Fikk du med deg dette i nyhetene for få dager siden? Allerede har noen lurt på om det er slike ting musikkforskere bruker forskningspenger på å finne ut av, og om hvor nyttig det kan være å vite slikt.
Derfor forteller jeg dere her at hensikten med denne forskningen, er å finne ut mer om hvordan hukommelse fungerer sammen med musikk. Dette vil igjen brukes til forskning rundt demente.
Det som blir slått opp i media, er ikke alltid den sanne historien. Du kan få med deg litt mer dybde hos BBC.
Frokostutsikt på konferansen Norsk som andrespråk:
Konferanseromutsikt på konferansen Norsk som andrespråk:
Eller…om du snur hodet den andre veien:
To innholdsrike dager som Englishman in New York er over for denne gang. Å bevege seg inn blant nerdene i et annet fagområde, er ikke til å spøke med. De kaster om seg med fagtermer og interne fagvitser, de kjenner hverandre, de har felles fortid, og om de ikke har det, så har de felles faglitteratur. Man befinner seg kort sagt i en fremmed kultur.
Og ikke nok med det, jeg skulle ha innlegg også! Hva!? En musikkforsker? Her? Hva gjør hun her, hvordan kom hun seg inn hit!?
Utrolig interessante og interesserte folk, det er dét jeg har tilbragt disse to dagene med. Folk som gjerne deler på kunnskap, folk som gjerne ønsker nye perspektiver velkommen, og folk som prater utrolig mye og utrolig høyt til utrolig seint på natta! (med andre ord var ikke kulturen fullt så fremmed likevel…)
Nye fagord har kommet inn i vokabularet mitt (som for eksempel ‘ekspressivt’ og ‘reseptivt’ ordforråd. Jada, det er riktig. Jeg visste ikke hva dette var før i går. Til tross for at det viser seg å være superviktig i min egen forskning. Men NÅ vet jeg det), jeg har fått nyttig kunnskap om hva det forskes på innen andrespråk for tida (som for eksempel at det nesten ikke finnes forskning på tilegnelse av prosodi, altså språkmelodien – det blir min post doc!), og ikke minst har jeg blitt «godkjent» av høvdingene innen andrespråksforskning (godt hjulpet av at jeg til stadighet navndroppet min veileder, og én av de aller største høvdingene, Olaf Husby…)
Og når Anne Høigård, forfatter av «bibelen» Barns språkutvikling, kommer bort til meg etter innlegget mitt og sier at jeg kommer som sendt fra himmelen med forskningsfeltet mitt (hvor ofte får man høre at man kommer som sendt fra himmelen?), og attpåtil har med et eksemplar av boka si med hilsen i til meg…da er denne musikkforskeren veldig fornøyd!
I morges satte jeg kursen mot Oslo. Der skulle jeg prate om musikk og andrespråk for fokusbarnehagene som hadde konferanse på Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO). Hver kommune har sin fokusbarnehage, og disse får særskilt oppfølging og opplæring av NAFO. I dag var alle kommunenes fokusbarnehagerepresentanter samlet (for et ord!), og det var virkelig en fryd for meg å få snakke til en så kompetent forsamling. Folk som er i feltet, som jobber med dette hver dag, som vet hvor skoen trykker, og som vet hva som er relevant forskning og ikke. Og som er lydhøre. Og entusiastiske!
For et så lydhørt publikum, kan man ganske enkelt ikke kjøre rollen «kald, klok og kontrollert doktorgradsstipendiat som har tilpasset seg akademia». Jeg husket klart og tydelig kommentaren «You are not Jesus, you know», men jeg bestemte meg for å bare DRITE I DET, som vi (helt uanfektet) sier i Trondheim. Og 45 flammende minutter senere, angret jeg ikke. Det er godt å få lov til å formidle med over middels entusiasme! Det er godt å få folk til å flire med og av deg! Og det er godt å få lov til å formidle det jeg brenner for på en…ja, på en flammende måte!
Og jeg fikk også vite at saken om min forskning på NAFOs hjemmesider slo alle rekorder i antall klikk – rett ned i støvlene! (for å bruke et entusiastisk uttrykk).
Da er det vel på sin plass å være litt medrivende?
Akkurat nå sitter jeg på Gardermoen og venter på boarding til Stavanger (min hjemby som student og ung mor) hvor jeg skal delta på den nasjonale forskningskonferansen i Norsk som Andrespråk. På vakre Sola Strand Hotell. Det blir greit det også.
«Lærere melder om økt konfliktnivå i skolen på grunn av elevenes manglende evne til å lese kroppsspråk». Oj!
