Alle tog går til Paris

Tous le trains

Alle veier fører til Rom(a), men visste du at alle tog fører til Paris?

Med en koffert som var over vanlig kabinstørrelse (noe som stort sett faktisk er mitt maksimumsvolum på reiser av varighet), både på grunn av oppholdets lengde (tre hele uker, da er det jo litt man må ha med seg) og oppholdets natur (diverse akademiske duppeditter som et nøysomt utvalg litteratur og så videre…), så hadde jeg en uvant stor og tung koffert å slepe meg gjennom metrosystemet med i morgentimene i dag. Rulletrapper, der de faktisk i det hele tatt finnes, har en tendens til å ikke virke i denne byen. I tillegg kan det godt være ca 10 minutter å gå til din metrolinje når man befinner seg på den gedigne metrostasjonen Chatelet. Og det var det for meg. Altså et skilt om 10 minutters gange. Pytt, det er vel ikke langt, tenker du nå. Jo, med en stor og tung koffert opp og ned lange trapper så er det faktisk langt. Og mye mer enn 10 minutter. Heldigvis er jo franskmenn galante, og i flere trapper fikk jeg hjelp. Men jeg har en mistanke om at jeg så ordentlig selvhjulpen nordisk kvinne ut der jeg slepte avgårde på kofferten i gode sko, løse og ledige flyklær og renskrubbet for noe som kunne ha forskjønnet mitt ytre. Jeg sto faktisk opp kl 0430 i morges. Måtte dunke den opp en god del trapper helt selv, med andre ord.

Men men. En strevsom halvtime, så var det over. (Vel og merke etter at jeg hadde kommet meg opp vindeltrappen til leiligheten i 4. etasje).

Jeg tenker igjen på hvordan det er å være handikappet i denne byen. Et mysterium. De må jo emigrere.

Men ikke bare går alle tog til Paris, nå kan jeg motta all posten til hele Norge, også!

postnorge

Det er med ydmyk luksusfølelse at jeg har innstallert meg her i forskerleiligheten som brukes av bl.a. ansatte ved NTNU og UiO. For meg som er en glad og fornøyd mamma og kone, så er det godt å reise litt fra de der hjemme – som man gjerne vil stulle og stelle for – og i stedet kun være et jobbedyr i noen uker.

Og denne leiligheten er laget for at man skal være et jobbedyr, noe en gjestebok med innskrivinger fra 2004 forteller. Ganske fornøyelig var det da jeg åpnet den og leste fra 7. februar 2004, at den første forskeren som gjestet leiligheten kommenterte at telefonen ikke egnet seg til hans type Internett-tilknytning, men at det litt oppe i gata fantes en utmerket «Internett-kafé» (i gåsetegn) hvor man kunne lese e-post for en billig penge. Det aller første jeg gjorde da jeg satte fra meg kofferten, var å lete febrilsk etter navn og kode for wifi’en. I en perm merket «IT/EDB» fant jeg både navn og passord. Ingenting funket. Små bokstaver, store bokstaver. Bytte ut null med bokstaven O. Funket ikke. Fra utleiers side fikk jeg vite at IT-avdelingen hadde ferie i enda et par uker, så her var det ingenting å gjøre. De hadde kjøpt inn nytt modem og router, og ingen visste helt hva som nå var greia. Min første innskytelse var at uten Internett er det bare å booke om hjemreisen og ta første fly hjem i morgen. Så da satte jeg meg og leste i gjesteboka for å klarne hodet. Og der dukket Petter Aaslestad fra HF ved NTNU opp med sin «Internett-kafé» og oppkobling via telefon som ikke helt fungerte med hans PC. Pytt sann. Ikke så forferdelig viktig. Han kunne jo gå på kafeen i ny og ne og lese litt e-post om det var så mye om å gjøre. Og dét for en billig penge, til og med. I 2004. Hvordan er det da om elleve nye år? internettkafe

(Det ordnet seg med oppkobling. Da jeg så nærmere på selve boksen, viste det seg at det sto både et navn og en kode fra leverandøren der. Så nestemann skal få en grei lapp å lese og slippe Wifipanikk.)

