tonedøve

Jeg har blitt oppfordret til å skrive litt om tonedøvhet. Én av mine venninner som jobber som musikklærer, fikk i høst en tonedøv elev. Eller var vedkommende virkelig tonedøv? Kunne min venninne kanskje hjelpe eleven å trene opp øret slik at det ble mulig å synge en sang med riktige toner?

Kan øret trenes opp til ikke å være tonedøvt?

Å være tonedøv – eller å ha amusia som den korrekte vitenskapelige betegnelsen er – er en nevrologisk forstyrrelse, eller en feilkobling i hjernen om du vil. Det er ulike former for tonedøvhet. Jeg kommer her til å fokusere på det vi kaller medfødt amusia.

4% av befolkningen er medfødt tonedøve.

Medfødt amusia er tonedøvhet man er født med, til forskjell fra den som kan bli påført senere i livet gjennom hjerneskader ved for eksempel slag, sykdom eller ulykker. Medfødt tonedøvhet er arvelig, og det er en livslang lidelse man ikke kan trene opp øret til å komme ut av.

(Selv om det altså er en skrekkelig tanke, så kan man miste evnen til å oppleve musikk etter for eksempel et slag. Akkurat som at man kan miste evnen til å snakke men fremdeles kunne synge, kan det også gå motsatt vei. Enkelte som før elsket musikk, kan etter et slag oppleve det kun som støy. Eller man kan nyte musikk som allerede finnes i minnene fra før slaget, men ikke klare å produsere eller oppleve ny musikk. Komponisten og pianisten Maurice Ravel (1875-1937) er et kjent eksempel på dette. Etter en bilulykke i 1932, kunne han ikke lengre skrive ned eller spille musikken han hadde i hodet sitt. Hjernen klarte ganske enkelt ikke å sende de riktige signalene på rett måte.)

Hva tonedøvhet er, ligger i selve navnet vi har gitt det. Man er døv for tonehøyden. En defekt i hjernen gjør at man ikke har evnen til å gjenkjenne tonehøyde på samme måte som andre. Tonedøve kan ikke gjenkjenne en kjent melodi uten at de også får høre teksten, de kan ikke høre når de selv (eller andre) synger «falskt» eller «surt», og de viser ingen reaksjon på åpenbare dissonanser (toner som overhodet ikke passer inn) i musikken – en sensitivitet som finnes hos andre allerede i spedbarnsalderen.

Det som er spennende, er at de tonedøve likevel stort sett gjenkjenner musikken i det talte språket. Så lenge det er ord, kan de (med unntak) gjenkjenne prosodien – språkmelodien – i setninger. De kan dermed avgjøre om det stilles et spørsmål, og de kan forstå forskjellen i talte setninger som «heng han ikke, vent til jeg kommer» og «heng han, ikke vent til jeg kommer». De kan også gjenkjenne stemmefrekvenser, altså hvem sin stemme de hører, noe som også handler om å gjenkjenne tonehøyde. De vet forskjell på ulike dyrelyder og gjenkjenner andre normale lyder i nærmiljøet sitt. Hva er det som gjør at de ikke kan gjenkjenne tonene i en sang da?

Det som de tonedøve ser ut til å mangle, er evnen til å kartlegge tonene de hører. Vi musikere kaller det en skala. På ei linje er det noen toner vi plasserer høyt oppe, andre plasserer vi lengre nede. Dette gjør hjernen vår av seg selv. Hos de tonedøve fungerer ikke dette. En mulig forklaring er fordi arbeidsminnet – altså korttidshukommelsen – som er knyttet til akkurat dette, ikke eksisterer. Man kan si at white-board’en der vi andre noterer ned tonene vi hører, den er helt tom hele tida hos de tonedøve. Dermed blir det heller ingenting å arkivere i langstidsminnet.

Mangler hukommelse for musikk

Forsøk viser at det for tonedøve er bedre å synge sammen med andre enn å synge ut fra hukommelsen. De synger surt og feil uansett, men det er enda verre om de skal hente melodien fram fra egen hukommelse. Kanskje ikke så rart om det ikke finnes noe å huske?

Tonedøve har vanskeligheter med å høre endringer i tonehøyde som er mindre enn to semitoner. Det normale er å høre minst fire ganger så finkornet. Denne manglende evnen til å høre endringer i tonehøyden, fører deretter til en kjedereaksjon som går ut over flere områder. Dette kan for eksempel være å gjenkjenne puls eller å i det hele tatt bevege seg til musikk. For den tonedøve oppleves musikk som et fremmedspråk de ikke forstår noe som helst av.

Men enkelte tonedøve har faktisk 100% intakt rytmefølelse. En trommeslager kan dermed være tonedøv. Det finnes nemlig flere underkategorier av tonedøvhet. Akkurat som at enkelte tonedøve har rytmesansen in takt (bokstavelig talt…), så finnes det også noe som heter beat deaf. Dette er tonedøve som kan gjenkjenne tonehøyde men som ikke har noen oppfattelse av puls. I tillegg har man så vidt begynt å se på purely vocal tone deafness, altså at det kun er toner som synges man ikke klarer å skjelne tonehøyden på.

