«Vi» – det viktigste ordet

03/10/202003/10/2020 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Hva bidrar til mer sang i barnehagen? Nye sanger? Gitarspilling? Nei, det viktigste er at de ansatte gjør det sammen. «Vi» er ordet å skrive seg bak øret.

Jeg og min kollega Kirsten Halle fra Universitetet i Stavanger forsker på de ansatte i barnehager og deres musikalske identitet. Sagt på en annen måte så undersøker vi hvorfor mange voksne i vår kultur, inkludert barnehageansatte, synes det er flaut å synge og mener de ikke er musikalske eller flinke nok til å synge ubekymret på vanlig vis i hverdagen.

Tirsdag 29. september 2020 hadde vi en presentasjon av forskningen vår om dette så langt på Norsk Barnehageforskningskonferanse. Den var selvsagt digital, og siden vi har blitt så gode på digital aktivitet siden 12. mars, tok vi like gjerne opp presentasjonen vår slik at andre også kunne se den i ettertid.

Den er på 15 minutter og handler altså om ordet «VI».

Musikk og andrespråk-prat

02/10/202003/10/2020 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

«Kan vi prate sammen på Zoom om boka «Musikk og andrespråk»?» Det var spørsmålet Professor Torill Vist ved OsloMet spurte meg da hun ringte meg på Zoom 1. oktober. Klart vi kunne det! Og siden det var en åpning i timeplanen min akkurat da, så gjorde vi det med det samme.

Resultatet kan du se her. Dette er på direkten, uten noen forhåndsavtaling om hva vi skulle snakke om, levende og spontant, og i tillegg med ganske – ganske – brukbar forbindelse fra start til slutt. Verdt en titt for de som har interesse for musikkfeltet 🙂

Nora B. Kulset og Torill Vist i fri flyt på Zoom.

Budsjettlekkasje: Lover Kulset tolv mill. ekstra i året!

07/09/201907/09/2019 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ 1 kommentar

Lekkasjene av budsjettforslag og gladnyheter står i kø valgkampen. Siste nytt: Institutt for musikk og instituttleder Kulset får den utvidede støtten til kunstfag som tidligere rektor Gunnar Bovim kjempet så varmt og høylytt for.

Det var på et uventet besøk på én av Institutt for musikk sine mange campuser som ligger spredt rundt omkring, at den gode nyheten ble lekket av statsråden. «Vi har blitt overrasket over det faktum at det viser seg at musikk likevel ikke bare er et kosefag», sier hun til avisas utsendte og slår overveldet ut med armene før hun ivrig fortsetter: «tenk at det først og fremst handler om tilknytning mellom mennesker, og om det å kunne kommunisere på andre måter enn når vi bare snakker sammen. Hvilke muligheter!»

«Her har vi gått og tenkt at musikk er så lite viktig at vi har kuttet det helt ut som obligatorisk fag i utdanningen av nye barnehage- og grunnskolelærere. Helt til vi nå står i den situasjonen at nesten ingen som underviser i musikk og andre praktisk-estetiske fag på skolen, har utdanning innen feltet. Det er jo litt pinlig når vi tenker på hvordan vi krever en firer i matte for å bli lærer, selv om man ikke skal bli mattelærer. Mens musikk derimot…»

Hun er synlig skamfull før hun tar det i seg og begeistret fortsetter med punktene fra Humaniorameldingen, om integrering, migrasjon og konflikter, om de store teknologiskiftene, og om klima, miljø og bærekraft. «Tenk at musikk kan svare ut alle disse utfordringene, både som kunstart og som samværsform! Tenk på hvor mye musikk kan gjøre i det å bygge trygge og velfungerende lokalsamfunn i en globalisert verden. En annen type språk, en annen type samværsform, noe som sørger for tilknytning og fellesskapsfølelse på tvers av det meste. Felles opplevelser. Nye opplevelser. Opplysende opplevelser. Skape musikk sammen, lytte til musikk sammen, lytte til hverandre. Har du forresten sett Fargespill?»

