«Kan vi prate sammen på Zoom om boka «Musikk og andrespråk»?» Det var spørsmålet Professor Torill Vist ved OsloMet spurte meg da hun ringte meg på Zoom 1. oktober. Klart vi kunne det! Og siden det var en åpning i timeplanen min akkurat da, så gjorde vi det med det samme.
Resultatet kan du se her. Dette er på direkten, uten noen forhåndsavtaling om hva vi skulle snakke om, levende og spontant, og i tillegg med ganske – ganske – brukbar forbindelse fra start til slutt. Verdt en titt for de som har interesse for musikkfeltet 🙂
Jon-Roar Bjørkvold har helt rett når han via #nrk peker på at myndighetene ikke forstår sangens betydning. Han frykter at dette bidrar til at sangen er i ferd med å forsvinne fra skolen.
Jon-Roar Bjørkvold
Jeg strekker det lengre og påstår at de fleste av oss, og dermed vi som samfunn, ikke lengre forstår sangens betydning.
Vi har latt musikk bli et ferdighetsfag på lik linje med andre fag i skolen, og dermed har vi mistet det.
Vi vet ikke lengre hvorfor det å synge sammen, skape noe sammen her og nå, å være i en felles puls, faktisk er viktig for helsa vår, for å kunne fungere sammen, for livskvaliteten vår. Vi har glemt det. Vi har tillatt musikk å bli et litt unødvendig kosefag som det ikke er så viktig å ha med. Noe som er mest for de spesielt interesserte, de «musikalske». Og de kan jo bare gå på kulturskolen.
Dette spørsmålet har jeg fått stadig oftere det siste halve året. Kanskje ikke så rart siden forskningsprosjektet mitt er like lite glad i fastsatte rammer som jeg selv har vært hele livet. Sånn sett får jeg nå som fortjent. Det jeg hadde bestemt for forskningsprosjektet, det ville seg ikke. Ganske enkelt.
Nei, jeg tester ikke språkutviklingen til barn som har norsk som andrespråk. Ja, det var det jeg skulle gjøre. Du får vite mer om hvorfor det gikk sånn om noen uker eller måneder – eller om et og et halvt år. Og joda, jeg forsker fremdeles på musikk og minoritetsbarn.
MEN – svaret på hva det er jeg forsker på, det ser du her:
og her:
Hvem ser du på begge disse bildene? Fru Nora Bilalovic Kulset i egen høye person. Ja, jeg forsker rett og slett på meg selv. Og det må sies at det er en delt opplevelse å for første gang sitte å studere videoopptak av seg selv i aksjon etter 20 år i aktiv tjeneste.
Jeg hilser herved ærbødig til alle som har vært på mine musikkgrupper siden 1993.
I dag var jeg «ekspert» i Adresseavisas oppslag om allsang på 17. mai. Dyktig journalist Norunn Bergesen hadde selv tatt tak i det faktum at 17. mai er én av få anledninger vi synger sammen til tross for at vi synes det er flaut. Etter å ha snakket med barn og unge om saken, tok hun derfor kontakt med meg. Vi hadde en lang og gjensidig engasjert prat om emnet. I dag hadde Norunn laget en fin og informativ sak om temaet i Adresseavisa
Håper alle synger av fulle lunger når anledningen byr seg, både på 17. mai og ellers!
Er det riktig av Den norske kirke å tilby gratis musikkgrupper for foreldre og barn på dagtid under statsbudsjettposten for trosopplæring på bekostning av profesjonelt utdannede musikkpedagoger som dermed må legge ned sine babysangtilbud?
Skjermdump fra Vårt Land 12.02.2015
I går kunne vi lese i Vårt Land at flere av landets musikkgruppetilbud for foreldre og barn etter hvert legges ned fordi kirkene har overtatt markedet. Problemet dreier seg om at private aktører er avhengige av å ta betalt for å finansiere tilbudet, mens Den norske kirke kan tilby dette mer eller mindre gratis siden det finansieres gjennom posten for trosopplæring.
I går gikk debatten rundt omkring på Facebooksidene til oss som delte denne saken. Jeg vil gjerne nyansere problemstillingen slik at alle bedre kan forstå hva dette dreier seg om, utover å småkrangle om hvorvidt det er noen som har mer rett til å eie konseptet «babysang» enn andre.