«Derfor bruker skolen tid på å lære elevene forskjellen mellom å snakke i det virkelige liv og på nettet». Oj!
Skoletimer i hvordan man skal kommunisere med andre mens man også tyder ansiktsuttrykk og stemmeleie! Dette melder NRK Rogaland i dag.
For kort tid siden ville vi ha sagt at de som mangler evnen til dette, har bemerkelsesverdig lav sosial intelligens. Muligens en diagnose. Er vår evne til å tolke andre mennesker virkelig på vei til å bli en utdøende ferdighet?
Det å uten ord kunne føle og vise egne emosjoner, og å kunne tolke andres på samme måte, er viktigere enn vi kanskje umiddelbart tenker på. (Og derfor er det heller ikke særlig lurt å lamme ansiktsmuskulaturen med botox). Steven Mithen, professor i arkeologi og forsker på utviklingen av menneskeslekten homo, mener bestemt at det å kunne se andres følelser, er avgjørende for at man i det hele tatt skal kunne leve sammen. Han forteller i boka «The Singing Neanderthals» om hvordan neandertalerne nødvendigvis må ha hatt det samme spekteret av følelser som også det moderne mennesket har – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – for hvis de ikke hadde hatt det, ville de ikke ha klart å leve sammen i slike store og komplekse grupper som de gjorde. De ville rett og slett ikke ha stolt på hverandre og derfor i stedet ha tatt livet av så mange som mulig. Og vi vet jo at det ikke var derfor neandertalerne døde ut.
Ansiktsuttrykkene for disse sju følelsene – sinne, frykt, skyld, overraskelse, avsky, tristhet, forakt, sorg og glede – tolkes likt i alle kulturer. Det forteller oss noe om hvor biologisk dette ligger nedfelt i mennesket som art. Hvis denne evnen nå ser ut til å forsvinne, må vi stoppe opp og spørre oss selv om hva det er vi holder på med.
Èn ting vi kan gjøre er å peke med en streng og stygg finger mot diverse skjermaktiviteter, det nye som har kommet inn i livene våre. Men en annen ting vi kan gjøre, er å spørre om hva det er vi har tatt bort i det siste. Hva er det som har forsvunnet ut av skolen som bidrar til at den sosiale kompetansen går nedover?
Om vi går tilbake til neandertalerne, eller til de første homo, så hadde de rett og slett verken hjerne eller fysiologi til å lage ord slik som vi kan i dag. De kommuniserte følelsene sine ved hjelp av ansiktsuttrykk og vokaliseringer. De brukte stemmen sin til å fortelle, men uten ord. For to millioner år siden var det altså ikke særlig langt mellom sang og språk. Det var slik vi bl.a. knyttet bånd, beskyttet oss, markerte oss og sørget for at andre visste at vi var til å stole på.
I dag blir vi også på «mystisk» vis utrolig tilfredse av å synge sammen med andre. Vi får en opplevelse av å koble oss på – både på oss selv og de andre. Vi får en følelse av fellesskap. Og det er kanskje ikke så rart når vi tenker på at dypt inne i vår biologiske arkeologi, er dette det samme som å bekrefte nettopp samholdet i gjengen. En kommunikasjon uten ord.
Når sang og musikk tas bort fra skolen, tar vi også bort barns mulighet til å utvikle dette sosiale språket. Vi tar bort muligheten deres til å oppleve tilhørighet og samhørighet via det å synge (og evt spille) sammen. Om man må ha egne timer i kommunikasjonskompetanse, da er det på tide å satse tungt på den aller mest grunnleggende kommunikasjonskompetansen i biologien: sang og musisering
Musikk er ikke et valgfag. Musikk er et dannelsesfag.
Ja, det er sant. I heart Ila Husmorkor.
Ila Husmorkor?
Ta tjue–tretti damer som så og si er skrapet tilfeldig opp fra gata, noen har sunget i kor, noen har sunget i dusjen, noen har rett og slett aldri sunget før (iallefall ikke etter fylte 10 år). Bland de sammen annenhver onsdag og la de synge sanger du lærer dem der og da. Uten tekstark. Uten noter. Uten tradisjonell koroppstilling. Og uten stoler. Det eneste de har felles, er at de av én eller annen grunn har lyst til å synge. Og ikke glem å gi dem en dirigent som aldri har dirigert kor før.
Da har du Ila Husmorkor.
