Dette oppslaget fra Vårt Land 230914, preger fremdeles store deler av min Facebook-vegg. I stedet for å kommentere til hver enkelt person som finner det for godt å trykke «del» på den lille artikkelen, skriver jeg i stedet min egen lille artikkel.

Jeg må si det som det er (for å bruke artikkelforfatter Karen Nystøyl sine ord). Jeg får hetta av slike oppslag. «Voksne ødelegger barnas sangglede» – og umiddelbar lesing uten å klikke for å få opp hele artikkelen, får oss til å forstå at det her er snakk om voksne i barnehagen som ødelegger barnas sangglede. Årsaken til dette er at de nemlig synger i et for lavt toneleie. De utvikler brummere. Det vises til og med til forskning hvor det er påvist at det utvikles flere brummere i dag fordi voksne i barnehagen er så dårlige til å synge. Her er det med andre ord fare på ferde.

La meg slå fast først som sist: det er helt riktig at barn har mye lysere stemmer enn oss voksne. Det er også riktig at dersom du skal få barn til å synge sammen med deg, så må du legge sangene lysere enn hva som føles naturlig for deg – og for alle andre voksne som ikke enten er lys sopran eller lys tenor. Alt dette er helt riktig. Men – og følg godt med du som allerede har blitt irritert, for her kommer poenget – det er ikke stemmeleiet hos de voksne som ødelegger barnas sangglede! Hvordan skal man da forholde seg til kulturer hvor sang står og alltid har stått ufattelig mye sterkere enn hos oss i Norge, og hvor ingen voksne noensinne har tenkt på «Åj, nå må vi passe på å synge disse sangene i et lyst og fint toneleie slik at barna kan bli med!» Og likevel blir barna med, de lærer seg sangene, og de finner sin stemme. De har lyst til å være med – og de blir med – til tross for manglende barnetilpasset stemmeleie. Hvordan kan det ha seg? Jeg kan sitere fra et intervju med Gunnel Fagius (forskeren det ble henvist til i Vårt Land-artikkelen) som sier om sin egen oppvekst og sangglede: «‘Det som satte i gang lysten, var mennesker som uttrykte glede over å synge, enten det var hjemme, i kirken eller på skolen’. Og slik tror hun det er for de fleste barn».

Mennesker som uttrykte glede over å synge. Der har vi det. Det som ødelegger barns sangglede er nemlig ikke stemmeleiet, men mangelen på voksne som er trygge på sangstemmen sin, som er trygge på egen musisering. Det finnes alt for mange voksne i dagens barnehager som er milevis fra å uttrykke noen som helst glede over å synge. De har ikke lært det, de har ikke fått øvd seg, de har ikke fått nok kompetanse innen musikkfaget under utdanning (og kan dermed heller ikke føre kunnskapen videre til de ufaglærte man jobber sammen med). De har vokst opp i en kultur som måler «fin sangstemme» på bekostning av allsang og glede.

Og dersom jeg gir deg to valg:
1. Voksne som synger med den stemmen de har og som jobber med å like lyden av den,
eller
2. Voksne som slutter å synge fordi de ikke vil synge feil med barna og blir redde for at barna skal bli brummere.

Hva ville du har valgt?

Jeg vet gjennom et langt yrkesliv som kursholder i musikk for barnehager rundt om i hele Norges langstrakte land, at det er stemmeskammen som er det første (og ofte eneste) vi må jobbe med. Stemmeskam. Smak på ordet. Det forskes nemlig på dette også. På Høgskolen i Bergen sitter Tiri Bergesen Schei og har forsket på bl.a. dette siden midten av 90-tallet. Så stort er det problemet. Og vi som befinner oss i landsskapet hvor stemmeskammen sitter hardt i både kropp, sjel og barnehagevegger, vi får som sagt hetta av oppslag av denne typen, fordi vi vet at akkurat DER ble brorparten av jobben vi har gjort helt bortkasta.

Nyheter presentert på sosiale medier er en egen sjanger. Vi vet at de fleste bare leser oppslaget, maksimalt ingressen. Deretter går man videre. Man leser ikke nødvendigvis hele teksten, og dermed får man ikke med seg alt. De leserne som blir feilinformert av oppslag som denne typen, er de som minst trenger det: de som er utrygge på sangstemmen sin og musiseringen sin. Vi som leser dette og nikker og forstår hva det her er snakk om fordi vi er musikere, musikkpedagoger, musikkvitere, vi er ikke det egentlige publikummet til slike oppslag. Vi vet dette fra før. Og vi blir ikke feilinformert, for det er jo ingen faktafeil i artikkelen (og vi leser naturligvis hele artikkelen). Vi har kanskje tenkt på dette mange ganger på foreldrekaffe i barnehagen, og derfor deler vi ukritisk videre. Hurra, tenker vi. Men de andre, de som artikkelen er skrevet på bakgrunn av, de med stemmeskam, de uten musikkutdanning, de trenger ikke å lese om dette på en slik måte. De blir ikke flinkere av den grunn. De får ikke automatisk et kompetanseløft fra arbeidsgiveren sin i barnestemmens anatomi neste morgen. De får bare vite at det de gjør er feil, at de kan ødelegge barns sangglede – og enda verre – gjøre dem til brummere. Og i mellomtiden deles og deles det.

Derfor er det viktig at vi som er fagfolk innenfor feltet hjelper til med å gjøre slike oppslag mindre tabloide. Vi må bidra til økt sangglede, ikke økt stemmeskam. Vi må ikke kaste oss på og like og dele bare fordi noen løfter fram noe vi vet er sant. Det er også viktig å huske at det fins et kunnskapshierarki, eller en kunnskapsrekkefølge, om du vil. Hva er det viktig å lære når? Er det viktig å lære at du må synge mye lysere enn du har lyst til når du fremdeles strever med å tørre å synge slik at den som står ved siden av deg kan høre deg? Er det viktig å lære at du risikerer å gjøre barn til brummere dersom du ikke synger riktig mens du fremdeles lurer på om du tør å la stemmen din komme ut? (Å være brummer i tonedøv forstand har forøvrig med nevrologiske feilkoblinger å gjøre, og det kan således ikke påføres noen uansett stemmeleie).

Kjære Vårt Land som sansynligvis valgte ordlyden i oppslaget. Overskrifta skulle ha vært:

«For lite musikkundervisning i utdanningssektoren ødelegger barnas sangglede».

Gunnel Fagius som det henvises til i både denne artikkelen og den omtalte artikkelen i Vårt Land, er redaktør for boka «Barn och sång – om rösten, sångerna och vägen dit» (Studentlitteratur, 2007) hvor man kan lese mye ulikt knyttet til barnestemmen. Den er positivt vinklet, og her kan man nok plukke mye både som korleder og til studenter i barnehage og småskolelærerutdanning.