På to hjul i Paris

Fra 8 til 38 varmegrader! Alle som bor i Trondheim vet at årets sommer var minneverdig med den negative forståelsen av ordet. Riktignok fikk vi et par uker med deilig sommervær akkurat idet barna startet på skolen igjen, men for én som har tilbragt to sommermåneder med ullfleece og åtte grader, så er det en ganske ugjestmild overgang å skulle sitte og skrive med fungerende hjerne når temperaturen kryper godt over 35 (trettifem) på dagen midt i et vindstille Paris. I en leilighet uten vifte. Da må man sitte i vinduet og prøve å stenge ute sola men få med seg hvert lille vindpust som kommer forbi.

væretvarmt

Men heldigvis fins det råd! Paris har jo et utrolig bra bysykkelsystem. (Hvorfor har vi så utrolig kjipe og tungtrådde bysykler hjemme? Med bittesmå hjul? Uten ordentlig kurv foran? Og med et utrolig tungvint utleiesystem hvor man må være abonnent og vente på et medlemskort i posten?) Gå til nærmeste hjørne, hent ut en sykkel, tråkk i vei på de gode sykkelveiene (hvordan er det mulig at en stappfull metropol som Paris har klart å lage bedre nett for sykkelveier enn Trondheim?), og få vind i håret! Juhu! (Kanskje du vil lese denne setningen én gang til uten alle mine lange parenteskommentarer.)

Syklersykkelsti

Samt du kan ta en rask sightseeing.

Og få noen sårt tiltrengte intellektuelle akademiske vibber fra storheter som ikke jobber ved NTNU.

Simone

Og dermed har jeg i dag mandag klart å kategorisere mine over 50 koder inn i fire hovedtemaer. Juhu igjen!

koding

Det er lite som slår følelsen av å ha kommet ut av en analyse med en gyldig enhet på papiret. I det minste ser det slik ut nå.

Takk til Velib’, Simone (og muligens Jean Paul).

velib

#ntnumusikk

Alle tog går til Paris

Tous le trains

Alle veier fører til Rom(a), men visste du at alle tog fører til Paris?

Med en koffert som var over vanlig kabinstørrelse (noe som stort sett faktisk er mitt maksimumsvolum på reiser av varighet), både på grunn av oppholdets lengde (tre hele uker, da er det jo litt man må ha med seg) og oppholdets natur (diverse akademiske duppeditter som et nøysomt utvalg litteratur og så videre…), så hadde jeg en uvant stor og tung koffert å slepe meg gjennom metrosystemet med i morgentimene i dag. Rulletrapper, der de faktisk i det hele tatt finnes, har en tendens til å ikke virke i denne byen. I tillegg kan det godt være ca 10 minutter å gå til din metrolinje når man befinner seg på den gedigne metrostasjonen Chatelet. Og det var det for meg. Altså et skilt om 10 minutters gange. Pytt, det er vel ikke langt, tenker du nå. Jo, med en stor og tung koffert opp og ned lange trapper så er det faktisk langt. Og mye mer enn 10 minutter. Heldigvis er jo franskmenn galante, og i flere trapper fikk jeg hjelp. Men jeg har en mistanke om at jeg så ordentlig selvhjulpen nordisk kvinne ut der jeg slepte avgårde på kofferten i gode sko, løse og ledige flyklær og renskrubbet for noe som kunne ha forskjønnet mitt ytre. Jeg sto faktisk opp kl 0430 i morges. Måtte dunke den opp en god del trapper helt selv, med andre ord.

Men men. En strevsom halvtime, så var det over. (Vel og merke etter at jeg hadde kommet meg opp vindeltrappen til leiligheten i 4. etasje).

Jeg tenker igjen på hvordan det er å være handikappet i denne byen. Et mysterium. De må jo emigrere.

Men ikke bare går alle tog til Paris, nå kan jeg motta all posten til hele Norge, også!

postnorge

Det er med ydmyk luksusfølelse at jeg har innstallert meg her i forskerleiligheten som brukes av bl.a. ansatte ved NTNU og UiO. For meg som er en glad og fornøyd mamma og kone, så er det godt å reise litt fra de der hjemme – som man gjerne vil stulle og stelle for – og i stedet kun være et jobbedyr i noen uker.

Og denne leiligheten er laget for at man skal være et jobbedyr, noe en gjestebok med innskrivinger fra 2004 forteller. Ganske fornøyelig var det da jeg åpnet den og leste fra 7. februar 2004, at den første forskeren som gjestet leiligheten kommenterte at telefonen ikke egnet seg til hans type Internett-tilknytning, men at det litt oppe i gata fantes en utmerket «Internett-kafé» (i gåsetegn) hvor man kunne lese e-post for en billig penge. Det aller første jeg gjorde da jeg satte fra meg kofferten, var å lete febrilsk etter navn og kode for wifi’en. I en perm merket «IT/EDB» fant jeg både navn og passord. Ingenting funket. Små bokstaver, store bokstaver. Bytte ut null med bokstaven O. Funket ikke. Fra utleiers side fikk jeg vite at IT-avdelingen hadde ferie i enda et par uker, så her var det ingenting å gjøre. De hadde kjøpt inn nytt modem og router, og ingen visste helt hva som nå var greia. Min første innskytelse var at uten Internett er det bare å booke om hjemreisen og ta første fly hjem i morgen. Så da satte jeg meg og leste i gjesteboka for å klarne hodet. Og der dukket Petter Aaslestad fra HF ved NTNU opp med sin «Internett-kafé» og oppkobling via telefon som ikke helt fungerte med hans PC. Pytt sann. Ikke så forferdelig viktig. Han kunne jo gå på kafeen i ny og ne og lese litt e-post om det var så mye om å gjøre. Og dét for en billig penge, til og med. I 2004. Hvordan er det da om elleve nye år? internettkafe

(Det ordnet seg med oppkobling. Da jeg så nærmere på selve boksen, viste det seg at det sto både et navn og en kode fra leverandøren der. Så nestemann skal få en grei lapp å lese og slippe Wifipanikk.)