I dag er det torsdag. I går var det med andre ord onsdag. Ila Husmorkoronsdag. Og jeg er dirigenten som aldri har dirigert kor før, men som nå er så velsignet at jeg får stå i ringen sammen med disse damene annenhver onsdag. Og få oppleve at de forsiktig åpner munnen og lar lyden strømme ut. Noen mer vant enn andre. Noen mer stødig enn andre. Men så ekte og så uendelig vakkert! For det blir så vakkert, skjønner du! Det blir uendelig vakkert når disse damene synger for ingen andre enn seg selv og hverandre.
Når de improviserer fram toner og klanger (som de i barnslig tillit til meg setter i gang med, og som de deretter blir revet med av pga opplevelsen – og glemmer helt at det de gjør er såpass dristig at fryktelig mange profesjonelle sangere ikke tør å gjøre det). Når de synger «Vem kan sägla foruten vind» tre-stemt så de selv får gåsehud. Når de i pausen (alltid med sjokolade, alltid!) skravler så høyt med hverandre at de blir såre i halsen – på tvers av karrierer, bydeler, sosiale lag, familieliv, interesser og ytre verdier.
Når de alltid går hjem mer uthvilte og opplagte enn da de kom – da de kom som regel litt slitne, noen midt i legging av barn (og har forlatt en også litt sliten småbarnsfar med hylende unger), noen med svært nylig inntatt middag i magen etter å ha vært mammataxi til diverse..turn og håndball..andre med tanken på at «i kveld, i kveld tror jeg at jeg dropper koret, altså!» Men alltid sprudlende blide og glade når vi avslutter kl 2100. (Jeg fikk en SMS fra en husmorektemann en torsdag morgen: «Tusen takk for at du har det koret, jeg skal sørge for at kona kommer seg av gårde hver gang, hun er så blid når hun kommer hjem igjen!» Javel? Sende faktura for parterapi også, altså?)
Sang bidrar til økt livskvalitet. Å synge sammen med andre gjør oss oppstemte og glade. Forskning har vist at amatørkorsangere har mer av «kosehormonet» eller «the love drug» oxytocin i spyttet etter korøvelsen enn før. Likedan har nivået av stresshormonet kortisol sunket betraktelig. Ja, dette er det gjort forskning på! Folk har faktisk spyttet på pinner før og etter korøvelsene! Det fiffige med denne forskningen er at effekten av dette øker til det positive når sangerne er amatører. Profesjonelle sangere oppnår ikke samme effekt. De er sansynligvis altfor opptatte av et kommende resultat i stedet for å kose seg der og da.
Anne Haugland Balsnes er korforskeren her til lands. Hun har faktisk doktorgrad i hvor helsebringende det er å synge i kor og har akkurat utgitt boka «Å synge i kor – ideal for menneskelig fellesskap?»
Noe av det Anne har funnet i forskningen sin, er at det å synge i kor fører til:
(Den interesserte kan laste ned hennes kartlegging av forskning på emnet korsang: «Sang og velvære».)
Synes du alt dette høres utrolig ut? Her kan du lese enda litt mer!
Korsang reduserte sykefravær: Lyden av trivsel
Korsangere får samme hjertefrekvens
Can music be more effective than drugs?
Jeg har akkurat vært med på ett av de nyttigste og artigste kursene jeg har deltatt på som stipendiat: HFEL8000! Bak denne fiffige akademiske koden, skjuler det seg en mer forståelig tittel «Vitenskapelig kommunikasjon og publisering». Det har med andre ord handlet om hvordan vi kan videreformidle det vi forsker på. Nyttig! Og som sagt, artig! Vi har nemlig måttet øve oss på hverandre, og det er utrolig spennende å skulle lese vitenskapelige tekster fra fagfelt du ikke kjenner til, men som du likevel skal gi tilbakemelding på – kommunikasjonsmessig. Og enda artigere er det å lese hverandres blogginnlegg. I dag har jeg bl.a. fått flere aha-opplevelser fra både byggebransjen og overbruk av fosfor i landbruket. For eksempel.
Takk til Nancy Lea Eik-Ness ved NTNU som har vært ansvarlig for kurset, og takk til alle andre foredragsholdere som har opplyst oss i vår lille nerdeboble. I går koste vi oss spesielt mye med Anne Steenstrup-Duch fra Sintef, og i dag med Chris Veløy fra NRK Viten. Takk!
Vennlig hilsen en fornøyd stipendiat ved @NTNU.
