Ny utgave av boka «Musikk og andrespråk»

Til høsten kommer andreutgaven av min akademiske debut «Musikk og andrespråk» til å stå klar i hyllene. Har ikke designeren gjort en herlig jobb med coveret? Den samme boka men likevel ny.

Andreutgaven skal ikke bli lengre – det skal være den samme lille lettleste boka – men noe skal ut, og teoriene skal oppdateres til 2018.

Så nå er spørsmålet: hva har du lyst til å lese mer om i den nye utgaven? Hva kunne du ha ønsket deg mer av? Er det noe du savnet i førsteutgaven som du håper at jeg tar med i andreutgaven? FORTELL DET TIL MEG! 🙂

#MusikkogAndrespråk #ntnumusikk

Lek og språk og testing, testing.

Er språkgrupper bra? Er språktesting lurt? Hvordan skal vil sørge for at alle lærer seg norsk mens de går i norsk barnehage? Øve i små grupper? Teste om de lærer noe? TRAS? Aktivt ordforråd? Passivt ordforråd? Hva med de sjenerte? Er de bare tause eller kan de masse? Hva betyr det at de ikke vil snakke når vi utfører språktesten? Og hva med de sinte? Hvorfor er de så utagerende? Og hvem har språkvansker, og hvem er bare treg fordi norsk er deres tredje språk? Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi høre på? Politikerene? Torbjørn Røe Isaksen?

Sukk.

Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde denne uka et fra mitt ståsted glimrende innlegg i denne debatten (eller i dette dilemmaet, som man vel også kan kalle det). Hun understreker at LEK er det sentrale for små barn, og at de i leken får oppleve glede og samhold, tilhørighet og det å bli sett. I slike settinger kan et lite barn best tilegne seg et nytt språk, sier hun, og ikke ved et økt fokus på læring, slik Torbjørn Røe Isaksen ønsker. (Les hele innlegget her.)

skjermbilde-2016-09-29-13-50-43

Men dette er det ikke alle som er enige i. Ganske raskt kom Monica Melby-Lervåg fra Institutt for spesialpedagogikk ved UiO på banen og viste til sine nyeste studier hvor pedagogiske læringstiltak som språkgrupper derimot viste seg å ha stor effekt på barnas språktilegnelse. Hun kritiserte Anne Greves innspill som «anekdotisk» (en ikke-dokumentert historie) og kaller barnehagenorges opprør mot mindre tid til lek og mer fokus på læring i barnehagen, for en «empiriløs reproduksjon av ‘urban myths’». (Les hele innlegget fra Læringsbloggen.no her.)

At studien hun viste til kun ble utført på barn som var 5 år – altså året før skolestart, og at den dermed ikke kan sies å være gyldig for barnehagebarn som sådan – fikk jeg oppgitt av Melby-Lervåg på direkte forespørsel. Riktignok har de i studien angitt gjennomsnittsalder til 5,5 år, men samtidig avviser Melby-Lervåg funn fra Golberg et al. (2008) som peker på at barn under 5 år har svært dårlig utbytte av å få «skoleliknende» språkstimulering sammenliknet med barna over 5 år. Hvorfor avviser Melby-Lervåg andre liknende funn? Vil hun at sin egen studie skal framstå som den har større overføringsverdi enn den egentlig har? Prøver hun å gjøre seg populær blant politikerne som sitter på pengesekken? Gjett om Røe Isaksen blir glad for slike funn som Melby-Lervåg produserer.

skjermbilde-2016-09-29-13-54-47
Skjermdump fra Læringsbloggen.no

Selvsagt vil det bedre barns språktilegnelse når man setter inn ekstra ressurser (altså pedagoger) som er spesialtrent i språkstimulering. Hallo. Jeg er nesten fristet til å si «er det dette skattepengene mine brukes til?», men jeg sier det ikke. Men det kan ikke sies å være et oppsiktsvekkende funn. Argumentasjonen ut fra funnet kunne da også ha vært «bemanningsnorm» i stedet for «språknorm». Det hjelper med flere ansatte, flere pedagoger, flere med god utdannelse – som også blant annet kan legge til rette for en god og trygg hverdag for alle hvor lek kan foregå i trygge rammer, uavhengig av sosial og kulturell kapital. I stedet velger Melby-Lervåg å kritisere oss som fremmer lek som inngangsport til erfaring og dannelse for et menneske i starten av livet og roper heller om en mer læringsbasert barnehagehverdag. Hun gjør sågar narr av måten Anne Greves innspill er presentert på: «Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?» Nei, men er det dét vi innen humaniora og samfunnsvitenskap skal sammenlikne oss med for å drive med gyldig forskningsformidling til folket?

Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?

Jeg har også forsket på språktilegnelse hos minoritetsspråklige barn i barnehage. Jeg har sett på de barna som IKKE kommer seg inn i leken og samspillet (til tross for at de er med i språkgrupper). Jeg har sett på hva økt bruk av sang i hverdagen kan bidra med sosialt for disse barna. Resultatene peker tydelig i retning av at et felles sangrepertoar hjelper barna med å bryte inn i leken, og dermed kommer de også raskere i gang med språket (Kulset, 2015). Dette er kvalitativ forskning, og som en nyhet til Røe Isaksen og hans folk (muligens inkludert Melby-Lervåg) kan jeg opplyse om at kvalitativ forskning oppsto som en motreaksjon til kvantitativ forskning nettopp fordi sistnevnte ikke maktet å fange opp kompleksiteten i situasjonen til ulike former for marginaliserte grupper. Alt kan ikke bevises med statistikk: det er som kjent også mange sannheter med sterke modifikasjoner som kan frambringes på denne måten.

Hvor vil jeg hen med dette? Forskning skal være gjennomsiktig og redelig. Hva vil Melby-Lervåg med sine utspill? Ha rett? Når Melby-Lervåg angriper Anne Greve og kaller hennes utspill (og forskning) om viktigheten av lek, samhold, tilhørighet og glede for «anekdotisk», for deretter å forsvare dette med å vise til sin egen studie som motbevis, en kvantitativ studie hvor 5-åringer ble bedre i språk etter å ha blitt stimulert både i små grupper og én og én av spesialtrente pedagoger, og aldeles uten å samtidig argumentere (hovedsakelig) for økt pedagogtetthet – da forstår jeg ikke at hun er ute etter annet enn å plise bevilgende myndigheter for å sikre sin plassering i tildelinger om forskningsmidler.

Slik forskning kan jeg ikke annet enn stille et stort spørsmålstegn ved.

Og i stedet for å gjøre narr av andre, kan man ikke heller slå seg sammen og samarbeide til beste for barna? Og for å finne ut hva dét er, så må man nok dessverre også gå kvalitativt til verks. Selv om Torbjørn Røe Isaksen liker positivistiske bevis. Det er det dessverre umulig å frambringe når det gjelder mennesker og deres livsverden. Også for Melby-Lervåg.

***

(Melby-Lervåg gikk forresten også ut for en tid siden og understrekte farene med tospråklighet. Også da ble hun bedt om å nyansere seg en tanke, blant annet fra andrespråksforskere ved NTNU.)

 

 

 

 

Forsvinner sangen fra skolen?

Jon-Roar Bjørkvold har helt rett når han via #nrk peker på at myndighetene ikke forstår sangens betydning. Han frykter at dette bidrar til at sangen er i ferd med å forsvinne fra skolen.

Bjørkvold
Jon-Roar Bjørkvold

Jeg strekker det lengre og påstår at de fleste av oss, og dermed vi som samfunn, ikke lengre forstår sangens betydning.

Vi har latt musikk bli et ferdighetsfag på lik linje med andre fag i skolen, og dermed har vi mistet det.

Vi vet ikke lengre hvorfor det å synge sammen, skape noe sammen her og nå, å være i en felles puls, faktisk er viktig for helsa vår, for å kunne fungere sammen, for livskvaliteten vår. Vi har glemt det. Vi har tillatt musikk å bli et litt unødvendig kosefag som det ikke er så viktig å ha med. Noe som er mest for de spesielt interesserte, de «musikalske». Og de kan jo bare gå på kulturskolen.

Les innlegget i nrk Møre og Romsdal her.

