Hva bidrar til mer sang i barnehagen? Nye sanger? Gitarspilling? Nei, det viktigste er at de ansatte gjør det sammen. «Vi» er ordet å skrive seg bak øret.
Jeg og min kollega Kirsten Halle fra Universitetet i Stavanger forsker på de ansatte i barnehager og deres musikalske identitet. Sagt på en annen måte så undersøker vi hvorfor mange voksne i vår kultur, inkludert barnehageansatte, synes det er flaut å synge og mener de ikke er musikalske eller flinke nok til å synge ubekymret på vanlig vis i hverdagen.
Tirsdag 29. september 2020 hadde vi en presentasjon av forskningen vår om dette så langt på Norsk Barnehageforskningskonferanse. Den var selvsagt digital, og siden vi har blitt så gode på digital aktivitet siden 12. mars, tok vi like gjerne opp presentasjonen vår slik at andre også kunne se den i ettertid.
Den er på 15 minutter og handler altså om ordet «VI».
«Kan vi prate sammen på Zoom om boka «Musikk og andrespråk»?» Det var spørsmålet Professor Torill Vist ved OsloMet spurte meg da hun ringte meg på Zoom 1. oktober. Klart vi kunne det! Og siden det var en åpning i timeplanen min akkurat da, så gjorde vi det med det samme.
Resultatet kan du se her. Dette er på direkten, uten noen forhåndsavtaling om hva vi skulle snakke om, levende og spontant, og i tillegg med ganske – ganske – brukbar forbindelse fra start til slutt. Verdt en titt for de som har interesse for musikkfeltet 🙂
Til høsten kommer andreutgaven av min akademiske debut «Musikk og andrespråk» til å stå klar i hyllene. Har ikke designeren gjort en herlig jobb med coveret? Den samme boka men likevel ny.
Andreutgaven skal ikke bli lengre – det skal være den samme lille lettleste boka – men noe skal ut, og teoriene skal oppdateres til 2018.
Så nå er spørsmålet: hva har du lyst til å lese mer om i den nye utgaven? Hva kunne du ha ønsket deg mer av? Er det noe du savnet i førsteutgaven som du håper at jeg tar med i andreutgaven? FORTELL DET TIL MEG! 🙂
Jeg har gitt meg selv en utfordring, nemlig å poste #DagensMusickhood – hver dag – for å synliggjøre den altomfattende og viktige (og selvsagte) rollen musikk og vår musikalitet spiller i menneskelivet.
Vi har bruk for musikaliteten vår overalt i hverdagen, og vi bruker den og opplever den hos oss selv og andre i mye større grad enn vi kanskje går rundt og tenker over.
(Og nå tenker jeg absolutt ikke på de som har som jobb å drive med musikk. Dvs, jeg tenker også på dem, de profesjonelle musikerne, men først og fremst handler dette om alle de andre milliardene av mennesker som ikke har musikk som yrke.)
Og derfor har jeg altså gitt meg selv denne utfordringen, «dagens musickhood».
Ja, jeg fikk faktisk ei T-skjorte med påtrykk #musickhood anonymt i posten for et år siden.
Hva er «musickhood» spør du kanskje nå. Det er et begrep jeg har funnet på sjøl («konstruert», som det heter i forskningsverdenen). Med det ordet prøver jeg å beskrive vår menneskelige medfødte musikalitet, men også hva som skal til for at vi skal klare/tørre å bruke den.
Det handler om det jeg kaller «musikalsk trygghet», altså å tørre å bruke musikaliteten sin (og ikke gå rundt og kalle seg «umusikalsk» feks). Det handler om å se alle de ulike musikalske elementene som fins i vår helt normale dagligdagse menneskelige adferd. Det handler om hvordan vi bruker musikaliteten vår for å fungere sammen med andre – men også hvordan vi i en enorm utstrekning bruker den for å fungere godt sammen med oss selv i vårt eget liv.
Musickhood er med andre ord både vår menneskelige medfødte musikalitet, og vår trygghet i å kunne bruke den fritt.
Har du tenkt på hvor mye rytme det er i å strikke?
#DagensMusickhood har et hårete mål, nemlig å bidra til å øke vår bevissthet rundt at den medfødte musikaliteten vår er en nødvendig del av det å være et menneske – men at den trenger å kultiveres på lik linje med språk. Hvis ingen snakker til oss, lærer vi oss heller ikke å snakke.