Av andre hyggelige ting jeg fant:

metrobill

Takk, Marit! Jeg vet ikke hvem du er, for du har ikke skrevet i boka. Men i morgen skal jeg ta meg en fin lørdagstur for billettene du la igjen.

Og nå er dere offer for en av de viktigste øvelsene i all form for utøving, nemlig oppvarming. Når man skal skrive, så må man varme opp. Og dere er mitt oppvarmingspublikum. Kanskje blir det flere oppvarmingsøvelser som kommer. Online, over wifi’en.

skrivestua

#ntnumusikk

MERYC 2015

Music Educators and Researchers of Young Children gjemmer seg bak akronymet #meryc. Det var første gang jeg møtte dette europeiske forskermiljøet, i et land og i en by jeg aldri før har vært i: Tallinn, Estland.

cfmae-meryc2015-welcome-fb

Trenger jeg å si at jeg ble tatt med storm, både av forskningsmiljø og sted?

Og jeg fikk min første opplevelse med et baltisk kor. Trenger jeg å si at jeg gråt? Du vet, sånn ustilig stygg-gråting fordi man blir fullstendig overrumplet. Heldigvis var dirigenten såpass empatisk at han takket meg for tårene da jeg møtte han et par dager etter. Mens jeg tenkte: «Å ja. Såpass. Han husker meg fremdeles selv om han stort sett sto med ryggen til meg».

Ellers hadde doktogradsstipendiat Kulset et revolusjonerende paper å presentere. I stedet for å trekke meg (ja, hele forskninga mi har gått i dass og jeg forsker på noe annet, som jeg ikke gjorde da jeg sendte inn paperet for et halvt år siden), bestemte jeg meg i stedet for å gi de ikke ofte omtalte sidene ved forskning et ansikt.Så jeg entret podiet (tok en liten #haka med meg selv først) for å fortelle at alt jeg hadde gjort ikke hadde gått som jeg trodde, og at jeg hadde funnet ut at jeg måtte forske på noe helt annet enn jeg trodde jeg skulle forske på.

Jepp.

Fikk heldigvis jubel og applaus. (Som sagt, både forskningsmiljø og sted tok meg med storm).

meryc15
En tålmodig stipendiat mottar spørsmål nr 137 etter å ha tapt ansikt med viten og vilje.

Om to år møtes MERYC igjen, og denne gang i Oxford. Også et sted jeg aldri har vært. Men maten i Tallinn slår de nok ikke.

#ntnumusikk #konferanseliv #tallinn #estland #meryc

The Power of Music

Overbevisende og udiskutable bevis for at musikk er en nødvendig del av det å skulle dannes som menneske. Intet mindre!

Susan Hallam er professor på Keele University i London, og hun kom denne uka ut med forskningsrapporten The Power of Music – a research synthesis of the impact of actively making music on the intellectual, social and personal development of children and young people. I den kan du lese om de seneste års forskning som både samlet og hver for seg peker på hvor viktig musikkfaget er for barns danning.

Screenshot 2015-01-30 18.30.08
Denne 80 siders forskningsrapporten kan du laste ned gratis!

Jeg siterer:

Forskningen viser at det er overveldende bevis for fordelene av musikkfaget på et bredt spekter av ferdigheter: lytteferdigheter som støtter utvikling av språk, bevissthet om fonetikk som forbedrer leseferdighet, romlig resonnement som støtter utviklingen av matematiske ferdigheter – og i musikalske aktiviteter som innebærer å jobbe i grupper, fremmes et bredt spekter av personlige og sosiale ferdigheter som også tjene til å forbedre den generelle akademiske oppnåelse. Dette stemmer selv når det er tatt hensyn til variabler som IQ.

Fordelene er størst når den musikalske aktiviteten starter tidlig og fortsetter over en lang tidsperiode. Undervisningen i musikk må også være av høy kvalitet for at fordelene skal synliggjøre seg. Hvis kvaliteten er dårlig vil fordelene ikke være tydelig.

Ja. Det må altså ikke bare musikk inn i skolen igjen, men også utdannede faglærere på området musikk.

Last ned her, og kos deg!