«Og tenk på hvordan musikk kan formidle og bidra til å sette fokus på klimautfordringene vi lever i. Andre måter å formidle dette på enn at vi står og snakker. Altså, angående begge disse punktene fra humaniorameldingen: på program for musikkvitenskap her ved IMU underviser de i emner som «Musikk og sosial rettferdighet: kunstnerisk aktivisme» og «Musikk, makt og politikk». Visste du det? At det går an å undervise i slike ting i tilknytning til kosefaget musikk? Tenk så viktig, å vite noe om hvordan musikk kan være manipulerende i politiske maktsituasjoner. Og nyttig, hehe!»

«Og ikke minst, her i teknologihovedstaden, så har IMU faktisk sin egen teknologiske utdannelse! På musikkteknologi har de allerede jobbet lenge med alle utfordringene vi står overfor knyttet til de store teknologiskiftene. De samarbeider sågar med teknologimiljøet på Gløshaugen om dette! Jeg mener, Gløshaugen! Studentene på musikkteknologi har hatt flere installasjoner om støy under havet for å formidle dette problemet på andre måter enn med ord, både på Ocean Week og The Big Challenge. Institutt for musikk altså! Tenk at de kan brukes til andre ting enn å opptre på immatrikuleringen! Hvem hadde trodd det!»

Instituttleder Kulset står smilende ved siden av med deler av ledergruppa og administrasjonen, og dette minner statsråden på flere ting hun har på hjertet: «I tillegg så er det jo faktisk slik at Institutt for musikk ikke kan være en del av den normale ABE-reformen, det forstår jo alle. Er du klar over hvor mye mere administrativt arbeid som kreves for å drive et så komplekst institutt som dette? La oss ta eksamensarbeidet som et eksempel. To ganger i året arrangerer dette instituttet gedigne festivaler med gratiskonserter rundt omkring i hele byen. Før sommeren varer denne eksamensfestivalen i over en hel måned! Kan du tenke deg den logistikken? Og alle de enkeltsensorene?»

«Og tenk på den staben de administrerer, på alle de ulike hovedinstrumentlærerne som skal ha nye kontrakter hvert år basert på hva slags studenter det er som har kommet inn på de ulike programmene. Munnspill i år? Nei. Oj, sytten på el-gitar, da må vi ha inn en lærer til. Dessuten driver de jo sine egne campuser som om de var private kulturskoler. Bare her i sentrum har de tre ulike lokaler som de selv i praksis sørger for at er i drift. Det er ingen Campusservice eller IT/AV-tjeneste rundt neste sving her, for å si det sånn. Nei, disse folkene altså», sier hun og slår ut med armene mot en noe forfjamset IMU-stab.

«Altså, nå ga vi Moserne noen ekstra millioner også, det fikk du kanskje med deg, og det skal naturligvis gå til å forske på musikk. Men ikke sånn «du blir flinkere i matte hvis du driver med musikk»-forskning. Nei, det har selv jeg forstått at er en…umusikalsk måte å argumentere for musikkens viktighet på, hvis jeg kan si det sånn». Hun ler godt.

«Nei, det vi må forske på er den usynlige verdien musikk og kunst har på oss mennesker. På verdien av å sitte stille på en konsert og lytte, for eksempel. Eller på verdien av å synge sammen uten at du nødvendigvis har meldt deg på i et kor. Eller på de nye tankene du kan komme til å tenke når du enten lytter til eller gjør musikk med andre».

«Og ikke minst trenger vi å forske på hvorfor så mange av oss tror at musikk er et unødvendig kosefag. Når skjedde det? Og at vi sier at vi ikke kan synge! Enn det, når vi allerede har forskning som viser at arten homo sapiens faktisk kan synge! Visste du det? At alle kan synge, bortsett fra den lille prosenten med amusi? Du vet ikke hva amusi er? Les én av bøkene til denne dama her», sier hun og peker mot instituttleder Kulset før hun fortsetter: «så jeg regner med at Moserne sammen med IMU klarer å forske fram noen svar på dette, siden Moserne tross alt klarte å finne noe så abstrakt som stedssansen. Så da blir det et lite pengedryss på dem også. Klingende mynt, kan du si, hahaha!»

