Improvisasjon og språk – to sider av samme sak?

Sist uke da jeg befant meg i én av mine forskningsbarnehager, observerte jeg to treåringer som kommuniserte problemfritt. Dette til tross for at de ikke snakket samme språk. Ingen av dem hadde norsk som morsmål, og selv om de så ut som tvillinger for meg (og kanskje også for hverandre – hvem vet om det er derfor de leker så godt sammen?) så snakket de heller ikke samme morsmål.

«Bada bada dido!» «Beidi! Didoba blidi!»

Slik hørtes de ut. Mens jeg filmet dem i en halvtime.

Screenshot 2015-03-18 15.20.14
To kyndige scattere!

De to jentene hadde en komplisert lek. Den innebar blant annet at den ene av dem etterlyste en tredje jente som hadde gått for å leke et annet sted, at de sammen gikk for å finne henne (med meg på slep), at de sammen ga opp å få kontakt med henne (den ene tydeligvis mer ivrig på å returnere til utgangspunktet enn den andre), og på å bytte på å være baby i ei dukkevogn. Som også betydde at de måtte bli enige om når de skulle bytte, hjelpe hverandre inn og ut av dukkevogna, samt bli enige om den som trillet dukkevogna skulle ha på seg veske eller hatt – og hvor fort vogna skulle trilles. Det måtte være fort som i artig, men ikke som i skummelt. De var to små jazzmusikere i en fantastisk improvisasjon.

Screenshot 2015-03-18 15.19.19

Dette fikk meg til å tenke på forskningen som pågår knyttet til musikere som improviserer. Det forskes både på improviserende jazzmusikere og rap-artister som driver med free style (som altså er improvisasjon). Jeg har her lyst til å snakke litt om forskningen knyttet til improviserende jazzmusikere siden det minnet meg mest om situasjonen med de to små jentene.

Charles Limb ved Johns Hopkins University School of Medicine i USA har sammen med andre forskere, skannet hjernen til jazzmusikere mens de improviserer. De har gjort studier både på musikere som improviserer solo, og som er i en improviserende dialog med andre medmusikere, nærmere bestemt det som kalles «trading fours» (to musikere bytter på å improvisere over fire takter hver).

LIMB6-saxaphone550
Dr. Charles Limb

Det de fant etter én times jamming inne i fMRI-maskinen, var ganske fascinerende. Begge de to områdene som er mest kjent for språkproduksjon, fikk økt blodtilførsel. Med andre ord: de var aktive som når vi snakker med noen. Disse to områdene knyttes til både produksjon av språk (Broccas område) og oppfattelsen av språklig betydning og indre bildedannelse (Wernickes område).

For hjernen ser det altså ut som at det å improvisere en dialog via nonverbale lyder, er det samme som å snakke sammen. Ut fra disse resultatene, forskes det videre på ideen om at musikk og språk deler et syntaktisk system i hjernen, selv om det semantiske systemet nødvendigvis må være ulikt (se f. eks. Aniruddh Patel).

Screenshot 2015-03-18 16.15.52

De to små jentene i barnehagen improviserte dialogen sin, det ga dem mening, og de samhandlet ut fra meningen den ga dem. For å kunne gjøre dette så fritt og åpent, kunne de ikke være altfor selvkritiske – men de måtte likevel tilpasse seg den andres innspill i dialogen. De var tross alt ikke solister. Og her kommer et annet interessant moment inn fra forskningen til Charles Limb-gruppa. Hos musikerne som jammet alene inne i fMRI-skanneren, ble området for å overvåke seg selv skrudd av. Forskerne mener at dette henger sammen med at dersom du skal klare å være kreativ, så kan du ikke hele tiden vurdere om det du gjør vil bli feil eller ikke. MEN – når du skal være kreativ sammen med andre, når du skal klare å lage en dialog som også tar hensyn til den andres innspill, da blir området for selvovervåking skrudd på igjen.

Litt av konklusjonen her innebærer at dersom man lar denne selvovervåkingen ta overhånd, da dør kreativiteten. Og evnen til å improvisere. Kanskje kan et filmopptak med to små treåringer i ubekymret og perfekt timet babledialog tjene til inspirasjon?

Og hvorfor er dette nyttig for folk som verken er jazzmusikere eller treåringer som ikke snakker samme språk? Jo, fordi vi trenger nemlig også evnen til å improvisere når vi skal samhandle med andre mennesker i sosiale situasjoner som er litt annerledes enn det aller mest komfortable og trygge. Da vil vår evne til å bruke musikalske virkemidler kunne komme godt med. For i hjernen er det altså i stor grad samme sak.


Referanser:

Donnay GF, Rankin SK, Lopez-Gonzalez M, Jiradejvong P, Limb CJ (2014): Neural Substrates of Interactive Musical Improvisation: An fMRI Study of ‘Trading Fours’ in Jazz. PLoS ONE 9(2): e88665. doi:10.1371/journal.pone.0088665

Limb CJ, Braun AR (2008): Neural Substrates of Spontaneous Musical Performance: An fMRI Study of Jazz Improvisation. PLoS ONE 3(2): e1679. doi:10.1371/journal.pone.0001679@

Patel AD (2003): Language, music, syntax and the brain. Nature Neuroscience 6: 674–681.

Legg igjen en kommentar