Ingen kan eie musikken. Ingen kan eie sjangeren «babysang». Og at kirka kan/bør/skal være et naturlig samlingssted i et lokalsamfunn, det skal jeg heller ikke benekte. Vi lever i ett av verdens mest sekulariserte samfunn. Det er ikke i mange andre land folk ville ha reagert så kraftig på at aktiviteter foregår i ei kirke som det vi gjør i Norge. Dette handler derfor ikke om hvorvidt det er riktig å ha «babysang» i kirkene eller ikke. Det handler om hvem det er som betaler for tilbudet, og om konsekvensene av dette.
foto: Nora B. Kulset
For 10-15 år siden var det nesten ingen kirker som hadde tilbudet «babysang». Derimot var det et blomstrende tilbud ellers i landet. Å ha musikkgrupper for foreldre og barn på dagtid, var en viktig del av jobben til mange musikkpedagoger. Dette gjaldt både de som jobbet i kulturskolene og de som drev eget privat tilbud. Interesseorganisasjonen for dette fagområdet, Foreningen Musikk fra livets begynnelse, sørget for videreutdanningstilbud slik at musikkpedagogene stadig vekk kunne øke sin kompetanse innen dette fremdeles relativt nye fagområdet. Gruppene i «babysang» var ikke hobbyen eller ekstrajobben til disse musikkpedagogene, det var jobben deres. Rundt dette miljøet vokste det fram kunnskap og forskning om det å synge for sine små barn: hvordan det bidrar til god kommunikasjon mellom foreldre og små barn med tanke på tilknytning, emosjonell velvære, språklig utvikling og så videre. Ting vi i dag tar som en selvfølge at vi kjenner til.
Foto: Nora B. Kulset
Disse babysanggruppene var et musikkfaglig tilbud. Musikkfaglig. Smak på ordet, og du forstår med én gang at det ikke akkurat var noen budsjettvinner. Musikkfaget har jo havnet stadig lengre ned på alle budsjettposter og prioriterte lister.
Men så kom det inn noen fra sidelinja for ca 10 år siden som hadde et helt annet budsjett å ta av, nemlig trosopplæringsbudsjettet. Nå skal jeg ikke påstå at det er så stort som kirka sikkert ønsker at det skal være, men det er en god del hundre millioner. Iallefall nok til at de kunne starte babysanggrupper som det ikke kostet noenting å delta på.
Foto: Nora B. Kulset
Så hva om du innenfor en radius på 50 meter hadde valget mellom to dagtilbud med musikk. Det ene koster kr 1800,- for 10 ganger, det andre koster 50,- kroner som du kun betaler de gangene du møter opp.
På det ene tilbudet får du en høyt utdannet musikkpedagog, på det andre… muligens også en høyt utdannet musikkpedagog.
Foto: Nora B. Kulset
Ja, nettopp. Også en høyt utdannet musikkpedagog. Tilbudene i kirkene er nemlig nødvendigvis ikke dårligere enn de private, eller hos kulturskolen. Mange kirker er bevisste kulturinstitusjoner som hyrer inn dyktige musikkpedagoger til å drive babysanggruppene. Og det er NÅ diskusjonen blir vanskelig. For hvordan skal man da forholde seg til det? Tilbudene er kanskje akkurat like gode, men det ene koster fire ganger mer fordi det ikke er finansiert av statsbudsjettet.
Og dermed kommer vi til sakens kjerne. Det aller mest triste i denne saken er nemlig ikke at «kirken stjeler våre kunder», som det av og til blir uttrykt på en svært tabloid måte fra den ikke-kirkelige siden. (Og skal jeg være aldeles ærlig, så kan musikkpedagoger godt være sitt yrke bevisst og sørge for at kirka tar ordentlig betalt for tilbudet). Det aller mest triste er at tusenvis av små barn og deres foreldre blir gitt mengder med viktig musikkopplæring helt uten at det synes på noen som helst budsjettpost musikkfaglig sett. Disse pengene kommer i tillegg fra en budsjettpost som bare kan benyttes av Den norske kirke. Og i dag, når musikkfaget har blitt alles stesøskenbarn, på vei ut av skole og barnehage, på vei ut av utdanningen av nye pedagoger, da er det viktigere enn noensinne at vi ikke usynliggjør den musikkopplæringen og de kulturelle musikkopplevelsene som faktisk finnes, som er etterspurte og som burde ha fått penger i kraft av å være musikk – og ikke trosopplæring.
