Hormonskrift

Marta Breens blogg

old-man-with-computer.jpgDet har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide deg seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:

”Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.”

Heller ikke Grønneberg så ut til å ta kritikken til etterretning – det var som vanlig bare sure feminister som hadde misforstått humoren.

I dag iler Rønsen ut i Klassekampen til Grønnebergs forsvar. De to journalistene er skjønt enige om at feministene (er det Tom Egeland man sikter til?) er ute å kjøre i debatter som dette.

Grand Prix handler ikke om ”musikk og låtskrivere” hevder Rønsen, og det ble bevist en gang for alle i 2014 da ”en veldreid mann utkledd som kvinne med skjegg”…

View original post 318 ord igjen

Skriveeksilet

Jeg skal hjem! Jeg er så glad! Jeg løslates! De siste tre ukene har jeg sittet så og si innemurt i en forskerleilighet i Paris (det høres eksotisk ut men er det ikke, jeg er jo ikke utendørs) og skrevet skrevet SKREVET på doktorgraden. Og nå slipper jeg altså ut og får reise hjem!

IMG_2139

 

Å skrive en doktorgrad (eller rettere sagt, å gjøre sitt beste for å skrive en doktorgrad…) er ikke for folk med varierende eller sviktende selvbilde, for folk med små barn som trenger deg uansett deadline, for de med svakt hjerte eller for de som har lyst til å ha et sosialt liv. Og, ikke minst, ikke for de som har lyst til å bevare sin sunne fornuft og vil slippe å høre seg selv si, i fullt alvor, ting som «dernest» eller «herav». Eller enda verre, å lengte etter å kunne si «however» eller «hence» i norsk sammenheng. I norsk hverdagslig sammenheng that is.

Vel vel. Nok om det. Nå er jeg litt ekstra eksentrisk siden jeg altså har sittet (så og si) innemurt i denne forskerleiligheten såpass lenge. Det er jo en luksus å få lukke seg inne i sitt eget hode og skrive og skrive og skrive. Akkurat nå føler jeg meg smart og dyktig og produktiv, på grensen til det geniale. Når tilbakemeldingene fra diverse veiledere og fagfeller kommer så vil jeg nok ikke føle meg fullt så smart og dyktig og genial lenger. Sånn er stipendiatlivet. Opp og ned, opp og ned. Fra Messias til kloakkrotte på 30 sekunder. Mange ganger i uka. Da gjelder det å ha en indre kalibrering som ikke bare er knyttet til PhD-livet.

Og nå gleder jeg meg fryktelig til å komme hjem til familien min og livet mitt igjen, heldige meg. I dag tok jeg en fridag, hurra, og da gjorde jeg det jeg liker aller best å gjøre her i Paris, nemlig å sykle!

IMG_2158

IMG_2156
Å sykle i Paris er både lettvint, enkelt, vakkert og trygt.

Men nå skal jeg altså slippes ut herfra på ordentlig, jeg har skrevet mange nok tegn inkludert mellomrom til å få reise hjem igjen til mann og barn…og HUNDEN MIN!

Åh, hunden min! Tito the Dog!

tito

Her ligger han i mammas stol og tenker på hvor snobbete og unødvendig det er å ta doktorgrad, særlig når jeg må reise bort i tillegg. Der er nok han og mannen min egentlig litt enige…

#ntnumusikk

Gåsehud og musikk

gåsehud

Gåsehud er noe vi får når vi er kalde eller redde – men hvorfor får vi gåsehud ved sterke musikkopplevelser?

Gåsehud kommer fra tiden da vi hadde mer pels på kroppen enn nå. At hårene reiste seg kunne enten hjelpe oss med å holde varmen, eller det kunne få oss til å se større ut enn vi egentlig var, og dermed kunne vi skremme bort en fiende som nærmet seg.