Av andre hyggelige ting jeg fant:

metrobill

Takk, Marit! Jeg vet ikke hvem du er, for du har ikke skrevet i boka. Men i morgen skal jeg ta meg en fin lørdagstur for billettene du la igjen.

Og nå er dere offer for en av de viktigste øvelsene i all form for utøving, nemlig oppvarming. Når man skal skrive, så må man varme opp. Og dere er mitt oppvarmingspublikum. Kanskje blir det flere oppvarmingsøvelser som kommer. Online, over wifi’en.

skrivestua

#ntnumusikk

Nesten natt i plaskregn…  

…er jeg på vei til mitt første skriveeksil. Jeg har reist fra mann og barn og hus og hjem for å sitte i en liten leilighet i tre uker med laptopen oppslått og brillene på nesa. 

Forhåpentligvis blir det tre produktive uker. 

Siden det er en universitetsleilighet så regner jeg uansett med at man ikke slipper ut på den tildelte daglige lufteturen før man kan framvise minst 10 000 tegn inkludert mellomrom i en høyteknologisk skanner som låser opp døra. 

#ntnumusikk

 

 
 

.

Ny artikkel i ny bok

  
I denne ferske og fine boka har jeg skrevet kapittel nummer fem. 

  
Det er min første PhD-avhandlingsartikkel jeg har på trykk, så det er faktisk ganske stas. Min PhD-avhandling er nemlig ikke ei tjukk bok, men det som kalles artikkelbasert. Det betyr at jeg skriver flere artikler knyttet til forskningen min – som altså skal være gode nok og interessante nok til å publiseres/utgis. I tillegg skriver jeg (skal jeg skrive…) en kortere avhandling på ca 100 sider. 

Bak den kanskje litt nerdete kapitteltittelen du ser over her, venter det leseren bl.a. forklaringer på sosiale og nevrologiske gevinster ved det å synge sammen. Det er det ganske så lurt å vite noe om, særlig for deg som jobber som pedagog i barnehage og skole. Men i grunnen for alle – som kanskje til og med lever i den misoppfattelsen at musikk er et overflødig kosefag. Vi kan ikke ta mere feil. 

Verb, ikke substantiv

I dag anbefaler jeg å rette oppmerksomheten mot Christopher Small (bruk Google).

Jeg gjenoppdager han til stadighet på nye plan. I dag er det disse to setningene som roper mot meg:

«The fundamental nature and meaning of music lie not in objects, not in musical works at all, but in action, in what people do. It is only by understanding what people do as they take part in a musical act that we can hope to understand its nature and the function it fulfills in human life». 

(Fra boka «Musicking» 1998, s. 8)

Takk, Mr. Small!

Chr. Small (1927-2011)

Redaktørhyllest

I går hadde vi en feiring, jeg og hun som jeg har laget boka mi sammen med. Man skriver nemlig ikke ei bok alene. Ingen gjør det. Joda, man er the one and only forfatter, men med seg på laget har man både språkvaskere (ja, minst to), eksterne lesere/konsulenter – og ikke minst REDAKTØREN.  

Redaktøren er den som i praksis skriver boka sammen med deg. Forfatteren bidrar med råstoffet: innholdet, oppsettet, språktonen. Redaktøren sier: «Denne delen bør du omarbeide, hva om du bytter rekkefølge sånn og sånn». Eller «Dette skriver du altfor kjipt og komplisert, husk hvem leseren din er». Med andre ord: en viktig veileder å spille ball med, en som i stor grad bearbeider og former teksten. Helt «usynlig».

(Og jeg er overbevist om at i enkelte tilfeller kunne redaktørens navn også ha stått på coveret.)

Så tenk på det neste gang du leser en takk til redaktøren i et forord. Det er meget mulig at denne personen har mye av æren for at boka du leser og liker har blitt akkurat slik som den er. 

Her er jeg og min redaktør Laila Brantenberg fra Universitetsforlaget i går etter at vi hadde feiret utgivelsen på tomannshånd med litt godt på fatet og i glasset. 

  
Og Laila er det en fryd for meg å samarbeide med. Som dere ser.

Hva er det du egentlig forsker på, Nora?

Dette spørsmålet har jeg fått stadig oftere det siste halve året. Kanskje ikke så rart siden forskningsprosjektet mitt er like lite glad i fastsatte rammer som jeg selv har vært hele livet. Sånn sett får jeg nå som fortjent. Det jeg hadde bestemt for forskningsprosjektet, det ville seg ikke. Ganske enkelt.

Nei, jeg tester ikke språkutviklingen til barn som har norsk som andrespråk. Ja, det var det jeg skulle gjøre. Du får vite mer om hvorfor det gikk sånn om noen uker eller måneder – eller om et og et halvt år. Og joda, jeg forsker fremdeles på musikk og minoritetsbarn.

MEN – svaret på hva det er jeg forsker på, det ser du her:

og her:

Skjermbilde 2015-05-27 15.11.41

Hvem ser du på begge disse bildene? Fru Nora Bilalovic Kulset i egen høye person. Ja, jeg forsker rett og slett på meg selv. Og det må sies at det er en delt opplevelse å for første gang sitte å studere videoopptak av seg selv i aksjon etter 20 år i aktiv tjeneste.

Jeg hilser herved ærbødig til alle som har vært på mine musikkgrupper siden 1993.