Jeg har blitt oppfordret til å skrive litt om tonedøvhet. Én av mine venninner som jobber som musikklærer, fikk i høst en tonedøv elev. Eller var vedkommende virkelig tonedøv? Kunne min venninne kanskje hjelpe eleven å trene opp øret slik at det ble mulig å synge en sang med riktige toner?
Kan øret trenes opp til ikke å være tonedøvt?
Å være tonedøv – eller å ha amusia som den korrekte vitenskapelige betegnelsen er – er en nevrologisk forstyrrelse, eller en feilkobling i hjernen om du vil. Det er ulike former for tonedøvhet. Jeg kommer her til å fokusere på det vi kaller medfødt amusia.
4% av befolkningen er medfødt tonedøve.
Medfødt amusia er tonedøvhet man er født med, til forskjell fra den som kan bli påført senere i livet gjennom hjerneskader ved for eksempel slag, sykdom eller ulykker. Medfødt tonedøvhet er arvelig, og det er en livslang lidelse man ikke kan trene opp øret til å komme ut av.
(Selv om det altså er en skrekkelig tanke, så kan man miste evnen til å oppleve musikk etter for eksempel et slag. Akkurat som at man kan miste evnen til å snakke men fremdeles kunne synge, kan det også gå motsatt vei. Enkelte som før elsket musikk, kan etter et slag oppleve det kun som støy. Eller man kan nyte musikk som allerede finnes i minnene fra før slaget, men ikke klare å produsere eller oppleve ny musikk. Komponisten og pianisten Maurice Ravel (1875-1937) er et kjent eksempel på dette. Etter en bilulykke i 1932, kunne han ikke lengre skrive ned eller spille musikken han hadde i hodet sitt. Hjernen klarte ganske enkelt ikke å sende de riktige signalene på rett måte.)
Maurice Ravel
Hva tonedøvhet er, ligger i selve navnet vi har gitt det. Man er døv for tonehøyden. En defekt i hjernen gjør at man ikke har evnen til å gjenkjenne tonehøyde på samme måte som andre. Tonedøve kan ikke gjenkjenne en kjent melodi uten at de også får høre teksten, de kan ikke høre når de selv (eller andre) synger «falskt» eller «surt», og de viser ingen reaksjon på åpenbare dissonanser (toner som overhodet ikke passer inn) i musikken – en sensitivitet som finnes hos andre allerede i spedbarnsalderen.
Det som er spennende, er at de tonedøve likevel stort sett gjenkjenner musikken i det talte språket. Så lenge det er ord, kan de (med unntak) gjenkjenne prosodien – språkmelodien – i setninger. De kan dermed avgjøre om det stilles et spørsmål, og de kan forstå forskjellen i talte setninger som «heng han ikke, vent til jeg kommer» og «heng han, ikke vent til jeg kommer». De kan også gjenkjenne stemmefrekvenser, altså hvem sin stemme de hører, noe som også handler om å gjenkjenne tonehøyde. De vet forskjell på ulike dyrelyder og gjenkjenner andre normale lyder i nærmiljøet sitt. Hva er det som gjør at de ikke kan gjenkjenne tonene i en sang da?
Det som de tonedøve ser ut til å mangle, er evnen til å kartlegge tonene de hører. Vi musikere kaller det en skala. På ei linje er det noen toner vi plasserer høyt oppe, andre plasserer vi lengre nede. Dette gjør hjernen vår av seg selv. Hos de tonedøve fungerer ikke dette. En mulig forklaring er fordi arbeidsminnet – altså korttidshukommelsen – som er knyttet til akkurat dette, ikke eksisterer. Man kan si at white-board’en der vi andre noterer ned tonene vi hører, den er helt tom hele tida hos de tonedøve. Dermed blir det heller ingenting å arkivere i langstidsminnet.