 

kattbust

 

Det er adrenalin som får hårene til å reise seg og framkalle gåsehud. Og det kan vi jo framkalle på så mange ulike vis:

 

adrenalin

 

stagediving

 

Men hva har dette med den gåsehuden vi kan få av å høre på denne dama? Eller den gåsehuden hun selv og andre musikere kan oppleve når man lager musikk?

tone
Tone Åse i aksjon med bandet BOL & SNAH

 

For å finne ut av det, må vi gå til livets fire F’er:

Fight, Flight, Feed, Breed

(jada, den siste der er jo ikke en F, men alle skjønner at man ikke kan skrive den F’en. Derfor passer det bedre med et ord som rimer på feed)

fire F

Fight, flight, feed or breed

 

Hjernen belønner oss for adferd som fremmer overlevelse, og de fire F’er dekker de mest grunnleggende faktorene for å sikre oss et så langt liv som mulig. Hver gang vi gjør noen av disse F’ene, sender hjernen signaler til belønningssystemet. Belønningen blir lagret i hukommelsen og skal tjene som en forsterker for at vi skal gjenta oppførselen. Dette var superbra! Gjør mer av dette!

Og nå snakker vi ikke om adrenalin lenger, men om DOPAMIN, kroppens eget kokain. Dopamin er belønningssystemets utbetaling, og det gir oss rett og slett en rus. Vi føler oss høye, avslappede, lykkelige – kort sagt svært fornøyde. Og så vil vi gjenta det som ga oss denne belønningen. Ett av hovedmålene for hjernen er faktisk å forutsi belønnende hendelser. Hjernen er en dopaminjunkie som hele tida prøver å tolke og gjette seg fram etter noe å kjenne igjen, ett eller annet som kan gi oss et rush av belønningsrus.

dopamin
Den kjemiske strukturen til dopamin

 

Menneskehjernen er faktisk en kløpper på å kjenne igjen mønstre. Evolusjonært sett er dette en praktisk vane å ha: å gjøre gode forutsigelser er avgjørende for å overleve. Og derfor fungerer hjernen vår slik som dette:

Skjermbilde 2016-02-15 13.40.24Forventning er et viktig stikkord her. Det å kjenne igjen et mønster og vite hva som nå skal skje, bygger opp til en forventning hos oss som lett ender i et lite adrenalinkick av bankende hjerte, skjelvende hender eller sommerfugler i magen.

 

trenøttertilaskepott

 

Men så var det musikken da.

Musikk stimulerer belønningssystemet i hjernen som fører til at hjernen oversvømmes av dopamin.

lyttemusikk

Når vi lytter til musikk, eller når vi selv lager musikk, så kan vi oppleve voldsomme rush av gåsehud og ilinger nedover ryggen. Hva har dette med livets fire F’er å gjøre?

spillemusikk

Jo, det handler om hjernens dopamindrevne gjettelek. Forventningen om mønsteret som skal gjentas, eller på opplevelsen av et nytt mønster, gjør at hjernen så og si holder pusten. Det merkelige er at dopaminnivået kan toppe seg flere sekunder før sangen du elsker når sitt spesielle øyeblikk. Det er fordi hjernen din er en god lytter – den forutsier stadig hva som kommer til å skje videre.

Men musikk er vanskelig. Den kan være uforutsigbar, erte hjernen vår og holde de gjettende dopaminutløserne på pinebenken. Og det er der gåsehuden kan komme inn. For når du endelig høre en etterlengtet akkord, sukker hjernen i dopaminoversvømt tilfredshet og – ahhh – du får frysninger. Jo større oppbygging, desto større er gåsehuden.

Og når alt dette skjer, så er det som om alle røde varsellamper lyser og uler og blinker oppe i hjernen. Inntrykkene som kommer inn er massive! Er de farlige, mon tro? Fight or flight? Når det så viser seg at denne over-kill’en av supersizede inntrykk slett ikke var farlige, så kommer det gode rushet i stedet for nødreaksjonen: gåsehuden blir av det behagelige slaget, og hjernen belønner oss for riktig reaksjon. Vi ble jo på vakt, vi passet på livet vårt, selv om det viste seg at det ikke var noe farlig.