#ntnumusikk @ntnu

Improvisasjon og språk – to sider av samme sak?

Sist uke da jeg befant meg i én av mine forskningsbarnehager, observerte jeg to treåringer som kommuniserte problemfritt. Dette til tross for at de ikke snakket samme språk. Ingen av dem hadde norsk som morsmål, og selv om de så ut som tvillinger for meg (og kanskje også for hverandre – hvem vet om det er derfor de leker så godt sammen?) så snakket de heller ikke samme morsmål.

«Bada bada dido!» «Beidi! Didoba blidi!»

Slik hørtes de ut. Mens jeg filmet dem i en halvtime.

Screenshot 2015-03-18 15.20.14
To kyndige scattere!

De to jentene hadde en komplisert lek. Den innebar blant annet at den ene av dem etterlyste en tredje jente som hadde gått for å leke et annet sted, at de sammen gikk for å finne henne (med meg på slep), at de sammen ga opp å få kontakt med henne (den ene tydeligvis mer ivrig på å returnere til utgangspunktet enn den andre), og på å bytte på å være baby i ei dukkevogn. Som også betydde at de måtte bli enige om når de skulle bytte, hjelpe hverandre inn og ut av dukkevogna, samt bli enige om den som trillet dukkevogna skulle ha på seg veske eller hatt – og hvor fort vogna skulle trilles. Det måtte være fort som i artig, men ikke som i skummelt. De var to små jazzmusikere i en fantastisk improvisasjon.

Screenshot 2015-03-18 15.19.19

Dette fikk meg til å tenke på forskningen som pågår knyttet til musikere som improviserer. Det forskes både på improviserende jazzmusikere og rap-artister som driver med free style (som altså er improvisasjon). Jeg har her lyst til å snakke litt om forskningen knyttet til improviserende jazzmusikere siden det minnet meg mest om situasjonen med de to små jentene.

Charles Limb ved Johns Hopkins University School of Medicine i USA har sammen med andre forskere, skannet hjernen til jazzmusikere mens de improviserer. De har gjort studier både på musikere som improviserer solo, og som er i en improviserende dialog med andre medmusikere, nærmere bestemt det som kalles «trading fours» (to musikere bytter på å improvisere over fire takter hver).

LIMB6-saxaphone550
Dr. Charles Limb

Det de fant etter én times jamming inne i fMRI-maskinen, var ganske fascinerende. Begge de to områdene som er mest kjent for språkproduksjon, fikk økt blodtilførsel. Med andre ord: de var aktive som når vi snakker med noen. Disse to områdene knyttes til både produksjon av språk (Broccas område) og oppfattelsen av språklig betydning og indre bildedannelse (Wernickes område).

For hjernen ser det altså ut som at det å improvisere en dialog via nonverbale lyder, er det samme som å snakke sammen. Ut fra disse resultatene, forskes det videre på ideen om at musikk og språk deler et syntaktisk system i hjernen, selv om det semantiske systemet nødvendigvis må være ulikt (se f. eks. Aniruddh Patel).

Screenshot 2015-03-18 16.15.52

De to små jentene i barnehagen improviserte dialogen sin, det ga dem mening, og de samhandlet ut fra meningen den ga dem. For å kunne gjøre dette så fritt og åpent, kunne de ikke være altfor selvkritiske – men de måtte likevel tilpasse seg den andres innspill i dialogen. De var tross alt ikke solister. Og her kommer et annet interessant moment inn fra forskningen til Charles Limb-gruppa. Hos musikerne som jammet alene inne i fMRI-skanneren, ble området for å overvåke seg selv skrudd av. Forskerne mener at dette henger sammen med at dersom du skal klare å være kreativ, så kan du ikke hele tiden vurdere om det du gjør vil bli feil eller ikke. MEN – når du skal være kreativ sammen med andre, når du skal klare å lage en dialog som også tar hensyn til den andres innspill, da blir området for selvovervåking skrudd på igjen.

Litt av konklusjonen her innebærer at dersom man lar denne selvovervåkingen ta overhånd, da dør kreativiteten. Og evnen til å improvisere. Kanskje kan et filmopptak med to små treåringer i ubekymret og perfekt timet babledialog tjene til inspirasjon?