Mangler hukommelse for musikk
Forsøk viser at det for tonedøve er bedre å synge sammen med andre enn å synge ut fra hukommelsen. De synger surt og feil uansett, men det er enda verre om de skal hente melodien fram fra egen hukommelse. Kanskje ikke så rart om det ikke finnes noe å huske?
Helt blankt!
Tonedøve har vanskeligheter med å høre endringer i tonehøyde som er mindre enn to semitoner. Det normale er å høre minst fire ganger så finkornet. Denne manglende evnen til å høre endringer i tonehøyden, fører deretter til en kjedereaksjon som går ut over flere områder. Dette kan for eksempel være å gjenkjenne puls eller å i det hele tatt bevege seg til musikk. For den tonedøve oppleves musikk som et fremmedspråk de ikke forstår noe som helst av.
Men enkelte tonedøve har faktisk 100% intakt rytmefølelse. En trommeslager kan dermed være tonedøv. Det finnes nemlig flere underkategorier av tonedøvhet. Akkurat som at enkelte tonedøve har rytmesansen in takt (bokstavelig talt…), så finnes det også noe som heter beat deaf. Dette er tonedøve som kan gjenkjenne tonehøyde men som ikke har noen oppfattelse av puls. I tillegg har man så vidt begynt å se på purely vocal tone deafness, altså at det kun er toner som synges man ikke klarer å skjelne tonehøyden på.
Men hva med min venninnes elev? Vil hun kunne trene opp vedkommende? Kanskje synger hun bare surt uten å være tonedøv? Én ting er å oppfatte tonehøyden. En annen ting er å reprodusere den, altså gjenta den. Fra å bare handle om det rent auditive, blir dermed også plutselig det motoriske planet koblet inn. Hvordan skal tonen gjenskapes? Hjernen må velge den rette motoriske planen, og deretter må den settes ut i livet. Også her ligger skjær i sjøen for de med medfødt tonedøvhet. Det er også her vi kan finne de som kalles poor pitch singers, altså de som bare synger rimelig falskt, men som ikke er helt tonedøve. Ca 10-20 % av befolkningen i et vestlig land, faller inn under kategorien som «sursangere». Her er det nok mange som faller for fristelsen å omtale seg selv (eller bli omtalt som) tonedøv. Det er man altså ikke. Derimot kan det hende man har rusk i apparatet som går fra det å høre tonen (det kan også gjelde å høre sangen i hodet sitt), via å mobilisere den rette motorplanen, at denne planen skal utføres på riktig vis, og at tonen deretter skal komme ut i riktig form. Her kan det godt være at det hjelper dersom man synger mer, men da er det som sagt mye nyttigere å synge sammen med andre enn å skulle synge alene.
Isabelle Peretz
Og ja, det finnes en test for å fastslå om noen er tonedøv eller ikke. Isabelle Peretz ved Brain, Music, and Sound Research (BRAMS) på Universitetet i Montreal, Canada, er en av de fremste forskerne på amusia. Hun utviklet i 2003 The Montreal Battery of Evaluation of Amusia (MBEA) sammen med Anne Sophie Champod og Krista Hyde. Hun arbeider nå for å lage en online-test som skal gi like trygge resultater som MBEA. Det er altså bare å google i vei.
Amusia er et stort og spennende felt. Og ved å forske på dette, lærer man mer om hvordan hjernen fungerer. Ved å se på de som ikke klarer å motta og behandle musikk som andre, finner man også ut hvilke områder i hjernen som er berørt og hvilke områder som likevel fungerer normalt. I forhold til slagpasienter og sykdommer som rammer hjernen, er dette avgjørende.
Hva er så det vi kaller «brummere»? Jeg overlater den diskusjonen til dere!
Litteratur:
Hutchins, Sean, & Isabelle Peretz. (2010). Perception and action in singing. Progress in brain research, vol 191.
Peretz, Isabelle m. fl. (2008). On-line identification of congenital amusia. Music Perception, 25(4).
Peretz, Isabelle m. fl. (2002). Congenital amusia: A disorder of fine-grained pitch discrimination. Neuron, 33(2).