En trillende latter i sopranleiet klinger i Institutt for musikk sine lokaler, hvor en sparsommelig rehabilitering – den aller første siden Olavskvartalet ble bygget for 30 år siden, skyter instituttleder Kulset inn – snart er ved veis ende.

Statsråden avslutter tydelig beveget: «Kunst er det som skiller oss fra andre dyrearter. Det er det som gjør oss til mennesker. Enkelte forskere mener til og med at det er derfor vår art overlevde alle de andre menneskeartene. Det knytter oss sammen, hjelper oss å forstå oss selv, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvor vi skal. Det hjelper oss å komme oss dit vi skal. Gjøre det vi skal. Vite hva vi vil. Derfor skal vi fra nå av begynne å hegne om musikk – og kunst – i mye større grad. Dette blir NTNUs nye flaggskip. Og derfor har jeg også gitt klarsignal til det første spadestikket for kunstfagbygget straks dere har planene klare, og jeg har selvsagt doblet budsjettet. KAMD, er det dét dere kaller det?»

Om bare.

Den statsråden hadde i alle fall fått min stemme.

Men bruk stemmeretten din uansett

Hilsen Nora, instituttleder Kulset.

Denne kronikken sto først på trykk i Universitetsavisa

Forsvinner sangen fra skolen?

16/08/201616/08/2016 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

Jon-Roar Bjørkvold har helt rett når han via #nrk peker på at myndighetene ikke forstår sangens betydning. Han frykter at dette bidrar til at sangen er i ferd med å forsvinne fra skolen.

Jeg strekker det lengre og påstår at de fleste av oss, og dermed vi som samfunn, ikke lengre forstår sangens betydning.

Vi har latt musikk bli et ferdighetsfag på lik linje med andre fag i skolen, og dermed har vi mistet det.

Vi vet ikke lengre hvorfor det å synge sammen, skape noe sammen her og nå, å være i en felles puls, faktisk er viktig for helsa vår, for å kunne fungere sammen, for livskvaliteten vår. Vi har glemt det. Vi har tillatt musikk å bli et litt unødvendig kosefag som det ikke er så viktig å ha med. Noe som er mest for de spesielt interesserte, de «musikalske». Og de kan jo bare gå på kulturskolen.

Les innlegget i nrk Møre og Romsdal her.

#ntnumusikk @ntnu

My new book

20/05/201520/05/2015 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

One happy and content author! My new book has arrived in the mail and it’s a special feeling to finally hold it in my hand. Yeah! Unfortunately yet only available in Norwegian. (Overall content: how making music facilitates second language acquisition.)

Om allsang

16/05/2015 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ 1 kommentar

I dag var jeg «ekspert» i Adresseavisas oppslag om allsang på 17. mai. Dyktig journalist Norunn Bergesen hadde selv tatt tak i det faktum at 17. mai er én av få anledninger vi synger sammen til tross for at vi synes det er flaut. Etter å ha snakket med barn og unge om saken, tok hun derfor kontakt med meg. Vi hadde en lang og gjensidig engasjert prat om emnet. I dag hadde Norunn laget en fin og informativ sak om temaet i Adresseavisa

Håper alle synger av fulle lunger når anledningen byr seg, både på 17. mai og ellers!

Voksne ødelegger barnas sangglede?

29/09/201430/10/2014 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ 1 kommentar

Dette oppslaget fra Vårt Land 230914, preger fremdeles store deler av min Facebook-vegg. I stedet for å kommentere til hver enkelt person som finner det for godt å trykke «del» på den lille artikkelen, skriver jeg i stedet min egen lille artikkel.