Forskningsdagene 2014 med sine mange ulike arrangementer over hele landet, er over for i år. Og vel så det. Det er bare mine forskningsdager som har vart litt ekstra lenge. Ett av arrangementene er nemlig «Forsker til lunsj»: bedrifter kan bestille en forsker til å holde et foredrag i lunsjpausen. Dette er en utmerket anledning for oss som jobber med ny kunnskap til å få delt denne kunnskapen med de som har behov for den i praksis. «Kunnskap for en bedre verden!», som vi sier på NTNU.
Jeg er så heldig at jeg har vært lunsjbestilt i både september og oktober. Det har blitt mer «Forskningsukene 2014». Blant de jeg har besøkt, er Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, Enhet for voksenopplæring, flere fakultetsadministrasjoner ved NTNU og mange skoler.
Å reise rundt som Forsker til lunsj er utrolig artig. Folk spiser faktisk matpakken sin og sender rundt kaffekanna. Mens du selv holder lynforedrag (det er jo bare en lunsjpause – folk skal tilbake til jobben sin om 24 minutter. 23!). Og disse lynforedragene holdes ved hjelp av alt fra moderne SmartBoards til grønne tavler med kritt. Av og til må jeg innrømme at jeg fremdeles foretrekker sistnevnte. Hvem fukter svampen for frøken?
Jeg gleder meg til neste år!
Dette oppslaget fra Vårt Land 230914, preger fremdeles store deler av min Facebook-vegg. I stedet for å kommentere til hver enkelt person som finner det for godt å trykke «del» på den lille artikkelen, skriver jeg i stedet min egen lille artikkel.
Jeg må si det som det er (for å bruke artikkelforfatter Karen Nystøyl sine ord). Jeg får hetta av slike oppslag. «Voksne ødelegger barnas sangglede» – og umiddelbar lesing uten å klikke for å få opp hele artikkelen, får oss til å forstå at det her er snakk om voksne i barnehagen som ødelegger barnas sangglede. Årsaken til dette er at de nemlig synger i et for lavt toneleie. De utvikler brummere. Det vises til og med til forskning hvor det er påvist at det utvikles flere brummere i dag fordi voksne i barnehagen er så dårlige til å synge. Her er det med andre ord fare på ferde.
La meg slå fast først som sist: det er helt riktig at barn har mye lysere stemmer enn oss voksne. Det er også riktig at dersom du skal få barn til å synge sammen med deg, så må du legge sangene lysere enn hva som føles naturlig for deg – og for alle andre voksne som ikke enten er lys sopran eller lys tenor. Alt dette er helt riktig. Men – og følg godt med du som allerede har blitt irritert, for her kommer poenget – det er ikke stemmeleiet hos de voksne som ødelegger barnas sangglede! Hvordan skal man da forholde seg til kulturer hvor sang står og alltid har stått ufattelig mye sterkere enn hos oss i Norge, og hvor ingen voksne noensinne har tenkt på «Åj, nå må vi passe på å synge disse sangene i et lyst og fint toneleie slik at barna kan bli med!» Og likevel blir barna med, de lærer seg sangene, og de finner sin stemme. De har lyst til å være med – og de blir med – til tross for manglende barnetilpasset stemmeleie. Hvordan kan det ha seg? Jeg kan sitere fra et intervju med Gunnel Fagius (forskeren det ble henvist til i Vårt Land-artikkelen) som sier om sin egen oppvekst og sangglede: «‘Det som satte i gang lysten, var mennesker som uttrykte glede over å synge, enten det var hjemme, i kirken eller på skolen’. Og slik tror hun det er for de fleste barn».
Mennesker som uttrykte glede over å synge. Der har vi det. Det som ødelegger barns sangglede er nemlig ikke stemmeleiet, men mangelen på voksne som er trygge på sangstemmen sin, som er trygge på egen musisering. Det finnes alt for mange voksne i dagens barnehager som er milevis fra å uttrykke noen som helst glede over å synge. De har ikke lært det, de har ikke fått øvd seg, de har ikke fått nok kompetanse innen musikkfaget under utdanning (og kan dermed heller ikke føre kunnskapen videre til de ufaglærte man jobber sammen med). De har vokst opp i en kultur som måler «fin sangstemme» på bekostning av allsang og glede.
Og dersom jeg gir deg to valg:
1. Voksne som synger med den stemmen de har og som jobber med å like lyden av den,
eller
2. Voksne som slutter å synge fordi de ikke vil synge feil med barna og blir redde for at barna skal bli brummere.
Hva ville du har valgt?