Og hvorfor er dette nyttig for folk som verken er jazzmusikere eller treåringer som ikke snakker samme språk? Jo, fordi vi trenger nemlig også evnen til å improvisere når vi skal samhandle med andre mennesker i sosiale situasjoner som er litt annerledes enn det aller mest komfortable og trygge. Da vil vår evne til å bruke musikalske virkemidler kunne komme godt med. For i hjernen er det altså i stor grad samme sak.


Referanser:

Donnay GF, Rankin SK, Lopez-Gonzalez M, Jiradejvong P, Limb CJ (2014): Neural Substrates of Interactive Musical Improvisation: An fMRI Study of ‘Trading Fours’ in Jazz. PLoS ONE 9(2): e88665. doi:10.1371/journal.pone.0088665

Limb CJ, Braun AR (2008): Neural Substrates of Spontaneous Musical Performance: An fMRI Study of Jazz Improvisation. PLoS ONE 3(2): e1679. doi:10.1371/journal.pone.0001679@

Patel AD (2003): Language, music, syntax and the brain. Nature Neuroscience 6: 674–681.

Hvem eier musikken?

Er det riktig av Den norske kirke å tilby gratis musikkgrupper for foreldre og barn på dagtid under statsbudsjettposten for trosopplæring på bekostning av profesjonelt utdannede musikkpedagoger som dermed må legge ned sine babysangtilbud?

Screenshot 2015-02-13 12.54.02
Skjermdump fra Vårt Land 12.02.2015

I går kunne vi lese i Vårt Land at flere av landets musikkgruppetilbud for foreldre og barn etter hvert legges ned fordi kirkene har overtatt markedet. Problemet dreier seg om at private aktører er avhengige av å ta betalt for å finansiere tilbudet, mens Den norske kirke kan tilby dette mer eller mindre gratis siden det finansieres gjennom posten for trosopplæring.

I går gikk debatten rundt omkring på Facebooksidene til oss som delte denne saken. Jeg vil gjerne nyansere problemstillingen slik at alle bedre kan forstå hva dette dreier seg om, utover å småkrangle om hvorvidt det er noen som har mer rett til å eie konseptet «babysang» enn andre.

Ingen kan eie musikken. Ingen kan eie sjangeren «babysang». Og at kirka kan/bør/skal være et naturlig samlingssted i et lokalsamfunn, det skal jeg heller ikke benekte. Vi lever i ett av verdens mest sekulariserte samfunn. Det er ikke i mange andre land folk ville ha reagert så kraftig på at aktiviteter foregår i ei kirke som det vi gjør i Norge. Dette handler derfor ikke om hvorvidt det er riktig å ha «babysang» i kirkene eller ikke. Det handler om hvem det er som betaler for tilbudet, og om konsekvensene av dette.

26102009551
foto: Nora B. Kulset

For 10-15 år siden var det nesten ingen kirker som hadde tilbudet «babysang». Derimot var det et blomstrende tilbud ellers i landet. Å ha musikkgrupper for foreldre og barn på dagtid, var en viktig del av jobben til mange musikkpedagoger. Dette gjaldt både de som jobbet i kulturskolene og de som drev eget privat tilbud. Interesseorganisasjonen for dette fagområdet, Foreningen Musikk fra livets begynnelse, sørget for videreutdanningstilbud slik at musikkpedagogene stadig vekk kunne øke sin kompetanse innen dette fremdeles relativt nye fagområdet. Gruppene i «babysang» var ikke hobbyen eller ekstrajobben til disse musikkpedagogene, det var jobben deres. Rundt dette miljøet vokste det fram kunnskap og forskning om det å synge for sine små barn: hvordan det bidrar til god kommunikasjon mellom foreldre og små barn med tanke på tilknytning, emosjonell velvære, språklig utvikling og så videre. Ting vi i dag tar som en selvfølge at vi kjenner til.

2etg010605 067
Foto: Nora B. Kulset

Disse babysanggruppene var et musikkfaglig tilbud. Musikkfaglig. Smak på ordet, og du forstår med én gang at det ikke akkurat var noen budsjettvinner. Musikkfaget har jo havnet stadig lengre ned på alle budsjettposter og prioriterte lister.