Jeg må si det som det er (for å bruke artikkelforfatter Karen Nystøyl sine ord). Jeg får hetta av slike oppslag. «Voksne ødelegger barnas sangglede» – og umiddelbar lesing uten å klikke for å få opp hele artikkelen, får oss til å forstå at det her er snakk om voksne i barnehagen som ødelegger barnas sangglede. Årsaken til dette er at de nemlig synger i et for lavt toneleie. De utvikler brummere. Det vises til og med til forskning hvor det er påvist at det utvikles flere brummere i dag fordi voksne i barnehagen er så dårlige til å synge. Her er det med andre ord fare på ferde.

La meg slå fast først som sist: det er helt riktig at barn har mye lysere stemmer enn oss voksne. Det er også riktig at dersom du skal få barn til å synge sammen med deg, så må du legge sangene lysere enn hva som føles naturlig for deg – og for alle andre voksne som ikke enten er lys sopran eller lys tenor. Alt dette er helt riktig. Men – og følg godt med du som allerede har blitt irritert, for her kommer poenget – det er ikke stemmeleiet hos de voksne som ødelegger barnas sangglede! Hvordan skal man da forholde seg til kulturer hvor sang står og alltid har stått ufattelig mye sterkere enn hos oss i Norge, og hvor ingen voksne noensinne har tenkt på «Åj, nå må vi passe på å synge disse sangene i et lyst og fint toneleie slik at barna kan bli med!» Og likevel blir barna med, de lærer seg sangene, og de finner sin stemme. De har lyst til å være med – og de blir med – til tross for manglende barnetilpasset stemmeleie. Hvordan kan det ha seg? Jeg kan sitere fra et intervju med Gunnel Fagius (forskeren det ble henvist til i Vårt Land-artikkelen) som sier om sin egen oppvekst og sangglede: «‘Det som satte i gang lysten, var mennesker som uttrykte glede over å synge, enten det var hjemme, i kirken eller på skolen’. Og slik tror hun det er for de fleste barn».

Mennesker som uttrykte glede over å synge. Der har vi det. Det som ødelegger barns sangglede er nemlig ikke stemmeleiet, men mangelen på voksne som er trygge på sangstemmen sin, som er trygge på egen musisering. Det finnes alt for mange voksne i dagens barnehager som er milevis fra å uttrykke noen som helst glede over å synge. De har ikke lært det, de har ikke fått øvd seg, de har ikke fått nok kompetanse innen musikkfaget under utdanning (og kan dermed heller ikke føre kunnskapen videre til de ufaglærte man jobber sammen med). De har vokst opp i en kultur som måler «fin sangstemme» på bekostning av allsang og glede.

Og dersom jeg gir deg to valg:
1. Voksne som synger med den stemmen de har og som jobber med å like lyden av den,
eller
2. Voksne som slutter å synge fordi de ikke vil synge feil med barna og blir redde for at barna skal bli brummere.

Hva ville du har valgt?

Jeg vet gjennom et langt yrkesliv som kursholder i musikk for barnehager rundt om i hele Norges langstrakte land, at det er stemmeskammen som er det første (og ofte eneste) vi må jobbe med. Stemmeskam. Smak på ordet. Det forskes nemlig på dette også. På Høgskolen i Bergen sitter Tiri Bergesen Schei og har forsket på bl.a. dette siden midten av 90-tallet. Så stort er det problemet. Og vi som befinner oss i landsskapet hvor stemmeskammen sitter hardt i både kropp, sjel og barnehagevegger, vi får som sagt hetta av oppslag av denne typen, fordi vi vet at akkurat DER ble brorparten av jobben vi har gjort helt bortkasta.