Phillips-Silver, J. m. fl. (2013). Amusic does not mean unmusical: Beat perception and synchronization ability despite pitch deafness. Cognitive Neuropsychology, 30(5)
Tremblay-Champoux, A. m. fl. (2010). Singing proficiency in congenital amusia: Imitation helps. Cognitive Neuropsychology, 27(6)
Puh, nå er det lenge siden forrige blogg-innlegg. Å være doktorgradsstipendiat innebærer enkelte perioder med så mye mentalt stress at jeg er glad jeg ikke visste om det på forhånd.
Men nok om det. Noe av det jeg har brukt tida mi på etter jul, er å lese om hvordan musikkaktiviteter som for eksempel sang, fremmer vår evne til å samarbeide. Vår sosiale kompetanse øker med andre ord – noe å bite seg merke i for de som har fjernet musikkfaget fra utdanningen av nye pedagoger?…
Foto: Nora B. Kulset
For 30 år siden undersøkte Anat Anshel og David A. Kipper om det å synge sammen ville forsterke deltakernes samarbeidsevne og tillit til hverandre. De hadde 96 menn i alderen 22–41 år som ble delt i fire grupper. Faktorene var musikk og ikke-musikk vs. aktiv og passiv. Dette ga dem fire muligheter: aktiv med musikk (sang), passiv med musikk (lytte til innspilling av samme sanger), aktiv med ikke-musikk (diktlesing) og passiv med ikke-musikk (se på en dokumentarfilm).
Soweto Gospel Choir
Alle aktiviteter varte ca én time. Deretter fikk deltakerne to oppgaver. Den ene oppgaven var å svare på The Giffin-Trust-Differential spørreskjemaet. Dette består av en liste med adjektiver som rangeres på en poengskala fra 1–7. Hver deltaker skulle rangere én av de andre ut fra førsteinntrykket de hadde fått av vedkommende. Høye rangeringer (som 5, 6 og 7) betyr en mer positiv og tillitsfull vurdering.
Den neste oppgaven måtte utføres i par og besto av The Prisoner’s Dilemma game. Her måles samarbeidsevnen (og samarbeidsviljen) samt det motsatte: konkurranseinstinktet for å vinne på egne vegne. Dette er en enkel liste som handler om å velge mellom fargen rød eller blå på 30 gjenstander. Når begge så sammenlikner hva de har valgt, regnes poengene ut på følgende måte: Om begge har valgt blå, får begge tre poeng. Om begge har valgt rød, får de bare ett poeng. Dersom den ene parten har valgt rød og den andre blå, får den som har valgt rød fem poeng, mens den som har valgt blå får null poeng. Dette er regler spillerne blir forklart på forhånd. Det lønner seg altså for egen vinnings skyld å alltid velge rød – men for å samle mest mulig poeng også for partneren, lønner det seg å velge blå. Ingen kommunikasjon eller «lurkikking» var tillatt under utfylling av skjemaet.
Fra nrk.no
Nå ligger det vel i kortene at det var gruppa som sang aktivt som gikk av med seieren i begge tester. «Tillit og samarbeid er grunnleggende faktorer for å skape samhørighet og gruppetilhørighet – noe som er en nødvendig ingrediens for å få folk til å fungere sammen i det hele tatt», slår forfatterne fast. Og én av bidragsyterne til dette er altså det å drive aktivt med musikk sammen. Mere allsang gir ganske enkelt et bedre sosialt miljø i følge denne rapporten. Ingen bombe for mange av oss, men likevel forsvinner musikkfaget. Og dette er 30 år gamle resultater. På tide å løfte de fram igjen?
I 2010 ville Sebastian Kirschner og Michael Tomasello undersøke om dette også gjaldt for små barn. De designet et eksperiment hvor 96 fire-åringer ble gitt to ulike aktiviteter som de deltok på i par. Begge gruppene deltok i en lek om frosker og fisker, men i den ene gruppa var det også innbakt sang og rytmiske leker. Hver «leksjon» varte i 20 minutter og besto av fire deler: (1) arrangert lek (2) eksperiment A (3) arrangert lek og (4) eksperiment B. Den arrangerte leken besto av voksenregissert lek med eller uten musikalske elementer. Eksperimentene besto av to oppgaver knyttet til leken som barna skulle utføre (mens de trodde at de fremdeles var i leken). Disse eksperimentene målte barnas prososiale evner, det vil si oppførsel som er positiv, konstruktiv og hjelpende.