Screenshot 2015-01-30 18.38.30
Her er det småting å lese for noen og enhver.

Sosial kompetanse

Screenshot 2014-10-31 11.50.50
Foto fra NRK Rogaland

«Lærere melder om økt konfliktnivå i skolen på grunn av elevenes manglende evne til å lese kroppsspråk». Oj!

«Derfor bruker skolen tid på å lære elevene forskjellen mellom å snakke i det virkelige liv og på nettet». Oj!

Skoletimer i hvordan man skal kommunisere med andre mens man også tyder ansiktsuttrykk og stemmeleie! Dette melder NRK Rogaland i dag.

For kort tid siden ville vi ha sagt at de som mangler evnen til dette, har bemerkelsesverdig lav sosial intelligens. Muligens en diagnose. Er vår evne til å tolke andre mennesker virkelig på vei til å bli en utdøende ferdighet?

Professor Steven Mithen
Professor Steven Mithen

Det å uten ord kunne føle og vise egne emosjoner, og å kunne tolke andres på samme måte, er viktigere enn vi kanskje umiddelbart tenker på. (Og derfor er det heller ikke særlig lurt å lamme ansiktsmuskulaturen med botox). Steven Mithen, professor i arkeologi og forsker på utviklingen av menneskeslekten homo, mener bestemt at det å kunne se andres følelser, er avgjørende for at man i det hele tatt skal kunne leve sammen. Han forteller i boka «The Singing Neanderthals» om hvordan neandertalerne nødvendigvis må ha hatt det samme spekteret av følelser som også det moderne mennesket har – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – for hvis de ikke hadde hatt det, ville de ikke ha klart å leve sammen i slike store og komplekse grupper som de gjorde. De ville rett og slett ikke ha stolt på hverandre og derfor i stedet ha tatt livet av så mange som mulig. Og vi vet jo at det ikke var derfor neandertalerne døde ut.

The singing Neanderthals
The Singing Neanderthals – the Origins of Music, Language, Mind, and Body

Ansiktsuttrykkene for disse sju følelsene – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede –  tolkes likt i alle kulturer. Det forteller oss noe om hvor biologisk dette ligger nedfelt i mennesket som art. Hvis denne evnen nå ser ut til å forsvinne, må vi stoppe opp og spørre oss selv om hva det er vi holder på med.

emotions
Våre sju grunnleggende følelser

Èn ting vi kan gjøre er å peke med en streng og stygg finger mot diverse skjermaktiviteter, det nye som har kommet inn i livene våre. Men en annen ting vi kan gjøre, er å spørre om hva det er vi har tatt bort i det siste. Hva er det som har forsvunnet ut av skolen som bidrar til at den sosiale kompetansen går nedover?

91840238

Om vi går tilbake til neandertalerne, eller til de første homo, så hadde de rett og slett verken hjerne eller fysiologi til å lage ord slik som vi kan i dag. De kommuniserte følelsene sine ved hjelp av ansiktsuttrykk og vokaliseringer. De brukte stemmen sin til å fortelle, men uten ord. For to millioner år siden var det altså ikke særlig langt mellom sang og språk. Det var slik vi bl.a. knyttet bånd, beskyttet oss, markerte oss og sørget for at andre visste at vi var til å stole på.

Neanderthal-family-in-a-c-007

I dag blir vi også på «mystisk» vis utrolig tilfredse av å synge sammen med andre. Vi får en opplevelse av å koble oss på – både på oss selv og de andre. Vi får en følelse av fellesskap. Og det er kanskje ikke så rart når vi tenker på at dypt inne i vår biologiske arkeologi, er dette det samme som å bekrefte nettopp samholdet i gjengen. En kommunikasjon uten ord.

CPM High School Musical 01

Når sang og musikk tas bort fra skolen, tar vi også bort barns mulighet til å utvikle dette sosiale språket. Vi tar bort muligheten deres til å oppleve tilhørighet og samhørighet via det å synge (og evt spille) sammen. Om man må ha egne timer i kommunikasjonskompetanse, da er det på tide å satse tungt på den aller mest grunnleggende kommunikasjonskompetansen i biologien: sang og musisering

Musikk er ikke et valgfag. Musikk er et dannelsesfag.