Eller?

Er det på grunn av dette at hjernen aktiverer belønningssystemet og sender ut dopamin når vi lytter oppmerksomt til musikken?

babytalk

Det nyfødte spedbarnet er helt avhengig av å snu ansiktet sitt mot lyden av et annet menneske. Slik sikrer det overlevelse. Dermed belønner hjernen spedbarnet hver gang det snur seg mot mor eller far som snakker. Var det her det hele startet? Er det her gåsehuden vi belønnes med når vi lytter til eller skaper musikk, egentlig kommer fra? I det helt grunnleggende behovet et nyfødt menneskebarn har til å bli tatt vare på og elsket av sine nærmeste?

Det vet vi rett og slett ikke. Ikke enda.

Det vi derimot vet er at 50% av befolkning opplever gåsehud når de lytter til musikk, og hele 90% av musikere opplever det samme. Så da er spørsmålet: ble de musikere fordi de har lettere for å ha sterke musikkopplevelser, eller har de sterkere musikkopplevelser fordi de er musikere?

Også et spørsmål for framtidig forskning.


Les mer:

Nagel, Kopiez, Grewe, & Altenmüller (2007). EMuJoy: Software for continuous measurement of perceived emotions in music. Behavior Research Methods, Vol.39 (2), s.283-290.
Salimpoor, Zald, Zatorre, Dagher & McIntosh (2015). Predictions and the brain: how musical sounds become rewarding. Trends in Cognitive Sciences, 19 (2), s. 86-91. doi:10.1016/j.tics.2014.12.001
Vuust & Kringelbach (2010). The Pleasure of Making Sense of Music. Interdisciplinary Science Reviews, 35 (2), s. 166-182. doi:10.1179/030801810×12723585301192
Zatorre (2015). Musical pleasure and reward: mechanisms and dysfunction. I E. Bigand, B. Tillmann, I. Peretz, R. J. Zatorre, L. Lopez, & M. Majno (red.), Neurosciences and Music V: Cognitive Stimulation and Rehabilitation (Vol. 1337, s. 202-211).
Zatorre & Salimpoor (2013). From perception to pleasure: Music and its neural substrates. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 110, s. 10430-10437. doi:10.1073/pnas.1301228110

 

Når målstreken er i synsfeltet

Våknet 1. januar og så målstreken på doktorgraden foran meg. Supert, tenkte jeg! Endelig! Å leve med en tre år lang deadline kan gi enhver vekselsymptomer på panikkangst og døgeniktoppførsel.

«Skriv innholdsfortegnelsen din. Send den til meg innen mandag.»

Ouæ! Innholdsfortegnelsen!? Til noe jeg verken kjenner formen på eller har begynt å skrive på enda?

«Ja, nettopp! Og skaff deg en perm du kan ha avhandlingen din i».

Avhandlingen min? Du mener den som ikke finnes enda?

«Ja. Har du kjøpt den permen nå?»

IMG_0658
Ja, jeg har kjøpt den permen nå.

Dette innlegget heter egentlig: «Hvordan (forhåpentligvis) fullføre og avslutte en doktorgrad med artikkelbasert avhandling». Når ukene og månedene og ÅRENE går mens man venter på peer reviews og refuseringer og forhåpentligvis beskjed om omskrivinger, og man likevel må starte på å skrive en kappe fordi målstreken står der den gjorde da du startet. For snart tre år siden. Mens dine peers fremdeles reviewer.

Vel, permen er nå i alle fall på plass i hylla.

IMG_0659.JPG

Og det var faktisk et veldig lurt tvangsforslag det med å skrive den innholdsfortegnelsen. Selv om den foreløpig sikkert er helt på trynet i forhold til hvordan den kommer til å se ut, så har jeg i alle fall en konkret plan i forhold til hva jeg skal skrive. Også en tidsplan. En tidsplaninnholdsfortegnelse.