Men så kom det inn noen fra sidelinja for ca 10 år siden som hadde et helt annet budsjett å ta av, nemlig trosopplæringsbudsjettet. Nå skal jeg ikke påstå at det er så stort som kirka sikkert ønsker at det skal være, men det er en god del hundre millioner. Iallefall nok til at de kunne starte babysanggrupper som det ikke kostet noenting å delta på.

etterm0605 073
Foto: Nora B. Kulset

Så hva om du innenfor en radius på 50 meter hadde valget mellom to dagtilbud med musikk. Det ene koster kr 1800,- for 10 ganger, det andre koster 50,- kroner som du kun betaler de gangene du møter opp.

På det ene tilbudet får du en høyt utdannet musikkpedagog, på det andre… muligens også en høyt utdannet musikkpedagog.

2etg010605 006
Foto: Nora B. Kulset

Ja, nettopp. Også en høyt utdannet musikkpedagog. Tilbudene i kirkene er nemlig nødvendigvis ikke dårligere enn de private, eller hos kulturskolen. Mange kirker er bevisste kulturinstitusjoner som hyrer inn dyktige musikkpedagoger til å drive babysanggruppene. Og det er NÅ diskusjonen blir vanskelig. For hvordan skal man da forholde seg til det? Tilbudene er kanskje akkurat like gode, men det ene koster fire ganger mer fordi det ikke er finansiert av statsbudsjettet.

Og dermed kommer vi til sakens kjerne. Det aller mest triste i denne saken er nemlig ikke at «kirken stjeler våre kunder», som det av og til blir uttrykt på en svært tabloid måte fra den ikke-kirkelige siden. (Og skal jeg være aldeles ærlig, så kan musikkpedagoger godt være sitt yrke bevisst og sørge for at kirka tar ordentlig betalt for tilbudet). Det aller mest triste er at tusenvis av små barn og deres foreldre blir gitt mengder med viktig musikkopplæring helt uten at det synes på noen som helst budsjettpost musikkfaglig sett. Disse pengene kommer i tillegg fra en budsjettpost som bare kan benyttes av Den norske kirke. Og i dag, når musikkfaget har blitt alles stesøskenbarn, på vei ut av skole og barnehage, på vei ut av utdanningen av nye pedagoger, da er det viktigere enn noensinne at vi ikke usynliggjør den musikkopplæringen og de kulturelle musikkopplevelsene som faktisk finnes, som er etterspurte og som burde ha fått penger i kraft av å være musikk – og ikke trosopplæring.

2etg010605 039
Foto: Nora B. Kulset

Sang & musikk og evnen til samarbeid

Puh, nå er det lenge siden forrige blogg-innlegg. Å være doktorgradsstipendiat innebærer enkelte perioder med så mye mentalt stress at jeg er glad jeg ikke visste om det på forhånd.

Calvin-and-Hobbes-on-writing-writing-25906604-2000-2500

Men nok om det. Noe av det jeg har brukt tida mi på etter jul, er å lese om hvordan musikkaktiviteter som for eksempel sang, fremmer vår evne til å samarbeide. Vår sosiale kompetanse øker med andre ord – noe å bite seg merke i for de som har fjernet musikkfaget fra utdanningen av nye pedagoger?…

Foto: Nora B. Kulset
Foto: Nora B. Kulset

For 30 år siden undersøkte Anat Anshel og David A. Kipper om det å synge sammen ville forsterke deltakernes samarbeidsevne og tillit til hverandre. De hadde 96 menn i alderen 22–41 år som ble delt i fire grupper. Faktorene var musikk og ikke-musikk vs. aktiv og passiv. Dette ga dem fire muligheter: aktiv med musikk (sang), passiv med musikk (lytte til innspilling av samme sanger), aktiv med ikke-musikk (diktlesing) og passiv med ikke-musikk (se på en dokumentarfilm).