Forskningskommunikasjon

Glad HFEL8000-gjeng!
Glad HFEL8000-gjeng! (Nei, du finner ikke meg her – jeg er bak kamera!)

Jeg har akkurat vært med på ett av de nyttigste og artigste kursene jeg har deltatt på som stipendiat: HFEL8000! Bak denne fiffige akademiske koden, skjuler det seg en mer forståelig tittel «Vitenskapelig kommunikasjon og publisering». Det har med andre ord handlet om hvordan vi kan videreformidle det vi forsker på. Nyttig! Og som sagt, artig! Vi har nemlig måttet øve oss på hverandre, og det er utrolig spennende å skulle lese vitenskapelige tekster fra fagfelt du ikke kjenner til, men som du likevel skal gi tilbakemelding på – kommunikasjonsmessig. Og enda artigere er det å lese hverandres blogginnlegg. I dag har jeg bl.a. fått flere aha-opplevelser fra både byggebransjen og overbruk av fosfor i landbruket. For eksempel.

Takk til Nancy Lea Eik-Ness ved NTNU som har vært ansvarlig for kurset, og takk til alle andre foredragsholdere som har opplyst oss i vår lille nerdeboble. I går koste vi oss spesielt mye med Anne Steenstrup-Duch fra Sintef, og i dag med Chris Veløy fra NRK Viten. Takk!

Vennlig hilsen en fornøyd stipendiat ved @NTNU.

Foredrag?

Aldersløs forskning

Jobber du med minoritetsspråklige som skal lære seg norsk?

Min forskning gjelder for alle aldersgrupper. Book meg til et foredrag eller en kursdag, og la meg få dele min kunnskap om hvordan det å synge bidrar til en raskere norsktilegnelse. Bli inspirert til å se på språktilegnelsen fra nye vinkler, og lær samtidig et par nye sanger!

Aldersløs forskning.

Conference on research in Music Education

Hvert år møtes nordiske forskere innen feltet musikkpedagogikk til konferanse og fagprat. I år ble konferansen holdt på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm 23. – 25. april.

stockholm

Jeg sjekker aldri inn bagasje på reiser av denne lengden, men siden jeg skulle rett til Oslo etterpå og verdenspremieren av Alexander Ekmans «A Swan Lake» i Operaen, så måtte hårsprayen med. Og kofferten ble sjekket inn. Og dermed var den borte.

Bagasjebåndet på Arlanda stoppet uten at min koffert hadde dukket opp. Litt stresset stilte jeg meg i en endeløs kø for å melde bagasjen savnet. Klokka tikket mot avspark for stipendiatseminaret jeg skulle delta på. Mens jeg sto i kø. I ei lang kø. Da det endelig ble min tur, fant de ut at kofferten min faktisk befant seg på Arlanda, men at den var på vei inn i et fly til fjerne himmelstrøk. Den syntes tydeligvis den kunne ta seg en litt lengre tur når den først fikk lov til å være med i bagasjerommet. Dermed var det bare å vente enda litt mer før den uskikkelige kofferten kom trillende mot meg og vi sammen kunne løpe inn på flytoget. Og ja, jeg kom altfor seint. Ingen god start på mitt akademiske liv med andre ord. På grunn av hårspray. Men jeg kom fram.

Utpust på flytoget
Utpust på flytoget

Doktorgradsstipendiatene hadde altså et seminar i forkant av selve konferansen. Der fikk vi presentert prosjektet vårt med tilbakemeldinger fra medstipendiater og professorer, og vi fikk i oppgave å på forhånd forberede tilbakemeldinger og spørsmål til én av presentasjonene. Lærerrikt – og ganske skummelt for en fersking. Men som ellers i livet så viser det seg at det sjelden er noen vits i å grue seg. Ting blir som de blir. 

NNMPF 2014

Og det var også her jeg fikk høre de uforglemmelige ordene: «You´re not Jesus, you know. You´re not here to give us salvation, merely to tell us that language MIGHT benefit from singing». OK, ikke Jesus.

Neste NNMPF-konferanse holdes på University of Arts i Helsinki, 3. – 5. mars 2015.