Og den gode nyheten denne dagen er at den første uka med tidsplaninnholdsfortegnelsen (burde jeg kalle den TPIF?) gikk aldeles strålende. Jeg skrev det jeg skulle skrive! Hurra og gratulerer!

Siden jeg er kjent for å være i overkant entusiastisk, tar jeg selvsagt dette som et udelt godt tegn på fortsettelsen.

20. april skal jeg nemlig ha mitt første utkast til hele smæla klar.

Om tre måneder, altså.

Og 15. august tar stipendpengene slutt.

#ntnumusikk #PhD-life

Nå også på engelsk! Now even in English!

Dear all,

I have finally decided to publish an English edited version of my study from 2012 (published in the yet-only-in-Norwegian book «Musikk og andrespråk» earlier this year by Universitetforlaget), and my most keen followers will be happy to see that I have included more on the OPERA-hypothesis than in the original study. (Little did I know in 2012 that Mr. Dr. Patel himself was on the same pathway as I was).

So here it is, a gift (hopefully), from me to you. Use it well and a lot (again hopefully).

Singing in the multicultural kindergarten leads to second language acquisition and social inclusion. Explained by the OPERA hypothesis

Sincerely yours

Nora, the researcher.

På to hjul i Paris

Fra 8 til 38 varmegrader! Alle som bor i Trondheim vet at årets sommer var minneverdig med den negative forståelsen av ordet. Riktignok fikk vi et par uker med deilig sommervær akkurat idet barna startet på skolen igjen, men for én som har tilbragt to sommermåneder med ullfleece og åtte grader, så er det en ganske ugjestmild overgang å skulle sitte og skrive med fungerende hjerne når temperaturen kryper godt over 35 (trettifem) på dagen midt i et vindstille Paris. I en leilighet uten vifte. Da må man sitte i vinduet og prøve å stenge ute sola men få med seg hvert lille vindpust som kommer forbi.

væretvarmt

Men heldigvis fins det råd! Paris har jo et utrolig bra bysykkelsystem. (Hvorfor har vi så utrolig kjipe og tungtrådde bysykler hjemme? Med bittesmå hjul? Uten ordentlig kurv foran? Og med et utrolig tungvint utleiesystem hvor man må være abonnent og vente på et medlemskort i posten?) Gå til nærmeste hjørne, hent ut en sykkel, tråkk i vei på de gode sykkelveiene (hvordan er det mulig at en stappfull metropol som Paris har klart å lage bedre nett for sykkelveier enn Trondheim?), og få vind i håret! Juhu! (Kanskje du vil lese denne setningen én gang til uten alle mine lange parenteskommentarer.)

Syklersykkelsti

Samt du kan ta en rask sightseeing.

Og få noen sårt tiltrengte intellektuelle akademiske vibber fra storheter som ikke jobber ved NTNU.

Simone

Og dermed har jeg i dag mandag klart å kategorisere mine over 50 koder inn i fire hovedtemaer. Juhu igjen!

koding

Det er lite som slår følelsen av å ha kommet ut av en analyse med en gyldig enhet på papiret. I det minste ser det slik ut nå.

Takk til Velib’, Simone (og muligens Jean Paul).

velib

#ntnumusikk

Alle tog går til Paris

Tous le trains

Alle veier fører til Rom(a), men visste du at alle tog fører til Paris?