Screenshot 2015-01-21 14.51.47
Soweto Gospel Choir

Alle aktiviteter varte ca én time. Deretter fikk deltakerne to oppgaver. Den ene oppgaven var å svare på The Giffin-Trust-Differential spørreskjemaet. Dette består av en liste med adjektiver som rangeres på en poengskala fra 1–7. Hver deltaker skulle rangere én av de andre ut fra førsteinntrykket de hadde fått av vedkommende. Høye rangeringer (som 5, 6 og 7) betyr en mer positiv og tillitsfull vurdering.

Den neste oppgaven måtte utføres i par og besto av The Prisoner’s Dilemma game. Her måles samarbeidsevnen (og samarbeidsviljen) samt det motsatte: konkurranseinstinktet for å vinne på egne vegne. Dette er en enkel liste som handler om å velge mellom fargen rød eller blå på 30 gjenstander. Når begge så sammenlikner hva de har valgt, regnes poengene ut på følgende måte: Om begge har valgt blå, får begge tre poeng. Om begge har valgt rød, får de bare ett poeng. Dersom den ene parten har valgt rød og den andre blå, får den som har valgt rød fem poeng, mens den som har valgt blå får null poeng. Dette er regler spillerne blir forklart på forhånd. Det lønner seg altså for egen vinnings skyld å alltid velge rød – men for å samle mest mulig poeng også for partneren, lønner det seg å velge blå. Ingen kommunikasjon eller «lurkikking» var tillatt under utfylling av skjemaet.

Allsang fremmer samarbeid og tillit!
Fra nrk.no

Nå ligger det vel i kortene at det var gruppa som sang aktivt som gikk av med seieren i begge tester. «Tillit og samarbeid er grunnleggende faktorer for å skape samhørighet og gruppetilhørighet – noe som er en nødvendig ingrediens for å få folk til å fungere sammen i det hele tatt», slår forfatterne fast. Og én av bidragsyterne til dette er altså det å drive aktivt med musikk sammen. Mere allsang gir ganske enkelt et bedre sosialt miljø i følge denne rapporten. Ingen bombe for mange av oss, men likevel forsvinner musikkfaget. Og dette er 30 år gamle resultater. På tide å løfte de fram igjen?

I 2010 ville Sebastian Kirschner og Michael Tomasello undersøke om dette også gjaldt for små barn. De designet et eksperiment hvor 96 fire-åringer ble gitt to ulike aktiviteter som de deltok på i par. Begge gruppene deltok i en lek om frosker og fisker, men i den ene gruppa var det også innbakt sang og rytmiske leker. Hver «leksjon» varte i 20 minutter og besto av fire deler: (1) arrangert lek (2) eksperiment A (3) arrangert lek og (4) eksperiment B. Den arrangerte leken besto av voksenregissert lek med eller uten musikalske elementer. Eksperimentene besto av to oppgaver knyttet til leken som barna skulle utføre (mens de trodde at de fremdeles var i leken). Disse eksperimentene målte barnas prososiale evner, det vil si oppførsel som er positiv, konstruktiv og hjelpende.

tomasello
Illustrasjon fra den omtalte artikkelen.

Slike empatiske eksepriment består av at den ene har et uhell (som er forhåndsfikset uten at noen vet det), og at man deretter ser om den andre hjelper til eller fortsetter videre for egen vinnings skyld.

Man må nesten si at det er urovekkende hvor mye mer barna som hadde drevet med musikk i aktivitene, hjalp hverandre enn de som ikke hadde musikk inkludert i sin lek. Spesielt for guttene slår dette voldsomt ut. Gutter som ikke hadde hatt musikk, hjalp omtrent ikke «offeret» i det hele tatt. Etter musikkaktiviteten firedobles guttenes aktive hjelp. Dette er voldsomme resultater som vi ganske enkelt  ta innover oss slik at vi slutter å se på musikk som et unødvendig «kosefag».

Felles musisering skaper en gruppefølelse som gjør at vi blir bedre i stand til å ta vare på hverandre.

Students-Should-Be-Taught-To-Be-Prosocial

Referanser:

Anshel, Anat og David A. Kipper: The Influence of Group Singing on Trust and Cooperation. Journal of Music Therapy, vol 25, 1988.

Kirschner, Sebastian og Michael Tomasello: Joint music making promotes prosocial behavior in 4-year-old children. Evolution and Human Behavior, 31, 2010.