Schei_TiriBergesen_P — Tiri Bergesen Schei

Nyheter presentert på sosiale medier er en egen sjanger. Vi vet at de fleste bare leser oppslaget, maksimalt ingressen. Deretter går man videre. Man leser ikke nødvendigvis hele teksten, og dermed får man ikke med seg alt. De leserne som blir feilinformert av oppslag som denne typen, er de som minst trenger det: de som er utrygge på sangstemmen sin og musiseringen sin. Vi som leser dette og nikker og forstår hva det her er snakk om fordi vi er musikere, musikkpedagoger, musikkvitere, vi er ikke det egentlige publikummet til slike oppslag. Vi vet dette fra før. Og vi blir ikke feilinformert, for det er jo ingen faktafeil i artikkelen (og vi leser naturligvis hele artikkelen). Vi har kanskje tenkt på dette mange ganger på foreldrekaffe i barnehagen, og derfor deler vi ukritisk videre. Hurra, tenker vi. Men de andre, de som artikkelen er skrevet på bakgrunn av, de med stemmeskam, de uten musikkutdanning, de trenger ikke å lese om dette på en slik måte. De blir ikke flinkere av den grunn. De får ikke automatisk et kompetanseløft fra arbeidsgiveren sin i barnestemmens anatomi neste morgen. De får bare vite at det de gjør er feil, at de kan ødelegge barns sangglede – og enda verre – gjøre dem til brummere. Og i mellomtiden deles og deles det.

Derfor er det viktig at vi som er fagfolk innenfor feltet hjelper til med å gjøre slike oppslag mindre tabloide. Vi må bidra til økt sangglede, ikke økt stemmeskam. Vi må ikke kaste oss på og like og dele bare fordi noen løfter fram noe vi vet er sant. Det er også viktig å huske at det fins et kunnskapshierarki, eller en kunnskapsrekkefølge, om du vil. Hva er det viktig å lære når? Er det viktig å lære at du må synge mye lysere enn du har lyst til når du fremdeles strever med å tørre å synge slik at den som står ved siden av deg kan høre deg? Er det viktig å lære at du risikerer å gjøre barn til brummere dersom du ikke synger riktig mens du fremdeles lurer på om du tør å la stemmen din komme ut? (Å være brummer i tonedøv forstand har forøvrig med nevrologiske feilkoblinger å gjøre, og det kan således ikke påføres noen uansett stemmeleie).

Kjære Vårt Land som sansynligvis valgte ordlyden i oppslaget. Overskrifta skulle ha vært:

«For lite musikkundervisning i utdanningssektoren ødelegger barnas sangglede».

Gunnel Fagius som det henvises til i både denne artikkelen og den omtalte artikkelen i Vårt Land, er redaktør for boka «Barn och sång – om rösten, sångerna och vägen dit» (Studentlitteratur, 2007) hvor man kan lese mye ulikt knyttet til barnestemmen. Den er positivt vinklet, og her kan man nok plukke mye både som korleder og til studenter i barnehage og småskolelærerutdanning.

«Musikk og andrespråk»

15/08/201431/10/2014 ~ Nora Bilalovic Kulset ~ Legg igjen en kommentar

«Musikk og andrespråk – om musikk som verktøy i andrespråkopplæringen av minoritetsspråklige førskolebarn» er pr august 2014 solgt i over 200 eksemplarer.

«Musikk og andrespråk» ble nominert til årets beste master ved NTNU, og i juryens uttalelser trekkes det blant annet fram at den er skrevet i et lettforståelig og engasjerende språk selv om den holder et høyt faglig nivå. Dette er altså en lettlest og lett tilgjengelig liten bok på ca 100 sider som kan lese av alle.

«Musikk og andrespråk» gir en enkel innføring i hvorfor og hvordan musisering bidrar til en lettere norsktilegnelse hos minoritetsspråklige 3-5-åringer i barnehagen. Det er særlig lagt fokus på det sosiale aspektet, om hvordan et felles sangrepertoar hjelper minoritetsbarnet inn i den daglige leken – og dermed også inn i språket. Nevrologisk forskning som handler om gunstige innlæringsstiuasjoner, omfattes også.

«Musikk og andrespråk» bestilles via nora.kulset@ntnu.no. Den koster kr 250,- pluss porto.