#DagensMusickhood med klump i halsen

Som gjesteforeleser ved Institutt for psykisk helse ved NTNU i dag, fikk jeg noen svært sterke opplevelser.

Det startet som det bruker å gjøre når jeg snakker blant ikke-musikere: en tydelig vektlegging fra tilhørernes side på at de ikke kan noe om musikk, at de ikke er særlig musikalske.

Etter hvert, litt etter litt, tødde de opp og lyttet til det jeg hadde å si. Og da vi kom til det punktet der alle skulle bruke noen minutter på å skrive om en gang (eller flere) de hadde blitt svært emosjonelt beveget av musikk, da løsnet det helt.

Historiene noen av dem delte var helt dagligdagse og normale. Som feks en sang i en begravelse, en fantastisk konsertopplevelse med ei venninne der begge tar til tårene samtidig, sangene etter 22. juli, å bli minnet på bryllupsdagen (og kjæresteforholdet) ved å spille «vår sang», å kjenne et voldsomt rush av glede og energi hver gang en spesifikk låt spilles, osv.

Men mens de fortalte, var det som om det gikk opp for dem at det var nettopp dette jeg hadde snakket om hele tida. Musickhood. Vår evne til musikalsk adferd, som feks å framkalle, ventilere og regulere følelser gjennom musikk.

Og mens de fortalte, fikk vi både gåsehud og klump i halsen alle sammen, fordi vi forsto. Vi følte det vedkommende hadde følt. Det ble ganske overveldende for dem alle sammen, og ekstra overveldende for meg fordi jeg innså hvilke lys som nå gikk opp for dem.

Hva slags sterke musikkopplevelser tenker du på når du leser dette?

#musickhood #ntnumusikk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s