Og husk: dette handler altså ikke om den spesialiserte enden av musikaliteten vår hvor man skal lære seg å håndtere et instrument og bli så god som mulig. Alle som går på ski trenger ikke bli som Marit Bjørgen. Dette handler derimot om den normative enden av musikaliteten vår. Dette handler om skituren i påskesol, 100 meter eller 10 mil, i dongerybukse eller Fjällräven. Skitur er skitur. Og vi (og kulturen vår) tillater oss de turene – selv om vi ikke er Marit Bjørgen.
#DagensMusickhood i dag er musikken jeg akkurat nå spiller for meg selv for å komme i en tilstand av skikkelig godfølelse – og samtidig bli inspirert til å endelig ta meg på tak og skrive denne teksten. Utenfor vinduet er det tiltakende gråvær og høstregn i anmarsj, og i tillegg er det er første vinterdag på primstaven. Jeg er ikke spesielt glad i vinteren, for å si det forsiktig. Men med den rette musikken rundt meg (eller på øret), sier det hokus pokus! – og jeg blir både i fokusert skrivehumør, jeg tenker at vinteren ikke er så lang, og jeg blir fylt med den beste godfølelsen man kan tenke seg. Livet er herlig.
Abdullah Ibrahim-feelgood for Nora (og kanskje deg?):
Er språkgrupper bra? Er språktesting lurt? Hvordan skal vil sørge for at alle lærer seg norsk mens de går i norsk barnehage? Øve i små grupper? Teste om de lærer noe? TRAS? Aktivt ordforråd? Passivt ordforråd? Hva med de sjenerte? Er de bare tause eller kan de masse? Hva betyr det at de ikke vil snakke når vi utfører språktesten? Og hva med de sinte? Hvorfor er de så utagerende? Og hvem har språkvansker, og hvem er bare treg fordi norsk er deres tredje språk? Hva skal vi gjøre? Hvem skal vi høre på? Politikerene? Torbjørn Røe Isaksen?
Sukk.
Barnehageforsker Anne Greve ved Høgskolen i Oslo og Akershus, hadde denne uka et fra mitt ståsted glimrende innlegg i denne debatten (eller i dette dilemmaet, som man vel også kan kalle det). Hun understreker at LEK er det sentrale for små barn, og at de i leken får oppleve glede og samhold, tilhørighet og det å bli sett. I slike settinger kan et lite barn best tilegne seg et nytt språk, sier hun, og ikke ved et økt fokus på læring, slik Torbjørn Røe Isaksen ønsker. (Les hele innlegget her.)
Men dette er det ikke alle som er enige i. Ganske raskt kom Monica Melby-Lervåg fra Institutt for spesialpedagogikk ved UiO på banen og viste til sine nyeste studier hvor pedagogiske læringstiltak som språkgrupper derimot viste seg å ha stor effekt på barnas språktilegnelse. Hun kritiserte Anne Greves innspill som «anekdotisk» (en ikke-dokumentert historie) og kaller barnehagenorges opprør mot mindre tid til lek og mer fokus på læring i barnehagen, for en «empiriløs reproduksjon av ‘urban myths’». (Les hele innlegget fra Læringsbloggen.no her.)
At studien hun viste til kun ble utført på barn som var 5 år – altså året før skolestart, og at den dermed ikke kan sies å være gyldig for barnehagebarn som sådan – fikk jeg oppgitt av Melby-Lervåg på direkte forespørsel. Riktignok har de i studien angitt gjennomsnittsalder til 5,5 år, men samtidig avviser Melby-Lervåg funn fra Golberg et al. (2008) som peker på at barn under 5 år har svært dårlig utbytte av å få «skoleliknende» språkstimulering sammenliknet med barna over 5 år. Hvorfor avviser Melby-Lervåg andre liknende funn? Vil hun at sin egen studie skal framstå som den har større overføringsverdi enn den egentlig har? Prøver hun å gjøre seg populær blant politikerne som sitter på pengesekken? Gjett om Røe Isaksen blir glad for slike funn som Melby-Lervåg produserer.
