulturer hvor sang står og alltid har stått ufattelig mye sterkere enn hos oss i Norge, og hvor ingen voksne noensinne har tenkt på «Åj, nå må vi passe på å synge disse sangene i et lyst og fint toneleie slik at barna kan bli med!» Og likevel blir barna med, de lærer seg sangene, og de finner sin stemme. De har lyst til å være med – og de blir med – til tross for manglende barnetilpasset stemmeleie. Hvordan kan det ha seg? Jeg kan sitere fra et intervju med Gunnel Fagius (forskeren det ble henvist til i Vårt Land-artikkelen) som sier om sin egen oppvekst og sangglede: «‘Det som satte i gang lysten, var mennesker som uttrykte glede over å synge, enten det var hjemme, i kirken eller på skolen’. Og slik tror hun det er for de fleste barn».
Gunnel Fagius
Mennesker som uttrykte glede over å synge. Der har vi det. Det som ødelegger barns sangglede er nemlig ikke stemmeleiet, men mangelen på voksne som er trygge på sangstemmen sin, som er trygge på egen musisering. Det finnes alt for mange voksne i dagens barnehager som er milevis fra å uttrykke noen som helst glede over å synge. De har ikke lært det, de har ikke fått øvd seg, de har ikke fått nok kompetanse innen musikkfaget under utdanning (og kan dermed heller ikke føre kunnskapen videre til de ufaglærte man jobber sammen med). De har vokst opp i en kultur som måler «fin sangstemme» på bekostning av allsang og glede.
Og dersom jeg gir deg to valg:
1. Voksne som synger med den stemmen de har og som jobber med å like lyden av den,
eller
2. Voksne som slutter å synge fordi de ikke vil synge feil med barna og blir redde for at barna skal bli brummere.
Hva ville du har valgt?
Jeg vet gjennom et langt yrkesliv som kursholder i musikk for barnehager rundt om i hele Norges langstrakte land, at det er stemmeskammen som er det første (og ofte eneste) vi må jobbe med. Stemmeskam. Smak på ordet. Det forskes nemlig på dette også. På Høgskolen i Bergen sitter Tiri Bergesen Schei og har forsket på bl.a. dette siden midten av 90-tallet. Så stort er det problemet. Og vi som befinner oss i landsskapet hvor stemmeskammen sitter hardt i både kropp, sjel og barnehagevegger, vi får som sagt hetta av oppslag av denne typen, fordi vi vet at akkurat DER ble brorparten av jobben vi har gjort helt bortkasta.
Tiri Bergesen Schei
Nyheter presentert på sosiale medier er en egen sjanger. Vi vet at de fleste bare leser oppslaget, maksimalt ingressen. Deretter går man videre. Man leser ikke nødvendigvis hele teksten, og dermed får man ikke med seg alt. De leserne som blir feilinformert av oppslag som denne typen, er de som minst trenger det: de som er utrygge på sangstemmen sin og musiseringen sin. Vi som leser dette og nikker og forstår hva det her er snakk om fordi vi er musikere, musikkpedagoger, musikkvitere, vi er ikke det egentlige publikummet til slike oppslag. Vi vet dette fra før. Og vi blir ikke feilinformert, for det er jo ingen faktafeil i artikkelen (og vi leser naturligvis hele artikkelen). Vi har kanskje tenkt på dette mange ganger på foreldrekaffe i barnehagen, og derfor deler vi ukritisk videre. Hurra, tenker vi. Men de andre, de som artikkelen er skrevet på bakgrunn av, de med stemmeskam, de uten musikkutdanning, de trenger ikke å lese om dette på en slik måte. De blir ikke flinkere av den grunn. De får ikke automatisk et kompetanseløft fra arbeidsgiveren sin i barnestemmens anatomi neste morgen. De får bare vite at det de gjør er feil, at de kan ødelegge barns sangglede – og enda verre – gjøre dem til brummere. Og i mellomtiden deles og deles det.
Derfor er det viktig at vi som er fagfolk innenfor feltet hjelper til med å gjøre slike oppslag mindre tabloide. Vi må bidra til økt sangglede, ikke økt stemmeskam. Vi må ikke kaste oss på og like og dele bare fordi noen løfter fram noe vi vet er sant. Det er også viktig å huske at det fins et kunnskapshierarki, eller en kunnskapsrekkefølge, om du vil. Hva er det viktig å lære når? Er det viktig å lære at du må synge mye lysere enn du har lyst til når du fremdeles strever med å tørre å synge slik at den som står ved siden av deg kan høre deg? Er det viktig å lære at du risikerer å gjøre barn til brummere dersom du ikke synger riktig mens du fremdeles lurer på om du tør å la stemmen din komme ut? (Å være brummer i tonedøv forstand har forøvrig med nevrologiske feilkoblinger å gjøre, og det kan således ikke påføres noen uansett stemmeleie).
Kjære Vårt Land som sansynligvis valgte ordlyden i oppslaget. Overskrifta skulle ha vært:
«For lite musikkundervisning i utdanningssektoren ødelegger barnas sangglede».
Gunnel Fagius som det henvises til i både denne artikkelen og den omtalte artikkelen i Vårt Land, er redaktør for boka «Barn och sång – om rösten, sångerna och vägen dit» (Studentlitteratur, 2007) hvor man kan lese mye ulikt knyttet til barnestemmen. Den er positivt vinklet, og her kan man nok plukke mye både som korleder og til studenter i barnehage og småskolelærerutdanning.
Nora B. Kulset 