Illustrasjon fra den omtalte artikkelen.
Slike empatiske eksepriment består av at den ene har et uhell (som er forhåndsfikset uten at noen vet det), og at man deretter ser om den andre hjelper til eller fortsetter videre for egen vinnings skyld.
Man må nesten si at det er urovekkende hvor mye mer barna som hadde drevet med musikk i aktivitene, hjalp hverandre enn de som ikke hadde musikk inkludert i sin lek. Spesielt for guttene slår dette voldsomt ut. Gutter som ikke hadde hatt musikk, hjalp omtrent ikke «offeret» i det hele tatt. Etter musikkaktiviteten firedobles guttenes aktive hjelp. Dette er voldsomme resultater som vi ganske enkelt må ta innover oss slik at vi slutter å se på musikk som et unødvendig «kosefag».
Felles musisering skaper en gruppefølelse som gjør at vi blir bedre i stand til å ta vare på hverandre.
Referanser:
Anshel, Anat og David A. Kipper: The Influence of Group Singing on Trust and Cooperation. Journal of Music Therapy, vol 25, 1988.
Kirschner, Sebastian og Michael Tomasello: Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31, 2010.
«Lærere melder om økt konfliktnivå i skolen på grunn av elevenes manglende evne til å lese kroppsspråk». Oj!
«Derfor bruker skolen tid på å lære elevene forskjellen mellom å snakke i det virkelige liv og på nettet». Oj!
Skoletimer i hvordan man skal kommunisere med andre mens man også tyder ansiktsuttrykk og stemmeleie! Dette melder NRK Rogaland i dag.
For kort tid siden ville vi ha sagt at de som mangler evnen til dette, har bemerkelsesverdig lav sosial intelligens. Muligens en diagnose. Er vår evne til å tolke andre mennesker virkelig på vei til å bli en utdøende ferdighet?
Professor Steven Mithen
Det å uten ord kunne føle og vise egne emosjoner, og å kunne tolke andres på samme måte, er viktigere enn vi kanskje umiddelbart tenker på. (Og derfor er det heller ikke særlig lurt å lamme ansiktsmuskulaturen med botox). Steven Mithen, professor i arkeologi og forsker på utviklingen av menneskeslekten homo, mener bestemt at det å kunne se andres følelser, er avgjørende for at man i det hele tatt skal kunne leve sammen. Han forteller i boka «The Singing Neanderthals» om hvordan neandertalerne nødvendigvis må ha hatt det samme spekteret av følelser som også det moderne mennesket har – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – for hvis de ikke hadde hatt det, ville de ikke ha klart å leve sammen i slike store og komplekse grupper som de gjorde. De ville rett og slett ikke ha stolt på hverandre og derfor i stedet ha tatt livet av så mange som mulig. Og vi vet jo at det ikke var derfor neandertalerne døde ut.
The Singing Neanderthals – the Origins of Music, Language, Mind, and Body
Ansiktsuttrykkene for disse sju følelsene – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – tolkes likt i alle kulturer. Det forteller oss noe om hvor biologisk dette ligger nedfelt i mennesket som art. Hvis denne evnen nå ser ut til å forsvinne, må vi stoppe opp og spørre oss selv om hva det er vi holder på med.
Våre sju grunnleggende følelser
Èn ting vi kan gjøre er å peke med en streng og stygg finger mot diverse skjermaktiviteter, det nye som har kommet inn i livene våre. Men en annen ting vi kan gjøre, er å spørre om hva det er vi har tatt bort i det siste. Hva er det som har forsvunnet ut av skolen som bidrar til at den sosiale kompetansen går nedover?
Om vi går tilbake til neandertalerne, eller til de første homo, så hadde de rett og slett verken hjerne eller fysiologi til å lage ord slik som vi kan i dag. De kommuniserte følelsene sine ved hjelp av ansiktsuttrykk og vokaliseringer. De brukte stemmen sin til å fortelle, men uten ord. For to millioner år siden var det altså ikke særlig langt mellom sang og språk. Det var slik vi bl.a. knyttet bånd, beskyttet oss, markerte oss og sørget for at andre visste at vi var til å stole på.