Skjermdump fra Læringsbloggen.no
Selvsagt vil det bedre barns språktilegnelse når man setter inn ekstra ressurser (altså pedagoger) som er spesialtrent i språkstimulering. Hallo. Jeg er nesten fristet til å si «er det dette skattepengene mine brukes til?», men jeg sier det ikke. Men det kan ikke sies å være et oppsiktsvekkende funn. Argumentasjonen ut fra funnet kunne da også ha vært «bemanningsnorm» i stedet for «språknorm». Det hjelper med flere ansatte, flere pedagoger, flere med god utdannelse – som også blant annet kan legge til rette for en god og trygg hverdag for alle hvor lek kan foregå i trygge rammer, uavhengig av sosial og kulturell kapital. I stedet velger Melby-Lervåg å kritisere oss som fremmer lek som inngangsport til erfaring og dannelse for et menneske i starten av livet og roper heller om en mer læringsbasert barnehagehverdag. Hun gjør sågar narr av måten Anne Greves innspill er presentert på: «Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?» Nei, men er det dét vi innen humaniora og samfunnsvitenskap skal sammenlikne oss med for å drive med gyldig forskningsformidling til folket?
Hadde dette skjedd innenfor for eksempel medisin eller naturvitenskap?
Jeg har også forsket på språktilegnelse hos minoritetsspråklige barn i barnehage. Jeg har sett på de barna som IKKE kommer seg inn i leken og samspillet (til tross for at de er med i språkgrupper). Jeg har sett på hva økt bruk av sang i hverdagen kan bidra med sosialt for disse barna. Resultatene peker tydelig i retning av at et felles sangrepertoar hjelper barna med å bryte inn i leken, og dermed kommer de også raskere i gang med språket (Kulset, 2015). Dette er kvalitativ forskning, og som en nyhet til Røe Isaksen og hans folk (muligens inkludert Melby-Lervåg) kan jeg opplyse om at kvalitativ forskning oppsto som en motreaksjon til kvantitativ forskning nettopp fordi sistnevnte ikke maktet å fange opp kompleksiteten i situasjonen til ulike former for marginaliserte grupper. Alt kan ikke bevises med statistikk: det er som kjent også mange sannheter med sterke modifikasjoner som kan frambringes på denne måten.
Hvor vil jeg hen med dette? Forskning skal være gjennomsiktig og redelig. Hva vil Melby-Lervåg med sine utspill? Ha rett? Når Melby-Lervåg angriper Anne Greve og kaller hennes utspill (og forskning) om viktigheten av lek, samhold, tilhørighet og glede for «anekdotisk», for deretter å forsvare dette med å vise til sin egen studie som motbevis, en kvantitativ studie hvor 5-åringer ble bedre i språk etter å ha blitt stimulert både i små grupper og én og én av spesialtrente pedagoger, og aldeles uten å samtidig argumentere (hovedsakelig) for økt pedagogtetthet – da forstår jeg ikke at hun er ute etter annet enn å plise bevilgende myndigheter for å sikre sin plassering i tildelinger om forskningsmidler.
Slik forskning kan jeg ikke annet enn stille et stort spørsmålstegn ved.
Og i stedet for å gjøre narr av andre, kan man ikke heller slå seg sammen og samarbeide til beste for barna? Og for å finne ut hva dét er, så må man nok dessverre også gå kvalitativt til verks. Selv om Torbjørn Røe Isaksen liker positivistiske bevis. Det er det dessverre umulig å frambringe når det gjelder mennesker og deres livsverden. Også for Melby-Lervåg.
Jon-Roar Bjørkvold har helt rett når han via #nrk peker på at myndighetene ikke forstår sangens betydning. Han frykter at dette bidrar til at sangen er i ferd med å forsvinne fra skolen.
Jon-Roar Bjørkvold
Jeg strekker det lengre og påstår at de fleste av oss, og dermed vi som samfunn, ikke lengre forstår sangens betydning.
Vi har latt musikk bli et ferdighetsfag på lik linje med andre fag i skolen, og dermed har vi mistet det.
Vi vet ikke lengre hvorfor det å synge sammen, skape noe sammen her og nå, å være i en felles puls, faktisk er viktig for helsa vår, for å kunne fungere sammen, for livskvaliteten vår. Vi har glemt det. Vi har tillatt musikk å bli et litt unødvendig kosefag som det ikke er så viktig å ha med. Noe som er mest for de spesielt interesserte, de «musikalske». Og de kan jo bare gå på kulturskolen.
Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!
Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.
Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.
Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.
Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!
Åh, hunden min! Tito the Dog!
Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…
Gåsehud er noe vi får når vi er kalde eller redde – men hvorfor får vi gåsehud ved sterke musikkopplevelser?
Gåsehud kommer fra tiden da vi hadde mer pels på kroppen enn nå. At hårene reiste seg kunne enten hjelpe oss med å holde varmen, eller det kunne få oss til å se større ut enn vi egentlig var, og dermed kunne vi skremme bort en fiende som nærmet seg.
Det er adrenalin som får hårene til å reise seg og framkalle gåsehud. Og det kan vi jo framkalle på så mange ulike vis:
Men hva har dette med den gåsehuden vi kan få av å høre på denne dama? Eller den gåsehuden hun selv og andre musikere kan oppleve når man lager musikk?
Tone Åse i aksjon med bandet BOL & SNAH
For å finne ut av det, må vi gå til livets fire F’er:
Fight, Flight, Feed, Breed
(jada, den siste der er jo ikke en F, men alle skjønner at man ikke kan skrive den F’en. Derfor passer det bedre med et ord som rimer på feed)
Fight, flight, feed or breed
Hjernen belønner oss for adferd som fremmer overlevelse, og de fire F’er dekker de mest grunnleggende faktorene for å sikre oss et så langt liv som mulig. Hver gang vi gjør noen av disse F’ene, sender hjernen signaler til belønningssystemet. Belønningen blir lagret i hukommelsen og skal tjene som en forsterker for at vi skal gjenta oppførselen. Dette var superbra! Gjør mer av dette!
Og nå snakker vi ikke om adrenalin lenger, men om DOPAMIN, kroppens eget kokain. Dopamin er belønningssystemets utbetaling, og det gir oss rett og slett en rus. Vi føler oss høye, avslappede, lykkelige – kort sagt svært fornøyde. Og så vil vi gjenta det som ga oss denne belønningen. Ett av hovedmålene for hjernen er faktisk å forutsi belønnende hendelser. Hjernen er en dopaminjunkie som hele tida prøver å tolke og gjette seg fram etter noe å kjenne igjen, ett eller annet som kan gi oss et rush av belønningsrus.
Den kjemiske strukturen til dopamin
Menneskehjernen er faktisk en kløpper på å kjenne igjen mønstre. Evolusjonært sett er dette en praktisk vane å ha: å gjøre gode forutsigelser er avgjørende for å overleve. Og derfor fungerer hjernen vår slik som dette:
Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.
Men så var det musikken da.
Musikk stimulerer belønningssystemet i hjernen som fører til at hjernen oversvømmes av dopamin.
Når vi lytter til musikk, eller når vi selv lager musikk, så kan vi oppleve voldsomme rush av gåsehud og ilinger nedover ryggen. Hva har dette med livets fire F’er å gjøre?
Jo, det handler om hjernens dopamindrevne gjettelek. Forventningen om mønsteret som skal gjentas, eller på opplevelsen av et nytt mønster, gjør at hjernen så og si holder pusten. Det merkelige er at dopaminnivået kan toppe seg flere sekunder før sangen du elsker når sitt spesielle øyeblikk. Det er fordi hjernen din er en god lytter – den forutsier stadig hva som kommer til å skje videre.
Men musikk er vanskelig. Den kan være uforutsigbar, erte hjernen vår og holde de gjettende dopaminutløserne på pinebenken. Og det er der gåsehuden kan komme inn. For når du endelig høre en etterlengtet akkord, sukker hjernen i dopaminoversvømt tilfredshet og – ahhh – du får frysninger. Jo større oppbygging, desto større er gåsehuden.
Og når alt dette skjer, så er det som om alle røde varsellamper lyser og uler og blinker oppe i hjernen. Inntrykkene som kommer inn er massive! Er de farlige, mon tro? Fight or flight? Når det så viser seg at denne over-kill’en av supersizede inntrykk slett ikke var farlige, så kommer det gode rushet i stedet for nødreaksjonen: gåsehuden blir av det behagelige slaget, og hjernen belønner oss for riktig reaksjon. Vi ble jo på vakt, vi passet på livet vårt, selv om det viste seg at det ikke var noe farlig.