Jeg vet gjennom et langt yrkesliv som kursholder i musikk for barnehager rundt om i hele Norges langstrakte land, at det er stemmeskammen som er det første (og ofte eneste) vi må jobbe med. Stemmeskam. Smak på ordet. Det forskes nemlig på dette også. På Høgskolen i Bergen sitter Tiri Bergesen Schei og har forsket på bl.a. dette siden midten av 90-tallet. Så stort er det problemet. Og vi som befinner oss i landsskapet hvor stemmeskammen sitter hardt i både kropp, sjel og barnehagevegger, vi får som sagt hetta av oppslag av denne typen, fordi vi vet at akkurat DER ble brorparten av jobben vi har gjort helt bortkasta.
Nyheter presentert på sosiale medier er en egen sjanger. Vi vet at de fleste bare leser oppslaget, maksimalt ingressen. Deretter går man videre. Man leser ikke nødvendigvis hele teksten, og dermed får man ikke med seg alt. De leserne som blir feilinformert av oppslag som denne typen, er de som minst trenger det: de som er utrygge på sangstemmen sin og musiseringen sin. Vi som leser dette og nikker og forstår hva det her er snakk om fordi vi er musikere, musikkpedagoger, musikkvitere, vi er ikke det egentlige publikummet til slike oppslag. Vi vet dette fra før. Og vi blir ikke feilinformert, for det er jo ingen faktafeil i artikkelen (og vi leser naturligvis hele artikkelen). Vi har kanskje tenkt på dette mange ganger på foreldrekaffe i barnehagen, og derfor deler vi ukritisk videre. Hurra, tenker vi. Men de andre, de som artikkelen er skrevet på bakgrunn av, de med stemmeskam, de uten musikkutdanning, de trenger ikke å lese om dette på en slik måte. De blir ikke flinkere av den grunn. De får ikke automatisk et kompetanseløft fra arbeidsgiveren sin i barnestemmens anatomi neste morgen. De får bare vite at det de gjør er feil, at de kan ødelegge barns sangglede – og enda verre – gjøre dem til brummere. Og i mellomtiden deles og deles det.
Derfor er det viktig at vi som er fagfolk innenfor feltet hjelper til med å gjøre slike oppslag mindre tabloide. Vi må bidra til økt sangglede, ikke økt stemmeskam. Vi må ikke kaste oss på og like og dele bare fordi noen løfter fram noe vi vet er sant. Det er også viktig å huske at det fins et kunnskapshierarki, eller en kunnskapsrekkefølge, om du vil. Hva er det viktig å lære når? Er det viktig å lære at du må synge mye lysere enn du har lyst til når du fremdeles strever med å tørre å synge slik at den som står ved siden av deg kan høre deg? Er det viktig å lære at du risikerer å gjøre barn til brummere dersom du ikke synger riktig mens du fremdeles lurer på om du tør å la stemmen din komme ut? (Å være brummer i tonedøv forstand har forøvrig med nevrologiske feilkoblinger å gjøre, og det kan således ikke påføres noen uansett stemmeleie).
Kjære Vårt Land som sansynligvis valgte ordlyden i oppslaget. Overskrifta skulle ha vært:
«For lite musikkundervisning i utdanningssektoren ødelegger barnas sangglede».
Gunnel Fagius som det henvises til i både denne artikkelen og den omtalte artikkelen i Vårt Land, er redaktør for boka «Barn och sång – om rösten, sångerna och vägen dit» (Studentlitteratur, 2007) hvor man kan lese mye ulikt knyttet til barnestemmen. Den er positivt vinklet, og her kan man nok plukke mye både som korleder og til studenter i barnehage og småskolelærerutdanning.
Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring omtaler forskningen min på sin hjemmeside:
Sang letter språktilegnelsen for unge andrespråkslærlinger
NAFO jobber med kompetanseheving, nettverksbygging og utviklingsprosjekter for å fremme inkludering og likeverdig opplæring i barnehager, skoler og voksenopplæringsinstitusjoner.
Stas å bli løftet fram!
Bergen kommune var raskt ute med å bruke innholdet i masteren «Musikk og andrespråk» da den var ferdig trykket. Cecilie Sæverud, rådgiver innen minoritetsspråklige førskolebarn i fagavdeling for barnehage og skole, satte i gang prosjektet «Fra musikk til språk» høsten 2012 med ni deltakende barnehager. Gode erfaringer gjorde at ti nye barnehager ble med i prosjektet fra og med høsten 2013. Tilbakemeldingene fra barnehagene er fremdeles bare positive, og derfor får atter ti nye barnehager være med i prosjektet fra og med høsten 2014. Jeg gleder meg til kick-off i september!
Nora B. Kulset 