I dag blir vi også på «mystisk» vis utrolig tilfredse av å synge sammen med andre. Vi får en opplevelse av å koble oss på – både på oss selv og de andre. Vi får en følelse av fellesskap. Og det er kanskje ikke så rart når vi tenker på at dypt inne i vår biologiske arkeologi, er dette det samme som å bekrefte nettopp samholdet i gjengen. En kommunikasjon uten ord.
Når sang og musikk tas bort fra skolen, tar vi også bort barns mulighet til å utvikle dette sosiale språket. Vi tar bort muligheten deres til å oppleve tilhørighet og samhørighet via det å synge (og evt spille) sammen. Om man må ha egne timer i kommunikasjonskompetanse, da er det på tide å satse tungt på den aller mest grunnleggende kommunikasjonskompetansen i biologien: sang og musisering
Musikk er ikke et valgfag. Musikk er et dannelsesfag.
Ta tjue–tretti damer som så og si er skrapet tilfeldig opp fra gata, noen har sunget i kor, noen har sunget i dusjen, noen har rett og slett aldri sunget før (iallefall ikke etter fylte 10 år). Bland de sammen annenhver onsdag og la de synge sanger du lærer dem der og da. Uten tekstark. Uten noter. Uten tradisjonell koroppstilling. Og uten stoler. Det eneste de har felles, er at de av én eller annen grunn har lyst til å synge. Og ikke glem å gi dem en dirigent som aldri har dirigert kor før.
Da har du Ila Husmorkor.
Ila Husmorkor i friluft! Og med champagne!
I dag er det torsdag. I går var det med andre ord onsdag. Ila Husmorkoronsdag. Og jeg er dirigenten som aldri har dirigert kor før, men som nå er så velsignet at jeg får stå i ringen sammen med disse damene annenhver onsdag. Og få oppleve at de forsiktig åpner munnen og lar lyden strømme ut. Noen mer vant enn andre. Noen mer stødig enn andre. Men så ekte og så uendelig vakkert! For det blir så vakkert, skjønner du! Det blir uendelig vakkert når disse damene synger for ingen andre enn seg selv og hverandre.
Dirigenten som ikke kan dirigere
Når de improviserer fram toner og klanger (som de i barnslig tillit til meg setter i gang med, og som de deretter blir revet med av pga opplevelsen – og glemmer helt at det de gjør er såpass dristig at fryktelig mange profesjonelle sangere ikke tør å gjøre det). Når de synger «Vem kan sägla foruten vind» tre-stemt så de selv får gåsehud. Når de i pausen (alltid med sjokolade, alltid!) skravler så høyt med hverandre at de blir såre i halsen – på tvers av karrierer, bydeler, sosiale lag, familieliv, interesser og ytre verdier.
Sommerfest!
Når de alltid går hjem mer uthvilte og opplagte enn da de kom – da de kom som regel litt slitne, noen midt i legging av barn (og har forlatt en også litt sliten småbarnsfar med hylende unger), noen med svært nylig inntatt middag i magen etter å ha vært mammataxi til diverse..turn og håndball..andre med tanken på at «i kveld, i kveld tror jeg at jeg dropper koret, altså!» Men alltid sprudlende blide og glade når vi avslutter kl 2100. (Jeg fikk en SMS fra en husmorektemann en torsdag morgen: «Tusen takk for at du har det koret, jeg skal sørge for at kona kommer seg av gårde hver gang, hun er så blid når hun kommer hjem igjen!» Javel? Sende faktura for parterapi også, altså?)
Sang bidrar til økt livskvalitet. Å synge sammen med andre gjør oss oppstemte og glade. Forskning har vist at amatørkorsangere har mer av «kosehormonet» eller «the love drug» oxytocin i spyttet etter korøvelsen enn før. Likedan har nivået av stresshormonet kortisol sunket betraktelig. Ja, dette er det gjort forskning på! Folk har faktisk spyttet på pinner før og etter korøvelsene! Det fiffige med denne forskningen er at effekten av dette øker til det positive når sangerne er amatører. Profesjonelle sangere oppnår ikke samme effekt. De er sansynligvis altfor opptatte av et kommende resultat i stedet for å kose seg der og da.
Nora B. Kulset 