Eller?
Er det på grunn av dette at hjernen aktiverer belønningssystemet og sender ut dopamin når vi lytter oppmerksomt til musikken?
Det nyfødte spedbarnet er helt avhengig av å snu ansiktet sitt mot lyden av et annet menneske. Slik sikrer det overlevelse. Dermed belønner hjernen spedbarnet hver gang det snur seg mot mor eller far som snakker. Var det her det hele startet? Er det her gåsehuden vi belønnes med når vi lytter til eller skaper musikk, egentlig kommer fra? I det helt grunnleggende behovet et nyfødt menneskebarn har til å bli tatt vare på og elsket av sine nærmeste?
Det vet vi rett og slett ikke. Ikke enda.
Det vi derimot vet er at 50% av befolkning opplever gåsehud når de lytter til musikk, og hele 90% av musikere opplever det samme. Så da er spørsmålet: ble de musikere fordi de har lettere for å ha sterke musikkopplevelser, eller har de sterkere musikkopplevelser fordi de er musikere?
Også et spørsmål for framtidig forskning.
Les mer:
Nagel, Kopiez, Grewe, & Altenmüller (2007). EMuJoy: Software for continuous measurement of perceived emotions in music. Behavior Research Methods, Vol.39 (2), s.283-290.
Salimpoor, Zald, Zatorre, Dagher & McIntosh (2015). Predictions and the brain: how musical sounds become rewarding. Trends in Cognitive Sciences, 19 (2), s. 86-91. doi:10.1016/j.tics.2014.12.001
Vuust & Kringelbach (2010). The Pleasure of Making Sense of Music. Interdisciplinary Science Reviews, 35 (2), s. 166-182. doi:10.1179/030801810×12723585301192
Zatorre (2015). Musical pleasure and reward: mechanisms and dysfunction. I E. Bigand, B. Tillmann, I. Peretz, R. J. Zatorre, L. Lopez, & M. Majno (red.), Neurosciences and Music V: Cognitive Stimulation and Rehabilitation (Vol. 1337, s. 202-211).
Zatorre & Salimpoor (2013). From perception to pleasure: Music and its neural substrates. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 110, s. 10430-10437. doi:10.1073/pnas.1301228110
Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.
«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»
Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?
«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».
Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?
«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»
Ja, jeg har kjøpt den permen nå.
Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.
Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.
Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.
Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!
Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.
20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.
Fra 8 til 38 varmegrader! Alle som bor i Trondheim vet at årets sommer var minneverdig med den negative forståelsen av ordet. Riktignok fikk vi et par uker med deilig sommervær akkurat idet barna startet på skolen igjen, men for én som har tilbragt to sommermåneder med ullfleece og åtte grader, så er det en ganske ugjestmild overgang å skulle sitte og skrive med fungerende hjerne når temperaturen kryper godt over 35 (trettifem) på dagen midt i et vindstille Paris. I en leilighet uten vifte. Da må man sitte i vinduet og prøve å stenge ute sola men få med seg hvert lille vindpust som kommer forbi.
Men heldigvis fins det råd! Paris har jo et utrolig bra bysykkelsystem. (Hvorfor har vi så utrolig kjipe og tungtrådde bysykler hjemme? Med bittesmå hjul? Uten ordentlig kurv foran? Og med et utrolig tungvint utleiesystem hvor man må være abonnent og vente på et medlemskort i posten?) Gå til nærmeste hjørne, hent ut en sykkel, tråkk i vei på de gode sykkelveiene (hvordan er det mulig at en stappfull metropol som Paris har klart å lage bedre nett for sykkelveier enn Trondheim?), og få vind i håret! Juhu! (Kanskje du vil lese denne setningen én gang til uten alle mine lange parenteskommentarer.)
Samt du kan ta en rask sightseeing.
Og få noen sårt tiltrengte intellektuelle akademiske vibber fra storheter som ikke jobber ved NTNU.
Og dermed har jeg i dag mandag klart å kategorisere mine over 50 koder inn i fire hovedtemaer. Juhu igjen!
Det er lite som slår følelsen av å ha kommet ut av en analyse med en gyldig enhet på papiret. I det minste ser det slik ut nå.
Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.
Nora B. Kulset 