Men hva med min venninnes elev? Vil hun kunne trene opp vedkommende? Kanskje synger hun bare surt uten å være tonedøv? Én ting er å oppfatte tonehøyden. En annen ting er å reprodusere den, altså gjenta den. Fra å bare handle om det rent auditive, blir dermed også plutselig det motoriske planet koblet inn. Hvordan skal tonen gjenskapes? Hjernen må velge den rette motoriske planen, og deretter må den settes ut i livet. Også her ligger skjær i sjøen for de med medfødt tonedøvhet. Det er også her vi kan finne de som kalles poor pitch singers, altså de som bare synger rimelig falskt, men som ikke er helt tonedøve. Ca 10-20 % av befolkningen i et vestlig land, faller inn under kategorien som «sursangere». Her er det nok mange som faller for fristelsen å omtale seg selv (eller bli omtalt som) tonedøv. Det er man altså ikke. Derimot kan det hende man har rusk i apparatet som går fra det å høre tonen (det kan også gjelde å høre sangen i hodet sitt), via å mobilisere den rette motorplanen, at denne planen skal utføres på riktig vis, og at tonen deretter skal komme ut i riktig form. Her kan det godt være at det hjelper dersom man synger mer, men da er det som sagt mye nyttigere å synge sammen med andre enn å skulle synge alene.

Og ja, det finnes en test for å fastslå om noen er tonedøv eller ikke. Isabelle Peretz ved Brain, Music, and Sound Research (BRAMS) på Universitetet i Montreal, Canada, er en av de fremste forskerne på amusia. Hun utviklet i 2003 The Montreal Battery of Evaluation of Amusia (MBEA) sammen med Anne Sophie Champod og Krista Hyde. Hun arbeider nå for å lage en online-test som skal gi like trygge resultater som MBEA. Det er altså bare å google i vei.

Amusia er et stort og spennende felt. Og ved å forske på dette, lærer man mer om hvordan hjernen fungerer. Ved å se på de som ikke klarer å motta og behandle musikk som andre, finner man også ut hvilke områder i hjernen som er berørt og hvilke områder som likevel fungerer normalt. I forhold til slagpasienter og sykdommer som rammer hjernen, er dette avgjørende.

Hva er så det vi kaller «brummere»? Jeg overlater den diskusjonen til dere!

Litteratur:

Hutchins, Sean, & Isabelle Peretz. (2010). Perception and action in singing. Progress in brain research, vol 191.

Peretz, Isabelle m. fl. (2008). On-line identification of congenital amusia. Music Perception, 25(4).

Peretz, Isabelle m. fl. (2002). Congenital amusia: A disorder of fine-grained pitch discrimination. Neuron, 33(2).

Phillips-Silver, J. m. fl. (2013). Amusic does not mean unmusical: Beat perception and synchronization ability despite pitch deafness. Cognitive Neuropsychology, 30(5)

Tremblay-Champoux, A. m. fl. (2010). Singing proficiency in congenital amusia: Imitation helps. Cognitive Neuropsychology, 27(6)

Dette oppslaget fra Vårt Land 230914, preger fremdeles store deler av min Facebook-vegg. I stedet for å kommentere til hver enkelt person som finner det for godt å trykke «del» på den lille artikkelen, skriver jeg i stedet min egen lille artikkel.

Jeg må si det som det er (for å bruke artikkelforfatter Karen Nystøyl sine ord). Jeg får hetta av slike oppslag. «Voksne ødelegger barnas sangglede» – og umiddelbar lesing uten å klikke for å få opp hele artikkelen, får oss til å forstå at det her er snakk om voksne i barnehagen som ødelegger barnas sangglede. Årsaken til dette er at de nemlig synger i et for lavt toneleie. De utvikler brummere. Det vises til og med til forskning hvor det er påvist at det utvikles flere brummere i dag fordi voksne i barnehagen er så dårlige til å synge. Her er det med andre ord fare på ferde.

La meg slå fast først som sist: det er helt riktig at barn har mye lysere stemmer enn oss voksne. Det er også riktig at dersom du skal få barn til å synge sammen med deg, så må du legge sangene lysere enn hva som føles naturlig for deg – og for alle andre voksne som ikke enten er lys sopran eller lys tenor. Alt dette er helt riktig. Men – og følg godt med du som allerede har blitt irritert, for her kommer poenget – det er ikke stemmeleiet hos de voksne som ødelegger barnas sangglede! Hvordan skal man da forholde seg til kulturer hvor sang står og alltid har stått ufattelig mye sterkere enn hos oss i Norge, og hvor ingen voksne noensinne har tenkt på «Åj, nå må vi passe på å synge disse sangene i et lyst og fint toneleie slik at barna kan bli med!» Og likevel blir barna med, de lærer seg sangene, og de finner sin stemme. De har lyst til å være med – og de blir med – til tross for manglende barnetilpasset stemmeleie. Hvordan kan det ha seg? Jeg kan sitere fra et intervju med Gunnel Fagius (forskeren det ble henvist til i Vårt Land-artikkelen) som sier om sin egen oppvekst og sangglede: «‘Det som satte i gang lysten, var mennesker som uttrykte glede over å synge, enten det var hjemme, i kirken eller på skolen’. Og slik tror hun det er for de fleste barn».