Sosial kompetanse

Screenshot 2014-10-31 11.50.50
Foto fra NRK Rogaland

«Lærere melder om økt konfliktnivå i skolen på grunn av elevenes manglende evne til å lese kroppsspråk». Oj!

«Derfor bruker skolen tid på å lære elevene forskjellen mellom å snakke i det virkelige liv og på nettet». Oj!

Skoletimer i hvordan man skal kommunisere med andre mens man også tyder ansiktsuttrykk og stemmeleie! Dette melder NRK Rogaland i dag.

For kort tid siden ville vi ha sagt at de som mangler evnen til dette, har bemerkelsesverdig lav sosial intelligens. Muligens en diagnose. Er vår evne til å tolke andre mennesker virkelig på vei til å bli en utdøende ferdighet?

Professor Steven Mithen
Professor Steven Mithen

Det å uten ord kunne føle og vise egne emosjoner, og å kunne tolke andres på samme måte, er viktigere enn vi kanskje umiddelbart tenker på. (Og derfor er det heller ikke særlig lurt å lamme ansiktsmuskulaturen med botox). Steven Mithen, professor i arkeologi og forsker på utviklingen av menneskeslekten homo, mener bestemt at det å kunne se andres følelser, er avgjørende for at man i det hele tatt skal kunne leve sammen. Han forteller i boka «The Singing Neanderthals» om hvordan neandertalerne nødvendigvis må ha hatt det samme spekteret av følelser som også det moderne mennesket har – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – for hvis de ikke hadde hatt det, ville de ikke ha klart å leve sammen i slike store og komplekse grupper som de gjorde. De ville rett og slett ikke ha stolt på hverandre og derfor i stedet ha tatt livet av så mange som mulig. Og vi vet jo at det ikke var derfor neandertalerne døde ut.

The singing Neanderthals
The Singing Neanderthals – the Origins of Music, Language, Mind, and Body

Ansiktsuttrykkene for disse sju følelsene – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede –  tolkes likt i alle kulturer. Det forteller oss noe om hvor biologisk dette ligger nedfelt i mennesket som art. Hvis denne evnen nå ser ut til å forsvinne, må vi stoppe opp og spørre oss selv om hva det er vi holder på med.

emotions
Våre sju grunnleggende følelser

Èn ting vi kan gjøre er å peke med en streng og stygg finger mot diverse skjermaktiviteter, det nye som har kommet inn i livene våre. Men en annen ting vi kan gjøre, er å spørre om hva det er vi har tatt bort i det siste. Hva er det som har forsvunnet ut av skolen som bidrar til at den sosiale kompetansen går nedover?

91840238

Om vi går tilbake til neandertalerne, eller til de første homo, så hadde de rett og slett verken hjerne eller fysiologi til å lage ord slik som vi kan i dag. De kommuniserte følelsene sine ved hjelp av ansiktsuttrykk og vokaliseringer. De brukte stemmen sin til å fortelle, men uten ord. For to millioner år siden var det altså ikke særlig langt mellom sang og språk. Det var slik vi bl.a. knyttet bånd, beskyttet oss, markerte oss og sørget for at andre visste at vi var til å stole på.

Neanderthal-family-in-a-c-007

I dag blir vi også på «mystisk» vis utrolig tilfredse av å synge sammen med andre. Vi får en opplevelse av å koble oss på – både på oss selv og de andre. Vi får en følelse av fellesskap. Og det er kanskje ikke så rart når vi tenker på at dypt inne i vår biologiske arkeologi, er dette det samme som å bekrefte nettopp samholdet i gjengen. En kommunikasjon uten ord.

CPM High School Musical 01

Når sang og musikk tas bort fra skolen, tar vi også bort barns mulighet til å utvikle dette sosiale språket. Vi tar bort muligheten deres til å oppleve tilhørighet og samhørighet via det å synge (og evt spille) sammen. Om man må ha egne timer i kommunikasjonskompetanse, da er det på tide å satse tungt på den aller mest grunnleggende kommunikasjonskompetansen i biologien: sang og musisering

Musikk er ikke et valgfag. Musikk er et dannelsesfag.