Med en koffert som var over vanlig kabinstørrelse (noe som stort sett faktisk er mitt maksimumsvolum på reiser av varighet), både på grunn av oppholdets lengde (tre hele uker, da er det jo litt man må ha med seg) og oppholdets natur (diverse akademiske duppeditter som et nøysomt utvalg litteratur og så videre…), så hadde jeg en uvant stor og tung koffert å slepe meg gjennom metrosystemet med i morgentimene i dag. Rulletrapper, der de faktisk i det hele tatt finnes, har en tendens til å ikke virke i denne byen. I tillegg kan det godt være ca 10 minutter å gå til din metrolinje når man befinner seg på den gedigne metrostasjonen Chatelet. Og det var det for meg. Altså et skilt om 10 minutters gange. Pytt, det er vel ikke langt, tenker du nå. Jo, med en stor og tung koffert opp og ned lange trapper så er det faktisk langt. Og mye mer enn 10 minutter. Heldigvis er jo franskmenn galante, og i flere trapper fikk jeg hjelp. Men jeg har en mistanke om at jeg så ordentlig selvhjulpen nordisk kvinne ut der jeg slepte avgårde på kofferten i gode sko, løse og ledige flyklær og renskrubbet for noe som kunne ha forskjønnet mitt ytre. Jeg sto faktisk opp kl 0430 i morges. Måtte dunke den opp en god del trapper helt selv, med andre ord.

Men men. En strevsom halvtime, så var det over. (Vel og merke etter at jeg hadde kommet meg opp vindeltrappen til leiligheten i 4. etasje).

Jeg tenker igjen på hvordan det er å være handikappet i denne byen. Et mysterium. De må jo emigrere.

Men ikke bare går alle tog til Paris, nå kan jeg motta all posten til hele Norge, også!

postnorge

Det er med ydmyk luksusfølelse at jeg har innstallert meg her i forskerleiligheten som brukes av bl.a. ansatte ved NTNU og UiO. For meg som er en glad og fornøyd mamma og kone, så er det godt å reise litt fra de der hjemme – som man gjerne vil stulle og stelle for – og i stedet kun være et jobbedyr i noen uker.

Og denne leiligheten er laget for at man skal være et jobbedyr, noe en gjestebok med innskrivinger fra 2004 forteller. Ganske fornøyelig var det da jeg åpnet den og leste fra 7. februar 2004, at den første forskeren som gjestet leiligheten kommenterte at telefonen ikke egnet seg til hans type Internett-tilknytning, men at det litt oppe i gata fantes en utmerket «Internett-kafé» (i gåsetegn) hvor man kunne lese e-post for en billig penge. Det aller første jeg gjorde da jeg satte fra meg kofferten, var å lete febrilsk etter navn og kode for wifi’en. I en perm merket «IT/EDB» fant jeg både navn og passord. Ingenting funket. Små bokstaver, store bokstaver. Bytte ut null med bokstaven O. Funket ikke. Fra utleiers side fikk jeg vite at IT-avdelingen hadde ferie i enda et par uker, så her var det ingenting å gjøre. De hadde kjøpt inn nytt modem og router, og ingen visste helt hva som nå var greia. Min første innskytelse var at uten Internett er det bare å booke om hjemreisen og ta første fly hjem i morgen. Så da satte jeg meg og leste i gjesteboka for å klarne hodet. Og der dukket Petter Aaslestad fra HF ved NTNU opp med sin «Internett-kafé» og oppkobling via telefon som ikke helt fungerte med hans PC. Pytt sann. Ikke så forferdelig viktig. Han kunne jo gå på kafeen i ny og ne og lese litt e-post om det var så mye om å gjøre. Og dét for en billig penge, til og med. I 2004. Hvordan er det da om elleve nye år? internettkafe

(Det ordnet seg med oppkobling. Da jeg så nærmere på selve boksen, viste det seg at det sto både et navn og en kode fra leverandøren der. Så nestemann skal få en grei lapp å lese og slippe Wifipanikk.)

Av andre hyggelige ting jeg fant:

metrobill

Takk, Marit! Jeg vet ikke hvem du er, for du har ikke skrevet i boka. Men i morgen skal jeg ta meg en fin lørdagstur for billettene du la igjen.

Og nå er dere offer for en av de viktigste øvelsene i all form for utøving, nemlig oppvarming. Når man skal skrive, så må man varme opp. Og dere er mitt oppvarmingspublikum. Kanskje blir det flere oppvarmingsøvelser som kommer. Online, over wifi’en.

skrivestua

#ntnumusikk