Mennesker som uttrykte glede over å synge. Der har vi det. Det som ødelegger barns sangglede er nemlig ikke stemmeleiet, men mangelen på voksne som er trygge på sangstemmen sin, som er trygge på egen musisering. Det finnes alt for mange voksne i dagens barnehager som er milevis fra å uttrykke noen som helst glede over å synge. De har ikke lært det, de har ikke fått øvd seg, de har ikke fått nok kompetanse innen musikkfaget under utdanning (og kan dermed heller ikke føre kunnskapen videre til de ufaglærte man jobber sammen med). De har vokst opp i en kultur som måler «fin sangstemme» på bekostning av allsang og glede.

Og dersom jeg gir deg to valg:
1. Voksne som synger med den stemmen de har og som jobber med å like lyden av den,
eller
2. Voksne som slutter å synge fordi de ikke vil synge feil med barna og blir redde for at barna skal bli brummere.

Hva ville du har valgt?

Jeg vet gjennom et langt yrkesliv som kursholder i musikk for barnehager rundt om i hele Norges langstrakte land, at det er stemmeskammen som er det første (og ofte eneste) vi må jobbe med. Stemmeskam. Smak på ordet. Det forskes nemlig på dette også. På Høgskolen i Bergen sitter Tiri Bergesen Schei og har forsket på bl.a. dette siden midten av 90-tallet. Så stort er det problemet. Og vi som befinner oss i landsskapet hvor stemmeskammen sitter hardt i både kropp, sjel og barnehagevegger, vi får som sagt hetta av oppslag av denne typen, fordi vi vet at akkurat DER ble brorparten av jobben vi har gjort helt bortkasta.

Schei_TiriBergesen_P — Tiri Bergesen Schei

Nyheter presentert på sosiale medier er en egen sjanger. Vi vet at de fleste bare leser oppslaget, maksimalt ingressen. Deretter går man videre. Man leser ikke nødvendigvis hele teksten, og dermed får man ikke med seg alt. De leserne som blir feilinformert av oppslag som denne typen, er de som minst trenger det: de som er utrygge på sangstemmen sin og musiseringen sin. Vi som leser dette og nikker og forstår hva det her er snakk om fordi vi er musikere, musikkpedagoger, musikkvitere, vi er ikke det egentlige publikummet til slike oppslag. Vi vet dette fra før. Og vi blir ikke feilinformert, for det er jo ingen faktafeil i artikkelen (og vi leser naturligvis hele artikkelen). Vi har kanskje tenkt på dette mange ganger på foreldrekaffe i barnehagen, og derfor deler vi ukritisk videre. Hurra, tenker vi. Men de andre, de som artikkelen er skrevet på bakgrunn av, de med stemmeskam, de uten musikkutdanning, de trenger ikke å lese om dette på en slik måte. De blir ikke flinkere av den grunn. De får ikke automatisk et kompetanseløft fra arbeidsgiveren sin i barnestemmens anatomi neste morgen. De får bare vite at det de gjør er feil, at de kan ødelegge barns sangglede – og enda verre – gjøre dem til brummere. Og i mellomtiden deles og deles det.

Derfor er det viktig at vi som er fagfolk innenfor feltet hjelper til med å gjøre slike oppslag mindre tabloide. Vi må bidra til økt sangglede, ikke økt stemmeskam. Vi må ikke kaste oss på og like og dele bare fordi noen løfter fram noe vi vet er sant. Det er også viktig å huske at det fins et kunnskapshierarki, eller en kunnskapsrekkefølge, om du vil. Hva er det viktig å lære når? Er det viktig å lære at du må synge mye lysere enn du har lyst til når du fremdeles strever med å tørre å synge slik at den som står ved siden av deg kan høre deg? Er det viktig å lære at du risikerer å gjøre barn til brummere dersom du ikke synger riktig mens du fremdeles lurer på om du tør å la stemmen din komme ut? (Å være brummer i tonedøv forstand har forøvrig med nevrologiske feilkoblinger å gjøre, og det kan således ikke påføres noen uansett stemmeleie).

Kjære Vårt Land som sansynligvis valgte ordlyden i oppslaget. Overskrifta skulle ha vært:

«For lite musikkundervisning i utdanningssektoren ødelegger barnas sangglede».

Gunnel Fagius som det henvises til i både denne artikkelen og den omtalte artikkelen i Vårt Land, er redaktør for boka «Barn och sång – om rösten, sångerna och vägen dit» (Studentlitteratur, 2007) hvor man kan lese mye ulikt knyttet til barnestemmen. Den er positivt vinklet, og her kan man nok plukke mye både som korleder og til studenter i barnehage og småskolelærerutdanning.

Nora B. Kulset

Musikkforsker

Tonedøv – hva er det?

Voksne ødelegger barnas sangglede?